Jeg hørte det på skrittene..

En buldring i trappa vekket meg , et godstog var på vei. Før jeg skjønte hva det var så var lyden ankommet soverommet mitt, og alt jeg klarte å tenke var nå er det på an igjen! Med sammenklistrede øyne lå jeg der, alt jeg hørte var putene som fløy vegg i mellom.

En kald brå luft ga meg gåsehud på hele kroppen , men før kroppshårene hadde rukket å reise seg hang jeg i luften. Kun iført Evas drakt hang jeg der, godstoget hadde fått ny last ombord. Det hele gikk så fort, så fort at jeg er usikker på om hele meg ble med.

Det eneste jeg vet er at ræva var iallefall med, det kjente jeg når jeg klasket ned på det kalde toalettsetet. Med sammenklistrede øyne hørte jeg hvordan baderomsskuffene ble revet opp, og hvordan vasken ble satt på med full styrke. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

En dryppende kald vaskeklut vekket meg til liv, om jeg ikke var våken før så var jeg det ihvertfall nå. Kalde dråper rant nedover kroppen, og det hele kom så brått på at hylene mine fryste til is. Igjen følte jeg meg som Norges mest kjente maleri, Skrik i en helt ny utgave!

Nå var øynene omsider også våknet til liv, men sjokket av første synet fikk meg til å lengte tilbake til sammenklistrede øyne. For der sto han, godstoget var ingen andre enn gubben selv. Og denne gubben hadde ingen tid å miste, her var det bare å spenne seg fast.

Problemet er bare at det ikke var tid til å spenne seg fast, tankene rakk ikke bli til ord før neste seanse var igang. Med buldrende skritt trampet gubben over gulvet, og hver gang han nærmet seg ba jeg en stille bønn. En bønn om at ingen kroppsdeler ville bli gjenglemt, en bønn om at hele meg ble med på tur.

Armer og bein ble tøyd i alle retninger, for nå skulle klærne på. Det spilte liten rolle om trusa var bak fram, den var i det minste på. Før jeg visste ordet av det sto jeg på beina, ja ihvertfall en av de. For den andre foten rakk ikke å strekke seg ut, så som en haltende hane sto jeg der mens klærne ble dratt opp.

Med buksa oppunder skuldrene klasket jeg ned i en ny stol, og etter gjentatte snurringer skjønte jeg at det var arbeidsstolen jeg nå satt i. Svimmel og kvalm satt jeg der og hev etter pusten, men nå ante jeg fare på ferde.

For plutselig ble det helt stille rundt meg, en stillhet som gikk gjennom marg og bein. Jeg gløttet litt på det ene øyne, redd for hva jeg ville se. Med tunga ut av munnen sto han der i full konsentrasjon, det var tid for litt ansiktspleie. Ett par knudrede arbeidshender prøvde febrilsk å få opp kremtuben, og etter at speilet hadde fått halve tuben på seg kunne gubben konstatere at den var åpen.

Et tykt smørlag ble lagt over huden, og det tykke laget bidro til at ansiktet stivnet i en grimase. Det eneste som gjensto nå var håret, før jeg rakk å si noe var han igang. 

Klokken er nå 07.40 og jeg sitter i bilen. Stiv i ansiktet og med trusa bak frem er jeg nå klar, ja ihvertfall ifølge gubben. Jeg har ikke turt å åpne øynene enda, jeg får heller be om deres hjelp. Se gjerne på bilde under og se om klærne virkelig er på, jeg setter også pris på en tilbakemelding om håret fortsatt sitter fast.

Men nå er vi ihvertfall igang, tre uker med gubben er igang. Ferien er startet og landeveien ligger endeløs fremfor oss. Så spenn dere fast og følg med, for nå når jeg og gubben skal på tur, ja da kan alt skje…