I går skjedde det katastrofale, en katastrofe vi har ventet lenge på skulle inntreffe. For rett borti veien her ligger E39, og der ligger også eneste hovedvei inn til Breistein hvor vi bor. Jeg ante fare på ferde når jeg hørte at det var meldt ekstremvær, og jaggu fikk jeg rett. For deler av veien her borte går over en elv, og når himmelen virkelig åpnet seg i går skjedde det!
Elven under veien vokste seg faretruende stor i løpet av få timer, og det medførte til at veien kollapset. Vi er mange som har ventet på at noe slikt skulle skje, for hvert eneste år på omtrent denne tiden er det oversvømmelser på samme sted. Jeg kjente hårene reise seg på kroppen min når jeg hørte hva som hadde skjedd, for med eneste hovedvei stengt skjønte jeg at vi var isolert.
Det eneste jeg klarte å tenke på i går var at nå var jeg uten hjelp. For uten vei å kjøre på ble det full stans, her kom ingen seg inn. Det tok ikke lang tid før kaoset brøt ut, folk kom seg verken ut eller inn, og det igjen resulterte i at fergesambandet mellom Breistein og Osterøy også måtte stenge ned. Min mann gjorde ikke noe annet i går enn å kjøre skytteltrafikk for å hente naboer og assistenter som ikke kom seg inn hit, og jeg skjønte at dette var dårlig nytt for morgendagen.
Så i går kveld måtte vi legge en slagplan, for vi skjønte at her kom ikke hjemmesykepleien i dag. Med en ny assistent på jobb i dag som ikke hadde klart å få meg opp alene uten hjelp så måtte min mann ta den jobben før han dro på jobb, heldigvis sa min mann seg villig til å begynne litt senere på jobb i dag. Klokken åtte satt jeg påkledd i godstolen, og da kunne min mann dra av gårde. Min nest eldste sønn har kjørt skytteltrafikk i hele morges, først måtte han kjøre min mann og nattevakten bort til veisperringen, og så måtte han hente dagvakten en time etterpå. Takk og lov for at gubben var ute i går når dette skjedde, for da måtte han sette igjen bilen på andre siden av sperringen.
Jeg håper virkelig ikke noen hadde bruk for nødetatene i natt, for her kommer ingen inn. Begynner det å brenne er vi overlatt til oss selv, og det syns jeg er en skremmende tanke. Ikke får vi handlet heller, og akkurat nå er det vårt største problem. Det er så altfor lett å være etterpåklok i dette landet, at denne veien ikke har blitt fikset før skjønner jeg ikke. Men det verste er at vi er mange på Breistein som ikke får den hjelpen vi trenger i dag, og det er helt sørgelig…
Å hjelpes, kjenner på den håpløsheten -« inne stengt» hjemme. Alle de tankene.
Men ellers vil jeg takke deg for din åpenhet. Følger deg og leser alt du skriver – og det går rett til hjertet.
Hilsen et medmenneske. Randi
Huff, det der er trasig! Men håper dere finner en løsning på det!