Velkommen tilbake til hverdagen…

Tenk at jeg som har hatt ALS i ni år nå kan se tilbake på en 650 mil kjøretur, det føles nesten uvirkelig ut her jeg sitter. Jeg var temmelig utslitt når jeg kom hjem torsdags ettermiddag, så utslitt at gubben ble litt bekymret der en stund. Jeg tror jeg tøyde strikken litt vel langt når jeg kom hjem, for jeg måtte bare ta en runde rundt huset og se på blomstene mine.

Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg brent av en time ute på gårdsplassen. Vi kom hjem til et nydelig vær, og synet av blomsterbedet mitt i full blomst ble et kjærkomment syn for trøtte øyne. Liljene som jeg plantet i fjor var så nydelige der de sto, ja til og med gubben la merke til dem. Hodepinen som jeg hadde pådratt meg under kjøreturen overså jeg totalt, og det skulle jeg få svi for senere.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

For først når gubben plasserte meg i godstolen kjente jeg hvor sliten jeg var, og da slo hodepinen til for fullt. Det hele endte med at jeg fikk et skikkelig migreneanfall, gubben måtte koble på respiratoren der jeg satt i godstolen. Heldigvis trengte jeg bare en god natts søvn for å komme meg igjen, og det var en lettet gubbe som kom ned til en smilende kjerring i går morges.

Jeg har virkelig fått testet utholdenheten min denne sommeren, og jeg har funnet ut at jeg tåler mer enn jeg tror. Det er helt utrolig at jeg dagen etter en kjøretur på 250 mil satte meg i rullestolen og kjørte ut, det var ikke like lett for fire år siden. Da trengte jeg enda mer hvile for å komme meg til hektene igjen enn det jeg gjorde denne gangen, og bare det er ganske overraskende.

I går sto jeg opp til nok en nydelig dag, og dagen ble tilbrakt utendørs med blomstene mine. Jeg kjente hvordan det klødde i fingrene mine når jeg kjørte rundt huset, for det var så mye som skulle vært gjort. Brått var jeg tilbake i hverdagen igjen, sommerferiens mange minner føltes plutselig så langt borte. Heldigvis har vi en uke til sammen, men da vender hverdagen tilbake for fullt…