Nest siste etappe startet litt senere enn vi hadde sett for oss , men etter så mange dager i bil så er vi nødt til å hente inn krefter der det er mulig.
Så klokken ble nærmere ti før vi kom oss avgårde , vi ga oss god tid under frokosten.
Jeg er så stolt over mannen min , han er beundringsverdig han.
Idag har dagen vært preget av mye venting, men heldigvis var vi forberedt på det. Mye veiarbeid og masse biler på veien har medført til at denne etappen har vært minst like lang, ihvertfall når det gjelder tid. Men takket være en av dere lesere så ble vi advart om det igår kveld , en dame fra Alta tipset oss om at vi måtte smøre oss med tålmodighet , så tusen takk Trude , alltid greit å være forberedt.
Når vi kom opp på Saltfjellet idag tok jeg en avgjørelse , idag skulle dagen nytes. Derfor ble datamaskinen pakket vekk for en stund , og jeg lente meg tilbake for å suge til meg alle inntrykk. Isak og datter er helt fantastiske , det er ikke et knyst å høre fra baksetet. De eneste gangene en liten gutt roper er når nøden trenger på , “eg må tisse” kunne høres over hele Saltfjellet.
Vi valgte derfor å ta en lengre stopp der , så kunne en liten gutt fikk gått på do og løpe litt rundt. Isak fikk oppleve snø for andre gang denne turen , noe han syns var veldig rart. Suvenir fikk jeg også med meg , for gubben var tydeligvis i det gavmilde hjørnet . En stormlighter, gryteklut og en pyntegjenstand fikk jeg i gave idag , slett ikke verst.
Når vi hadde passert Saltfjellet så gikk det virkelig unna , veiene her i nord er ikke som veiene på Vestlandet. Men plutselig ble det stopp , og skiltet med manuell dirigering kom til syne. Jeg må innrømme at jeg duppet litt av der en stund , jeg blir alltid trøtt når jeg kjører bil. Selv om rullestolen ikke akkurat er behagelig å sove i så fikk jeg meg noen minutter , og det gjorde godt.
Heldigvis har natten i Mosjøen vært bedre enn den forrige , så jeg føler meg i god form. Det er jeg såååå takknemlig for , når energien er der så klarer jeg det meste. Denne turen hadde ikke latt seg gjøre dersom formen hadde vært skral, så jeg er lykkelig over at jeg faktisk sitter her nå.
Idag måtte vi ta ferge for å komme oss til Narvik , og det er alltid like stas for en liten gutt. Kaptein Sabeltann sverdet måtte være med ut på dekk , og det måtte selvfølgelig kjøpes pølse i kafeen. Da var en liten pirat fornøyd , og når barna er fornøyd så er vi fornøyd.
Men idag kjente jeg det , for første gang på denne turen fristet det med et avvik fra reiseruten. For rett før fergekaia lyste de imot meg , de vakre fjellene i Lofoten skinte mot meg i det fjerne. Jeg kunne godt heller tatt ferga til Svolvær, men det hadde aldri gubben gått med på. Men synet av de vakre fjellene fikk jeg i det minste med meg , og det var et praktfullt syn.
Rett etter vi kom i land møtte vi på en ny kø , for tunnelen etter fergen er visstnok under oppgradering. Litt rart at de velger fellesferien til å oppgradere , men hva vet vel jeg. Jeg er bare en av mange turister som ferierer i eget land , og av de alle så finner du den mest takknemmelige i denne bilen.
Nå er vi fremme i Narvik , og i skrivende stund er vi på jakt etter hotellet. Det skal bli godt å få seg en matbit nå og strekke litt på kroppen , bilferie over lengre tid krever sin mann. Håper dere har det bra alle sammen , imorgen venter en ny etappe…
Hotellet vi sjekket inn på kledde navnet sitt , Fru Haugans hotell kan jeg virkelig anbefale.
Det lå idyllisk til nede ved elven , det var rett og slett et praktfullt syn og komme kjørende til.
Mens hotellet i Oppdal lå langs hovedveien med en parkeringsplass som eneste boltringplass , så lå dette hotellet i skjønne naturomgivelser.
Til og med rommet var en oppgradering, stort og flott tilrettelagt for rullestolbrukere.
Det ble middag til kvelds for oss idag, men er man på ferie så er man på ferie.
Rett utenfor hotellet oppdaget jeg noe som fikk det til å kile i magen , og hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke nølt med å ta meg en luftetur.
En zip line hang rett over elvebredden, og den så særdeles fristende ut.
Mon tro om jeg klarer å overtale mine medpassasjerer til å prøve , gubben sa ihvertfall klart i fra.
Han skulle ikke henge i en line, og selv om jeg hadde satt pris på synet av en gubbe i løse luften så blir det vel med drømmen.
I gågaten fant vi oss en restaurant, og der fikk vi servert fantastisk mat. Jeg og datter slo på stortromma og bestilte oss et realt grillfat, en tallerken stappfull av mat.
Jeg tror jeg aldri har smakt bedre kjøtt , og gubben spiste over evne. Runde og mette gikk vi ut på lekeplassen, der fikk en liten gutt rast ifra seg litt.
Nå er det snart kveld på oss , for i morgen venter en ny etappe.
Da er det Narvik som venter på oss , og heldigvis blir det ikke like langt som idag. Ha en strålende kveld videre , det skal vi også ha , og tenk vi måtte til Nordland før vi fant solen…
Idag har det gått opp for meg at jeg og gubben har ulik holdning til hva ferie egentlig er, jeg har funnet ut at jeg må ha fortrengt alle de feriene vi har tilbrakt langs landeveien tidligere.
For mens jeg har hatt lyst til å ta noen ekstra stopp for å oppleve litt, så skal han fortest mulig frem.
Nå har vi stoppet etter eks antall timer i bil, vi måtte komme til Nord Norge før gubben i det hele tatt vurderte å stoppe.
Jeg legger ut bilder fra turen så langt, vi har prøvd å knipse så godt vi kan ifra bilen. Nå går turen videre til Mosjøen, og idag kjenner jeg på kroppen at det blir godt å komme frem.
Nå sier gubben Tut tut så da er det bare å spenne seg fast igjen, men jeg legger ut et til innlegg når jeg kommer frem, jeg er spent på neste hotell…
Natta har faktisk ikke vært så aller verst, jeg hadde forventet verre for å si det sånn. Det er alltid en tilvenning med ny seng, og enkelte hotell senger er ikke all verden å skryte av. Bortsett fra litt ryggsmerter så har natta vært god , men jeg har bråvåknet en gang i natt. Det ble fort tydelig at gubben er vant med å sove alene , for midt på natta våknet jeg av at dyna mi ble røsket av.
Der lå jeg plutselig i nettoen og hutret, mens gubben lå i fosterstilling og tviholdt rundt dyna mi. Men på tross av det har jeg har fått en drømmestart på denne ferien, og det lover bra for resten av turen.
Vi fikk tid til mye avslapping og kos igår kveld, og det passet meg utmerket. Bare det å kunne ligge i samme seng som en liten gutt er himmelsk for meg, jeg har aldri fått så mye kos før. Der lå vi sammen og så på film , og jeg fikk servert godteri av små barnehender. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre , en perfekt avslutning på en god dag.
Men det ble tidlig kveld på oss , vi visste godt hva som ventet oss neste dag. Klokken 06.00 ringte vekkerklokken, og i senga ved siden av sto en liten gutt og ropte “nå må vi stå opp!” Jeg hørte på gryntingen til gubben at han syns det var i tidligste laget, var vi ikke på ferie liksom? Men han kom fort på bedre tanker, han er jo endelig på vei hjem.
Derfor ble høygiret satt inn, og som alltid gikk morgenstellet unna i en fei. Jeg fikk i det minste trusa på rett vei idag, dagen startet bra. Enda bedre ble den når jeg trillet inn i frokostsalen, for la oss bare innrømme det, frokosten er det beste med å bo på hotell. Det bugnet over av mat, den som ikke fant noe her og spise måtte være særdeles kresen.
Men korona hadde satt en stopper for selvforsyning, og vi ble oppdelt i grupper under frokosten. Det er godt å se at retningslinjer blir fulgt, det gjør det hele litt tryggere. Nå er vi begynt på dagens etappe, vi beveger oss inn i Nordland i løpet av dagen. Endestoppet idag er Mosjøen, der venter et nytt hotell på oss.
Så farvel til Oppdal for denne gangen , og velkommen Nordnorge. Her går det unna så det er bare å spenne seg fast. Ønsker dere alle en nydelig mandag , nytt referat kommer ikveld….
Herlighet som det har gått unna idag , jeg har aldri opplevd maken. Men det ble en våt start på oss , det har bøttet ned i hele dag. Vi har hatt regn hele turen , hele veien fra Bergen til Oppdal. Likevel er humøret på topp , det eneste som nå betyr noe er at vi er igang med ferien. Bare oss og landeveien , en endeløs landevei.
Før jeg visste ordet av det hadde vi kjørt gjennom lærdalstunnelen, og noen mil senere var det tid for første stopp. Vi hadde ikke før stoppet før gubben begynte å banne, og som vanlig skjønte jeg ingenting. Det var ikke før jeg fikk en ræv oppi trynet at brikkene falt på plass, og uansett hvor mye jeg prøver så får jeg ikke det synet ut av hodet.
“Har Æ brunost i ræva” ropte gubben mens han sto med ræva bøyd over meg. Det var ikke mye hjelp å få hos meg , jeg hadde mer enn nok med latterkrampa som kom over meg. Det viste seg nemlig at gubben hadde kost seg med sveler bak rattet, og nå var setet fullt av smeltet brunost. I forbannelse over min manglende vilje til å hjelpe så måtte han prøve å sjekke selv , og det synet medførte til at jeg knakk fullstendig sammen.
Er vi fremme snart???
For der sto han bøyd over setet med hodet mellom beina , men uansett hvor mye han prøvde å bøye seg ned så møtte han motstand. Magen var i veien for utsikten, uansett hvilken vinkel han prøvde å bøye seg ned i så var det nytteløst, og til slutt måtte han innse nederlaget. Jeg humret for meg selv helt til Beitostølen, for jeg har sett hvor mesteparten av brunosten har havnet, og det er ikke i setet for å si det sånn.
Bortsett fra den hendelsen så har vår første etappe gått knirkefritt, faktisk mye raskere enn jeg på forhånd trodde. Isak sperret opp øynene når vi passerte Beitostølen , for der var det plutselig snø. Han ble så ivrig at vi måtte stoppe, dette måtte dokumenteres. Så far og sønn trosset regnværet og hoppet ut av bilen , de var et syn for guder når de klatret over brøytekanten.
Min datter er også med, og hun har vært til fantastisk hjelp. Isak har hatt stor glede av storesøster i baksetet, og storesøster har underholdt og snurret film på nettbrettet under hele turen. Askeladden har vært favoritten idag , og etter lydnivået i bilen å dømme så trodde vi et sekund at Trollet var på vei ut av skjermen.
Når det nærmet seg ettermiddag så ga magen beskjed , det var på tide med en litt lengre stoppepause. Mat må vi jo ha alle mann , og nå viste klokken middagstid. Men med en yrkessjåfør bak rattet er det ikke alltid like lett, for han skal aller helst ikke ha pause i det hele tatt. Jeg tror han har glemt at det er ferie vi er på og ikke jobb , men sånn er det hver bidige gang.
Jeg prøvde å overtale han til å stoppe i Ottta, men han suste forbi før jeg fikk fullført setningen. Han visste om den perfekte plassen , vi måtte bare kjøre litt til. Ja litt ble nesten fire mil, og der møtte vi stengte dører. Mange veikroer er stengt på at grunn av korona , så her var det bare å fortsette kjøringen. Dombås ble omsider stoppestedet, og det var på høy tid.
Som utsultede dyr stormet vi inn dørene, lukten av mat vekket smaksløkene til liv. Nei vent nå litt , vi stormet slettes ikke inn noen dører. For parkeringsplassen var smekkfull av biler, og i disse korona tider har ikke vi tenkt å ta noen sjanser. Derfor ble løsningen enkel, middagen idag ble inntatt i bilen. Gatekjøkken ble løsningen, og jeg fikk servert middagen i passasjersetet.
En time etter at middagen var inntattinntatt var vi plutselig fremme på dagens endestopp, klokken 18.30 var vi fremme på Oppdal. Det var deilig å komme frem tidlig for en gangs skyld, og takket være dere kom vi frem til oppredde senger og god service. Nå ligger jeg rett ut i hotell sengen og er særdeles lykkelig. Denne første dagen har gått over all forventning, og dersom resten av turen blir som idag så blir denne ferien en lek. Nå logger jeg av resten av kvelden , nå er det tid for litt nytelse.
Imorgen venter en ny spennende dag langs landeveien , og jeg håper dere blir med videre. Nyt søndagen folkens og gjør dere klar til en ny dag, ferieturen fortsetter imorgen, det er mange mil igjen…
PS : Tusen takk for fine kommentarer og meldinger , det betyr mye 💜
