Reisefeber…

Hjeeeeelp, hvordan skal dette gå??? Før jeg våknet idag skjønte jeg hvordan dagen ville bli, og jammen fikk jeg rett. Slik er det hver gang vi skal ut på tur, og enda verre er det nå. Tre uker borte betyr mye pakking, ja du skulle nesten tro vi skulle flytte. Komikken startet med en gang jeg våknet, i nesten tre timer lå jeg i sengen og kommanderte.  Klærne til meg og Isak fløy rundt meg der jeg lå, jeg aner nesten ikke hva jeg har fått pakket ned.

Gubben derimot tok livet med knusende ro, litt for mye med ro etter min smak.  Men etter alle disse årene skulle man tro jeg var vant med denne seansen, for ingenting er forandret selv om jeg er syk. Det er fortsatt mor i huset som har kontroll, og det er fortsatt mor som må ordne det meste.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

En ting er ihvertfall sikkert, jeg har nå gjort min jobb. Nå er det jeg som skal ta livet med ro resten av kvelden, og jeg skal nyte synet av gubben som nå springer rundt. Jeg skal være såååå glad når vi starter imorgen, da kan vi legge alt dette stresset bak oss. Det verste for meg er når jeg ikke kan gjøre tingene selv, det er ingenting som er mer frustrende enn å høre “jeg finner ikke”.

Gjennom alle disse årene som syk har jeg gjentatte ganger prøvd å forklare hvor viktig det er at alt blir lagt tilbake på samme plass, men jeg har til gjengjeld ikke opplevd det enda. For at jeg skal ha kontroll hvor ting ligger så må tingene bli lagt der jeg sier, ellers kan jeg bare gi opp.

Gudene skal vite at jeg har “mistet” mye i løpet av disse årene, og ingen vet hvor det har blitt av. Genser, bukser, øredobber og smykker må ha fått bein og gå på, for borte vekk er de.  Det er bare så fryktelig irriterende, og jeg kjenner på frustrasjonen hver eneste gang noe forsvinner.

Isak og nabobarna har lekt sammen i hele dag, det blir jo en stund til de kan leke sammen igjen. Det har vært en fryd å se på de idag, og barnelatter har fylt opp stua vår. Jeg måtte le når to små arbeidskarer kom stormende inn døren her, “mamma kan vi få planker?”. Jeg henviste de ned i garasjen for der lå det mange plankebiter, men da kom det et spørsmål og et svar som fikk meg til å dra på smilebåndet.

“Hvordan skal vi få fraktet de” spurte nabogutten. Jeg kunne nærmest høre hvordan de tenkte så det knakte ute i gangen, og det var da det kom fra Isak. “Vi kan jo bare kjøre!”

Som sagt så gjort, Isak satte seg inn i bilen med plankebiten på fanget , og nabo gutten klatret opp bakpå. Vi fikk heldigvis filmet en liten snutt av hele seansen, og den kan dere se under. Det er ingen problemer som ikke kan løses, to gutter visste råd.

Mine foreldre stakk også innom idag, og selv om det alltid er koselig så ble det også litt vemodig. Tårer ble felt hos oss alle, tre uker er ganske lenge når man er vant med å se hverandre hver uke.Men jeg tror nok ukene vil gå fort, det gjør de bestandig. Nå er det bare timer igjen til vårt store eventyr starter, og det kribler i hele kroppen. Det blir vel ikke så mye søvn inatt, men det gjør ingenting. For nå er endelig ventetiden snart over, Vardø, Here we come…