Etter at jeg ble tvunget til å bruke rullestol åpnet det seg en helt ny verden, en utfordrene verden.
Små ting som jeg ikke tenkte på når jeg var frisk, for med en funksjonell kropp kunne jeg komme meg dit jeg ville uten problemer.
Men nå er alt annerledes, overalt hvor jeg ferdes møter jeg på uttallige hinder.
Noen ganger går luften helt ut av meg, et blikk er nok til å skjønne at her kommer jeg ikke frem.
Vi er kommet oss langt inn i år 2021, likevel har vi en lang vei å gå når det kommer til inkludering for oss rullestolbrukere.
Jeg elsket å dra til byen før jeg ble syk, vandre gatelangs for å utforske de mange bortgjemte butikker i Bergen by.
Sette meg på min favoritt kafe og nyte synet av livet som fylte gatene, lytte til den summende lyden som du bare finner i en storby.
Men nå orker jeg ikke lenger, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var inne i sentrum.
Det blir rett og slett for vanskelig, utfordringene blir så store at det tar bort gleden med å komme seg ut.
Ikke kommer jeg meg inn på favoritt kafeen min lenger, og skal jeg sitte ute så må hele området ommøbleres for at jeg skal få plass.
Butikkene jeg engang elsket å gå inn i er ikke tilgjengelig for meg lenger, smale dører og høye avsatser gjør det umulig for meg å komme inn. Og dersom jeg mot alle odds skulle komme meg inn så er butikkene så fullstappet med varer at det nærmest er umulig for meg å kjøre mellom hyllene uten å rase ned noe.
Det samme gjelder når vi skal på ferie, utfordringene står i kø fra vi starter til vi kommer hjem.
Ta hotellene feks, ja disse såkalte handikaprommene.
Vi har faktisk gitt opp og bestille handikaprom, for som oftest er de så små at jeg blir stående i gangen uten mulighet for å komme meg inn i selve rommet.
Det virker som at alt som skal til for å kalle det et handikaprom er å skru opp et par støttehåndtak på badet, størrelsen på rommet og glatte fliser på badegulvet har ingenting og si. Derfor bestiller vi nå kun superier rom, da vet vi ihvertfall at vi får store rom som gir oss den plassen vi trenger.
Det rare er at disse rommene er faktisk billigere enn handikaprom, vi må faktisk betale mer for et handikaprom som ikke kan brukes.
Ikke kan vi velge campingplasser heller, jeg kan telle på en hånd de gangene vi har funnet hytter som jeg faktisk kommer meg inn i.
Vi blir tvunget til å velge de dyreste overnattingsstedene, bare fordi jeg sitter i rullestol.
Og hva i huleste er det med de heisene rundt omkring? Enkelte er så trange at gubben må fjerne deler fra rullestolen før jeg i det hele tatt kan kjøre inn.
Både jeg og min datter har fått heisskrekk i løpet av disse årene, hun nekter å ta heis med meg lenger.
Jeg har nemlig blitt sittende igjen alene i heisen for døren har lukket seg før jeg har fått sukk for meg, og dersom jeg er så heldig å komme meg halveis ut døren så kan du være sikker på at jeg blir skvist av to utålmodige dører.
Men det verste er den følelsen man får, det er en grusom følelse når man blir stående på utsiden og ikke kan delta.
Forskjellsbehandlingen blir stor når man sitter i rullestol, ja jeg vil gå så langt som å kalle det for diskriminering.
Det er en skam at vi ikke har kommet lenger, og det er en skam at det ikke er strengere krav når det kommer til tilrettelegging for oss som ikke har to bein vi kan bruke.
Vi er en stor gruppe med mennesker som hver dag føler oss utenfor, og det er da et spørsmål dukker opp.
Er ikke vi like mye verdt i dette samfunnet, har ikke vi like mye rett på å kunne bevege oss fritt rundt som funksjonsfriske??
Vil bare si at dette tenkte jeg flere ganger på i helga i Bergen. For der var det mange steder der det var så opplagt at det er vanskelig, og nærmest umulig for mange å ferdes. Jeg tror faktisk ikke det er like ille i Drammen, for eksempel dette med brostein, noen steder var det bare slik at jeg tenkte at bare en med rullator hadde måttet gi seg, for det var tungt for smidige lille meg. Oppå det hele kommer jo alle utfordringene som vi som lever uten sådanne handikap ikke ser. Det er vel det som er største problemet, vi ser det ikke, og de som skal feks tilrettelegge for funksjonshemmede, de har ikke rådført seg med de det faktisk skal tilrettelegges for. Det er jo deg som skulle vært kontaktet, ikke Martin med et dårlig kne.
Bergen er en av de verste byene når det kommer til fremkommelighet med rullestol, men generelt er det dårlig i hele Norge. Luften går helt ut av meg noen ganger, våre polititikere skulle blitt pålagt en tur i rullestol gjennom byens gater.
Er helt enig med deg. Tenker ofte på de utfordringene rullestolbrukere har når jeg er rundt omkring, og det er rett og slett diskriminering slik jeg ser det.
Husker godt hvordan mitt første møte med Alta var, aldri har jeg vært mer flau enn når jeg satt fast i gågata 😅
Ja,den gågata er så lite rullestolvennlig som det går an.
Det du sier er så viktig. Jeg ble veldig berørt da jeg kom over bloggen din – er selv mamma til to små jenter, og livet tar en helt ny vending når man blir mor. Det at ingen av oss vet hva livet venter oss, og ingen av oss vet hvem som rammes av en slik sykdom som din. Jeg føler med deg. Man snakker så ofte om “svake grupper”, når man heller burde snakket om svakere stilte grupper. Det er jo vi som både enkeltmennesker og samfunn som velger å ikke stille til disposisjon alt det “vi andre” benytter oss av. Det var ikke før jeg ble mor, at det slo meg hvor lite tilgjengelig så mye er. Når man har med seg vogn overalt, er det plutselig mange steder man ikke har tilgang til. Det fikk meg til også å tenke på hvilke problemer folk som er avhengige av rullestol møter på hver dag. I Arendal, alt fra Asiabutikken, til kontoret til Human-Etisk forbund som ligger flere etasjer opp i et bygg uten heis. Nylig er det bygd en diger heis her i Arendal, opp til et utkikkspunkt som er utilgjengelig for folk med rullestol. Når man først iverksetter et slikt prosjekt, er det for meg veldig rart at man ikke samtidig legger til rette for alle. Tilgjengelighet bør trumfe det arkitektoniske – når man velger mellom at noe skal “se pent ut” eller å gi alle lik tilgjengelighet og verdighet, bør man velge det siste. Vi har to små barn (8 måneder og 19 måneder), har omtrent ikke hatt tid til å tenke siste halvannet år, men når jeg og min mann etter hvert klarer å somle oss inn i lokalpolitikken igjen, tror jeg en av de viktigste sakene jeg ønsker jobbe med, er nettopp tilgjengelighet. Mange gode tanker til deg og din familie!
Så flott at du vil løfte dette frem Kristin, jeg husker selv hvor vanskelig det var å komme frem med barnevogn enkelte steder. Nå er det imidlertid blitt enda vanskeligere, og jeg skulle ønske det stiltes flere krav til utbyggere og kommuner på dette området. Nyt tiden med dine to små, vi har selv en skolegutt til høsten og alt vi lurer på er hvor tiden har blitt av💜
<3 Gratulerer med skolebarnet! Det er stort! Barna er begrenset av barnevognen en viss tid, og kan også bæres. Det er lett å være hensynsløs (…og diskriminerende) fordi man ikke tenker. Mye er samfunnsstrukturelt, ting vi ikke tenker på fordi vi ikke blir utfordret til det. Leste ditt siste innlegg, også, og det er helt hinsides at du skal være nødt til å kjempe for å få hjelp til å leve et verdig liv. Dette er krefter du skulle fått lov til å bruke på familien din og deg selv, og jeg tror det er organisert slik nettopp fordi det er "enkelt" å frata goder fra folk som ikke har krefter til å kjempe. Slik sparer man penger, uten for mye bryderi. Absolutt lavmål. Vi koser oss med barna våre, den absolutt største glede og mening i livet – takknemlige for det. Hun ene har lært seg å reise seg opp til ting, hun andre snakker mer og mer setninger. Ikke minst er de gode venner – veldig koselig! God natta og masse gode drømmer!