Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg sviktet , noen ganger blir ensomheten rett og slett for stor.
Hver gang jeg har dratt på kontroller alene har jeg følt det , ja og når jeg har blitt fraktet bort i sykebil alene.
Da kommer den følelsen alltid tilbake , en følelse av svik og ensomhet.
Det er når jeg ligger alene på et sykehusrom den blir altoppslukende , og følelsen av å være helt alene i hele verden blir intens.
Jeg tror alle som blir rammet av alvorlig sykdom kan kjenne seg igjen i dette , ensomheten blir stor når man blir syk.
For selv om jeg vet at jeg har mange rundt meg så kommer den følelsen stadig tilbake ,
en følelse jeg har levd med siden tre små bokstaver rammet.
En følelse ingen kan gjøre noe med , for selve kampen med denne sykdommen er det kun meg som kan ta.
Likevel tror jeg at jeg kan peke på en faktor , en faktor som gjør at denne følelsen er så sterk.
En faktor jeg aldri klarer å komme over , en faktor jeg for alltid vil bære med meg.
Jeg husker enda mitt første møte med tre små bokstaver , jeg kan enda føle det første møte på kroppen.
Alene satt jeg på et sykehus kontor , alene fikk jeg min skjebne belagt.
Alene satt jeg etterpå og ventet , ventet på en samordnet drosje som aldri kom.
I nesten to timer satt jeg på venteværelset og ventet , ventet med et mørke så stort.
Aldri har jeg følt meg meg mer alene , aldri har jeg følt meg mer ensom.
Alene satte jeg meg inn i en fullstappet drosje , alene prøvde jeg å forhindre et sammenbrudd.
En hel time tok hjemreisen , den lengste timen i mitt liv.
Med en gåstol som eneste støtte kravlet jeg meg ut av drosjen , og den lille grusveien opp til huset har aldri virket lengre.
Alt som sto i hodet mitt var å komme meg frem , jeg måtte komme meg frem til stolen på verandaen.
Jeg har aldri kjempet så hardt før , kjempet for å holde meg på beina til det siste.
Det smalt i det jeg datt ned i stolen , en tsunami av følelser kom ramlende ut.
Et skrik kunne høres over et ellers så stille nabolag , et skrik som kunne vekket selv de døde til live.
Jeg kunne høre hvordan skriket ga gjenklang mellom fjellene , ekkoet slo tilbake med full kraft.
Et skrik kunne høres over en blikkstille fjord , kampen for overlevelse startet med et skrik.
Helt siden den gang har jeg bært rundt på en følelse , en følelse av svik og ensomhet.
Stadig vender den tilbake , og litt sterkere blir den for hver gang.
For uansett hvor mye mine kjære prøver så kan de ikke hjelpe , den følelsen blir jeg aldri kvitt.
Kampen for overlevelse er det kun meg som kan ta , alene må jeg hver dag finne ny styrke….














































