“Du er rå”

Tredje etappe ble dryg for oss alle, og vi kom skjevt ut fra start. Det ble nemlig en litt sen start på oss i går, og det forplantet seg videre på kjøreturen. Men denne gangen var det heldigvis ikke min feil at vi kom oss sent av gårde, for hadde det vært opp til meg så hadde vi startet allerede i sekstiden om morgenen. Det var nemlig da jeg våknet opp med en forferdelig smerte i ryggen, jeg trodde faktisk jeg skulle svime av der et øyeblikk for så vondt var det.

Men gubben var som vanlig umulig å få kontakt med, det er ulempen med å være gift med en gubbe som har godt sovehjerte. Jeg prøvde selvfølgelig å rope det jeg maktet, men siden jeg visste at han skulle kjøre langt så fant jeg ut at her var det bare å la han få noen timer ekstra. Det er når slike ting skjer at jeg savner og ha en assistent med på tur, men jeg har dessverre ikke assistenter som er fleksible nok til å være med. Jeg vil jo nødig vekke gubben mer enn nødvendig på natta, han trenger all den søvnen han kan få.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Først klokken åtte våknet gubben, og da var jeg helt ferdig. Jeg hylte ut av smerte når gubben fjernet putene under knærne mine, og når han prøvde å løfte meg opp av senga klarte jeg ikke rette meg opp i ryggen fordi smertene var så intense. Det er et fåtall senger på hotell som faktisk passer for meg, det føles som å vinne i lotto de få gangene jeg treffer på en god seng å ligge i.

Tiden løp i fra oss i går, klokken ble nærmere halv elleve før vi kom oss av gårde. Heldigvis hadde vi flaks med fergen, den var på vei til å legge til kai når vi kom kjørende. Men etter fergeturen økte også trafikken, og det medførte til at vi brukte enda lenger tid. Helt siden vi startet på tilbaketuren har jeg irritert meg over frontruten, den var så skitten at det ikke var mulig å ta gode bilder. Så rett før Saltfjellet beordret jeg gubben ut for å vaska frontruten, og det var virkelig på tide.

Selv om vi kun hadde korte stopp i går også så føltes det ut som om vi aldri skulle komme frem, men litt før klokken syv i går kveld kunne vi endelig skinte Mosjøen i det fjerne. Mens far og sønn gikk for å spise dro jeg rett på hotellrommet, lite søvn natta før hadde tappet meg for krefter. Det var godt å få litt alenetid på rommet en stund, jeg trengte det for å si det sånn.

Etter en liten time kom far og sønn tilbake, og det var når gubben heiv seg ned på senga at jeg skjønte at senga her også var i mykeste laget. Det er rart det der, selv om vi bor på de samme hotellene så er ikke sengene like. Så i natt har jeg sovet i rullestolen, og det har funket helt fint. “Du er rå” var det første gubben sa til meg i dag når han våknet, og litt skryt trengte jeg i dag. Nå er vi i gang med nest siste etappe på denne ferieturen, og nå kjenner jeg det skal bli godt å komme hjem…