For ni år siden slo lynet ned, tre små bokstaver slo ned fra en blå himmel. Jeg husker enda den dagen inne på et sykehus kontor, ute skinte solen fra en blå himmel, men alt jeg følte på var et altoppslukende mørke. I en alder av 36 år fikk jeg livet snudd på hodet, og brått ble alle fremtidsdrømmer knust. Ingen kur og ikke noe håp, og akkurat i det øyeblikket trodde jeg livet var over.
Det første året raste sykdommen av gårde, det gikk så fort at hodet mitt ikke klarte å henge med. Huset ble overfylt av ulike hjelpemidler, og fra alle kanter dukket det opp nye ting som jeg måtte forholde meg til. I tillegg hadde jeg fire barn som jeg skulle ivareta opp i det hele, de hadde tusen spørsmål som jeg slet med å svare på. Hver kveld gråt jeg meg i søvn, jeg var utslitt og bar på en sorg som jeg ikke fikk tid til å bearbeide.
Det som skulle være en lykkelig barseltid utviklet seg til å bli et mareritt, jeg fikk ikke tid til å nyte at jeg hadde blitt mamma igjen. De første ukene etter fødselen gikk med til å pendle opp og ned fra sykehuset hver dag, og deretter ble jeg sendt på et tre måneders langt rehabiliteringsopphold. Jeg var så stresset på den tiden, jeg følte at jeg konstant gikk med hodet under vann.
Men det var ikke bare meg som ble påvirket av tre små bokstaver, en hel familie ble rammet. Mine barn måtte lære seg å klare seg selv uten hjelp fra mamma, samtidig som de måtte bære med seg en redsel for en usikker fremtid. Min mann som jobbet borte på den tiden måtte gi avkall på drømmejobben, i stedet måtte han begynne å jobbe lokalt her i Bergen. Alle fikk hverdagen snudd på hodet, og alle måtte lære seg å leve med tre små bokstaver.
Privatlivet ble plutselig veldig begrenset, for brått ble huset fylt opp av fremmede mennesker. Stadig nye assistenter kom til, og det var svært vanskelig den første tiden. Det var så mange forandringer på kort tid at vi ikke fikk tid til å sørge, vi hadde mer enn nok med og prøve å puste mellom slagene. Livet med tre små bokstaver ble altoppslukende, og selv om det nå har gått ni år så har vi fortsatt ikke fått tid til å bearbeide sorgen over livet som var.
Vår sorg må settes til side hver eneste dag, og noen ganger blir den byrden ekstra tung å bære. Prisen for å leve her og nå er høy noen ganger, og det blir ikke rom for å sørge. For når man lever med døden på skuldrene hver eneste dag har man nok med å komme seg gjennom hverdagene, livet med tre små bokstaver er en kamp. Mens jeg tar sorgen med meg til graven venter mine kjære, for først når jeg er borte kan deres sorgprosess begynne…
Så sterkt å lese om dine refleksjoner om sorgen du har og dine nærmeste har. Jeg synes ordet ventesorg kan gjerne beskrive hvordan dine kjære kan ha det. Hjertet mitt gjør vondt når du deler tankene om sorgen. Å sørge over livet som ikke ble-er også en smertefull sorg.