Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg sviktet , noen ganger blir ensomheten rett og slett for stor.
Hver gang jeg har dratt på kontroller alene har jeg følt det , ja og når jeg har blitt fraktet bort i sykebil alene.
Da kommer den følelsen alltid tilbake , en følelse av svik og ensomhet.
Det er når jeg ligger alene på et sykehusrom den blir altoppslukende , og følelsen av å være helt alene i hele verden blir intens.
Jeg tror alle som blir rammet av alvorlig sykdom kan kjenne seg igjen i dette , ensomheten blir stor når man blir syk.
For selv om jeg vet at jeg har mange rundt meg så kommer den følelsen stadig tilbake ,
en følelse jeg har levd med siden tre små bokstaver rammet.
En følelse ingen kan gjøre noe med , for selve kampen med denne sykdommen er det kun meg som kan ta.
Likevel tror jeg at jeg kan peke på en faktor , en faktor som gjør at denne følelsen er så sterk.
En faktor jeg aldri klarer å komme over , en faktor jeg for alltid vil bære med meg.
Jeg husker enda mitt første møte med tre små bokstaver , jeg kan enda føle det første møte på kroppen.
Alene satt jeg på et sykehus kontor , alene fikk jeg min skjebne belagt.
Alene satt jeg etterpå og ventet , ventet på en samordnet drosje som aldri kom.
I nesten to timer satt jeg på venteværelset og ventet , ventet med et mørke så stort.
Aldri har jeg følt meg meg mer alene , aldri har jeg følt meg mer ensom.
Alene satte jeg meg inn i en fullstappet drosje , alene prøvde jeg å forhindre et sammenbrudd.
En hel time tok hjemreisen , den lengste timen i mitt liv.
Med en gåstol som eneste støtte kravlet jeg meg ut av drosjen , og den lille grusveien opp til huset har aldri virket lengre.
Alt som sto i hodet mitt var å komme meg frem , jeg måtte komme meg frem til stolen på verandaen.
Jeg har aldri kjempet så hardt før , kjempet for å holde meg på beina til det siste.
Det smalt i det jeg datt ned i stolen , en tsunami av følelser kom ramlende ut.
Et skrik kunne høres over et ellers så stille nabolag , et skrik som kunne vekket selv de døde til live.
Jeg kunne høre hvordan skriket ga gjenklang mellom fjellene , ekkoet slo tilbake med full kraft.
Et skrik kunne høres over en blikkstille fjord , kampen for overlevelse startet med et skrik.
Helt siden den gang har jeg bært rundt på en følelse , en følelse av svik og ensomhet.
Stadig vender den tilbake , og litt sterkere blir den for hver gang.
For uansett hvor mye mine kjære prøver så kan de ikke hjelpe , den følelsen blir jeg aldri kvitt.
Kampen for overlevelse er det kun meg som kan ta , alene må jeg hver dag finne ny styrke….
💜
Og du er beintøff som går den veien, tar den kampen. Om ingen kan gå veien for deg, kjenne smerten din. Så tror jeg du har mange rundt deg som er der for deg. Som du kan lene deg litt på i de bratteste kneikene, gi deg heiarop og et lite dytt når du trenger påfyll av styrke. Jeg tror og at hvis du lar de få lov kan de ta noe av byrden i din ryggsekk over på sine skuldre.
Det er du som må gå veien, men jeg tror at hvis du lar noen få lov så vil noen følge med deg på ferden.
Og du, det å rekke ut en hånd og rå i mot støtte er ikke tegn på svakhet, men tegn på styrke.
Du er så sterk, så sterkt 💜 Jeg kjenner på den følelsen av ensomhet du skriver om. Jeg fikk ingen dødsdom som du har fått, men de årene jeg ble utsatt for seksuelle overgrep, og ikke ble trodd, gjorde noe med meg. Det var ensomt, og jeg kom til den erkjennelse at jeg bare hadde meg selv å stole på. ( skriver ikke dette for å få medlidenhet), jeg bare kjenner igjen følelsen. Klem fra meg ❤️
♥️ ♥️ ♥️
Det burde ikke være sånn. Når man får alvorlige diagnoser, så burde det være et støtteapparat rundt. Ikke uka etter, ikke dagen etter, men akkurat der når du trenger det som mest. Du skulle jo aldri sittet i den taxikøen alene i evigheter. Hvorfor bruker vi ikke litt mer ressurser i vanskelige livsfaser? Eller, det handler vel om penger som alltid. Du setter ord på følelser som helt sikkert mange får når de blir dødssyke. Ting vi som er friske ikke har tenkt på, ennå…. Du lærer oss så mye om livet og om ting som er viktige her og nå. Du er helt unik, som oppi alt det vonde klarer å dele så mye med oss. Det gjør helt vondt i hjertet når du får de uplanlagte sykehuseturene. Krysser fingre og tær for at drittsykdommen din ikke blir værre på leeenge. Mange klemmer fra meg.
Tror kanskje jeg kan forstå hva du mener. Den ensomheten du kjenner på er din, og bare du kan bære den. Det mangler nok ikke på “bærehjelp”, men i angsten, og tankene rundt sykdommen, og hva den gjør med deg, den bærer du i all ensomhet. Uansett hvor mye de rundt deg vil ta noe av “børa”,kan den ikke deles. Dine nære og kjære kan kjenne på angsten for å miste deg, den mamma’n, kona, datteren, søsteren, Vivian de er så glad i. Den angsten er nok lettere å dele. Der kan de stå sammen, og støtte hverandre, for de “sitter i samme båt ” Skulle så inderlig ønske det var mulig og dele på byrden, angsten og ensomheten du kjenner på… Men vi kan og skal gjøre vårt ytterste for å
og prøve å forstå, støtte deg, og bidra med positivitet, og gode samtaler…❤