Vi ble sittende oppe til langt på natt igår, og det elsker jeg.
Jeg har egentlig alltid vært en natteravn, har alltid elsket å sitte oppe i de lange nattetimer.
Mørket gir meg en slags ro, stillheten i huset gir meg fred i hjerterota.
Sitte fremfor Tv skjermen og vite at alle barna ligger trygt under en varm dyne, og bare nyte en stille stund for seg selv.
Før når jeg var frisk var jeg alltid den siste som gikk å la seg, derfor setter jeg ekstra stor pris på de gangene gubben orker å sitte oppe med meg.
Så det ble hele to filmer før vi endelig fant veien til senga, selv svigermor ble sittende oppe med oss.
Filmene var sånn midt på treet, men akkurat det betydde ikke så mye.
Det viktigste var at vi fikk litt kvalitetstid sammen, en liten stille stund for bare oss.
Dessverre ble ikke nattesøvnen så god som jeg hadde forutsett etter en lang dag, og det merket jeg i dag.
Det er rart det der, når jeg er trøtt er gubben full i energi og visa versa.
Vi er aldri utladet på samme tidspunkt, litt merkelig det der.
Når han må lade batteriene sitter jeg i stolen og dirrer etter å få gjort ting, men i dag var det omvendt.
“Blir du me ut, så kan æ lage ferdig de siste pallekarmene te dæ?” spurte gubben meg i formiddag, med trøtte øyne myste jeg mot han.
Men siden gubben meldte seg frivillig så kunne jeg ikke akkurat si nei, det minste jeg kunne bidra med var selskap under arbeidet.
Usikker på hvor godt selskap jeg egentlig var, men selve arbeidet var det ingenting å si på.
Far og sønn kastet seg ivrig over to pallekarmer, planen var og få jorbærplantene til å yngle.
Jeg er heldig som har to flotte arbeidskarer i hus, det er ihvertfall ingen tvil om at en liten gutt har en god læremester.
Når dere ser på bildene så ser dere at gubben har laget sidevegger på kassene, vi måtte nemlig finne på noe siden vi skal ha netting over.
Ikke tale om at fugler eller andre dyr skal få tak i jordbærene våre, nei de skal beskyttes som gull.
Så nå kan vi bare begynne å klippe av alle stiklingene, håpet er at vi får dobbelt så mange bær til neste år.
Vi har vært ute i hele formiddag, og selv om solen kun har vært fremme i ny og ne så har det vært varmt nok.
Jeg har funnet ut noe de siste dagene, den sondematen ødelegger matlysten min fullstendig.
Nå har jeg tatt minimalt med sondemat de siste dagene, noe som har medført til at jeg har spist fire måltider og snacks innimellom uten å bli stappmett.
Så nå tror jeg at jeg må snakke med legen, for slik det er nå så får jeg i meg dobbelt så mye næring på egenhånd enn det jeg gjør når jeg tar sondemat.
Jeg har nemlig ingen problemer med å spise selv enda, i motsetning til hva legene tror.
Så nå må jeg begynne å revurdere den sondematen, i det minste finne en balanse som fungerer. I mellotiden spiser jeg som aldri før, og i morgen drar vi til Hardanger for å kjøpe enda flere kaker…
Så heldig liten gutt, som får lære ved å være med og gjøre 💛. Sånt er uvurdelig!
Og ja, synes absolutt du må ta en prat med legen om mat. Et godt måltid, kaker og snacks handler jo om så mye mer enn «bare» nødvendig næring 😊.
Fortsatt fin helg til deg & dine !
Ja en liten gutt er heldig som har en far som gjerne lærer bort sin kunnskap, jeg nyter synet av de to sammen😍
Slik det er nå så får jeg i meg mer næring uten sondemat, så jeg må nok prate med en lege for å finne en løsning.
Fortsatt god helg til deg og 😊
Skjønner liksom ikke hvorfor de ikke bare kunne tatt deg på ditt ord i utgangspunktet (forstår det sånn at du har sagt at du ikke har problemer med å få i deg nok mat på egen hånd uten at de har villet høre). Uansett hvilken grad av ekspertise en lege har, vil de jo aldri kunne overgå pasientens innsikt mht det å kunne gi en korrekt vurdering av egen tilstand!
Jeg prøvde å protestere når de opererte inn PEG på meg for to år siden, men jeg måtte tenke på fremtiden sa de. De mente det var farlig for meg å spise selv og nektet meg derfor vanlig mat i to uker til tross for at logopeden min mann og jeg sa at jeg ikke hadde noen problemer med å svelge mat. Jeg måtte trene meg opp igjen til å spise etter det, og de skremte meg såpass at jeg ikke klarte å stole på meg selv lenger.
Men jeg er glad jeg til slutt valgte å ikke høre på legene og begynte å spise igjen, enkelte ser bare sykdommen fremfor det som gir livskvalitet.