Av og til får jeg spørsmålet, hva syns du er det verste med å ha ALS? For noen kan det spørsmålet være vanskelig å svare på, for denne sykdommen er så kompleks på så mange måter. Men for meg er det enkelt å svare på, for selv om jeg kunne ha trukket frem både smerter, svekket kroppsfunksjon og lav lungekapasitet som eksempel så er det en ting som trumfer det meste, og for meg er det mangelen på privatliv.

Livet ble snudd helt opp ned når tre små bokstaver slo ned, og brått ble livet mye vanskeligere. Jeg var en dame som hadde mange baller i luften på en gang, for mens gubben levde et sjåførliv langs landeveien var jeg nødt til å ta meg av alt hjemme. Ved siden av en 100% jobb var jeg alene med tre barn, i tillegg måtte jeg alene håndtere alle problemer som uventet dukket opp.

Jeg levde et tilbaketrukket liv, der hovedfokuset var på barna mine. Jeg trivdes godt i mitt eget selskap, og jeg verdsatte alle små stunder jeg fikk for meg selv. Små stunder som å nyte en kaffekopp på trappa en vakker vårdag, eller bare små ting som å kunne gå inn i et annet rom for å puste når det ble litt mye. Privatlivet var noe som var svært viktig for meg, og jeg var ikke den som delte så forferdelig mye med andre.

Men så slo tre små bokstaver ned, og sakte men sikkert forsvant privatlivet. Jeg husker enda den fortvilelsen som fylte hele meg i starten når jeg innså at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lenger, og den første gangen jeg skjønte at jeg ikke kom meg opp fra toalettet på egenhånd er grodd fast i ryggmargen på meg. For det var da jeg forsto at det siste lille jeg hadde igjen av privatliv var i ferd med å forsvinne.

Hver dag sitter jeg fastlåst i en stol uten mulighet til å unnslippe. Mine intimsoner forsvant i sluket på tre små bokstaver, og min sårbarhet er blitt alle manns eie nå. Jeg skal være profesjonell samtidig som jeg kjemper mot egne følelser, og jeg kjenner hvor mye det koster meg hver dag. Jeg kan ikke gå inn i et annet rom når jeg er lei meg eller sint, og jeg har ingen mulighet til å få utløp for følelsene mine heller lenger.

Det er det verste med denne sykdommen, og for meg er det et sant helvete noen ganger. Mangelen på privatliv er noe av det som koster meg mest krefter, og etter ni år kjenner jeg at jeg begynner å bli forferdelig sliten. Denne årstiden gjør det ikke akkurat lettere, for nå blir det mye inne sitting på meg. Vinteren er så vidt begynt og jeg lengter etter våren en ny vår der jeg kan puste fritt igjen…

 

I går skjedde det katastrofale, en katastrofe vi har ventet lenge på skulle inntreffe. For rett borti veien her ligger E39, og der ligger også eneste hovedvei inn til Breistein hvor vi bor. Jeg ante fare på ferde når jeg hørte at det var meldt ekstremvær, og jaggu fikk jeg rett. For deler av veien her borte går over en elv, og når himmelen virkelig åpnet seg i går skjedde det!

Elven under veien vokste seg faretruende stor i løpet av få timer, og det medførte til at veien kollapset. Vi er mange som har ventet på at noe slikt skulle skje, for hvert eneste år på omtrent denne tiden er det oversvømmelser på samme sted. Jeg kjente hårene reise seg på kroppen min når jeg hørte hva som hadde skjedd, for med eneste hovedvei stengt skjønte jeg at vi var isolert.

Det eneste jeg klarte å tenke på i går var at nå var jeg uten hjelp. For uten vei å kjøre på ble det full stans, her kom ingen seg inn. Det tok ikke lang tid før kaoset brøt ut, folk kom seg verken ut eller inn, og det igjen resulterte i at fergesambandet mellom Breistein og Osterøy også måtte stenge ned. Min mann gjorde ikke noe annet i går enn å kjøre skytteltrafikk for å hente naboer og assistenter som ikke kom seg inn hit, og jeg skjønte at dette var dårlig nytt for morgendagen.

Så i går kveld måtte vi legge en slagplan, for vi skjønte at her kom ikke hjemmesykepleien i dag. Med en ny assistent på jobb i dag som ikke hadde klart å få meg opp alene uten hjelp så måtte min mann ta den jobben før han dro på jobb, heldigvis sa min mann seg villig til å begynne litt senere på jobb i dag. Klokken åtte satt jeg påkledd i godstolen, og da kunne min mann dra av gårde. Min nest eldste sønn har kjørt skytteltrafikk i hele morges, først måtte han kjøre min mann og nattevakten bort til veisperringen, og så måtte han hente dagvakten en time etterpå. Takk og lov for at gubben var ute i går når dette skjedde, for da måtte han sette igjen bilen på andre siden av sperringen.

Jeg håper virkelig ikke noen hadde bruk for nødetatene i natt, for her kommer ingen inn. Begynner det å brenne er vi overlatt til oss selv, og det syns jeg er en skremmende tanke. Ikke får vi handlet heller, og akkurat nå er det vårt største problem. Det er så altfor lett å være etterpåklok i dette landet, at denne veien ikke har blitt fikset før skjønner jeg ikke. Men det verste er at vi er mange på Breistein som ikke får den hjelpen vi trenger i dag, og det er helt sørgelig…

I dag kom det et minne opp på Facebook, et minne som brakte frem smilet hos meg. For ti år siden feiret jeg min siste Halloween som frisk, og det ble en uforglemmelig feiring. Jeg var en engasjert mamma med mange jern i ilden, så når forslaget om å samle hele klassen til min datter for en Halloween feiring meldte jeg meg til tjeneste.

Jeg og en venninne som også hadde en datter i samme klasse gikk sammen for å planlegge en utendørs Halloween feiring i hagen vår, og vi gikk virkelig inn for å skape en skummel stemning. Spindelvev ble hengt opp i trærne, og skjelett og andre halloweeneffekter ble plassert omgjengelig rundt på området. Vi hadde en port inn til hagen på den tiden, og der hang vi opp en heks som hylte ut hver gang noen åpnet porten.

Nedenfor grillhytten satte vi opp et lavo telt, og der ble det fortalt spøkelseshistorier. Vi hadde også lagt opp til en rebusløype i skogen med mange ulike hindre, og den kvelden ble et lite nabolag fylt opp med hyl fra små kropper. Jeg husker det som om det var i går, og jeg skulle gitt mye for å få den tiden tilbake. Minnene kom flommende tilbake når en liten gutt sto fremfor meg i kveld, utkledd og klar for halloween fest på skolen.

Det er ikke så mye jeg kan bidra med lenger, men en kake ble bakt for anledningen. Vi foreldre skulle alle stille med en matrett, og på nettet kom jeg over en skikkelig halloween kake. Heldigvis har jeg fått en assistent som er flink til å Bake, og i går fikk hun en real utfordring som hun tok på strak arm. Selv om hun aldri hadde dekorert en halloween kake før så kunne ikke det vises, for når jeg fikk se kaken skulle man ikke tro at dette var første gang.

Sjekk den kaka, et mesterverk spør du meg😍

Så nå håper jeg sjokoladekaken faller i smak, og at en liten maskert gutt får en fantastisk kveld. Selv blir jeg hjemme og stikker mine sår, for det er på dager som denne jeg virkelig skulle ønske jeg var frisk. Jeg skulle gitt mye for å bidra igjen og dele disse øyeblikkene med en liten gutt, men for meg er den tiden over. Alt jeg har igjen er minner fra en svunnen tid, minner fra en tid jeg aldri får tilbake…

 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne forsvinne, løpe ut døren og gjemme meg bort. Hjertet mitt tåler ikke flere sprekker, jeg er redd det snart går i tusen knas.
Følelsene raser inni meg men ingen ser, jeg prøver å forklare men ingen forstår. Jeg sitter i en stol omringet av stillhet, men inni meg er det orkan i kastene.

Hun skriker så høyt at fjellene sprekker, hun sparker og slår.
Jeg kjenner hvordan hun river og sliter i meg, klorer meg opp innvendig for å komme ut.
Frustrasjonen over at ingen forstår har vekket de indre demoner, og nå kjemper de med en ild så stor. Et flammehav har våknet til liv, jeg føler hennes smertefulle skrik.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag, men etter ni år kjenner jeg at kreftene mine er i ferd med å ta slutt. Jeg er sliten av å stadig måtte kjempe for å bli forstått, ordene mine når ikke frem og alt jeg sier blir oppfattet feil. Livet med tre små bokstaver er vanskelig, og for hver dag som går blir livet vanskeligere.

Jeg hører henne hver dag, hun som en gang var meg. Livet er blitt til en kamp på liv og død, og midt i ringen står vi. Jeg er henne og hun er meg, sammen kjemper vi mot det slukende flammehavet. Men skrikene våre kommer aldri frem, stillheten vinner alltid til slutt. En lammende stillhet som får hjertet mitt til å briste, en stillhet jeg ikke har krefter til å kjempe mot.

Hver dag prøver jeg alt jeg kan, jeg prøver å leve på tross av tre små bokstaver.
Men jeg er fryktelig sliten, for uansett hvor jeg snur meg møter jeg motstand.
Alt jeg har igjen er mine tårer, de er blitt mitt eneste bevis på at jeg fortsatt kjemper.
Små lydløse dråper renner nedover mitt kinn, et synlig bevis på at jeg nå er tom for krefter…

I flere måneder nå har jeg hatt problemer med Facebook, hver gang jeg har delt mine innlegg på Facebook så har de blitt fjernet. Jeg har fått opplyst at Facebook i Januar i år endret sine retningslinjer med tanke på spam, og at gjentakende lenker som feks blogginnlegg ofte blir oppfattet som nettopp spam. Det har virkelig vært frustrerende å stadig oppleve at man nærmest blir sensurert av en stormakt som nettopp Facebook er, og for noen dager siden var jeg faktisk så lei at det var like før jeg ga opp.

Men så fikk jeg hjelp fra uventet hold, og det er takket være han at problemet nå ser ut til å være løst. For to uker siden var vi på en ALS sammenkomst i forbindelse med at ALS Norge feiret ti år. ALS Norge hadde invitert både forskere, leger, medlemmer og andre ildsjeler for å bli med på jubileumsfeiringen, og det var der jeg møtte Fredrik for første gang.

Fredrik er salgskonsulent med ergoterapeut utdannelse i bunn, og han var på Als seminaret for å demonstrere et nytt vendesystem i seng. Det er takket være hans engasjement at jeg nå har knekt koden med Facebook, for når han så at jeg stadig fikk innleggene mine fjernet på Facebook ga han meg noen verdifulle tips. Det første tipset var å skrive noen setninger på Facebook uten å legge ut selve lenken til bloggen, den lenken skulle legges i kommentarfeltet i stedet for.

Dessverre gikk det ikke ved første forsøk, lenken ble momentant fjernet av Facebook like etter jeg hadde lagt den ut. Det var da jeg i frustrasjon sendte en melding til Fredrik, og det var da jeg fikk et tips som nå ser ut til å løst problemene mine. Jeg har faktisk ikke tenkt over det selv, men inne på blogg.no har man mulighet til å endre lenkene til innleggene man skriver. Og det var nettopp det Fredrik påpekte.

Jeg har faktisk ikke tenkt over at jeg har lagt ut samme lenke hver gang jeg har delt innleggene mine på Facebook, og da blir innleggene mine oppfattet som gjentakende. Men ved å endre lenketeksten klarer jeg dermed å unngå dette, og til nå har innleggene mine fått stå i fred. Så dette tipset deler jeg nå her, for jeg vet at mange som skriver blogg her det samme problemet.

Så nå krysser jeg fingrene for at jeg har knekt koden, og at jeg nå slipper å få flere innlegg fjernet. Men den som virkelig skal ha en stor takk er Fredrik, det er takket være han at jeg nå kan dele innleggene mine på Facebook igjen. Jeg er så takknemlig overfor alle som engasjerer seg og gir meg en hjelpende hånd når jeg trenger det, og denne gangen var det Fredrik som ble min reddende engel. Nå håper jeg bare dette tipset kan være til hjelp for andre som sliter med det samme problemet, for det er ingenting som er mer frustrerende enn når innleggene du har brukt tid på å skrive blir fjernet fra plattformen du bruker til å dele de med omverdenen…

Plutselig var det fredag igjen, og atter en gang sitter jeg her og kjenner på en enorm takknemlighet. For nok en fredag sitter jeg her og kjenner på en deilig duft som kommer sivende ut fra kjøkkenet, og nok en fredag har vi fått tilbud om hjemmelaget middag.

For forrige fredag kom nabodamen som bor nede i veien her hjem til oss for å lage lapskaus, og når middagen var ferdiglaget tilbød hun seg å komme hjem til oss fredagen etter for å lage nok en deilig middag. Jeg vet ikke hva vi har gjort for å fortjene så mye nestekjærlighet, men jeg vet at vi er svært heldige som har så mange gode naboer rundt oss.

Jeg er så glad for at jeg nå har blitt litt bedre kjent med denne flotte damen nede i veien, en dame med et stort hjerte. Kate som hun kaller seg dukket nok en fredag opp på døren her, og i dag var det hjortegryte som sto på menyen. Hun hadde tydeligvis mye hjortekjøtt i fryseren som vi kunne få glede av, og når hun tilbød seg å lage hjortegryte til oss kunne vi ikke takke nei.

Så i hele formiddag har jeg bare gledet meg til å smake, og i dag er jeg så takknemlig for at jeg fortsatt klarer å spise mat. Det er ikke alt jeg klarer å spise lenger, men så lenge kjøttet er mørt og maten er lett å svelge går det helt fint. Så hjemmelaget potetmos og hjortegryte kunne ikke passet meg bedre, for akkurat som lapskausen forrige fredag så er også dagens middag lett for meg å spise.

I tillegg kom gubben med et ønske forrige fredag, gubben lurte på om naboen kunne bake kake. Gubben er og blir en kakemoms, og hver gang han kommer over en person som er flink til å lage mat nøler han ikke med å spørre om de kan bake. Dermed var det gjort, og i dag når vår snille nabo kom for å lage middag hadde hun med seg yndlingskaken til gubben, tropisk aroma.

Så nå ligger gubben rett ut på sofaen igjen, og igjen har han spist over evne. Jeg regner ikke med at det blir noe hjelp å få fra den kanten på noen timer, for nå har gubben mer enn nok med seg selv. Men det gjør ingenting for jeg er like mett, ja og det tror jeg gjelder for barna også. Så igjen må jeg sende en stor takk til vår flotte nabo, nok en fredag har du gitt oss en perfekt start på helgen. For en fantastisk dame, jeg har ikke ord…

Gi meg en halv time i en frisk kropp.
En halv time på en grytidlig vårdag så jeg kan gå barbeint i duggvått gress.
En halv time så jeg kan rusle i skogen for å finne sjelefred.
Gi meg en halv time i en frisk kropp der jeg bare kan være meg selv.

En liten halvtime en varm sommerdag på en sandstrand.
En halv time med tærne mine begravd blant varme små sandkorn.
Gi meg en halv time med mine små løpende rundt i en vakker blomstereng
En halv time fri fra sorgens lenker der jeg kan puste fritt sammen med mine.

Gi meg en halv time i en frisk kropp på en guffen høstdag.
En halv time løpende langs en grusvei mens regndråpene pisker mot mitt kinn.
En liten halvtime med grus under skoene og høy puls.
Gi meg en halv time under en dusj med varme vanndråper som omfavner min kropp.

Gi meg en halv time en kald vinterdag.
En halv time under en endeløs himmel mens små snøfnugg daler ned.
En halv time sammen med mine barn i snøen mens frydefull barnelatter fyller mitt hjerte.
Gi meg en halv time i en frisk kropp der jeg har tid nok til å lage engler i snøen.

En halv time en mandags morgen slik at jeg kjærlig kan vekke mine små opp til en ny dag.
En liten halv time på badet hvor jeg kan kle på meg selv.
En halv time på kjøkkenet så jeg kan lage frokost til mine.
Gi meg en halv time med mine barn tett inntil meg slik at de igjen kan føle min kjærlighet.

Gi meg en halv time i en frisk kropp når mørket legger seg over hus og hjem.
En halv time i armkroken til min kjære.
En halv time fri fra sorg og redsel for oss begge.
Alt jeg ønsker meg er en halv time i en frisk kropp…

Jeg kjente det med en gang jeg våknet i går, jeg var ikke i form. Men i går hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte bare komme meg opp. Jeg skulle nemlig ha en ny utprøving av den nye rullestolen i går, og det var en avtale jeg ikke kunne kansellere. Jeg var rimelig spent på å se om rullestolen nå var blitt bedre, de hadde nemlig gjort en del tilpasninger siden sist.

Han fra Sunrise gjorde en fantastisk jobb i går…

Det var et forferdelig vær i går, og det vistes godt over hele gulvet her når de kom med rullestolen i går. For like før de kom i går åpnet hele himmelen seg, man skulle nesten tro at noen der oppe hadde skrudd på alle kranene de hadde tilgjengelig der oppe. Gulvet var full av gjørme og vann der en stund, så assistenten måtte hive seg rundt med moppen før det tørket helt inn.

Men litt gjørme på gulvet skulle vise seg å bli det minste problemet denne formiddagen, for selv etter mange tilpasninger viste det seg at det var mye som gjensto. For første gang opplevde jeg hvor vanskelig det var å tilpasse en helt ny rullestol til mine behov, og det var så mye som måtte endres på at jeg ble en smule bekymret for om det i hele tatt var mulig.

Han som kom fra firmaet ble også stresset der en stund, for han alene måtte prøve å justere de tingene jeg hadde problemer med. Armlenene var det største problemet, og nakkestøtten. Uansett hva vi prøvde på kom vi ikke i mål, og det viste seg at armlenet på venstre side var altfor kort til at jeg kunne ha hele armen på den. Så nå må jeg bare smøre meg med tålmodighet litt til, og håpe på at de endringene de nå gjør vil dekke behovene mine.

Det ville vært sørgelig om alt dette arbeidet skulle vise seg å være fånyttes, for jeg har virkelig behov for den stolen. Aller helst trenger jeg den før snøen kommer, så jeg krysser det som krysses kan for at de klarer å ordne de tingene jeg har problemer med. Heldigvis er jeg litt bedre form i dag, men jeg kjenner at jeg brukte litt vel mye krefter i går. Det er slettes ikke enkelt dette livet med tre små bokstaver, noen ganger koster det mer enn det smaker…

Jeg har det ganske så tungt for tiden, jeg sover ikke på natten lenger og jeg sliter med å finne ro. Derfor trengte jeg et lite pusterom fra alle tanker, og det fikk jeg virkelig denne helgen. Denne helgen har vært fantastisk fra start til slutt, og det beste var at vi ikke har trengt å tenke på middag denne helgen. Takket være vår fantastisk snille nabo har vi kunnet spist hjemmelaget lapskaus hele helgen.

Så denne gangen har min venninne sluppet å stå på kjøkkenet, for denne helgen har vi hatt overflod med middag. Vi har enda ikke klart å spise opp den svære gryta, så etter at min datter tok med seg to fulle isbokser med lapskaus med seg hjem valgte vi å fryse resten. Så nå er fryseren full av mat, vi kjøpte jo mye kjøtt når vi var i Sverige forrige helg også.

I går måtte jeg bare komme meg litt ut, og når jeg først kom meg ut fikk jeg sjokk. Man skulle ikke tro at man nærmet seg November måned, for ute var det sensommer temperaturer. 17-18 grader i slutten på oktober tror jeg ikke jeg har opplevd før, men for meg kunne det ikke passet bedre. Jeg sliter når det er kuldegrader ute, smertene og spasmene mine blir ti ganger verre når det er kaldt ute. Men med sommertemperaturer i oktober kunne jeg nyte flere timer utendørs, og det gjorde godt for kropp og sjel.

Det blomstrer enda…

Det er en stund siden jeg har hatt besøk av min gode venninne, så det var veldig kjekt å endelig få henne ned hit igjen. Det har blitt mye skravling (mest fra hennes side) denne helgen, og det beste er at hun fortsatt forstår meg. Da er det verre med gubben for tiden, enten er han helt andre plasser i tankene eller så begynner han å høre dårlig. Det sier seg selv når min venninne som ikke ser meg så ofte forstår meg bedre enn min egen mann at det er noe som ikke stemmer, og denne helgen har vært virkelig ille.

Så nå er jeg så lei av å måtte gjenta ting at jeg har begynt å bruke talefunksjonen på datamaskinen min, og da setter jeg volumet på ekstra høyt! Så det ble litt komikk her i helgen, gubben turte knapt gå forbi datamaskinen min fordi jeg hadde skremt livet av han et par ganger med det høye volumet. Bortsett fra det har helgen vært fantastisk, en fantastisk helg for meg og mine…

Jeg sitter og leter gjennom bilder, side opp og ned med bilder fra fortiden, en svunnen tid, en tid vi aldri får igjen. Jeg sitter alene, du sover tungt på sofaen ved min side, jeg hører kun pusten din, du sover godt nå, bare hvil deg du min kjære..

Det ene bildet etter det andre kommer sakte men sikkert til overflaten. Jeg føler at jeg ser i noen andres album, minnene finner en egen vei tilbake. Minner jeg har glemt, minner jeg har fortrengt, minner jeg egentlig ikke klarer å se på fordi jeg kjenner hvor mye det smerter.

Aller helst vil jeg bare glemme, det gjør vondt, hjertet mitt brister litt for hvert bilde som dukker opp. Men jeg må se, jeg må ikke glemme. For det er en tid for alt, den tiden som har vært, og den tiden som kommer.

Du elsker å se på bilder. Med et engasjert hjerte forteller du gjerne historiene på nytt. Jeg ser gleden i øynene dine for hvert bilde. Men så innser du noe, og en sorg legger seg over ditt vakre ansikt. Det slår deg, som lyn fra klar himmel, at den tiden er over, en bekymringsløs tid er forbi.

Derfor sitter jeg alene, det er lettere slik, i hvert fall i dag. For akkurat i dag klarer jeg ikke, jeg har ikke hjerte til å se din sorg, ikke i dag. Jeg klikker hvileløst gjennom album etter album, små tårer renner lydløst nedover mitt kinn, for du sover, det er lettere slik, akkurat i dag.

Bildene på skjermen fremfor meg forteller en historie, en lykkelig historie, en historie om en fortid som var god. Jeg ser mennesker som er lykkelige sammen, jeg ser et nyforelsket kjærestepar, jeg ser barnelatter og glede, jeg ser nybakte foreldre så stolte og lykkelige. Tenk at det var oss kjære, det føles uvirkelig, som i et annet liv….