Heldige meg, jeg fikk enda en gang oppleve 17. mai-stemning i Bergen by. Jeg er så glad for at minstemann ville begynne i buekorps, for det har ført til mange herlige øyeblikk. I dag ble sentrum stengt for biltrafikk, og grunnen var at det var buekorpsenes dag.
Siden vi visste at sentrum ble stengt halv to i dag, valgte vi å være ute i god tid, for vi måtte sikre oss en parkeringsplass. I sentrum var det fullt av folk, spesielt på tivoliet som hadde stasjonert seg på bryggen. Vi kom til byen en god halvtime før buekorpsene skulle begynne å marsjere; heldigvis var det for en gangs skyld noe lunde bra vær.
Presis klokken halv to kom politiet for å stenge bryggen for biltrafikk, og i det fjerne hørte vi lyden av trommer. Plutselig så vi at en politibil kom kjørende, og like bak kom det det første av mange buekorps. Det var et fantastisk syn å se så mange buekorps marsjere gjennom byens gater, så mange forskjellige uniformer, og så mange generasjoner i de forskjellige buekorpsene.
Det er det som er så fantastisk med buekorps; de eldre lærer de yngre nye rekruttene. Samholdet er rett og slett unikt, og jeg er så takknemlig for at vår sønn får ta del i det. Gubben som sto rett ved siden av meg påsto at han fulgte med, men igjen var det bra at han hadde kjerringa med seg.
Planen var at gubben skulle filme når minstemann kom, men jeg oppdaget raskt at gubben ikke fulgte med så godt som han påsto. Jeg så nemlig fanen til Sandviken Bataljon lenge før de kom bort til der vi sto, og det prøvde jeg å formidle til gubben. Men det var umulig for meg å overdøve trommene; heldigvis klarte jeg å få kontakt med gubben i siste øyeblikk.
Det var så mange folk der vi sto, så minstemann så oss ikke. Men det viktigste var at vi fikk se han, og jeg kjente jeg ble rørt når jeg så han marsjere forbi. Igjen ble jeg fylt med en takknemlighet så stor; tenk at jeg fremdeles lever og er så heldig som får oppleve slike øyeblikk.
Plutselig åpnet himmelen seg, og akkurat som på 17. mai begynte det å bøtte ned. Jeg har slitt med en lett forkjølelse i det siste, og jeg ville nødig ikke bli verre. Siden vi hadde fått se mesteparten av toget og minstemann sitt buekorps, valgte vi å gå tilbake til bilen. Det var knappe hundre meter å gå til der bilen sto parkert, likevel rakk jeg bli dyvåt.
Vel fremme ved bilen løp gubben for å ta ned heisen, plutselig dukket det opp en paraply over hodet mitt. Jeg skjønte ingenting der jeg satt; jeg klarte ikke se hvem som sto bak meg heller. Plutselig begynte personen bak meg å prate engelsk, og gubben, som slettes ikke er stødig i engelsk, stotret frem «thank you very much».
Det viste seg at det var en turist som hadde kommet meg til unnsetning, og det var kjempefint gjort av han. Nå sitter vi hjemme og venter på minstemann; han dro elleve i dag tidlig og har enda ikke kommet hjem. Jeg regner med at han kommer til å være helt utslitt når han kommer hjem, så det blir nok en tidlig kveld på en buekorps soldat…
PS: Nå håper jeg Arsenal vinner finalen i kveld; det hadde blitt en perfekt avslutning på dagen…