Lykken er å kjenne den varme vårbrisen ruske deg lett i håret, puste inn frisk vårluft, høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.

Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp, gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet, se solen stå opp i det fjerne til lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.

Lykken er å se på sine barn, mens de sover, trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten, bekymringsløse og med et engleaktig drag over ansiktet. 

Lykken er å vandre gatelangs, i en storby, se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort, høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet. 

Lykken er å reise, sammen, til et annet land, en ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter, en ny kultur, smaksløker som danser ved inntak av ukjente retter, nyte en ny solnedgang på en fremmed plass, sammen. 

Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler, lyden av hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel, hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål. 

Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme , omtanke, uten å kreve noe tilbake, deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke, styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem. 

Lykken finner du overalt, i det nære, på ukjente plasser, når du minst venter det, eller i kjente og kjære omgivelser. Det er livet, livet er de små øyeblikk, de små gleder, du trenger ikke lete, for lykken finner deg, uansett, hvor enn du er. 

Ja lykke er så mangt, og det er så individuelt hva som gir lykke.
Mange av de tingene som før ga meg lykke har jeg mistet for godt, og de savner jeg hver eneste dag. Men like fullt som vi mennesker forandrer oss forandrer lykken seg også, og nå har jeg lært at lykken kommer til deg så lenge du lever… 

 

 

 

 

 

Hele helgen har blitt tilbrakt utendørs, og denne helgen har vært perfekt fra start til slutt. Jeg har virkelig fått friheten tilbake disse dagene, det har vært så deilig å kunne kjøre ut døren på egenhånd og nyte litt egentid. En liten halvtime under solens varme stråler er alt jeg trenger, og denne helgen har det blitt mange halvtimes ute i ro og mak.

Jeg elsker plassen vi bor på, det er så fredelig her. Ingen biltrafikk, ingen store folkemengder, alt som kan høres er naturens vakre melodi. Lyden av en sildrene bekk roer meg ned, og de vakre tonene fra tretoppene er terapi for sjelen. Jeg har sovet så godt de siste nettene, mye frisk luft er virkelig sovemedisin.

Grillen har også blitt innviet for første gang i år, og det med hele familien samlet rundt spisebordet. Det er den største gleden jeg kan få, kunne få muligheten til å samle alle barna mine under samme tak. Jeg trenger ikke noe mer enn det, det er når alle er samlet at lykken er størst.

I går bikket vi også 20 grader i solveggen for første gang i år, og det ble faktisk så varmt der en stund at jeg måtte be gubben kle av meg litt. Heldigvis ser det ut som om været skal holde seg noen dager til, og det har jeg virkelig tenkt å utnytte. Nå kan jeg endelig begynne med hagearbeid, og det elsker jeg.

I går fikk jeg tilsendt en lenke av gubben, det viste seg at det var noen lokale her på Breistein som hadde satt opp til blomsterutsalg. Det måtte vi selvfølgelig sjekke ut, så i dag tok vi med oss mine foreldre for å se nærmere på hva de hadde stilt ut. Lyng og stemorsblomster ble kjøpt inn, så nå har assistentene noe og gjøre i morgen.

Deretter tok vi turen til Plantasjen på tross av ville protester fra gubben, han har nemlig ikke hatt de beste erfaringene med meg og Plantasjen opp i gjennom årene. Maset fra gubben begynne før jeg hadde jeg rukket å komme meg inn gjennom dørene, og det vedvarte gjennom hele butikken.

Men plutselig ble gubben borte for meg, han hadde forduftet rett fremfor øynene mine. Plutselig hørte jeg gubben gaule bak meg, og det ble fort tydelig at han hadde funnet noe som fanget hans interesse. I området med kunstige blomster og planter fant jeg han, og der sto hun med stjerner i øynene og pekte på en kunstig plante sak.

“Den må vi kjøpe og ha stående på verandaen” ropte han i det jeg kom kjørende mot han. En grønn høy palmelignende plante hadde tydeligvis fanget gubben sin interesse, ja den ville han ha. Like etter fant han en svær keramikk krukke like ved, og da fikk gubben blod på tann.

“Tenk så fint det hadde blitt med den krukken og planten i hjørnet på verandaen, og med hvite steiner rundt planten” forklarte gubben med innlevelse i stemmen, jeg måtte se to ganger nå gubben der han sto. Hadde gubben blitt forvandlet til blomster Finn i løpet av butikkrunden? Jeg skjønte ingenting der jeg satt.

Men så fikk jeg øye på prisen, og det var da jeg virkelig lurte på om gubben hadde mistet all fornuft. For bare planten kostet fire tusen, og med krukken i tillegg så hadde det kostet over seks tusen. Jeg kikket storøyd opp på gubben for å se om han faktisk mente alvor, men han hadde tydeligvis ingen problemer med prisen. Plutselig var det jeg som skjønte at her var det bare å komme seg ut av butikken i en faderlig fart, for nå hadde det tydeligvis rablet for gubben…

 

Solen skinner og fuglene kvitrer, en frydefull barnelatter kan høres i det fjerne. Det er på slike dager jeg virkelig lever, og under solens varme stråler kjenner jeg at alle mine sanser sakte men sikkert våkner til liv. Jeg føler meg som en sommerfugllarve som har ligget i dvale hele vinteren, men nå har jeg endelig blitt satt fri.

Våren blir bare vakrere og vakrere for hvert år som går, og det er på denne årstiden jeg virkelig føler på en takknemlighet så stor over å fortsatt være i live. For det er på denne årstiden jeg føler at friheten vender tilbake, etter en lang mørk vinter kan jeg igjen kjøre ut gjennom åpne dører.

I går var det igjen tid for kontroll på sykehuset, og igjen kjente jeg på en spenning i kroppen. Men igjen viste alle prøvene at jeg fortsatt var stabil, og jeg kunne nærmest føle lettelsen til min mann som satt trofast ved min side. Jeg vet han har vært bekymret i det siste, for formen min har ikke vært helt på topp den siste tiden.

Jeg var et eneste stort  smil i går når jeg rullet ut dørene på sykehuset, og for første gang i år måtte jeg be gubben ta av teppet jeg hadde over meg. Solens varme stråler omringet meg når jeg kom ut, og igjen kjente jeg på en enorm livsglede. Men det var når jeg kom hjem at tårene virkelig tok meg, for to assistenter hadde virkelig stått på mens vi var borte.

Hele huset hadde blitt vasket, hagemøblene var tatt ut, boller lå ferske og nystekte på kjøkkenbenken, og noen av perlene mine hadde blitt hengt opp. Bare synet av hagemøblene rørte meg til tårer, for de ble et synlig bevis på at våren nå endelig hadde kommet for fullt. Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst , og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er som har så mange flinke assistenter.

Men det største høydepunktet i går var når jeg fikk beskjed om at tantebarnet mitt hadde blitt mor for første gang, en nydelig liten prins gjorde gårsdagen perfekt. Så nå sitter jeg her under stolens varme stråler og føler på en lykke så stor, tenk så heldig jeg er. Livet er fylt av kontraster, men akkurat nå er livet perfekt på alle måter…

 

 

 

 

 

I dag tidlig kom sorgen flommende over meg, jeg ble igjen påminnet om hvor mye jeg har mistet. En stresset mann sto over meg, igjen hadde han tydeligvis forsovet seg. Det var her problemene startet for min del,  for igjen følte jeg at han hadde glemt hvor heldig han var.

Jobben har alltid vært viktig for min mann, og jeg har vært vant til å komme i andre rekke. Det var aldr et stort problem når jeg var frisk, selv om jeg til tider ble lei av at han var så mye borte. Jeg var heldig om jeg fikk han hjem en helg i måneden på den tiden, men i det minste hadde barna meg tilstede som kunne ordne opp.

Men så ble jeg syk, og i det øyeblikket ble en hel familie rammet. Tre barn måtte plutselig bli selvstendige, og en liten gutt skulle aldr få vokse opp med en frisk mamma. Det var først når jeg ble syk at jeg så hvor mye jeg hadde mistet, små gjøremål som jeg aldri fikk tilbake. Det var nettopp denne sorgen som traff meg hardt i dag tidlig, for ved sengekanten min sto min mann og ikke visste hvor heldig han var som fortsatt hadde de mulighetene.

Jeg skulle ofret mye for å kunne få muligheten til å vekke min lille gutt opp en eneste gang, men min mann hadde ikke tid til det for han skulle på jobb. Han grep ikke muligheten selv om han kunne, og i sengen lå jeg og følte på sorgen over alt jeg hadde mistet.

Hver morgen hører jeg alarmen ringer, og hver morgen føles det ut som om jeg får en knyttneve i magen.  For hver eneste morgen får jeg en påminnelse om alt jeg går glipp av, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden da jeg kunne gjøre alle hverdagslige gjøremål selv. I sengen lå jeg og ønsket at min mann kunne se livet gjennom mine øyne, for da ville han innsett hvor heldig han var…