MAMMA PÅ HJUL

For hver dag som går forfaller kroppen, muskulaturen må gi tapt litt etter litt.
Hver dag sitter jeg fremfor speilet og ser ned på den kroppen som en gang kunne bære sin egen vekt og vel så det, men alt som er igjen nå er skinn og bein.
Tre små bokstaver tærer kroppen sakte ned, den samme kroppen som en gang kunne løpe flere mil sitter nå fanget i en stol.

Etter ni år med ALS har jeg nesten glemt hvordan det var, jeg har levd med en blytung kropp så lenge nå at jeg har glemt hvordan det føles å bevege seg fritt.
Når armene faller ned fra fanget mitt henger de der som to spagettisnorer, og det føles ut som om noen har festet blylodd på armene mine slik at det er umulig for meg å bevege de. Noen ganger føles det ut som at noen sitter oppå meg, de eneste kroppsdelene jeg fortsatt har litt bevegelse i er beina og hodet.

Det eneste jeg fortsatt har kontroll over er to øyne, og når stemmen ble dårligere ble to øyne redningen fra et altoppslukende mørke.
Men til tross for at det ikke er sammenlignbart så er det et navn som har dukket opp mang en gang gjennom disse årene, spesielt i begynnelsen når ALS fremdeles var ukjent for mange.
“Se på Birgit Skarstein Vivian, når hun klarte det så klarer du det også”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver kveld gråter jeg meg i seng, jeg skulle gitt mye for å få en halv kropp tilbake.
Da hadde jeg også kunne kjempet som Birgit Skarstein har gjort, da hadde alle sett hvor mye jeg kjempet.
Men min kamp er usynlig, jeg kan ikke løfte tungt eller slepe meg opp trapper lenger for å bevise hvor mye jeg vil. Birgit Skarstein er fantastisk på alle måter, hun er et fantastisk forbilde for oss alle.
Men jeg er dessverre ikke henne, alt jeg har igjen er livsvilje og to øyne.

Hver dag kjemper jeg, men min kamp handler ikke om Ol gull eller trene hardt for å komme tilbake til samfunnet igjen.
Min kamp handler kun om å overleve, og hver kveld når sola går ned ber jeg om å få en ny dag.
Jeg skulle gitt mye for å få kroppen min delvis tilbake, to funksjonelle armer er det jeg ønsker meg mest. Da kunne jeg holdt mine kjære inntil meg igjen, med en funksjonell overkropp hadde mulighetene vært uendelige.

Men er det en ting jeg har så er det kampvilje, og den har jeg hatt siden dag en.
I ett år levde jeg i uvisshet om at det var ALS jeg hadde fått, jeg kjempet hardt for å få kroppen min tilbake.
Jeg husker enda tårene i trappa når jeg prøvde å slepe meg opp trappa for å komme opp til en gråtende liten gutt som trengte mammaen sin, jeg husker enda den følelsen av redsel når jeg forsto at jeg ikke kom meg opp fra toalettet uten hjelp.
Kampene har vært mange frem til nå, jeg har svelget mange kameler for å komme dit jeg er i dag. Men alt jeg har igjen nå er min indre kampvilje, og jeg gir meg ikke før jeg må…

Jeg fikk en gledelig overraskelse når jeg kom ut i dag, blomstene jeg trodde var døde hadde plutselig begynt å spire igjen. Denne unormale tropevarmen hadde tydeligvis vekket blomstene til liv igjen. Stemorsblomstene har jeg hatt siden februar, og det er ny rekord. Det har vært helt fantastisk de siste to dagene, men i horisonten ligger det mørke skyer og bare venter.

Vi har hatt et forferdelig vær her den siste måneden, så denne helgen med finvær var et kjærkomment avbrekk. Men vi vet at det mest sannsynlig er det siste vi får av varme dette året, og det er litt vemodig å tenke på. Det har blitt mye inne sitting på meg i det siste, derfor var det ekstra godt å kunne trille ut i shorts i dag. Grillen har fått stått i fred siden juni, men i dag var gubben snar med å rengjøre den.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er så takknemlig for slike dager, livet er så mye enklere når solen skinner. Smertene blir mindre også jo høyere temperaturen er, så egentlig burde jeg bo i sydligere strøk vinterstid. Det er tragisk at vi som har ALS ikke får dekket behandlingsreise til utlandet, og at det ikke finnes transport flyreiser som er tilrettelagt for slike som oss.

Jeg har en drøm om å kjøre ned til Spania neste sommer, det hadde vært noe det. Men alt avhenger av hvor vidt jeg holder meg stabil, og det er ingen selvfølge etter ni år med ALS. Jeg skal være glad for hver dag jeg får sammen med mine, for jeg hører stadig vekk om andre som har måttet gi tapt etter kort tid med denne sykdommen.

Men selv om jeg vet at en morgendag ikke er en selvfølge for meg så drømmer jeg fortsatt, og nå håper jeg bare på at jeg får oppleve enda en ny vår. For dersom jeg fortsatt er stabil neste vår så lever drømmen om en kjøretur til Spania, det hadde blitt litt av en opplevelse. Det verste er at nå som jeg har kjørt til Finnmark så vet jeg at jeg kan klare det, for det er like mange mil til Spania som det er til Finnmark. Faktisk er det kortere å kjøre til Spania, i tillegg er det mye bedre veier.

Jeg må bare bygge om bilen litt først, for siden jeg fikk avslag på ny bil så er en ombygging siste alternativ. Det får jeg tydeligvis innvilget av Nav, forstå det den som kan. For en omfattende ombygging av den gamle bilen min er ikke akkurat billig, men å bruke to hundre tusen på det er tydeligvis ikke noe problem. Nei hadde jeg hatt råd så hadde jeg kjøpt meg en bruktbil selv, men enn så lenge får jeg klare meg med bilen jeg har…

Denne historien startet når vi kom hjem fra sommerferie, det var nemlig da vi oppdaget at det var noe galt med Tv skjermen. Ved første øyekast trodde jeg at det var noe galt med mine øyne, det hadde vært en lang kjøretur og jeg var rimelig fortumlet der jeg satt. Men når gubben kom inn skjønte jeg at det ikke var jeg som så syner, det var noe alvorlig galt med Tv skjermen.

Hele tv bildet hoppet opp og ned, og jo lenger det sto på jo verre ble det. Først trodde vi det var noe galt med ledningene,  så vi dro de ut en etter en. Når det ikke funket begynte vi med internettet, for at det kunne være tv skjermen selv hadde vi ingen tro på. For i følge gubben var jo TVen bare fire år gammel, så det kunne umulig være den! Selv kunne jeg ikke huske når eller hvor vi hadde kjøpt Tv skjermen, og det ble selvfølgelig min jobb og finne det ut.

Jeg logget inn på både Power og Elkjøp uten å finne noe som helst, ikke fant jeg noe på Komplett sine sider heller. Det er kun på de butikkene vi kunne ha kjøpt TVen, men når jeg ikke fant noe var vi like langt. Det neste jeg gjorde var å sjekke bloggen, for jeg har tross alt dokumentert det meste i seks år nå. Men når jeg ikke fant noe der heller var jeg sikker i min sak, den TVen var mye eldre enn det gubben trodde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det siste vi hadde råd til rett etter ferien var en ny tv, så her var det bare å holde ut. Men etter fire uker med et hoppende tv bilde fikk jeg nok, og det var da sparekontoen ble tømt til fordel for en ny tv. Problemet var bare at gubben hadde gått til innkjøp av en større tv, så da måtte vi ha ny tv benk også. Selve tv skjermen skulle henge på veggen, men jeg ville ha noe under som kunne gi rom for oppbevaring også.

Så i går bestilte jeg en hylleseksjon på IKEA, og siden jeg visste gubben skulle være hjemme i dag var planen klar. Jeg hadde nemlig kontroll på sykehuset i dag, og da skulle gubben være med. Alt gikk bra på sykehuset, alle prøver viste at jeg fortsatt var stabil. Så vi hadde all grunn til å feire i dag, men når gubben forstod at feiringen inkluderte en tv benk kom glosene for fullt.

I hele dag har han holdt på, og som vanlig var det ikke snakk om å lese bruksanvisning. Glosene har sittet løst i flere timer nå, og underholdningen har vært stor. Det er en stund siden vi har gått til innkjøp av IKEA møbler, og i dag skjønte jeg hvorfor. For gubben og Ikea møbler hører ikke sammen, og det fikk jeg et bevis på i dag. Det var et øyeblikk der hvor jeg var redd for om gubben ville kom fra det med fornuften i behold, og som vanlig fikk jeg høre det.

“Er det mulig å kjøpe slik mannskit” freste gubben der han satt på kne fremfor meg, at han selv hadde gått med på kjøpet dagen i forveien hadde han tydeligvis glemt. Gubben slo så hardt på de stakkars Ikea platene at jeg var redd de skulle knekke i to, men uansett hvor hardt han slo fikk han de ikke på plass. “Hvilken glup ingeniør er det som har funnet opp dette makkverket” fortsatte gubben på gulvet, og enda var det ikke snakk om å åpne bruksanvisningen.

Kjerringa selv visste at her var det bare å holde kjeft, og be en stille bønn om at både gubben og tv benken kom levende fra seansen. Det er først nå jeg kan puste lettet ut, og det til tross for at gubben freser enda. Etter seks timer har gubben endelig klart å få en tv benk sammen, men en hel pose med ubrukte skruer ble et synlig bevis på at gubben hadde gjort det på sin egen måte. Men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre der jeg satt, det viktigste var at gubben hadde kommet fra det med fornuften noen lunde i behold. Neste gang jeg går til innkjøp av Ikea møbler skal jeg søke dekning før gubben begynner å skru, for jeg tviler på at gubben kommer like godt fra det neste gang….

At gubben gjør ting uten å tenke seg om er ikke akkurat noe nytt, men at jeg også skulle ende opp med et illebefinnende er nesten ikke til å tro. De siste dagene har jeg vært svindårlig, og først på fredags kveld gikk det opp for meg hvorfor. Da hadde jeg vært dårlig i tre dager, og smertene var så intense at jeg hylte ut av smerte hver gang noen kom borti meg.

Jeg har alltid hatt mye smerter etter jeg ble syk, tre små bokstaver førte med seg et smertehelvete. Jeg tror jeg prøvde det meste innenfor smertestillende medikamenter uten hell, og jo lenger tid det gikk jo større ble frustrasjonen. Legene på Haukeland klødde seg i hodet, og i begynnelsen trodde de ikke på at ALS kunne føre til så store smerter.

Det var en lege på Haraldsplass som til slutt kom meg til unnsetning, og løsningen ble et plaster. Et smerteplaster som inneholdt morfin lignende stoff ble redningen, og det har jeg gått på i syv år nå. Men selv om jeg har plaster på meg hele tiden så har jeg fortsatt smerter, men på fredag oppdaget jeg hvor mye smerteplasteret tar av smertene mine. Jeg får nemlig nytt plaster på meg hver femte dag, men på tirsdag skjedde det noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde dusjedag forrige tirsdag, og da var det også tid for nytt plaster. Sykepleieren klistret det på som vanlig og jeg tenkte ikke mer over det, men så kom gubben hjem fra jobb. Selv var jeg så sliten den dagen at jeg knapt nok registrerte at gubben rev av meg plasteret som hjemmesykepleieren tidligere på dagen hadde limt på meg, og grunnen til at gubben rev det av var fordi det var så mye hår under plasteret.

Jeg hadde tydeligvis hatt mange løshår på ryggen etter dusjen som sykepleieren ikke hadde sett, så hun hadde klistret smerteplasteret opp på en haug med hår. Planen var at vi skulle be om et nytt plaster men det gikk i glemmeboken , og først på fredags kveld skjønte jeg hvorfor jeg var så dårlig og hadde så mye smerter. Jeg hadde alle symptomer på opiodabstinens, så det var ikke rart jeg var dårlig.

Først på søndag fikk jeg nytt smerteplaster på meg, og det er først i dag jeg kjenner bedring. Jeg skjønner ikke hvor tankene mine var når gubben rev av plasteret forrige tirsdag, men at jeg ikke har vært helt med den dagen er helt klart. Jeg har ikke klart å skrive innlegg på noen dager, og det sier mye om hvor dårlig jeg har vært. Det skal nemlig litt til for å stoppe skrivekløen hos meg, men denne gangen hadde jeg mer enn nok med meg selv.

I dag fikk jeg mail fra BT om at innlegget i avisen deres hadde blitt lest av 33630 personer det siste døgnet, og at det er den 8 mest delte saken hittil uavhengig av sjanger. Jeg har fått så mange fine kommentarer og meldinger det siste døgnet at jeg er helt overveldet her jeg sitter, det er så godt å høre at det er så mange som setter pris på det jeg skriver. En stor takk til BT som sendte ut fotograf for å ta nye bilder til innlegget, og for at de stadig deler det jeg skriver, innlegget i avisen kan du lese her.

Jeg må også takke alle dere som har kommentert og sendt meg så mange fine meldinger, det betyr så mye for meg. Nå satser jeg på at jeg er over det verste og at kreftene er på vei tilbake, jeg er klar for å leve livet igjen. Jeg har dessverre ikke fått noe ut av finværet som var i helgen, og i dag når jeg omsider følte meg bedre kom regnet tilbake. Så nå håper jeg bare det kommer flere solskinnsdager snart, for nå vil jeg ut av huset...

Jeg har merket det de siste dagene, kroppen min er helt utladet. Det har vært mye etter ferien, mye ustabilitet som har ført til mye usikkerhet. I går kveld måtte jeg bare krype til korset, jeg nærmest tryglet gubben om å legge meg. I flere timer hadde jeg sittet med intense smerter i kroppen, og til slutt var jeg så sliten at jeg så ingen andre utveier enn å krype til sengs.

Så vondt som jeg hadde i går har jeg ikke hatt på lenge, det er ikke ofte jeg klager men i går klarte jeg ikke holde det inni meg. Det er ikke gubben vant til, så jeg kunne se at han ble bekymret. Han vet av erfaring at når jeg klager så har jeg virkelig vondt, da er det ille. Så det har vært en tung natt for meg, jeg har ikke fått mye søvn. Det ble ikke akkurat bedre i dag tidlig heller, for i dag våknet jeg opp med feber.

Den dagen solen endelig kom tilbake til Bergen by våknet jeg opp svindårlig, det er så typisk min uflaks. Jeg bare håper dette ikke er noe alvorlig, for det er alltid en usikkerhet når jeg blir dårlig. Så selv om været har vært bra i dag har ikke jeg klart å komme meg ut, det ble nok en dag fremfor tv skjermen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med kongelig bryllup og fotball som underholdning har jeg tatt livet med ro, ting begrenser seg selv når kroppen ikke spiller på lag. Mer enn dette orker jeg ikke skrive i dag, jeg har ikke så mye krefter. Jeg avslutter innlegget med å gratulere brudeparet, lenge leve kjærligheten 💕💕

For ni år siden slo lynet ned, tre små bokstaver slo ned fra en blå himmel. Jeg husker enda den dagen inne på et sykehus kontor, ute skinte solen fra en blå himmel, men alt jeg følte på var et altoppslukende mørke. I en alder av 36 år fikk jeg livet snudd på hodet, og brått ble alle fremtidsdrømmer knust. Ingen kur og ikke noe håp, og akkurat i det øyeblikket trodde jeg livet var over.

Det første året raste sykdommen av gårde, det gikk så fort at hodet mitt ikke klarte å henge med. Huset ble overfylt av ulike hjelpemidler, og fra alle kanter dukket det opp nye ting som jeg måtte forholde meg til. I tillegg hadde jeg fire barn som jeg skulle ivareta opp i det hele, de hadde tusen spørsmål som jeg slet med å svare på. Hver kveld gråt jeg meg i søvn, jeg var utslitt og bar på en sorg som jeg ikke fikk tid til å bearbeide.

Det som skulle være en lykkelig barseltid utviklet seg til å bli et mareritt, jeg fikk ikke tid til å nyte at jeg hadde blitt mamma igjen. De første ukene etter fødselen gikk med til å pendle opp og ned fra sykehuset hver dag, og deretter ble jeg sendt på et tre måneders langt rehabiliteringsopphold. Jeg var så stresset på den tiden, jeg følte at jeg konstant gikk med hodet under vann.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det var ikke bare meg som ble påvirket av tre små bokstaver, en hel familie ble rammet. Mine barn måtte lære seg å klare seg selv uten hjelp fra mamma, samtidig som de måtte bære med seg en redsel for en usikker fremtid. Min mann som jobbet borte på den tiden måtte gi avkall på drømmejobben, i stedet måtte han begynne å jobbe lokalt her i Bergen. Alle fikk hverdagen snudd på hodet, og alle måtte lære seg å leve med tre små bokstaver.

Privatlivet ble plutselig veldig begrenset, for brått ble huset fylt opp av fremmede mennesker. Stadig nye assistenter kom til, og det var svært vanskelig den første tiden. Det var så mange forandringer på kort tid at vi ikke fikk tid til å sørge, vi hadde mer enn nok med og prøve å puste mellom slagene. Livet med tre små bokstaver ble altoppslukende, og selv om det nå har gått ni år så har vi fortsatt ikke fått tid til å bearbeide sorgen over livet som var.

Vår sorg må settes til side hver eneste dag, og noen ganger blir den byrden ekstra tung å bære. Prisen for å leve her og nå er høy noen ganger, og det blir ikke rom for å sørge. For når man lever med døden på skuldrene hver eneste dag har man nok med å komme seg gjennom hverdagene, livet med tre små bokstaver er en kamp. Mens jeg tar sorgen med meg til graven venter mine kjære, for først når jeg er borte kan deres sorgprosess begynne…

Først av alt så må jeg starte dette innlegget med å takke alle dere som har kommentert gårsdagens innlegg, det er godt å få litt forståelse. Selv var jeg så sliten i går at jeg ikke klarte å svare dere, luften gikk rett ut av meg i går. Mange av dere oppfordret meg til å sende en klage, men jeg vet ikke om jeg orker. Jeg føler at jeg ikke har gjort noe annet enn å sende klager de siste ni årene, og jeg kan ikke akkurat si at det har hjulpet.

Det er ikke enkelt å være syk, spesielt når du er så syk at du trenger hjelp til alt. For selv om hodet er klart så må du stadig bevise at du er ved dine fulle fem, og selv det er ikke nok noen ganger. Jeg har opplevd det meste i løpet av disse årene som syk, og uansett hvor hardt jeg kjemper så klarer jeg ikke få en stabil ordning rundt meg.

Før ferien raste hele korthuset sammen, og jeg var bare glad for å reise bort fra kaoset. Men det har ikke akkurat vært noe bedre etter ferien, og nå går ikke kabalen opp lenger. Jeg sitter her helt hjelpeløs og ser at alt rundt meg rakner, ikke rart jeg har hodepine hver bidige dag. Jeg hadde knapt nok rukket å komme hjem fra ferie før hodepinen meldte sin ankomst, og i motsetning til de fire ukene vi var på ferie hvor jeg bare hadde en dag med hodepine på fire uker så har jeg nå hodepine hver dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg skulle gjerne ansatt en hær med assistenter, men det er svært vanskelig å få tak i stabile assistenter som vil bli over lengre tid. Det virker å være et gjentakende problem hos de fleste BPA firmaer, og det til tross for at det ikke stilles noen krav til utdanning eller erfaring for å jobbe som assistent. Det er der hjemmesykepleien kommer inn i bildet, for det er de som skal bøte opp for den manglende utdannelsen.

Men hva hjelper det når jeg har to ustabile ordninger, ingen av ordningene jeg får fra kommunen fungerer skikkelig. Jeg har krav på hjelp døgnet rundt, og timeantallet har jeg fått. Men her går assistentene hjem kl fire hver dag, og da er det min mann som må ta over. Så ja jeg er rimelig lei her jeg sitter, for min sykdom helbreder ikke akkurat seg selv når assistentene går hjem fra jobb.

Jeg skulle gjerne vært mer aktiv enn det jeg er i dag, men ting begrenser seg selv når jeg hele tiden må se på klokken for å passe på at assistentene kommer seg hjem i tide. Som i dag, jeg hadde time hos tannlegen men ingen assistenter som kunne bli med så sent på dagen. Så da måtte min mann stille opp igjen, hadde det ikke vært for han så hadde dette aldri gått. Jeg drømmer om en hverdag uten at jeg er avhengig av min mann, men etter ni år er det fortsatt en drøm…

Ps: I går fikk jeg også avslag på ny bil fra Nav, så nå må jeg klage på det vedtaket også. Som syk må man dessverre velge sine kamper, man klarer ikke alt bestandig…

De siste to årene kan jeg telle på en halv hånd de gangene jeg har hatt ansvarsgruppemøte her, og det til tross for at jeg egentlig skal ha et hver tredje måned. Gudene skal vite at jeg har prøvd, gjentatte ganger har jeg kalt inn til møte og gjentatte ganger har det blitt avlyst. Det har vært fryktelig vanskelig å få folk i teamet mitt til å møte opp, og det til tross for at de har fått datoen tilsendt tre måneder i forveien.

I dag skulle jeg ha et nytt ansvarsgruppemøte, og det har vært mye frem og tilbake for å finne en dato som passet for alle. Det fant vi til slutt, og i dag skulle endelig alle samles igjen. Hele poenget med disse møtene er at jeg skal få hjelp til å løse ulike utfordringer som jeg har, det kan være alt fra hjelpemidler som jeg trenger til fysiske plager. For i mitt tverrfaglige team har jeg fastlege, sosionom, ergoterapeut og min primærkontakt i hjemmesykepleien.

Jeg har sett frem til dette møtet lenge, for jeg har en del utfordringer som jeg trenger hjelp til å løse. Så den siste uken har jeg jobbet med sakslisten til dagens møte, og jeg endte opp med to sider med punkter som jeg trengte hjelp til å løse. Så i formiddag har vi brukt tiden til å klargjøre til møtet, lite visste vi at det skulle vise seg å være bortkastet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ante fred og ingen fare når hjemmesykepleien kom her litt før to, men jeg reagerte litt på at hun var så sent ute. Normalt sett pleier de å komme i god tid før møtet slik at jeg har mulighet til å få i meg medisiner og gå på toalettet før møtet begynte. Sykepleieren ga meg medisin og hang opp ny sondemat, men like før hun var ferdig fikk jeg sjokk beskjeden.

“Ja har du fått beskjed om at møtet er avlyst, vi fikk beskjed i dag tidlig” sa hun plutselig, selv skjønte jeg ingenting der jeg satt. For jeg hadde ikke fått noen beskjed, verken på mail eller telefon. Jeg gjennomsøkte både innboksen og søppelposten uten å finne noe som helst, og jeg ble mer og mer irritert der jeg satt. For mens lederen i hjemmesykepleien hadde fått melding på mobilen så hadde ikke jeg fått noen beskjed, det minste jeg kunne forvente var en telefon eller en melding på lik linje med hjemmesykepleien.

Er det rart at jeg har mest lyst til å gi opp disse møtene, for det blir jo aldri noe av likevel. Fastlegen hadde heller ikke fått beskjed tydeligvis, så jeg var ikke den eneste som var frustrert i dag. Alt er bare kaos rundt meg for tiden, og jeg kjenner at jeg er fryktelig sliten. I ni år har jeg kjempet for mine rettigheter, og nå kjenner jeg at begeret nærmer seg overfylt…

I går fikk jeg ikke ligge å dra meg, for i går skulle vi ut på langtur. Ene tantebarnet mitt hadde bursdag og den kunne vi ikke gå glipp av, dessuten innebar det at jeg fikk meg en tur inn til mitt barndomsparadis. Det eneste problemet var at vi fremdeles ikke har fått bilen i orden, ting har tatt forferdelig lang tid. Så løsningen de siste ukene har vært å ta taxi, og det ble løsningen i går også.

Jeg er sjeleglad for at jeg denne våren søkte om TT kort, for selv om det da føltes unødvendig ut så er jeg glad for at jeg har det nå. Det kortet ble redningen i går, og selv om taxi regningen kom seg på fem tusen en vei så har vi aldri hatt en billigere tur. En egenandel på 30 kroner var alt vi betalte i går, totalt 60 kroner på hele turen. Mine foreldre fikk også sitte på, og det var litt av en taxi som kom og hentet oss i går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En liten gutt ble helt ellevill når han oppdaget at taxien var utstyrt med lys i alle slags farger inni, “det er jo rene diskoteket mamma” utbrøt han når han kom inn i bilen. Selv var jeg bare glad for at jeg kunne tilby mine foreldre å bli med på kjøreturen, for jeg visste at de gruet seg for å kjøre selv. Det er nemlig et forferdelig vær her for tiden, jeg har knapt nok vært utenfor døren siden vi kom hjem.

Jeg er så lei av dette været, jeg har bare lyst til å skrike høyt. Hver dag i over en måned nå har jeg våknet opp til plaskende vær på yttersiden, og da har man ikke mye lyst til å stå opp. Ja jeg kan se på film og høre på musikk, men er det mye til liv i lengden? Dere kan jo prøve selv å sitte i en stol over flere timer uten å røre dere, og så kan dere gi meg en lyd om dere syns det er så kjekt.

I en stol sitter jeg hver dag, og det føles ut som jeg kaster bort livet. Jeg har jo lyst til å oppleve mest mulig mens jeg enda er her, men nå sitter jeg i en stol og ser på himmelen som tømmer seg. Jeg tror det må bo mange syndere i Bergen by, og nå har vår herre bestemt seg for å gjøre noe med det. Det er andre året på rad vi ikke har hatt sommer her, alt har bare regnet bort.

Så den turen i går hadde jeg sett frem til lenge, endelig skulle jeg komme meg ut litt! Men hva tror du skjedde? Jo jeg våknet opp svindårlig i går morges. Det er så typisk meg det, og bli dårlig den ene dagen man faktisk har planer. Så det ble ingen god kjøretur på meg i går, og egentlig burde jeg nok holdt meg hjemme. Men jeg vil jo så gjerne være med jeg også, så som vanlig tvang jeg meg av gårde.

Mens de andre spiste pizza og kake fikk ikke jeg i meg næring i det hele tatt, til og med sondematen klarte jeg ikke få i meg. Jeg var kvalm under hele turen i går, men jeg er likevel glad for at jeg tvang meg av gårde. Spesielt når jeg så hvor mye det betydde for en liten gutt, han elsker nemlig å besøke søskenbarna sine.

Men jeg var veldig glad for å komme hjem i går, for hjemme er alltid best når man ikke føler seg i form. Vi kom hjem like før 21 nyhetene begynte, og når værmeldingen kom øynet jeg et håp om å komme meg ut denne søndagen. Men den gang ei, for i dag våknet jeg opp på akkurat samme viset som jeg har gjort den siste måneden. Det hørtes ut som om det regnet våte kattunger på yttersiden, og da skjønte jeg at her ble det nok en dag fremfor tv skjermen…