Narvik

I går ble det tydelig at ferien nærmet seg slutten, for gubben hadde nå funnet et nytt gir. I to gode uker har gubben gått rundt som en zombie, tiden har stått stille hos gubben. Jeg var en stund redd for at han hadde blitt både døv og blind mens vi var der oppe, det var tydelig at gubben hadde koblet helt ut. Men i går skjønte jeg at gubbens feriemodus var over, for plutselig ble det fart i en finnmarking.

Det hele skjedde så brått at jeg bokstavelig talt ble tatt litt på senga i går morges, før jeg visste ordet av det hang jeg i luften. På hotellrommet i Alta ble jeg snurret rundt både en og to ganger før gubben omsider fant retningen inn på badet, ja det virket nesten som om han også ble litt overrumplet over sin egen bråe forvandling. Kun i ført Evas drakt ble jeg lirket ned på toalettet, for til vår store skuffelse hadde ikke handikap toalettet flyttet seg siden sist. (Toalett historien kan du lese her.)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Blikket til gubben sa alt jeg trengte å vite, jeg skjønte at her var det bare å klore seg fast. Hvordan klærne kom på meg er jeg fortsatt usikker på, jeg rakk knapt blunke før jeg satt i rullestolen. “JAAA, hva venter du på” sa gubben utålmodig til en forvirret kjerring, selv hadde jeg mer enn nok med å finne ut hvilken ende av rommet som ikke var opp ned.

Fra Alta til Narvik gikk det virkelig unna, og når gubben kunne skimte lyngsalpene i det fjerne fikk han blod på tann. Jeg tror vi kun hadde to korte stopp på etappen i går, så når gubben ble overrasket over at vi var tidlig fremme i Narvik måtte jeg bare riste på hodet. “Jeg kunne kjørt helt til Mosjøen” skrøt gubben på seg når vi parkerte utenfor hotellet i Narvik, men den som først flatet ut på senga når vi kom på rommet var gubben. Høylytte snorkelyder fylte hotellrommet, og det ga meg enda et bevis på at gubben stort sett bare hadde det i kjeften.

Vi brukte en og en halv time på å få gubben opp av sengen, og en liten gutt prøvde alle triks i boka på å få gubben opp. Denne gangen valgte vi å bo på et annet hotell enn sist, og det skulle vise seg å gi oss en spektakulær utsikt. Scandic hotell i Narvik er et fantastisk syn, og en liten gutt ble helt ellevill når han oppdaget at vi skulle bo der. Han ble enda mer oppspilt når gubben fortalte at vi hadde fått rom i 13 etasje, vinduskarmen ble raskt okkupert av en liten gutt.

Siden vi var så tidlig fremme måtte vi ut og titte oss litt om i byen, dessuten hadde en liten gutt opparbeidet seg mye energi i løpet av etappen som han måtte få ut. Da passet det bra at det lå en lekeplass rett utenfor hotellet, der fikk en liten gutt utfolde seg litt. Men før han fikk innta lekeplassen måtte vi få oss en matbit. Vi hadde knapt nok krysset gaten før gubben fikk øye på kjentfolk, ut av en bil kom tante til min mann og mannen hennes. De bor i Narvik og hadde egentlig tenkt å ringe oss for å høre om vi ville møte dem for å ta en kaffe, men den telefonen slapp de og ta.

Sammen gikk vi på en uterestaurant der vi fikk en fin stund sammen, og resten av kvelden ble tilbrakt på lekeplassen. Dagens etappe er nå i gang, og i dette øyeblikk sitter vi på fergen i god driv mot Mosjøen. Natta har ikke vært spesielt god for meg, senga på hotellet var altfor myk for min smak. Så jeg våkent opp i morges med en ilende smerte i ryggen, og jeg kjenner det faktisk enda. Men det er fordelen med å kjøre bil, jeg kan slappe av når jeg selv vil, det er ikke akkurat så mye annet å ta seg til…