Ny rekord!

I dag var det bare å komme seg opp av sengen, for i dag hadde vi ingen tid å miste. Det var nemlig tid for kontroll på sykehuset, og denne gangen var det assistentene som skulle bli med meg. Jeg ba gubben finne frem alt jeg skulle ha med meg i går kveld, likevel var det en ting jeg glemte.

Jeg har vært med i et studie siden 2020, og der har jeg fått forsøksmedisin. Hver gang jeg skal på kontroll må jeg ta med all forsøksmedisinen; da skal alt telles opp og dobbeltsjekkes at jeg har fått forsøksmedisin hver dag. Men i dag manglet vi en boks med forsøksmedisin – assistentene endevendte skapet den egentlig skulle ligge i uten hell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden det er hjemmesykepleien som har ansvaret for alle medisinene mine, ba jeg en av assistentene ringe dem. Tidligere i dag var det en av de nyeste sykepleierne fra hjemmesykepleien som var hos meg, og hun er ikke vant til alle prosedyrene før jeg skal på kontroll. Det viste seg at hun hadde tatt med seg den ene boksen som var halvfull av medisiner; heldigvis rakk hun å komme tilbake med boksen rett før vi skulle dra.

Jeg var merkelig nok helt rolig i dag. Normalt sett pleier jeg å være veldig stresset før kontroll, men ikke i dag. Som alltid var det blodprøver som sto som første punkt på dagens plan, og som alltid skulle de komme fra anestesien med et ultralydapparat. Planen var at de skulle komme halv tolv, men med en gang jeg kom til sykehuset fikk jeg beskjed om at anestesien var forsinket.

I over en time satt jeg og ventet, og siden det ble så store forsinkelser måtte timen jeg hadde hos lungelegen forskyves. Heldigvis dukket anestesien opp til slutt, og denne gangen trengte de bare to forsøk for å få ut litt blod. Blodårene mine har blitt så tynne og skjøre de siste årene at uten ultralyd er det umulig å ta blodprøver av meg.

Siden selve blodprøvetakingen gikk raskt unna til tross for forsinkelsen, var jeg ikke altfor sen til timen hos lungelegen. En smilende lungelege tok i mot oss, og ved siden av lungelegen sto det en trofast sykepleier. Denne gangen tok jeg opp spørsmålet jeg hadde grublet på en stund: om jeg kunne få dø hjemme.

Lungelegen så på meg mens han smilte, og så sa han noe litt overraskende. “Jeg tviler på at du dør innenfor min levealder,” sa han med et smil rundt munnen, “for du har vært så utrolig stabil i så mange år nå,” fortsatte han. Jeg måtte le litt når han sa det, for det hørtes nesten uvirkelig ut.

Men det var når jeg skulle ta pusteprøver at vi virkelig ble overrasket – ja, selv lungelegen ble overrasket. For denne gangen blåste jeg til ny rekord, og det har ikke skjedd før. Jeg har følt meg så opplagt i dag, og det til tross for at det er døgnet Norge skulle spille sin første VM-kamp.

Så i dag kunne jeg dra lykkelig hjem fra sykehuset; tenk at jeg skulle få oppleve å blåse ny rekord elleve år etter at jeg fikk diagnosen. Nå kan sommerferien bare begynne, og det er ingen tvil om at jeg ser frem til å reise litt rundt denne sommeren. Det er bare noen dager siden jeg syntes livet var trasig og tøft, men nå smiler livet igjen…