En rørende avslutning…

Jeg satt foran speilet i går, og for første gang følte jeg at livet mitt var i ferd med å ebbe ut. Kragebeinet stakk ut gjennom den tynne huden, og jeg innså hvor tynn jeg hadde blitt. Jeg skulle gitt mye for å få noen ekstra kilo på kroppen; der jeg før trente hardt for å bli kvitt noen kilo, jobber jeg nå hardt for å få noen ekstra kilo på kroppen.

På søndag var det avslutningsseremoni for buekorpset vår sønn går i, og det skulle vise seg å bli en rørende stund for mor i huset. Det er alltid stor stas å se buekorpset komme marsjerende, og det er ingen tvil om at minstemann elsker å gå i buekorps. Selv de gangene han har marsjert i flere timer sammen med buekorpset, fortsetter han å marsjere når han kommer hjem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lidenskapen hans for buekorpset ble virkelig belønnet på søndag, for hele fire ganger ble han ropt opp under medaljeseremonien. Han kunne ta med seg to medaljer og to pokaler hjem, og den utmerkelsen som gjorde mest inntrykk var da han ble utnevnt til den mest fremgangsrike soldaten.

Da kjente jeg at tårene kom; heldigvis kunne jeg skjule tårene bak solbrillene. Igjen kjente jeg på en enorm takknemlighet over å fortsatt være til, for det er akkurat slike øyeblikk jeg kjemper for. Mine foreldre ble også med for å se på, og det var veldig kjekt for gutten vår.

Været viste seg også fra sin beste side, og selv om det blåste mye, fikk jeg heldigvis vinden bakfra denne gangen. Jeg har kun 15 % lungekapasitet igjen, så jeg klarer ikke å puste i sterk vind lenger. Likevel som lungelegen sier: siden jeg ikke klarer å bevege meg lenger, klarer jeg meg fint med bare 15 % lungekapasitet.

Jeg er så takknemlig for at jeg fremdeles er sterk nok til å dra på slike tilstelninger, for det er ingen selvfølge med denne sykdommen. Barna mine er det kjæreste jeg har, og jeg føler meg så heldig som har fått mulighet til å følge dem så lenge som jeg har gjort. Jeg trenger ikke mer enn det – tid sammen med dem som betyr mest for meg; det er det som holder meg oppe …