Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne forsvinne, løpe ut døren og gjemme meg bort. Hjertet mitt tåler ikke flere sprekker, jeg er redd det snart går i tusen knas.
Følelsene raser inni meg men ingen ser, jeg prøver å forklare men ingen forstår. Jeg sitter i en stol omringet av stillhet, men inni meg er det orkan i kastene.
Hun skriker så høyt at fjellene sprekker, hun sparker og slår.
Jeg kjenner hvordan hun river og sliter i meg, klorer meg opp innvendig for å komme ut.
Frustrasjonen over at ingen forstår har vekket de indre demoner, og nå kjemper de med en ild så stor. Et flammehav har våknet til liv, jeg føler hennes smertefulle skrik.
Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag, men etter ni år kjenner jeg at kreftene mine er i ferd med å ta slutt. Jeg er sliten av å stadig måtte kjempe for å bli forstått, ordene mine når ikke frem og alt jeg sier blir oppfattet feil. Livet med tre små bokstaver er vanskelig, og for hver dag som går blir livet vanskeligere.
Jeg hører henne hver dag, hun som en gang var meg. Livet er blitt til en kamp på liv og død, og midt i ringen står vi. Jeg er henne og hun er meg, sammen kjemper vi mot det slukende flammehavet. Men skrikene våre kommer aldri frem, stillheten vinner alltid til slutt. En lammende stillhet som får hjertet mitt til å briste, en stillhet jeg ikke har krefter til å kjempe mot.
Hver dag prøver jeg alt jeg kan, jeg prøver å leve på tross av tre små bokstaver.
Men jeg er fryktelig sliten, for uansett hvor jeg snur meg møter jeg motstand.
Alt jeg har igjen er mine tårer, de er blitt mitt eneste bevis på at jeg fortsatt kjemper.
Små lydløse dråper renner nedover mitt kinn, et synlig bevis på at jeg nå er tom for krefter…
Jeg syns d er forferdelig at noen skal plages slik som deg, skulle gjerne hjulpet deg på noe vis jeg, men hvordan? Sender deg en klem❤️
Takk for at deler dine innerste tanker! Skulle så ønske man kan lettet og hjulpet til på noe vis. Min største drøm er at det en dag finnes en kur og ett håp! Har selv en far med ALS på 5 året og ser hvor tøff kamp det er😢 Sender deg en stor klem❤️
❤️
Disse innleggene sliter i sjela. Inderlige, ektefølte og virkelige – og viktige. Jeg skulle ønske jeg hadde noen ord til trøst, men jeg har ikke det. Jeg kjenner deler av kampen (uten sammenligning forøvrig), men jeg har likevel ennå muligheter til å kanskje kunne vinne litt av min.
Disse dagene, hvor fortvilelse overtar alt, kanskje det må være sånn – hvor vondt det enn er. Kanskje er det sånn, at man bare ikke kan tåle alt – og fremdeles være menneske.
Etter å ha fulgt deg lenge nå, så tror jeg det «beste» jeg kan si, det er: hvil i den kjærligheten du har rundt deg, og også kjærligheten du selv har gitt og gir, så ofte du kan. Fattig klem fra meg 🤗.