Den store flyttedagen…

I går rant det over for meg, ja det er lenge siden jeg har vært så forbanna. Som en villkatt på hormoner satt jeg og freste i stolen, ja jeg overdriver slettes ikke når jeg sier at det kom svart røyk ut hver gang jeg åpnet kjeften. Vreden sto ut av kjeften på meg, og jeg kjente hvordan blodet fosset gjennom meg.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg var så rasende? Men det riktige spørsmålet var HVEM som hadde gjort meg så forbanna! Joda igjen var det gubben som hadde trykket på de riktige knappene, hvem ellers liksom? En dag kommer jeg til å legge den gravemaskinen ut på salg, ja hadde jeg vært frisk i går hadde jeg kjørt gravemaskinen selv til Blokksberg!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var det nemlig en veldig viktig og stor dag for meg, min nest eldste sønn skulle flytte ut. Dette er noe jeg har jobbet for lenge nå, så dette var en viktig milepæl for både meg og min sønn. Det har ikke vært så enkelt for min sønn etter jeg ble syk, han mistet det eneste faste høydepunktet i livet sitt. Han har egentlig bare hatt meg, jeg har passet på og sørget for at han har fått den hjelpen han trenger.

Selv etter jeg ble syk har jeg prøvd å kjempe for han, og det viktigste for meg var å sørge for at han klarte seg selv på sikt. Så i går var den store flyttedagen, min sønn skulle endelig flytte for seg selv. Forskjellen nå var at jeg følte meg trygg, for nå visste jeg han ville bli fulgt opp av de riktige etatene.

Gubben hadde tatt fri hele uken, men tror du ikke han var forduftet når jeg sto opp i går morges? Jeg sto opp til et fullstendig kaos i går, og assistentene mine sprang rundt som piska skinn for å hjelpe. Jeg sendte utallige meldinger til gubben uten å få svar, og det førte til at blodpumpa økte enda noen hakk. Her trengte vi hjelp og hvor var gubben? Jo han var hos naboen og jobbet!!

Først klokken ett kom han inn døren her, helt upåvirket og uvitende kom han inn i stuen her. “Hva er det du stresser med” var det første han sa når han kom inn, og det var da det virkelig rant over for meg. I en stol fikk jeg uvante krefter, og igjen kunne gubben prise seg lykkelig over at jeg ikke kunne bevege meg.

Jeg vet fortsatt fly forbanna når gubben plasserte meg i rullestolen, og det var svært fristende å kjøre over gubbens tær. Men min sønn kom først i rekken, hevnen overfor gubben fikk bare vente. Med ett bil fullastet av ting satte vi av gårde, heldigvis slapp vi å kjøre så langt. Bare ti minutter unna med bil var leiligheten, og det var jeg glad for.

Vi fikk en fin stund sammen i den nye leiligheten til min sønn, men jeg må innrømme at tårene kom når vi kom hjem igjen. Det føltes plutselig så tomt ut hjemme, og enda verre vil det bli til høsten. For da flytter min datter mest sannsynlig ut også, og da blir vi alene. Jeg så det på en liten gutt i går, det er han som merker det mest. Han er vant til å ha alle søsknene i nærheten, men nå flytter de en etter en…