MAMMA PÅ HJUL

Først nå kjenner jeg at det kribler i kroppen, reisefeberen har nå kommet for fullt. Selv er jeg fremdeles veldig sliten i kroppen, det skal ikke mye til før jeg kjenner det. Men jeg har ikke blitt noe verre så vi tar sjansen på å dra, vi skal jo være i Norge så det er betryggende. Dessuten har jeg en fantastisk lungelege som har sagt at vi bare kan ringe han dersom det skulle skje noe, men jeg krysser alt jeg har for at det ikke blir nødvendig.

Den siste tiden har rast av gårde, jeg kan nesten ikke tro at vi skal starte i morgen. Det som er supert er at vi som er syke og funksjonshemmede kan bestille hjelpemidler i hele Norge og få de levert dit du skal oppholde deg, og det har jeg selvfølgelig benyttet meg av. Jeg har fått ergoterapeuten min til å sende en søknad til Lakselv hjelpemiddelsentral om å få levert det jeg trenger under oppholdet mitt i Finnmark, og for noen dager siden fikk jeg bekreftet at hjelpemidlene var kommet til Vardø.

Så når jeg kommer frem står det en hvilestol, dusjstol og en madrass og venter på meg, og det gjør oppholdet litt lettere. Jeg skulle egentlig søke om å få hjemmesykepleie der oppe også, men av tidligere erfaringer så har vi gitt oss på det. Vi prøvde nemlig å få det til med hjemmesykepleien når vi var i Vardø i 2020, men siden vi skulle bo på hytta som ligger utenfor bykjernen så hadde de ikke kapasitet til å stille med hjemmesykepleie.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis har jeg en gubbe som ikke ser mørkt på ting, i følge han skal han skrubbe meg ren i badstuen når vi kommer frem på hytta. Og det gleder jeg meg til, for jeg har ikke vært i badstue siden vi var i Finnmark for fire år siden. Reiseruten er akkurat den samme som for fire år siden, og foruten om et hotell så er hotellene også de samme.

Turens lengste etappe får vi i morgen, da skal vi kjøre til Oppdal. Deretter går turen videre til Mosjøen som er en av grunnene til at min datter har sagt ja til å være med på turen oppover. I Mosjøen har de nemlig en restaurant som har verdens beste grillmeny, og helt siden vi var der for fire år siden har min datter snakket om den maten vi fikk servert den gangen. Så vi må selvfølgelig innom denne gangen også, for det er det eneste min datter prater om nå.

Fra Mosjøen går turen til Narvik, og der skal vi ha nest siste overnatting før turen går videre til Alta. Fra Alta går turen videre rett til Vardø, og da regner jeg med jeg trenger litt hvile når vi kommer frem. Jeg gleder meg til gubben kan sette seg bak rattet i morgen tidlig, for akkurat nå er det kaos her. Alt jeg hører rundt meg er lavmælte finnmarksgloser som stadig når høyere tonefall, og nå vet jeg hva som venter meg i morgen tidlig. Bagasje lemperne på flyplassene rundt i landet har ingenting å stille opp med i forhold til gubben, så nå ber jeg en stille bønn om at gubben ikke tar feil av meg og bagasjen i morgen tidlig…

Hver kveld når mørket kommer snikende som et ullteppe og jeg ligger i senga så ber jeg en bønn. Den bønnen har forandret seg de siste årene. For fra å trygle og be om en kur, mens tårene flommet nedover, til å erkjenne at jeg ikke kommer utenom, det forandrer selv den enkleste bønn. Gudene skal vite at jeg har tryglet og grått, jeg har bedt en stille bønn om å få et mirakel, et mirakel for mine barn, et mirakel for min mann, ja mine foreldre, la meg bli frisk, la meg få livet mitt tilbake.

Hadde jeg bare vært frisk, tenk på alt jeg kunne gjort da, da hadde det ikke vært grenser for hva jeg kunne gjort, bare muligheter. For når man blir alvorlig syk så åpner øynene seg, man ser muligheter som man ikke så som frisk, muligheter som man kanskje var redd for å strekke seg etter, fordi man må tråkke over noen hindre for å nå de.

Så ja, jeg ber, hver kveld ber jeg. Men så tenker jeg hvor egoistisk det er å bare be for seg selv. Så jeg ber for alle. Alle de som sliter med sykdom og angst, alle de som lider seg gjennom livet, jeg ber for dem. Jeg ber for en kur mot ALS, en kur mot alle sykdommer, en bønn om at vi alle kan få oppleve en alderdom så fin. Det ber jeg om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bønnen min forandrer seg hele tiden, men det er en ting som alltid er det samme, en ting jeg alltid ber for, og det er barna mine og min kjære mann. Jeg ber om at de får et rikt og godt liv, et liv med mange fantastiske øyeblikk, flere gode øyeblikk enn dårlige. Jeg ber om at min kjære skal få gleden av å få oppleve kjærligheten på nytt, jeg vil ikke at han skal være alene.

Jeg ber om at mine barn skal få styrke til å følge alle sine drømmer, men også styrke til å stå oppreist med hodet hevet når det stormer som verst. Jeg ber for mine foreldre, at de skal få mange gode dager fylt med kjærlighet og gode øyeblikk. Men jeg ber også for alle de som sliter, sliter med indre demoner mens de leter etter et lysglimt i et stummende mørke.

Vi har alle vårt, vi må alle møte vår skjebne en vakker dag. Ingen av oss seiler gjennom livet uten å gå igjennom en storm eller to, men noen får flere stormer enn andre. Det er lett å føle seg alene når det stormer som verst, men enten du kjemper mot en storm inni deg selv eller rundt deg så skal du vite at du ikke er alene. For rundt om i en verden så stor finnes det mennesker som sliter, og i kveld blir millioner av bønner sendt opp mot en endeløs himmel…

Jeg var så glad og lettet i går over at jeg ikke hadde blitt verre, men den gleden skulle vise seg å bli kortvarig.

Jeg har knapt nok sovet i natt, jeg var så full i slim som jeg ikke fikk opp i liggende stilling.

Ikke hadde jeg nattevakt heller, for akkurat som meg er de også syke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg bare lurer på hva det er som går nå for tiden, for det ser jo aldri ut som det skal slippe taket.

I dag er jeg verre enn i går, jeg er pottetett i både nese og hals.

Min mann og en av assistentene har vært forkjølet i tre uker nå, så jeg regner ikke med at jeg skal få det noe enklere.

Heldigvis har jeg ikke feber, men denne forkjølelsen tapper meg for krefter.

Så det skal bli litt av en tur til Vardø om det fortsetter slik, da er det ikke mye jeg kommer til å få med meg av kjøreturen.

Nå har min datter også fått det, det virker ikke som om noen slipper unna dette som går nå.

Men jeg er sjeleglad for at jeg en er vaksinert opp og ned i mente, for det tror jeg er grunnen til at jeg ikke har fått det så hardt.

Så nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke blir enda verre enn det jeg er i dag, for da blir det tur på oss…

De siste dagene har det tydeligvis oppstått et aldri så lite drama inne på Blogg.no, på grunn av tekniske problemer med overflytting til nye Google Analytics har blogglisten vært nede! Selv om dette var en varslet hendelse så førte det likevel til oppstandelse hos en del bloggere, og det gjorde meg en smule sjokkert. Det virket nesten som om det var verdens undergang for noen at blogglisten plutselig var borte, mens jeg kunne ikke ha brydd meg mindre.

For min del kunne de ha avviklet hele listen, for jeg ser ingen hensikt med den lenger. Den sier ingenting om de ulike bloggernes innhold, og den fører bare til usunn konkurranse hos enkelte. Selv hadde jeg ikke registrert at listen var borte hadde det ikke vært for at nesten alle skrev om det i går, selv hadde jeg nok med mitt. De siste dagene har vært tunge for meg, både psykisk og fysisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I 1997 som 17 åring fødte jeg mitt første barn, våren var rett rundt hjørnet når min lille gutt så dagens lys for første gang en kald vårdag i Mars måned. Lite visste vi hva som ventet oss knappe tre måneder senere, og den 1 juli samme år slo lynet ned. Det var i det minste slik jeg følte det når faren til mitt nyfødte barn og kjæreste tok livet sitt, lynet slo ned fra en blå himmel.

Selv om det nå er 27 år siden det skjedde så kjenner jeg det fortsatt på kroppen hver gang 1 juli nærmer seg, det er som om det traumet er grodd fast i ryggmargen på meg. I tillegg sliter jeg fortsatt med en forkjølelse som ikke slipper taket, men jeg er heldigvis ikke blitt noe verre. Men her i huset er det ikke rom for å ta livet med ro, spesielt ikke nå som ferien er rett rundt hjørnet. Det er så mye som skal ordnes før vi drar, og det fikk jeg merke i går.

Jeg har nemlig slitt med datamaskinen min i det siste, så i går skulle jeg få en ny datamaskin. Kristian fra Tobii (de som produserer disse datamaskinene) kom for å hjelpe meg med å sette den opp, og det var midt i oppsettet av den nye datamaskinen at jeg kom på at jeg hadde glemt noe. Vår lille hund hadde time hos dyrlegen for å fjerne tannstein, og vi var allerede forsinket når jeg kom på det.

Heldigvis var min datter hjemme og hun heiv seg rundt og kjørte til dyrlegen, så det ordnet seg takket være henne. I tre timer holdt de på med hunden, og det var en temmelig slapp liten venn som kom tilbake. De måtte bedøve han for å få tatt hele munnen hans, og det var først i dag tidlig at han var sitt vanlige jeg igjen. Men jeg er glad for at vi fikk det gjort før vi reiser bort, en mindre ting å tenke på. Så nå har jeg fått ny datamaskin og vår firbeinte venn har fått rene tenner, det eneste som gjenstår nå er denne hersens forkjølelsen, måtte den bare forsvinne…

PS : Tusen takk til alle dere som har sendt meg så mange fine kommentarer med gode ord, det betyr så mye for meg 💛

Jeg har kjent på det i noen dager nå, lett kløe i halsen og mer slim enn vanlig ga meg et forvarsel om det som skulle komme. Jeg kjente det med en gang jeg våknet i dag, nesen min var helt tett og halsen var full av slim. Jeg kjente hvordan angsten fylte hele meg der jeg lå, og med ett ble jeg dratt fire år tilbake i tid.

Det som tilsynelatende da så ut til å være en lett forkjølelse utviklet seg til å bli en kamp mellom liv og død, dobbeltsidig lungebetennelse kunne betydd slutten for fire år siden. Den hendelsen har satt dype spor i meg, og det minste tegn til forkjølelse gjør at angsten tar meg. Jeg har ikke vært forkjølet siden den gangen, men denne gangen slapp jeg dessverre ikke unna.

De siste ukene har alle rundt meg vært forkjølet, ja fortsatt går de rundt og hoster rundt meg. Så nå var det tydeligvis min tur, og nå sitter jeg her full i angst for at jeg skal bli verre. Dette var det siste jeg trengte akkurat nå, for i dag er det akkurat en uke igjen til vi skal starte ferien. Så nå trenger jeg at dere sender mange gode tanker på mine vegne til høyere makter, for nå trenger jeg all hjelp jeg kan få.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det verste skjedde når gubben kom hjem fra jobb i dag, siden en liten gutt har ferie nå er han med sin far på jobb denne siste uka før ferien starter. Jeg så det på en liten gutt med en gang han kom inn døren, blek om nebbet dumpet han ned i sofaen. “Jeg har spydd på jobb i dag” sa han stille, og med ett gikk det fra verre til verst.

Så nå er det full krise i heimen, uansett hvor jeg snur meg så er det sykdom. Jeg har mest lyst til å flytte i en hule en ukes tid, for det siste jeg vil ha er oppkastsyken på toppen av en forkjølelse. Jeg har ikke muskulatur til noen av delene, ikke har jeg krefter heller. Så nå krysser jeg alt jeg har for at vi alle blir raskt friske igjen, slik at vi neste mandag kan starte på årets store høydepunkt og sette kursen mot Vardø…

Jeg har tenkt på det lenge nå, ja faktisk et helt år har jeg tenkt på det. Men som alltid setter jeg meg selv sist i rekken, og det fikk jeg til slutt et synlig bevis på. Det er faktisk et helt år siden jeg var hos frisøren sist, og så lenge uten en klipp er ikke noe jeg kan anbefale. Spesielt ikke dersom dere har en hårmanke som meg, for det ender bare opp med et flokehel#ete.

Gubben sine finnmarksgloser hver gang han har sett seg nødt til å børste håret mitt har vært mange, og forrige uke fikk jeg kniven på strupen. “Dersom du nå ikke bestiller deg frisørtime så er du skallet når du kommer hjem fra Finnmark, jeg tar barbermaskina snart” sa gubben bestemt når han sto med børsten i hånden i forrige uke, og jeg hørte på tonefallet at han mente alvor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bestille en time hos min faste frisør, og det var ikke bare meg som måtte ha en klipp før sommeren. Helt siden en liten gutt klippet seg forrige gang har han vært besatt av håret sitt, han har brukt timer fremfor speilet hver eneste dag. Så i går dro vi av av gårde mannsterke til frisøren, nå skulle sommerklippen tas.

En liten gutt var snar med å melde seg som førstemann når vi kom fram, og før jeg fikk sukk for meg satt han i frisørstolen. Aldri har jeg sett en mer bestemt 8 åring i en frisørstol, her skulle ingenting gjøres uten at han hadde godkjent det. En mer kravstor kunde tror jeg neppe frisøren har hatt før, det var ingen tvil om at en liten gutt hadde fått hår på hjernen.

Det hele toppet seg når vi kom hjem, for midt under EM kampen mellom Danmark og Tyskland krevde en liten gutt oppmerksomheten. “Mamma nå må vi ha oss en alvorsprat” utbrøt han veslevoksent, og igjen ga han meg en påminnelse om hvor stor han hadde blitt. Jeg må innrømme at jeg ble en smule urolig når jeg skjønte at en liten gutt hadde noe alvorlig han ville prate om, men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at vi hadde litt forskjellig syn på hva som var alvorlig.

“I morgen er det jo dusjedag mamma, men jeg vil jo ikke ødelegge håret mitt” sa han med en bekymret tone i stemmen, og mens gubben brøt ut i latter skjønte jeg at her var det bare å holde seg. “Du trenger ikke dusje håret” sa jeg med en beroligende stemme, “du kan ta en badehette over” foreslo jeg. Jeg kunne se lettelsen i øynene på en liten gutt, igjen hadde mor i huset klart å løse en krise for en liten gutt, for håret er ikke noe man spøker med…

Gubben er som en løk, jo mer jeg skreller av jo flere lag dukker opp. Gubben liker å utgi seg for å være en tøff mannemann som ikke lar seg påvirke av noe, men det er ikke alltid det bildet lar seg opprettholde. Etter snart 16 år sammen med gubben skulle man tro at jeg har sett alle hans lag, men selv etter 16 år lar jeg meg stadig overraske.

I går kveld skjedde det igjen, jeg skjønte ingenting når gubben plutselig kom heseblesende inn etter å ha vært ute en tur. Like etter kunne jeg høre et fæla rabalder på kjøkkenet, hadde jeg ikke visst bedre så skulle man tro gubben hadde bestemt seg for å omorganisere hele kjøkkenet rett før leggetid. Men siden jeg visste så altfor godt hvor mye gubben hatet husarbeid skjønte jeg at det var noe helt annet gubben hadde fått for seg.

Det gikk bare noen sekunder før gubben kom bærende på en liten skål med vann i, uten å si et ord gikk han med raske bestemte skritt ut igjen. Igjen ble jeg sittende som et spørsmålstegn og vente, hva i huleste var det nå gubben hadde fått for seg? Jeg kjente plutselig hvordan hårene på kroppen min reiste seg, for av erfaring så visste jeg så altfor godt hvor mye rart gubben kunne finne på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Minuttene gikk uten at gubben dukket opp igjen, og det var ikke akkurat beroligende. Etter noe som virket som en evighet kunne jeg endelig skinte en skikkelse i øyekroken, og like etter dukket gubben plutselig opp ute på verandaen. Der ble han stående og kikke over rekkverket, ja han hang så mye over rekkverket at jeg var et sekund redd for at han skulle falle over.

Med øyne store som tinntallerkener satt jeg og stirret spørrende på gubben når han omsider kom inn, og når oppklaringen endelig kom måtte jeg bare smile. For det viste seg at gubben hadde kommet over noe i hagen når han skulle ta inn hageputene i går kveld, og da hadde det store mannehjertet smeltet fullstendig. Et lite piggsvin hadde dukket opp nede ved garasjen, og når det kikket opp på gubben med sine brune runde øyne var gubben fortapt.

“Jeg tenkte kanskje det var tørst” sa gubben med en hjertevarm tone, og det var nesten så jeg kunne skimte en tåre i øyekroken hans. Jeg har ikke sett han så berørt siden bryllupsdagen vår, og selv da var han ikke så rørt som nå. Et lite piggsvin var det som skulle til for gubben, og jeg regner med at han skal ut i hagen igjen i kveld for å lete etter sin nye hjertevenn…

For noen uker siden kom jeg over et arrangement på Facebook som fanget min oppmerksomhet, det var igjen tid for Bergen live og det var ikke hvilken som helst artist de reklamerte for. Bryan Adams skulle komme til byen og holde konsert, og når jeg så det var jeg snar med å bestille billetter. Jeg spurte selvfølgelig gubben før jeg bestilte, men han skal bestandig tenke seg om to tre ganger før han tar en beslutning.

Men denne gangen rakk han ikke tenke seg om en eneste gang før jeg hadde bestilt billetter, for den konserten skulle jeg på enten gubben ville eller ikke! Det kom ikke på tale at jeg skulle la en slik mulighet gå i fra meg, så her hadde ikke gubben noe han skulle ha sagt. Det eneste han kunne bestemme var om han ville være med eller ikke, men heldigvis tok han den riktige beslutningen og ble med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var ventetiden endelig over, og i et nydelig sommer vær dro vi inn til byen. For første gang valgte vi å ta taxi inn til byen, og i går var jeg glad for at jeg hadde TT kort. For det var et yrende folkeliv som møtte oss når vi kom inn til sentrum, så mye folk har jeg ikke sett på aldri så lang tid. Men med det nydelige været var det vel ikke annet å vente, og det ble raskt tydelig at det ikke bare var oss som hadde tenkt oss på konsert.

Det er noen fordeler med å sitte i rullestol når man er på slike arrangementer, vi slipper å stå i kø. Vaktene fikk øye på oss lenge før vi fikk øye på dem, og før vi visste ordet av det var vi inne. Konserten skulle holdes på et område som kalles plenen, og der har jeg vært mange ganger både som frisk og syk. Men jeg blir like overrasket hver gang jeg kommer inn og ser området de har satt av til oss rullestolbrukere, og igjen var jeg glad for at vi var tidlig ute. Det sier seg selv at vi er mange som har lyst til å gå på konsert, så da skulle man tro at arrangøren kunne lage rikelig med plass.

Men jeg blir like overrasket hver gang når jeg ser hvor få plasser som er avsatt, og det syns jeg er dårlig. Jeg har heldigvis muligheten til å heise meg opp i høyden når jeg har noen fremfor meg, men det er ikke alle som har den muligheten. Så det området burde vært dobbelt så stort slik at alle fikk plass, for alle vil jo se mest mulig når de først er på konsert. Men så kom han på, og plutselig var det som om alle problemer forsvant. Jeg ble plutselig 13 år igjen, og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake på jenterommet.

Fortid og nåtid smeltet sammen, og i en liten stund følte jeg meg fri. Kjente slagere kom på løpende rekke, og tekstene satt som limt fast i ryggmargen på meg. Jeg var plutselig en del av flokken igjen, og selv om jeg manglet stemme sang jeg med. Gubben koste seg også, rockefoten gikk fra start til slutt. Det hele ble en rørende opplevelse når min lillebror plutselig dukket opp i mengden, minnene kom flommende over oss begge når vi så hverandre.

Det hele toppet seg når en fremmed dame kom bort til meg etter konserten og skrøt uhemmet av hvor flink jeg var til å skrive. Det hele ble så overveldende at tårene kom, det er så godt å høre at det jeg skriver blir satt pris på, det betyr så mye for meg. En perfekt kveld ble avsluttet i en nydelig solnedgang, og det var da jeg kjente takknemligheten fylte hele meg. En magisk kveld nærmet seg slutten, og igjen måtte jeg sende en stille takk til høyere makter for at jeg fremdeles lever…

Jeg er fullstendig på felgen for tiden, det føles ut som om all luften er gått ut av ballongen. Jeg har ikke hatt det sånn på aldri så lang tid, bare det å skrive noen få setninger tapper meg for energi. Energi jeg ikke har, og det er i mangel av energi de kommer.

Små gjennomsiktige dråper som vitner om en hjelpeløshet så stor, små salte dråper som bærer på en endeløs sorg. En liten dråpe baner vei for de andre som står og venter i kø, og før jeg vet ordet av det renner det en foss ut av to små øyne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men i går rant tårene mine av glede, og for første gang på lenge kjente jeg hvordan styrken sakte men sikkert vendte tilbake. Jeg klarte nemlig å finne akkurat nok styrke til å komme meg ut i går, og det var da jeg så de. De små figurene som Vibbedille hadde hengt opp var det første som møtte meg når jeg kom ut, og det var da de kom.

Små dråper for en takknemlighet så stor, jeg kunne føle nestekjærligheten strømme i mot meg der jeg kjørte rundt. Men jeg fikk også et bevis på hvor sliten jeg hadde vært når Vibbedille var her, for i går oppdaget jeg nye ting som jeg ikke hadde fått med meg at hun hadde hengt opp. Det var akkurat som om jeg så alt om igjen for første gang, og det ble plutselig veldig rørende.

Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, fine mennesker som ga meg påfyll av styrke når jeg trenger det som mest. Denne gangen var det Vibbedille som klarte å få meg opp igjen, synet av de perlefigurene på muren vår brakte smilet frem. Når jeg tenker på hvor lang tid hun brukt på å lage alle disse figurene som jeg har fått blir jeg varm om hjertet, tenk at hun har gjort dette for meg.

Jeg er fortsatt full av tårer her jeg sitter, takknemligheten fyller hele meg. Livet slutter aldri å overraske, spesielt når man har så mange fine mennesker rundt seg som gir så mye av seg selv. Solen skinner og jeg nyter tilværelsen, og for første gang på lenge kjenner jeg at energien er på vei tilbake…

Noen ganger i løpet av livet er man så heldig å treffe på noen spesielle mennesker som får en spesiell plass i hjertet ditt, Vibbedille er en slik person. Jeg er så takknemlig for at våre veier har krysset, for en mer hjertevarm person skal du lete lenge etter. Hun har fått en spesiell plass i hjertet mitt, den omtanken hun viser er noe vi alle kan lære av.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har vært så lei og sliten i det siste, store bemanningsproblemer har gått utover humøret. Livet mitt stagnerer når jeg ikke har hjelp, og da blir livet fryktelig tungt. Det siste jeg vil er å plage min mann med mine prosjekter, han har mer enn nok med sitt. Når han i tillegg må trå til fordi systemet rundt meg svikter har jeg ikke samvittighet til å mase på han, da ber jeg bare om det mest nødvendige.

Jeg har de siste ukene kun hatt en assistent på jobb på dagtid, og når hun også ble syk falt hele korthuset sammen. Jeg har lenge hatt en plan om å henge opp alle perlefigurer som jeg har fått av flinke Vibbedille, men det har ikke latt seg gjøre uten bemanning. Jeg hadde faktisk gitt opp når jeg plutselig fikk en uventet melding, og meldingen kom fra gode Vibbedille som tilbød seg å komme helt fra Stavanger for å hjelpe meg med å henge opp alle perlefigurene.

I dag var dagen endelig kommet, Vibbedille og datteren kom ens ærend helt fra Stavanger for å glede meg. Jeg Jeg fikk sjokk når jeg så hvor mye hun hadde med seg, for selv om jeg hadde en haug med figurer hjemme så hadde hun tatt med seg en ny haug. Men det var ikke bare perlefigurer hun hadde tatt med, hun hadde også med seg malte steiner og lyshus som hun også hadde laget selv.

Jeg har kjempet mot tårene i hele dag, for den nestekjærligheten Vibbedille har gitt meg i dag er så enorm og sterk. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene en slik omtanke, men gudene skal vite at jeg er takknemlig. Tusen takk kjære Vibbedille, du har virkelig gjort dagen min. Du har virkelig fått en spesiell plass i hjertet mitt, og du skal vite at jeg aldri kommer til å glemme hva du har gjort for meg i dag. Du er helt fantastisk…