Hver dag venter jeg, mitt liv er satt på vent.
Mitt liv er ikke mitt lenger, mitt liv tilhører fortiden.
En fortid jeg aldri får tilbake, mitt gamle liv forsvant.
Forsvant med viserne på klokken, for nå er tiden stoppet opp.
Alt jeg gjør er å vente, sekunder blir til minutter.
Minutter blir til timer, jeg teller dager nå.
Dager blir til uker, uten at jeg henger med.
Ukene blir til år, år som ikke tilhører meg lenger.
Hver dag venter jeg, venter på en dag jeg vet vil komme.
Ventetiden er lang, ventetiden er full av sorg og redsel.
Klokken tikker, jeg ser hvordan viserne stadig kommer nærmere.
Før eller siden vil de stoppe, mitt liv er fanget i to små visere.
To visere tikker for meg, de tikker for oss.
Vi er mange, mange sjeler som venter på det samme.
Sarte sjeler som er fanget i tiden, fanget i egen kropp mens vi venter.
Venter i takt med tiden , venter på at to visere en dag skal stoppe for godt…
