Fortid og nåtid smeltet sammen…

For noen uker siden kom jeg over et arrangement på Facebook som fanget min oppmerksomhet, det var igjen tid for Bergen live og det var ikke hvilken som helst artist de reklamerte for. Bryan Adams skulle komme til byen og holde konsert, og når jeg så det var jeg snar med å bestille billetter. Jeg spurte selvfølgelig gubben før jeg bestilte, men han skal bestandig tenke seg om to tre ganger før han tar en beslutning.

Men denne gangen rakk han ikke tenke seg om en eneste gang før jeg hadde bestilt billetter, for den konserten skulle jeg på enten gubben ville eller ikke! Det kom ikke på tale at jeg skulle la en slik mulighet gå i fra meg, så her hadde ikke gubben noe han skulle ha sagt. Det eneste han kunne bestemme var om han ville være med eller ikke, men heldigvis tok han den riktige beslutningen og ble med.

I går var ventetiden endelig over, og i et nydelig sommer vær dro vi inn til byen. For første gang valgte vi å ta taxi inn til byen, og i går var jeg glad for at jeg hadde TT kort. For det var et yrende folkeliv som møtte oss når vi kom inn til sentrum, så mye folk har jeg ikke sett på aldri så lang tid. Men med det nydelige været var det vel ikke annet å vente, og det ble raskt tydelig at det ikke bare var oss som hadde tenkt oss på konsert.

Det er noen fordeler med å sitte i rullestol når man er på slike arrangementer, vi slipper å stå i kø. Vaktene fikk øye på oss lenge før vi fikk øye på dem, og før vi visste ordet av det var vi inne. Konserten skulle holdes på et område som kalles plenen, og der har jeg vært mange ganger både som frisk og syk. Men jeg blir like overrasket hver gang jeg kommer inn og ser området de har satt av til oss rullestolbrukere, og igjen var jeg glad for at vi var tidlig ute. Det sier seg selv at vi er mange som har lyst til å gå på konsert, så da skulle man tro at arrangøren kunne lage rikelig med plass.

Men jeg blir like overrasket hver gang når jeg ser hvor få plasser som er avsatt, og det syns jeg er dårlig. Jeg har heldigvis muligheten til å heise meg opp i høyden når jeg har noen fremfor meg, men det er ikke alle som har den muligheten. Så det området burde vært dobbelt så stort slik at alle fikk plass, for alle vil jo se mest mulig når de først er på konsert. Men så kom han på, og plutselig var det som om alle problemer forsvant. Jeg ble plutselig 13 år igjen, og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake på jenterommet.

Fortid og nåtid smeltet sammen, og i en liten stund følte jeg meg fri. Kjente slagere kom på løpende rekke, og tekstene satt som limt fast i ryggmargen på meg. Jeg var plutselig en del av flokken igjen, og selv om jeg manglet stemme sang jeg med. Gubben koste seg også, rockefoten gikk fra start til slutt. Det hele ble en rørende opplevelse når min lillebror plutselig dukket opp i mengden, minnene kom flommende over oss begge når vi så hverandre.

Det hele toppet seg når en fremmed dame kom bort til meg etter konserten og skrøt uhemmet av hvor flink jeg var til å skrive. Det hele ble så overveldende at tårene kom, det er så godt å høre at det jeg skriver blir satt pris på, det betyr så mye for meg. En perfekt kveld ble avsluttet i en nydelig solnedgang, og det var da jeg kjente takknemligheten fylte hele meg. En magisk kveld nærmet seg slutten, og igjen måtte jeg sende en stille takk til høyere makter for at jeg fremdeles lever…