Festligheter!

Denne helgen har vært en ren fest; det er lenge siden jeg har opplevd så mange forskjellige øyeblikk over to dager. For en stund siden fikk jeg en invitasjon jeg ikke kunne takke nei til – min tremenning fylte 60 år, og den skulle selvfølgelig feires. Det passet ekstra bra at 60-årsdagen skulle feires denne helgen, for denne helgen skulle minstemann på sommerleir med buekorpset.

Hver juni arrangerer buekorpset sommerleir som en avslutning på sesongen, og i år skulle de ta turen til Grindafjorden. Minstemann har gledet seg stort til denne turen, og for første gang skulle han få dra alene uten mor og far. Vår sønn har en klassekamerat som går i samme buekorps, og foreldrene hans har tatt vår sønn under vingene.

De stiller opp med både kjøring til og fra buekorpset, og det er vi evig takknemlige for. Så denne helgen fikk minstemann bo sammen med dem på sommerleiren, og det betyr så mye både for vår sønn og oss, for da vet vi at han er i trygge hender. Jeg kjente det stakk i hjertet når han dro; heldigvis fikk jeg ikke tid til å dele over det.

Siden min datter også skulle reise denne helgen, måtte vi samle de andre barna litt. Så i går gikk det slag i slag: først kom de eldste ungdommene rennende inn dørene her, og etter at de hadde gått var det bare å gjøre seg klar til fest. Jeg hadde kjøpt meg ny sommerkjole for anledningen, men ute var det ikke akkurat sommertemperatur.

Min datter hjalp meg med å krølle håret før hun dro, og det satte jeg stor pris på. Hadde jeg vært alene med gubben, så vet jeg ikke hvordan det skulle ha gått, for på det området har gubben mye å lære. Vi var litt spente på hvordan det kom til å gå på festen, for det var ikke så mange vi kjente der.

Men nesten med en gang vi kom ble vi overrasket, for det tok ikke lang tid før vi innså at mesteparten av de som var der visste godt hvem vi var. En etter en kom bort til meg og sa at de leste bloggen min, og igjen kjente jeg at jeg ble rørt over alle de fine ordene jeg fikk høre. Det er i slike sammenhenger at jeg skulle ønske at jeg fortsatt hadde stemmen i behold, men det skal alle dere som leser bloggen min vite: Jeg setter stor pris på at dere kommer bort til meg og hilser på.

Vi fikk noen fantastiske timer sammen med jubilanten, og som alltid sørget hun for at alle hadde det bra på festen. En dame med et større hjerte skal du lete lenge etter, noe som også gikk igjen i alle talene som ble holdt. Jeg er så takknemlig for at vi ble invitert, og at jeg klarte å holde ut så lenge at jeg fikk med meg det viktigste.

Det eneste jeg ikke tenkte på i går var å ta med meg sondemat, og det fikk jeg svi for. Jeg ble sittende sulten i altfor mange timer, og selv om gubben kjørte hjem for å hente sondematen, så var det i seneste laget. For like etter at gubben hadde startet maten, kjente jeg at jeg begynte å bli dårlig. Hetebyger og en intens kvalme kom plutselig over meg; et blodtrykksfall var på vei.

Det var da jeg skjønte at her var det bare å komme seg hjem. Heldigvis så gubben det på meg, så han reagerte raskt. Jeg må snart begynne å lære av mine feil – jeg skal hele tiden presse kroppen min til det ytterste. Heldigvis klarte jeg å holde ut så lenge at jeg fikk med meg alle talene, likevel skulle jeg ønske at jeg kunne blitt litt lenger.

I dag fikk jeg heldigvis ligge litt lenger enn vanlig, og det hjalp på. Jeg trenger å ha en noenlunde uthvilt kropp i dag, for i dag skal vi til Sandviken for å se avslutningsseremonien til buekorpset vår sønn går i. Sommeren har også kommet til Bergen i dag, en stor kontrast til hvordan været var i går. Denne helgen har bydd på mange fine øyeblikk, og i dag får jeg enda flere når min sønn skal marsjere for siste gang denne sesongen…