Jeg har kjent på det en stund nå, den vonde følelsen av mindreverdighet kom plutselig tilbake. Når man sitter der som syk og vet man trenger hjelp til absolutt ALT så er det ikke til å komme utenom, man føler seg rett og slett ubrukelig noen ganger. Jeg hører det til stadighet fra friske personer “du er så sterk”, men sannheten er at jeg slettes ikke føler meg sterk.
For faktum er at det ikke er mulig for funksjonsfriske å forstå hvordan det er for oss bevegelseshemmede, de kan selvfølgelig prøve å sette seg inn i situasjonen, men uansett hvor mye de prøver så vil de aller klare å forstå. Jeg har fått høre mange eksempler på forståelse opp i gjennom disse årene, men en knekt fot eller kortvarig lammelse på grunn av bedøvelse kan ikke sammenlignes.
Hver dag sitter jeg fastlåst i en stol uten mulighet til å bevege meg, alle mine kroppsdeler er som limt fast. Jeg kan ikke klø meg, jeg kan ikke ta hår vekk fra ansiktet, jeg kan ikke flytte på bein eller armer når jeg trenger forandring. Men det som er det aller vanskeligste er at jeg ikke har stemmen min i behold, jeg kan ikke føre en vanlig samtale lenger.
For hver dag som går blir lenkene flere, og hengelåsene blir bare større og større. Jeg føler det på kroppen hver eneste dag, jeg blir bare svakere og svakere. Følelsen av å være en byrde må jeg leve med til jeg er i graven, for den følelsen kommer jeg ikke utenom.
Men selv om jeg må leve med disse vonde følelsene hver dag så blir jeg fremdeles påminnet om at mitt nærvær betyr noe, og i går var det en liten gutt som fikk de vonde følelsene til å forsvinne. Igjen sto jeg på sidelinjen under en fotballkamp for laget til en liten gutt, og det var etter kampen en liten gutt kom med sine hjertevarme ord.
“Jeg er glad du kunne bli med mamma” sa en glad liten gutt i går, og i en liten stund fikk han meg til å føle meg betydningsfull…
Jeg kan nok ikke forstå hvordan det er å trenge hjelp til alt. Men jeg forstår at du fremdeles trengs, ikke minst for dine kjære. Det viktige er ikke hva du sier eller gjør, men at du er der og deler opplevelsene sa.men med de.
Ja det er takket være familien at jeg klarer å holde ut 💖
Uansett hvor liten og ubetydelig du føler deg så er du for din lille gutt verdens beste mamma.Vi kan ikke ane hvordan det må føles å være totalt hjelpeløs men at du betyr mye for dine nærmeste er i hvertfall helt sikkert.
Ja heldigvis er familien flink til å påminne meg om det hver dag, så takk og lov for at jeg har dem 💖