MAMMA PÅ HJUL

Jeg er fortvilet og oppgitt for tiden, fortvilet på vegne av en av mine kjære men også på vegne av alle andre som har en diagnose. Jeg har selv kjent på kroppen hvor fortvilende det kan være å være pårørende i slike situasjoner, og hvor vanskelig det kan være og få hjelp.

Som mor vil man gjøre alt man kan for å skaffe hjelp til barna sine, men når man har barn med utfordringer så er det ikke bare bare å få hjelp. I 14 år kjempet jeg på vegne av min sønn, og når han først fikk en diagnose var den delvis uforståelig. Når jeg fikk et skriftlig brev fra BUP og leste “ADD med et snev av Asperger” ble jeg usikker, for enten har man Asperger eller så har man det ikke.

Det var først når han ble 19 at Asperger diagnosen ble fastslått, og det var da ballen begynte å rulle. Kampen for å få den riktige hjelpen har vært langvarig, og fortsatt må jeg som mor krangle til meg hjelp. Jeg er sjokkert over hva enkelte faglærte med høy utdanning får seg til å si, det er ikke rart at det er så mange selvmord i dette landet når systemet er så skakkjørt som det er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan sitte har i timevis og legge ut om hvor lite ressurser som blir brukt på psykisk helse, men i det siste har det dukket opp enda et problem som gjør tilværelsen enda verre for de som sliter. For nå er det ikke mulig å få tak i antidepressiva legemidler eller ulike diagnose medisin, og det har pågått lenge nå.

Jeg ser på nært hold hvor mye disse medikamentene har og si for tilværelsen til de som har en diagnose, uten de rette medikamentene blir hverdagen umulig og mestre. Den eneste løsningen leger og apotek har er å tilby andre lignende medikamenter dersom de har de tilgjengelig, men det er ikke bare bare.

For når man går på faste medisiner i årevis og plutselig får må gå over på nye medisiner er det lett for å få bivirkninger, og bivirkningene på slike medikamenter er slettes ikke til å spøke med. De ukene min sønn ikke fikk tak i medisiner satt vi med hjertet i halsen, for vi så hvor påvirket han ble. Og når han først fikk andre medisiner fikk han en haug med bivirkninger som han måtte takle.

Jeg er overrasket over hvor lite mediedekning legemiddelmangelen har fått, i hvert fall med tanke på hvor mange det er som blir påvirket. Jeg syns det er skremmende at ingen tar ansvar, igjen et bevis på at legemiddelbransjen har altfor mye makt. Profitt er alt de tenker på, og når etterspørselen øker klarer de ikke levere.

Hver dag bekymrer jeg meg, og jeg tror alle foreldre som har barn med utfordringer føler på det samme. I 23 år har jeg kjempet for min sønn, og fremdeles sender jeg mailer og roper ut på hans vegne. Jeg vet at hans største frykt er at jeg skal gå bort, for da må han takle alt alene. Jeg skulle ønske regjeringen levde opp til sine løfter, men igjen ser vi at psykisk helse blir nedprioritert…

Noen ganger blir denne bloggen en vekkelse, den vekker minner som jeg har glemt. De fleste er gode minner, latteren sitter løst når jeg blar tilbake. Jeg kan til og med bruke den til å sette gubben på plass, for når han skråsikkert påpeker at jeg tar feil så er det bare å bla tilbake. Bak til den datoen, og som oftest er det kjerringa som kan le høyest til slutt.

I går ble jeg igjen sittende og bla tilbake, minne etter minne dukket opp på en liten skjerm. Plutselig ble jeg dratt tilbake til ungdomsårene, til sommer idyll i mitt barndomsparadis. Høydepunktet hver sommer var når vi dro på hytta, for da kunne jeg treffe alle søskenbarna og barndomsvennene mine igjen. Rett opp i veien bodde en barndomskamerat av meg, og det huset var et samlingssted for alle ungdommene i bygda.

Men i går var det ikke minnene om om sommer idyllen som først og fremst dukket opp, nei det var mammaen til min barndomskamerat som plutselig dukket opp. Hun hadde MS, og på den tiden var det lite som kunne gjøres. Det var hun som først lærte meg verdien med å dokumentere livet, for selv om kroppen hennes var skral så var hun fast bestemt på å dokumentere hverdagene. Jeg husker det så godt, hun lyste opp som en sol hver gang hun fikk besøk.

Alle dager ble nøye dokumentert, som ung jente så jeg ikke verdien med det. Jeg skjønte ikke hvorfor hun orket, skjønte ikke hvorfor hun ble så glad hver gang det skjedde små filleting. Men nå skjønner jeg det, for hennes filleting er nå blitt mine. Hennes hverdag er nå blitt min, nå er det jeg som sitter fremfor en datamaskin og skriver.

For det var først når tre små bokstaver rammet at jeg forsto, det var først da jeg lærte. Lærte verdien av å samle på ord, ord som taler livets språk. Det handler ikke så mye om hva du gjør, livet sett fra en grå utslitt stol kan en dag bli den største gave. Nå er det mine barn som ikke ser, de ser det samme som jeg så for mange år siden.

De skjønner heller ikke hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg bruker så mye tid på å skrive. Hele livet har de fremfor seg, de ser ikke verdien med det jeg gjør. Men en dag vil de også forstå, en dag blir det de som kan bla seg tilbake og minnes. Jeg har ikke mye, men jeg har mine ord.

Derfor bruker jeg mye tid, håpet er at en dag vil mine ord leve videre. Nå er det jeg som nøye dokumenterer hverdagen min, og når jeg ser tilbake er jeg glad for at jeg i ungdomsårene fikk meg en lærdom om ordenes viktige betydning. Skjebnen er rar noen ganger, men jeg er takknemlig for at jeg den gangen ikke visste hva som ventet. Jeg er bare glad for at jeg har fått muligheten til å dokumentere de siste årene av livet mitt, så får vi håpe på at ordene mine en dag får nytt liv..

For åtte år siden tok mørket over, der og da trodde jeg livet var over.
Sorgen var så stor at jeg aldri trodde jeg ville kunne smile igjen, gledene ved livet var borte for alltid.
Men her sitter jeg åtte år etter, og hver dag jeg får er en gave i seg selv.

Det går ikke en dag uten at jeg ler, en latter som jeg for åtte år siden aldri trodde jeg skulle høre igjen.
Gleden over livet vendte tilbake når jeg minst ventet det, og nå gleder jeg meg over de minste ting.Små ting som de fleste ikke tenker over, små ting som jeg før tok for gitt.

Det var nettopp disse små tingene som ga meg en takknemlighet så stor denne julen, for meg var det et stort øyeblikk å kunne sette seg rundt et bord. Jeg måtte lukke øynene når jeg fikk den første pinnekjøtt biten i munnen, for jeg vet at etter åtte år med denne sykdommen så er det ingen selvfølge at jeg fremdeles kan svelge min egen mat.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det jeg er mest takknemlig for er lungene mine, at de fremdeles fungerer såpass at jeg klarer meg uten pustehjelp om dagen. At jeg fremdeles kun trenger å bruke respirator om natten er et mirakel i seg selv.
Jeg vet nemlig hvor nær jeg var for fire år siden, en kraftig lungebetennelse kunne blitt slutten for alt.
Siden den gang har julen blitt ekstra spesiell for meg, en uke før julaften ble jeg utskrevet og kunne dra hjem.

Derfor vet jeg hvor heldig jeg er, at jeg igjen kan sitte rundt et bord og spise med mine kjære er et lite mirakel i seg selv. Jeg har fortsatt mye glede i livet mitt, og det å kunne nyte et godt måltid med mine kjære er en av de største gledene. Hver jul må jeg derfor sende en stille takk til høyere makter, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sitte her åtte år etter den dagen jeg gikk ut av sykehuset med tre små bokstaver hengende som en mørk sky over meg….

Det er dagen før dagen og som tradisjon tro er det kaos i heimen. For det første så har det lavet ned med snø her det siste døgnet, ja det har kommet så mye snø at man skulle tro man var tilbake i Finnmark igjen. Synet av alle snøfnuggene som dalte ned tett i tett gjorde meg varm om hjertet, for det er ingenting som gir meg større julestemning enn når det hvite teppet som legger seg over landskapet.

Jeg tror gubben også har storkost seg det siste døgnet, for det er ikke ofte han kan gå ut og måke snø. Men det siste døgnet har det blitt mye snømåking, både gubben og snøskuffa har fått kjørt seg. Likevel er det en ulempe med all den snøen, og det er at søppel bilen nekter å kjøre opp her. I går kan jeg forstå at de ikke kom, men at de ikke ikke kom for fjorten dager siden skjønner jeg ingenting av.

På torsdag når vi var på kamp ankom svigerfar Bergen by, og han fikk litt av en reise. På grunn av uværet ble flyet fra Kirkenes forsinket med hele to timer, dermed rakk han ikke neste fly fra Oslo. Men vi skal vel bare være glad for at han kom seg frem i det hele tatt, for når han omsider landet blåste det orkan i kastene. Da var det verre med bagasjen, den har enda ikke kommet til rette.

Så i dag måtte gubben ut på en kjørerunde, for søppelet måtte bort og bagasjen måtte finnes. Men det skulle vise seg å bli vanskelig med begge deler, og jeg er rimelig frustrert over Bir! For til tross for at Bir ikke har hentet søppelet her så nektet de å ta i mot søppelet på avfallsstasjonen, det er ikke rart vi har miljø problemer i denne verden. Det endte med at gubben måtte ta med søppelet på jobb og kaste det der, så de femti kronene gubben måtte betale for å slippe inn på avfallsstasjonen var til ingen nytte.

Bagasjen kunne de heller ikke finne på Flesland, så nå vet jeg ikke hva svigerfar skal gå med på julaften. Vi har enda et lite håp om at det skal ordne seg, det hadde jo vært greit med rene klær på den store dagen. Denne måneden har virkelig flydd av gårde, jeg kan nesten ikke tro at det er julaften i morgen. De siste ukene har gått så fort at jeg knapt nok har hengt med, så for meg kom jula litt brått på i år. Jeg er bare takknemlig for at jeg har klart å holde meg frisk til jul, for alle rundt meg har hanglet den siste tiden. Så nå krysser vi fingrene for at alt faller på plass før den store kvelden, og at roen senker seg over oss også. Jeg ønsker dere alle en fredfull julefeiring, måtte den bli magisk for dere alle…

For en opplevelse og for en kamp!! Jeg var så giret i går kveld når jeg kom hjem at jeg klarte ikke roe ned kroppen, jeg satt bare og dirret i stolen. Men la oss skru klokken tilbake noen timer og ta det helt fra begynnelsen av, og skal man virkelig ta det fra begynnelsen så må man noen uker tilbake i tid.

Det hele begynte med at jeg gikk glipp av billettsalget til Brann Lyon kampen, men takket være dere lesere tok det ikke lang tid før det ordnet seg likevel. Jeg ble så glad når jeg skjønte at det hadde ordnet seg, og natt til i går sov jeg knapt et sekund. Jeg var så spent i går når jeg våknet, for jeg visste at denne kvelden kom til å bli magisk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men ingenting kunne forberedt meg på det som ventet, for kvelden ble helt ellevill. Vi ankom arenaen samtidig med de franske spillerne, og det var et fantastisk syn å se de komme ut av bussen. Det var litt av et vær i går, og jeg hadde et lite håp om at det ville gi Brann jentene en fordel. Vi tok ingen sjanser i går, vi valgte å være ute i god tid. Det var tross alt over 3000 tilskuere som skulle inn på stadion.

Oppe i andre etasje solgte de supporter utstyr, og når en liten gutt oppdaget det var det ingen vei utenom. Selvfølgelig måtte en liten gutt få en Brann drakt, lite visste vi at vi skulle få flere drakter denne kvelden. For like etter ble vi vist inn på VIP avdelingen, og der sto overraskelsene i kø. Et langbord med herlige retter av ulike slag var det første som møtte oss, og det kunne ikke ha passert bedre for en sulten gubbe. De hadde til og med reservert et bord til oss, der kunne vi sitte og kose oss til kampen begynte.

Vi hadde knapt nok satt oss ned når et kjent fjes plutselig dukket opp, og det var da jeg forstod hvorfor min datter ville vite hvem som var mine favoritt spillere på laget. Det var nemlig gamle treneren til min datter som plutselig dukket opp, og hun er en del av trenerteamet til Brann kvinnene. Med seg hadde hun to overraskelser, en personlig videohilsen fra mine to favorittspillere og to signerte drakter!! Jeg ble så rørt når jeg så det, tenk at de hadde tatt seg tid til dette før en så viktig kamp!

For en fantastisk gave, en julegave jeg aldri kommer til å glemme. Stemningen var elektrisk når vi omsider kom oss ut på handikap tribunen, og det så ikke ut til at været spille noen rolle. Jeg var glad for at jeg hadde kledd på meg fire lag med klær, og heldigvis var det rimelig vindstille der vi sto. En liten gutt var i fyr og flamme under hele kampen, han heiet for oss alle. Gubben ble også engasjert, det kunne jeg høre ut i fra alle finnmarksglosene som kom.

Før kampen ble jeg intervjuet av BA om hva jeg trodde resultatet ble, og håpet mitt var uavgjort. Og for en kamp det ble, og når Signe scoret det siste målet kom tårene mine for alvor. Denne opplevelsen tar jeg med meg til graven, og det siste jeg sa til gubben var at nå kunne jeg dø lykkelig. Jeg må få sende en stor takk til Hedda som ordnet videohilsen og drakter til meg. Jeg må også sende en stor takk til Signe Gaupset og Marit Bratberg Lund som tok seg tid til å sende meg en hilsen. Jeg er så takknemlig og lykkelig her jeg sitter, jeg må være verdens heldigste dame…

På tirsdag måtte jeg bare ut og ordne de siste julegavene, så jeg dro med meg min sønn og min datter på kjøpesenteret her i nærheten. Det skulle vise seg å bli litt av en opplevelse, og det startet allerede før jeg var kommet inn på senteret. For utenfor kjøpesenteret stoppet vi litt for å planlegge handleturen, og plutselig var det en dame som bråstoppet når hun så oss.

“Der er jo hun  jeg følger på bloggen, så utrolig glad jeg ble for å se deg” utbrøt hun når hun så meg, og igjen ble jeg så rart at jeg fikk tårer i øynene. Det betyr så mye de gangene jeg får treffe noen av dere, så denne fine damen gjorde dagen min perfekt. Men vi hadde en stor shoppingrunde fremfor oss, og det tok ikke lang tid før jeg fikk en påminnelse om at det ikke er bare bare å dra på shopping med min datter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“NEEEI MAMMA, du kjører ikke inn i butikken” ropte hun hver gang jeg stoppet utenfor en butikk, men med en gang hun snudde ryggen til lurte jeg meg inn likevel. Det hele utviklet seg til en komedie scene tatt ut i fra en julefilm, for når min datter oppdaget at jeg nektet å lystre ordre fikk hun fnatt! “Du har bare med å stå i ro” freste hun mot meg, og det ble helt tydelig at hun ikke stolte på kjøringen til mor.

Ikke skjønte jeg hva hun bablet om eller hvorfor hun stresset sånn, jeg hadde jo full kontroll! Men blodtrykket til min datter gikk helt til topps når jeg satte kursen mot en glassbutikk, og like før jeg nådde inngangen kom hun hoppende foran meg og nærmest la seg oppå meg. Jeg kikket forskrekket opp på min datter der hun halvveis lå oppå meg, men alt jeg så var en hårmanke som sto til alle kanter.

Hele handleturen var over på et blunk, for min datter løp gjennom senteret som Speedy Gonzales. Jeg hadde mer enn nok med å henge på, jeg kjørte så fort at det luktet svidd av dekkene. Etter en og en halv time kom jeg ut av kjøpesenteret med en drøss med handleposer, men hva som hadde blitt handlet var ikke godt å si. Jeg var helt ferdig når jeg kom hjem, og det enda uken knapt nok var begynt.

I går var det på an igjen, men da var det noe jeg hadde sett frem til i lang tid. I oktober bestilte jeg nemlig fem billetter til Jul i svingen, og i går var endelig dagen der. Vi hadde invitert med oss mine foreldre på forestillingen, og for en forestilling det ble. Vi koste oss skikkelig alle sammen, det ble et perfekt avbrekk fra alt jaget.

Men det er i dag det store høydepunktet kommer, for i dag skal vi nemlig på kamp! Jeg har knapt nok sovet i natt, jeg gleder meg så mye. Dessverre spiller ikke værgudene på lag, men jeg håper det gir Brann jentene en fordel. Vi er i hvert fall blitt lovet en VIP opplevelse med mat og drikke inkludert, så i dag tror jeg selv gubben skal kose seg. Det er nemlig jeg som er den fotball galne i familien, men selv om gubben blånekter på at han er fotball interessert så lar han seg lett engasjere når han først setter seg ned og ser på. Så dette kommer til å bli en uforglemmelig kveld, jeg gleder meg som en unge på julaften…

I flere uker har han øvd, på stuegulvet har han vist meg alt han har lært.
Men la oss nå skru klokken litt tilbake, det er nemlig ikke så lenge siden sist hele startet.
I fjor høst begynte en liten gutt på Taekwondo, og siden har det gått slag i slag. En liten gutt fant seg fort til rette i taekwondo klubben, og er det en ting en liten gutt ikke mangler så er det mot.

For der andre på hans alder ikke vil være med på turneringer som klubben arrangerer to ganger i året så er ikke vår gutt vanskelig å be. Han vil delta på alt, og selv om det er mange som står rundt og ser på han så nøler han ikke i det hele tatt. Ikke skjønner jeg hvor han tar motet i fra, om jeg skulle ha gjort det samme så hadde ikke jeg vært like høy i toppen. Dette året har flydd av sted, og det er på en liten gutt jeg virkelig ser det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I løpet av ett år har en liten gutt rukket å være med på 6 (om jeg husker riktig) graderinger og to klubb mesterskap. Jeg er overrasket over hvor langt han har kommet på dette året, og i går var det tid for nok en gradering. Denne gangen skulle hatt gå fra grønt belte til blått, og det var en spent liten gutt som dro av gårde i går. De siste dagene har hatt øvd mye, og jeg kjente at jeg var minst like spent som en liten gut når han løp ut døra i går ettermiddag.

Det er synd at jeg ikke får være med på slike høydepunkter i livet til en liten gutt, men lokalet de trener i er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere dessverre. Så jeg satt hjemme mens en liten gutt gjennomførte graderingen, og minuttene har aldri gått så sakte som de gjorde i går. Plutselig hørte jeg ytterdøren gå stille opp, og små listende føtter kom inn i gangen. Jeg turte knapt puste der jeg satt, for det var jo en sjanse for at det ikke hadde gått veien denne gangen.

I øyekroken kunne jeg skimte en lys lugg bak hjørnet av åpningen inn til stuen, og det var da jeg skjønte at det hadde gått veien. “Jeg klarte det mamma, jeg har fått BLÅTT BELTE” ropte en lykkelig liten gutt mens han kom hoppende frem, og i det øyeblikket føltes det ut som om hjertet mitt sprakk av stolthet. En stolt gutt stilte seg opp rett fremfor meg, og rundt livet hang et blått belte! Synet av en stolt liten gutt ga meg tårer i øynene, og det tror jeg en liten gutt la merke til for i neste øyeblikk heiv han seg rundt halsen min.

Film av gradering trykk her!

“Ja jeg er glad jeg og mamma” visket han stille inn i øret mitt, og brått ble stoltheten jeg følte på erstattet av en varme så stor. Hver eneste dag prøver jeg å lagre alle små øyeblikk som en liten gutt gir meg, for jeg vet at jeg aldri får de tilbake. Jeg vet hvor heldig jeg er som har fått følge han i åtte år, men mitt største og eneste ønske er at jeg får mange mange flere år…

På tirsdag hadde jeg besøk av BA, en av Bergens største avis. De hadde sendt en forespørsel uken før om et intervju, og det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg har vært i avisen mange ganger i løpet av disse årene, men akkurat dette intervjuet var litt spesielt. For akkurat denne damen hadde vært her før og hatt intervju med meg, men det var i 2019. Jeg har hatt mange forskjellige journalister innom her, men det er sjelden jeg får se de igjen.

De skulle lage en julespesial og i den anledning tenkte de på meg. Julen er blitt ekstra spesiell for meg, hver eneste jul jeg får sammen med mine er en stor seier for meg. Det første spørsmålet jeg fikk var om bloggen fremdeles var aktiv, hun hadde nemlig fått med seg at jeg snakket om å legge ned i fjor. Men jeg klarte det rett og slett ikke, jeg fikk så mange henvendelser fra dere lesere at jeg ikke hadde hjerte til det. Dere har stått ved min side gjennom alle kamper, og jeg har blitt omringet av en enorm nestekjærlighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke like aktiv som før her inne på bloggen, nå skriver jeg bare når jeg føler for det. Men dere trofaste lesere følger meg enda, og selv etter fem år som blogger blir jeg rørt over den omtanken dere gir meg og min familie. Jeg blir stadig overrasket over den nestekjærligheten dere overøser oss med, og jeg har ikke tall på hvor mange gaver og blomstrer jeg har fått opp i gjennom disse fem årene. Og i går kom det enda en pakke, denne gangen var det en liten gutt som fikk en overraskelse.

“Jeg er heldig som får så mange fine ting mamma” sa en liten gutt i går når han skjønte at pakken var til han, og denne gangen kom pakken helt fra Frøya. En dame som heter Bjørg hadde trykket en tiger på en tskjorte, og en liten gutt kunne ikke fått den på seg fort nok. Den passet helt perfekt, og når jeg så hvor glad han ble kjente jeg tårene presse på. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange som tenker på oss, og i dag sender jeg en stor takk til Bjørg fra Frøya.

Jeg er så glad for at tok mot til meg for fem år siden og starter denne bloggen, det ble begynnelsen på en fantastisk reise. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den støtten deres, dere har virkelig gjort livet mitt rikere. Det betyr så mye for hele familien, det ser jeg hver gang de leser alle kommentarene deres. Jeg kan ikke få takket dere nok for alt dere gir meg hver eneste dag, men dere skal vite at dere er grunnen til at jeg fortsatt skriver…

Jeg elsker denne tiden på året, hver dag skjer det noe nytt. Det er ingen problem og få en liten gutt opp om morgenen for tiden, for han vet at det skjer mystiske ting her i huset når han ligger å sover. Jeg hører de små spente skrittene hans hver morgen, hver morgen kommer han løpende ned trappa for å se hva som har skjedd i løpet av natta.

For foruten om kalender gaver så har rampenissen våknet til liv, og han finner stadig på nye sprell i løpet av nattetimene. Hver morgen hører jeg lyden av frydefull barnelatter, og hver gang kjenner jeg takknemligheten fyller hele meg. Jeg ligger i senga og lytter hver eneste morgen, for jeg vet at jeg aldri får denne tiden igjen.

På søndag feiret vi bryllupsdag, og i år fikk jeg verken blomster eller sjokolade. Jeg hadde nemlig bare et ønske i år, og min snille mann tok et litt uvanlig oppdrag på strak arm. Jeg hadde så lyst på et juletre utenfor inngangen, og der var ikke gubben vanskelig å be.

Han har nemlig holdt på å sage ned trær den siste tiden, for de siste årene har skogen kommet nærmere og nærmere husveggen her. Vi holder på å gro igjen dersom det ikke gjøres tiltak, så i år hadde ikke gubben noe annet valg enn å ta saga fatt. Det positive er at vi har gratis ved, for trær har vi mer enn nok av her.

Spørsmålet var bare om det var grantrær i skogen, og det spørsmålet skulle gubben finne svar på. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svaret, for like etter kom gubben ut av skogholtet slepende på et to meter langt juletre. Hele ettermiddagen holdt far og sønn på ute, de lagde en juletrefot og bandt opp treet så det skulle stå stødig i vær og vind.

Noen timer senere sto en nydelig edelgran på trappa, kjerringa hadde fått ønsket sitt oppfylt. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, og når lysere kom på ble det så fint. Så nå er jeg ferdig med å pynte ute, det eneste som gjenstår nå er å få opp juletreet inne. I kveld er det juleavslutning på skolen til en liten gutt, og det gleder jeg meg veldig til. Jeg elsker denne tiden på året, de små magiske øyeblikk står i kø…

Det er på denne tiden at jeg føler det som mest, takknemligheten for selve livet er stor.
For åtte år siden så jeg bare slutten, lite visste jeg at det jeg trodde var slutten faktisk var en begynnelse. En begynnelse på en berikende reise, en reise som har gitt meg så mange opplevelser på godt og vondt.

Livet er som en lukket bok, du vet aldri hva du får før du åpner den.
For hver side som skrives så oppdager du noe nytt, og du vet aldri hva som venter i neste kapittel.
Jeg vet at min slutt er nærmere enn for mange andre, men jeg vet også at jeg er en av de heldige. For med døden på skuldrene så ser jeg livet klart, jeg ser hva livet er.

Jeg hørte det mye når jeg ble syk, jeg måtte skrive en bucket liste.
Men jeg trenger ikke reise jorden rundt på jakt etter nye opplevelser, alt jeg trenger har jeg her hjemme.
Det er de nære ting som betyr noe for meg, det er de jeg kommer til å savne mest. Som å våkne en lørdags morgen til lyden av små barneføtter i trappa, eller sitte omringet av mine kjære mens vi ser på film.

Alt jeg kan ønske meg har jeg innenfor fire vegger, noen ganger er det som om fire vegger visker til meg. Fortiden sitter i fire vegger, det er her jeg hører hjemme. Her har jeg sett en liten gutt ta sine første skritt, her har jeg danset lykkelig rundt med mine fire små i armene mine. Her har jeg pakket de varsomt inn under dynen etter en lang dag, her har jeg og min kjære bygget vårt kjærlighets rede.

Jeg trenger ingen Taj Mahal, vi har vårt eget palass.
Jeg trenger ingen Louvre, for jeg har de vakreste kunstverk hjemme i fire barndomspermer.
Jeg trenger ikke noe karneval i Rio, gubben er karneval nok.
Jeg trenger ingen blomsterpark i Amsterdam, jeg har min egen lille blomsterhage.

I min trygge lille seng ligger jeg hver kveld, og i mørket takker jeg høyere makter for alt jeg har fått. Det er kanskje ikke mye for noen men det er mer enn nok for meg, jeg har nemlig det viktigste av alt.
Kjærligheten gror seg sterkere for hver dag som går, en brennende ild som aldri slukker. I et lite hus i skogholtet har jeg alt jeg trenger, de nære kjære ting…