Ja jeg lever, så vidt det er…

At gubben gjør ting uten å tenke seg om er ikke akkurat noe nytt, men at jeg også skulle ende opp med et illebefinnende er nesten ikke til å tro. De siste dagene har jeg vært svindårlig, og først på fredags kveld gikk det opp for meg hvorfor. Da hadde jeg vært dårlig i tre dager, og smertene var så intense at jeg hylte ut av smerte hver gang noen kom borti meg.

Jeg har alltid hatt mye smerter etter jeg ble syk, tre små bokstaver førte med seg et smertehelvete. Jeg tror jeg prøvde det meste innenfor smertestillende medikamenter uten hell, og jo lenger tid det gikk jo større ble frustrasjonen. Legene på Haukeland klødde seg i hodet, og i begynnelsen trodde de ikke på at ALS kunne føre til så store smerter.

Det var en lege på Haraldsplass som til slutt kom meg til unnsetning, og løsningen ble et plaster. Et smerteplaster som inneholdt morfin lignende stoff ble redningen, og det har jeg gått på i syv år nå. Men selv om jeg har plaster på meg hele tiden så har jeg fortsatt smerter, men på fredag oppdaget jeg hvor mye smerteplasteret tar av smertene mine. Jeg får nemlig nytt plaster på meg hver femte dag, men på tirsdag skjedde det noe.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg hadde dusjedag forrige tirsdag, og da var det også tid for nytt plaster. Sykepleieren klistret det på som vanlig og jeg tenkte ikke mer over det, men så kom gubben hjem fra jobb. Selv var jeg så sliten den dagen at jeg knapt nok registrerte at gubben rev av meg plasteret som hjemmesykepleieren tidligere på dagen hadde limt på meg, og grunnen til at gubben rev det av var fordi det var så mye hår under plasteret.

Jeg hadde tydeligvis hatt mange løshår på ryggen etter dusjen som sykepleieren ikke hadde sett, så hun hadde klistret smerteplasteret opp på en haug med hår. Planen var at vi skulle be om et nytt plaster men det gikk i glemmeboken , og først på fredags kveld skjønte jeg hvorfor jeg var så dårlig og hadde så mye smerter. Jeg hadde alle symptomer på opiodabstinens, så det var ikke rart jeg var dårlig.

Først på søndag fikk jeg nytt smerteplaster på meg, og det er først i dag jeg kjenner bedring. Jeg skjønner ikke hvor tankene mine var når gubben rev av plasteret forrige tirsdag, men at jeg ikke har vært helt med den dagen er helt klart. Jeg har ikke klart å skrive innlegg på noen dager, og det sier mye om hvor dårlig jeg har vært. Det skal nemlig litt til for å stoppe skrivekløen hos meg, men denne gangen hadde jeg mer enn nok med meg selv.

I dag fikk jeg mail fra BT om at innlegget i avisen deres hadde blitt lest av 33630 personer det siste døgnet, og at det er den 8 mest delte saken hittil uavhengig av sjanger. Jeg har fått så mange fine kommentarer og meldinger det siste døgnet at jeg er helt overveldet her jeg sitter, det er så godt å høre at det er så mange som setter pris på det jeg skriver. En stor takk til BT som sendte ut fotograf for å ta nye bilder til innlegget, og for at de stadig deler det jeg skriver, innlegget i avisen kan du lese her.

Jeg må også takke alle dere som har kommentert og sendt meg så mange fine meldinger, det betyr så mye for meg. Nå satser jeg på at jeg er over det verste og at kreftene er på vei tilbake, jeg er klar for å leve livet igjen. Jeg har dessverre ikke fått noe ut av finværet som var i helgen, og i dag når jeg omsider følte meg bedre kom regnet tilbake. Så nå håper jeg bare det kommer flere solskinnsdager snart, for nå vil jeg ut av huset...