Noen ganger kjenner jeg på det, hvor mye jeg lengter tilbake til det enkle liv.De små tingene som jeg aldri mer kan gjøre, små ting jeg en gang tok for gitt. I går ettermiddag kom den lengselen over meg på ny, og det hele startet med en liten gutt.

“Jeg kjeder meg mamma”, små øyne stirret på meg med bedende øyne.
På sofaen lå en sliten far og halvsov, tung pust fylte en liten stue.
Helt hjelpeløs satt jeg der, alt jeg ville var å ta en liten gutt i armene mine og bære han opp på et rom fullt av leker.
Men der satt jeg, limt fast i en grå slitt lenestol.

“Spør pappa lille venn, kanskje dere kan gå opp på rommet ditt og bygge lego” 
Fortvilet kastet jeg et blikk bort på sofaen, og plutselig ønsket jeg at det var meg som lå på en sofa. Jeg skulle gitt mye for å få en mulighet til, en mulighet til å sprette opp av sofaen for å leke med en liten gutt.

Men det var ikke meg som lå der, og fra sofaen gikk en tung pust over til høye snorkelyder.
Igjen kjente jeg klumpen i halsen vokse seg stor, igjen følte jeg på en maktesløshet så stor.
Jeg skulle så gjerne sendt en sliten mann opp for å få fred, jeg skulle så gjerne tatt over…

I dag var det ingen bønn, vi måtte bite i det sure eplet og dra på shopping.
Både jeg og gubben sukket tungt igår bare av tanken, men nå hadde vi utsatt shoppingrunden lenge nok.
Nå er det nemlig ikke mange dager igjen, første skoledag nærmer seg med stormskritt.
Så nå måtte en liten gutt få sin første skolesekk, og noen nye klær til første skoledag.

Derfor bar det avgårde i dag, både gubben og jeg har prøvd å psyke oss opp siden i går.
Jeg er nok et av få kvinnfolk som hater shopping, jeg har en mistanke om at jeg har vært mann i mitt tidligere liv.
Kjøpesentre gir meg mareritt og hetetokter, enda verre ble det etter at jeg ble avhengig av rullestol.
Jeg har ikke tall på hvor mange tær jeg har kjørt over, eller hvor mange jeg har kjørt på fordi enkelte ikke har tålmodighet til å vente til jeg har kommet forbi.

Men hva gjør man ikke for barna sine, og ifølge en liten gutt måtte mamma bli med idag.
Han har nemlig funnet ut at mor bestemmer, det nytter ikke spørre far for han peker bare på mor.
Første stopp var Norli, men jeg fikk nesten sjokk når prisene ble lest opp.
Nå er det noen år siden jeg har hatt skolebarn i grunnskolen, så det var tydelig at det hadde skjedd et prishopp på disse 18 årene.
Tankene mine vendte tilbake til da jeg var alenemor og hadde dårlig råd, det var ikke like lett den gangen.

En liten gutt ble helt i hundre når han kom inn i bokhandelbutikken, og enda verre skulle det bli.
Det var nemlig så mye spennende å se på, så alt jeg hørte gjennom hele kjøpesenteret var “mamma mamma”. 
Men en ting skal han ha, han forlanger ingenting.
Han blir glad dersom han får noe, men han maser aldri.

Men når det kommer til klær så vet han godt hva han vil ha, så der er det nytteløst og prøve å argumentere.
Stikk motsatt fra gubben med andre ord, så lenge han har noe å tre på seg så er han fornøyd.
Jeg følte meg som et pakkesel der jeg kjørte rundt i butikken, gubben vet nemlig hvordan han skal utnytte kjerringen i rullestol.
Alle klærne ble som vanlig kastet på fanget mitt, og til slutt ble det så mye klær at hånda jeg hadde på joysticken ble sittende fast i en stilling.

Folket som handlet på H&M fikk seg litt av en underholdning i dag, for med stolen ute av kontroll gikk stolen helt ukontrollert rundt i ring.
Jeg tror svigermor skal være glad for at hun var en helt annen plass i butikken, og gubben var som vanlig forduftet.
En liten gutt ble redningen idag, med bestemte små fingre rev han hånda mi bort i fra styringen. Men jaggu fikk jeg høre det, en liten gutt ble plutselig veldig voksen.
“Nå får du slutte å tulle mamma, vi er ikke hjemme nå!”  sa han med et lurt smil rundt munn, hvor han tar det ifra aner jeg ikke.

Heldigvis forble det med den ene hendelsen, vi kom oss helskinna ut av kjøpesenteret denne gangen også.
Men istedenfor å dra hjem så dro vi opp til mine foreldre, de hadde nemlig invitert oss på kake og kaffe.
Det ble en fin dag idag tross alt, og nå er jeg bare glad for at vi har fått kjøpt inn alt.
Så nå kan første skoledag bare komme, en førsteklasses førsteklassing er mer enn klar for å begynne…

Reklame | Helthjem

I går ble jeg oppringt av min datter som lurte på om pakken hun hadde bestilt hadde kommet.
For i følge Helthjem hadde pakken blitt lagt I postkassen klokken 07.00 den morgenen.
Men når gubben dro ned for å sjekke var postkassen tom, så han tenkte at den ikke var kommet enda.
Det var ikke før på kvelden klokken 19 at gubben ble oppringt på ny, denne gangen var det naboen som ringte.

Han hadde nemlig observert at det hang en pakke på utsiden av postkassen, noe vi reagerte på alle sammen.
Så gubben skyndte seg ned for å hente den, men når han kom ned var den borte.
Pakken var blitt stjålet på høylys dag!! Maken til frekkhet skal du lete lenge etter!
En 18 år gammel jente satt slukøret tilbake, 4000 av sparepengene hennes var nå borte.

Jeg ble så forbanna i går at jeg ristet i stolen, større avskum skal du lete lenge etter.
Observasjoner er blitt gjort av personene som har gjort dette, og forholdet vil bli politianmeldt.
De kan bare håpe på at jeg ikke møter på de, for da blir de uten ett par tær en stund.
Jeg håper de sover godt om natten, for det har ikke min datter gjort.
Vi er så utrolig skuffet her vi sitter, disse personene skulle fått smake sin egen medisin.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er ikke bare tyvene jeg er forbanna på, Helthjem burde endre navnet sitt til nestenHelthjem.
Henge dyre pakker på utsiden av postkassen burde vært forbudt, hva i huleste er det for en prosedyre??
Men det verste er at de tar ingen ansvar når pakker blir borte, det er ikke mye hjelp å få fra de.

Butikken min datter handlet hos fortjener imidlertid all skryt, lovnad om at pengene ville bli refundert var et plaster på såret.
Men en ting er ihvertfall sikkert, vi kommer aldri til å bruke Helthjem igjen.
Så dersom noen har sett noe på Breistein i går vil jeg gjerne høre fra dere, det vil gi politiet noe mer å gå på.
Dette er nemlig ikke første gang det har forsvunnet post fra postkassen vår, det finnes tydeligvis noen avskum her i området som ikke eier respekt for andre sine eiendeler…

Vi våknet opp til gråe skyer på himmelen idag, men så lenge det ikke regnet kunne vi ikke klage. Temperaturen var i det minste en innertier for gubben, for som han selv sier så arbeider han best når det er ti grader ute.
Likevel gikk han opp og la seg når jeg sto opp, så jeg konkluderte med at jeg og gubben har litt forskjellig syn på hva det vil si å arbeide.

Mens han snorket opp i andre etasje så for jeg ut, jeg og assistenten hadde nemlig planer utendørs idag.
Husker dere de sommerfuglene (solcelle lysene) som jeg kjøpte til de små trærne mine? Jeg har irritert meg over de lenge nå. De henger ikke godt nok på de små greinene, så idag måtte vi bare flytte de.
Løsningen ble å henge de på den store blomsterkassen som gubben lagde, der synes de i det minste. Det er utrolig hva en dobbeltsidig teip kan brukes til, og takket være Vibbedille ble jeg tipset om en teip som kan brukes utendørs.

I dag fikk jeg også fylt de to siste pallekarmene mine med jord, nå var det på høy tid å gjøre noe med alle de stiklingene som vokste villt ut i fra jorbærplantene.
Så når gubben sto opp etter en tre timers lang lur fikk han beskjed om å hente saksa, og jaggu ble det mange stiklinger.
Begge pallekarmene ble fylt opp med så mange som vi hadde plass til utifra avstand og mål, så nå blir det spennende å se hvor mange som overlever.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sol ble det også der en stund, og da ble det så varmt at jeg måtte kaste genseren. Banningen fra gubben tydet på at temperaturen hadde steget noen hakk, og når han fant frem vannslangen luktet jeg fare lang vei.
“Kor har du tenkt dæ?” utbrøt gubben når jeg prøvde å snike meg vekk, men gubben med vannslangen hadde tydeligvis andre planer.

Det var ikke bare blomstene som fikk vann for å si det sånn, gubben syns tydeligvis kjerringa så rimelig inntørka ut.
Men jeg var langt i fra inntørket når jeg omsider kom meg inn, og nå var det meg som sto for glosene.
En tre timers lur er farlige greier, for med en opplagt gubbe vet man aldri hva som kan skje.
Men en ting er ihvertfall sikkert, det er kjerringa det går utover…

Etter at jeg ble tvunget til å bruke rullestol åpnet det seg en helt ny verden, en utfordrene verden.
Små ting som jeg ikke tenkte på når jeg var frisk, for med en funksjonell kropp kunne jeg komme meg dit jeg ville uten problemer.
Men nå er alt annerledes, overalt hvor jeg ferdes møter jeg på uttallige hinder.
Noen ganger går luften helt ut av meg, et blikk er nok til å skjønne at her kommer jeg ikke frem.

Vi er kommet oss langt inn i år 2021, likevel har vi en lang vei å gå når det kommer til inkludering for oss rullestolbrukere.
Jeg elsket å dra til byen før jeg ble syk, vandre gatelangs for å utforske de mange bortgjemte butikker i Bergen by.
Sette meg på min favoritt kafe og nyte synet av livet som fylte gatene, lytte til den summende lyden som du bare finner i en storby.

Men nå orker jeg ikke lenger, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var inne i sentrum.
Det blir rett og slett for vanskelig, utfordringene blir så store at det tar bort gleden med å komme seg ut.
Ikke kommer jeg meg inn på favoritt kafeen min lenger, og skal jeg sitte ute så må hele området ommøbleres for at jeg skal få plass.
Butikkene jeg engang elsket å gå inn i er ikke tilgjengelig for meg lenger, smale dører og høye avsatser gjør det umulig for meg å komme inn. Og dersom jeg mot alle odds skulle komme meg inn så er butikkene så fullstappet med varer at det nærmest er umulig for meg å kjøre mellom hyllene uten å rase ned noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det samme gjelder når vi skal på ferie, utfordringene står i kø fra vi starter til vi kommer hjem.
Ta hotellene feks, ja disse såkalte handikaprommene.
Vi har faktisk gitt opp og bestille handikaprom, for som oftest er de så små at jeg blir stående i gangen uten mulighet for å komme meg inn i selve rommet.
Det virker som at alt som skal til for å kalle det et handikaprom er å skru opp et par støttehåndtak på badet, størrelsen på rommet og glatte fliser på badegulvet har ingenting og si. Derfor bestiller vi nå kun superier rom, da vet vi ihvertfall at vi får store rom som gir oss den plassen vi trenger.
Det rare er at disse rommene er faktisk billigere enn handikaprom, vi må faktisk betale mer for et handikaprom som ikke kan brukes.

Ikke kan vi velge campingplasser heller, jeg kan telle på en hånd de gangene vi har funnet hytter som jeg faktisk kommer meg inn i.
Vi blir tvunget til å velge de dyreste overnattingsstedene, bare fordi jeg sitter i rullestol.

Og hva i huleste er det med de heisene rundt omkring? Enkelte er så trange at gubben må fjerne deler fra rullestolen før jeg i det hele tatt kan kjøre inn.
Både jeg og min datter har fått heisskrekk i løpet av disse årene, hun nekter å ta heis med meg lenger.
Jeg har nemlig blitt sittende igjen alene i heisen for døren har lukket seg før jeg har fått sukk for meg, og dersom jeg er så heldig å komme meg halveis ut døren så kan du være sikker på at jeg blir skvist av to utålmodige dører.

Men det verste er den følelsen man får, det er en grusom følelse når man blir stående på utsiden og ikke kan delta.
Forskjellsbehandlingen blir stor når man sitter i rullestol, ja jeg vil gå så langt som å kalle det for diskriminering.
Det er en skam at vi ikke har kommet lenger, og det er en skam at det ikke er strengere krav når det kommer til tilrettelegging for oss som ikke har to bein vi kan bruke.
Vi er en stor gruppe med mennesker som hver dag føler oss utenfor, og det er da et spørsmål dukker opp.
Er ikke vi like mye verdt i dette samfunnet, har ikke vi like mye rett på å kunne bevege oss fritt rundt som funksjonsfriske??

Advarsel: Dette innlegget kan inneholde et snev av overdrivelse, min og gubben sin humor, og ironi…

En velkjent buldring i trappa vekket meg i morges, og som vanlig prøvde jeg å stålsette meg på det som ville komme.
I ført Evas drakt ble jeg røsket opp av senga, så fort at tyngdekraften ga enkelte kroppsdeler et etterlengtet løft.
Jeg var på badet før jeg fikk sukk for meg, og nå var det tid for dagens første vask.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi bestemte oss nemlig igår, vi måtte opprettholde tradisjonen med en tur til Hardanger. Derfor var det nå full rulle, gubben hadde ingen tid å miste.
En kald dryppende vaskeklut klasket mot ansiktet mitt, og på et tidspunkt følte jeg meg som en drukna katt.
Klærne ble tredd på meg, jeg kjente hvordan jeg lettet fra bakken når gubben skulle dra buksa over ræva.
“Nu må æ for sat#n sette dæ på slankekur, det e jo som å dra et pølseskinn på grisen”.

Gubben dro og dro, men buksa møtte sin overmakt denne dagen.
Buksa som engang passet føltes nå ut som en hold in strømpebukse, at kjerringa hadde fråtset de siste dagene ble nå bevist.
Magen ble sugd så godt inn at jeg nesten ble redd for at den skulle komme ut bak, men jeg trøstet meg med at gubben da ville få større håndtak der bak som han kunne bære meg i.

Vi kom oss omsider avgårde, kraftig forsinket på grunn av en litt for liten bukse.
Nå var det Hardanger neste, en liten dagstur i godt vær.
De siste årene har vi nemlig alltid tatt en tur til Hardanger når svigermor er her, så her måtte vi holde tradisjonen ved like.
Turen gikk til vakre Øystese, det er nemlig en kafe/butikk der som vi alltid handler hos. Steinstø frukt og kaker pleier nemlig og ha verdens beste kaker, vi bruker alltid å hamstre forskjellige kaker når vi er der.

Dessverre ble vi litt skuffet i dag, de hadde for første gang ingen kakesorter.
Men vi fikk da kjøpt litt andre ting, blant annet en spekepølse som jeg gleder meg til å smake på.
Vi fikk en fin tur sammen i sola, ja hvis du ser bort i fra at vi ble angrepet av illsinte vepser på en bensinstasjon. Aldri har jeg sett gubben løpe så fort, mens jeg enda satt igjen var han for lengst forduftet. Inni bilen satt han og gaulet at jeg måtte forte meg, men akkurat det var lettere sagt enn gjort.

For i det jeg skulle kjøre ned fra sitteområdet der vi satt så kom det en bil med campingvogn på og stilte seg rett fremfor den eneste veien ned til bilen.
Så mens gubben satt og gaulte i bilen så satt jeg bom fast, ikke hjalp det på at jeg hørte en høylytt summing bak meg som kom nærmere og nærmere.
“Kjør ne te høyre” gaulte gubben bak stengte vinduer, en smal passasje dukket opp når jeg trillet ned over ujevne heller.

Med hjertet i halsen smøg jeg meg gjennom en trang passasje, her måtte jeg ha tunga beint i munnen.
Jeg kom meg ut til slutt, mirakuløst nok uten å lage riper i lakken til bileieren som hadde parkert idiotisk til.
Men nå var gubben mer enn klar for å sette kursen hjemover igjen, på denne bensinstasjonen skulle han aldri tilbake.
“Æ e finnmarking, så æ kommer helt sikkert til å daue dersom vepsen stikker mæ”.

Nå ligger gubben rett ut på sofaen, han har fått nok påkjenning for en dag.
Men han måtte gå over hele kroppen sin med lupe før han turte å legge seg ned, han måtte være sikker på at han ikke hadde blitt stukket.
Kjerringa derimot sitter i godstolen og lurer på om hun skal be svigermor om å få smake på spekepølsa, alt går nemlig i grisen for tiden…

Når livet falt i grus for seks år siden så ville jeg bare dø, en tanke om at det var bedre å bli overkjørt av en bil enn å måtte gå hjem og fortelle barna at mor skulle dø preget meg hele den dagen.
Fremtiden var mer skremmende enn selve døden, tanken på å måtte dø sakte skremte livet av meg. Sitte hjelpeløs å kjenne på at kroppen forsvant under deg, begrave seg selv litt etter litt. Jeg kunne nesten se det for meg, det samme marerittet vendte tilbake hver natt den første tiden.

I drømmen så jeg henne ligge der, i et to meters dypt hull.
Lyden av spadetak klinget i det fjerne, som en kirkeklokke som varslet om fare.
Hun ligger der bundet, med et skjerf fremfor munnen som demper hennes skrik.
Jeg kan se redselen i øynene hennes, og hvordan kroppen hennes dirrer av panikk.
Men det er ingenting hun kan gjøre, alt hun kan gjøre er å ligge der og vente på det hun vet vil komme.

Sakte men sikkert blir kroppen hennes dekket, små sandkorn legger over den klamme huden. Lyden av hjerteslag blir sterkere og sterkere, lukten av hennes redsel fyller hele meg. Hele kroppen er dekket nå, alt som stikker opp er et lite hode.
Spadetakene har stoppet nå, men jeg kan se på henne at hun vet at det bare er et spørsmål om tid før de begynner igjen.
Det er da jeg ser det, i det lyden av spadetak begynner igjen ser jeg at det er meg som ligger der.

Jeg bråvåkner, kroppen er klam og svett.
Virkeligheten innhenter meg, og det er da jeg innser det.
Livet med ALS er som å bli begravd hver eneste dag, sakte men sikkert forsvinner kroppen i dypet.
Det føles som om noe tungt ligger oppå meg, og den følelsen blir sterkere for hver dag som går.
Marerittet jeg hadde er ikke så ulikt livet mitt, jeg vet hvilken vei det går.
Likevel skal jeg forsøke å leve, leve livet mens jeg sakte blir begravd…

Vi ble sittende oppe til langt på natt igår, og det elsker jeg.
Jeg har egentlig alltid vært en natteravn, har alltid elsket å sitte oppe i de lange nattetimer.
Mørket gir meg en slags ro, stillheten i huset gir meg fred i hjerterota.
Sitte fremfor Tv skjermen og vite at alle barna ligger trygt under en varm dyne, og bare nyte en stille stund for seg selv.
Før når jeg var frisk var jeg alltid den siste som gikk å la seg, derfor setter jeg ekstra stor pris på de gangene gubben orker å sitte oppe med meg.

Så det ble hele to filmer før vi endelig fant veien til senga, selv svigermor ble sittende oppe med oss.
Filmene var sånn midt på treet, men akkurat det betydde ikke så mye.
Det viktigste var at vi fikk litt kvalitetstid sammen, en liten stille stund for bare oss.
Dessverre ble ikke nattesøvnen så god som jeg hadde forutsett etter en lang dag, og det merket jeg i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er rart det der, når jeg er trøtt er gubben full i energi og visa versa.
Vi er aldri utladet på samme tidspunkt, litt merkelig det der.
Når han må lade batteriene sitter jeg i stolen og dirrer etter å få gjort ting, men i dag var det omvendt.
“Blir du me ut, så kan æ lage ferdig de siste pallekarmene te dæ?”  spurte gubben meg i formiddag, med trøtte øyne myste jeg mot han.

Men siden gubben meldte seg frivillig så kunne jeg ikke akkurat si nei, det minste jeg kunne bidra med var selskap under arbeidet.
Usikker på hvor godt selskap jeg egentlig var, men selve arbeidet var det ingenting å si på.
Far og sønn kastet seg ivrig over to pallekarmer, planen var og få jorbærplantene til å yngle.
Jeg er heldig som har to flotte arbeidskarer i hus, det er ihvertfall ingen tvil om at en liten gutt har en god læremester.

Når dere ser på bildene så ser dere at gubben har laget sidevegger på kassene, vi måtte nemlig finne på noe siden vi skal ha netting over.
Ikke tale om at fugler eller andre dyr skal få tak i jordbærene våre, nei de skal beskyttes som gull.
Så nå kan vi bare begynne å klippe av alle stiklingene, håpet er at vi får dobbelt så mange bær til neste år.

Vi har vært ute i hele formiddag, og selv om solen kun har vært fremme i ny og ne så har det vært varmt nok.
Jeg har funnet ut noe de siste dagene, den sondematen ødelegger matlysten min fullstendig.
Nå har jeg tatt minimalt med sondemat de siste dagene, noe som har medført til at jeg har spist fire måltider og snacks innimellom uten å bli stappmett.

Så nå tror jeg at jeg må snakke med legen, for slik det er nå så får jeg i meg dobbelt så mye næring på egenhånd enn det jeg gjør når jeg tar sondemat.
Jeg har nemlig ingen problemer med å spise selv enda, i motsetning til hva legene tror.
Så nå må jeg begynne å revurdere den sondematen, i det minste finne en balanse som fungerer. I mellotiden spiser jeg som aldri før, og i morgen drar vi til Hardanger for å kjøpe enda flere kaker…

Klokken betyr ikke noe for tiden, lange late dager gir meg ro i sjelen.
Omringet av mine kjære lever jeg som aldri før, hjertet mitt får påfyll med varme hver eneste dag.
Jeg våkner opp med et smil rundt munn hver morgen, livet føles både trygt og godt.
Alle bekymringer er satt på pause, angsten har jeg ikke kjent noe til på flere uker.

Den tryggheten har jeg savnet, et kjærkomment avbrekk fra en usikker hverdag.
Men jeg vet jeg må nyte det mens jeg kan, for jeg vet aldri når det smeller på ny.
Livet mitt er som en tikkende bombe, jeg vet aldri når den vil gå av neste gang.
Men nå er tikkingen stoppet, og jeg kan igjen puste fritt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hver dag kan jeg kjenne hvordan skuldrene senker seg litt etter litt, og det er da jeg kjenner hvor sliten jeg egentlig er.
Litt etter litt kommer energien tilbake, krefter som jeg vet jeg må spare på.
Jeg føler jeg hele tiden balanserer på vippepunktet, jeg vet aldri når jeg har brukt for mye krefter.
Min egen kropp er blitt en fremmed, jeg vet aldri hvor mye den tåler.

Derfor betyr disse rolige dagene så mye for meg, rolige dager som gir meg mulighet til å lade batteriene.
Sykdom og elendighet er erstattet med glede og latter, lykken er til å ta og føle på.
Huset er fullt med barnelatter og liv, tårene er tørket bort.
Midt i sentrum sitter jeg og tar det hele inn, lagrer små øyeblikk som jeg vet aldri kommer tilbake, akkurat nå er livet godt…

Jeg grøsset når jeg våknet i dag, en velkjent trommelyd på vinduet fikk meg til å ville krype enda lenger under dynen.
Det var jo ikke regn værmeldingen hadde meldt til i dag, litt oppgitt lå jeg i sengen og så hvordan alle mine planer fløy ut vinduet.
Derfor lå jeg litt lenger i dag, og jeg har en mistanke om at værgudene så hvordan jeg lå å sutret i senga.

For plutselig skinte det opp ute, og det skulle vise seg å bli en deilig sommerdag likevel. Med et smil rundt munnen ropte jeg på assistenten, for nå hadde jeg ingen tid å miste.
Jeg var nemlig ute i går for å inspisere inngangspartiet, og jeg oppdaget fort at her trengtes det en opprydning.
Inngangspartiet bar preg av at vi har vært borte noen dager, blomstene trengte stell og bakken måtte rengjøres.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde egentlig ingen planer om å kjøpe flere blomster i år, men når jeg kom over en rosebusk på Plantasjen klarte jeg ikke la være.
Det ble ikke bare en rosebusk som havnet i handlevognen, men hysj ikke si noe til gubben.
Heldigvis var gubben ute når vi kom hjem, så da fikk vi tid til å shine hele uteområdet før folket kom hjem.

Men jaggu ble det varmt ute, jeg ble til slutt så svett at jeg måtte trille i skyggen.
Assistenten foreslo at vi kunne bruke vannslangen til å kjøle oss ned, men vi fant ut at det ville bare gi henne merarbeid (bytte klær) så vi lot det være.
Vi kom i mål til slutt, og jeg ble veldig fornøyd med resultatet.

Det er deilig med slike dager, og for første gang i år kjente jeg at jeg gruet meg til vinteren. Misforstå meg rett, jeg elsker vinteren like mye som alle andre årstider, men det er litt enklere for meg å komme meg ut på denne tiden av året.
Slippe å kle på seg fire lag med klær før man går ut, bare kunne kjøre ut i det jeg går i og nyte alle fargerike blomstene som vokser opp.

Men det beste er at det er fruktår i år, det bugner over med plommer på plommetrærne mine.
Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er hundrevis med plommer på en gren, så at vi kan plukke på tusenvis i år er det ingen tvil om.
Svigermor fikk sjokk når hun så hvor mye plommer det var, greinene er i ferd med å knekke av tyngden.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med alle plommene, vi kunne sikkert ha forsynt en liten landsby så mange er det.
Så dersom noen vil ha plommer om noen uker når de er modne er det bare å ta med seg en bøtte hit, med to fulle plommetrær har vi mer enn nok å ta av.
Nå tror jeg at jeg skal unne meg litt Taco til kvelds, det er nemlig aldri feil å spise Taco to ganger på en dag…

God helg…