Det er ingen tvil om at jeg elsker min mann , det tror jeg er en kjent sak.
Hans stahet får meg fortsatt fremover , når han først har bestemt seg så blir det sånn.
Det finnmarske temperamentet gir han en indre kraft , det får frem en vilje så stor.
Hans sære måte å se verden på har gitt oss mange rare hendelser , det er ingen som kan skape opplevelser som min finnmarking.
Etter vårt første møte tok det ikke lang tid før jeg innså at vi hadde noen ulikheter , og de var ikke få.
Aldri hadde jeg trodd at det var mulig å elske og hate så mye som jeg har gjort , et eneste menneske fikk frem alle følelser i meg.
En uke gikk det før vår første krangel var i gang , ingen tre måneder i forelskelsesrus her i gården nei.
Men til gjengjeld så har kjærligheten vært større , den har alltid vunnet til slutt.
Vi er som hund og katt , en Sogning og en Finnmarking er ikke alltid en god kombinasjon.
Noen ganger føles det ut som om vi ikke er født på samme planet , jeg er sola og han er månen.
Våre ulikheter har gitt oss mye latter , men også mange smell.
Og når det først smeller , ja da er The BIG BANG ingenting i forhold!
I går smalt det igjen , en finnmarking vet alltid hvilke knapper han skal trykke på.
Ordene nei og stopp eksisterer ikke på hans planet , det må et smell til før han gir seg.
Jeg kjente hvordan strikken var i ferd med å gi etter , min grense var nådd.
Raseriet boblet inni meg , et udyr hadde nå våknet.
Min stemme er kanskje svak , men igår sang det i veggene.
Jeg kjente hvordan jeg trakk inn luft , fylte lungene mine opp med uvante krefter.
Aldri hadde jeg trodd at jeg fortsatt kunne , et skrik fikk vinduene til å skjelve.
Lyden av et raseri fylte et lite hus , en firbeint venn søkte dekning bak sofaen.
Brått ble det stille , all lyd forsvant.
Jeg kjente hvordan raseriet var i ferd med å forlate , pulsen gikk fra 200 til 80 på et sekund.
Når jeg åpnet øynene var jeg tilbake , all frustrasjon var kommet ut.
Men ved min side satt en gubbe , stillheten fikk meg til å innse at noe hadde skjedd.
Jeg snudde hodet for å se , og det var da jeg fikk meg litt av et syn.
Et ellers så rundt ansikt hadde fått en ny form , to kinn blafret enda.
Hudfargen hadde også endret seg , aldri har jeg sett en hvitere farge.
Munnen var vidåpen , så åpen at jeg kunne skimte et adamseple i det fjerne.
Han holdt pusten fremdeles , og med ett ble jeg redd.
For nå ble hvitfargen erstattet , en blålilla farge var i ferd med å ta over.
I siste liten hørte jeg luften ble sluppet ut , en gubbe var fortsatt i live.
Om han har lært tror jeg neppe , men nå vet han i det minste at jeg fortsatt kan lage et smell…
❤
Huff da. Hadde jo vært litt kjipt hvis du hadde skremt han til døde
Ja det hadde virkelig vært det store , heldigvis gikk det bra.
Ulikheter kan sikkert være bra og forfriskende i et forhold så lenge man har grunnleggende respekt for hverandre. Å gi ulikheter plass i et forhold – det må være ekte kjærlighet ♥️
Du har så rett Bente , og heldigvis er takhøyden stor her i huset 💜