MAMMA PÅ HJUL

Ja denne dagen har inneholdt det meste , kaos stress latter og glede. Og selvfølgelig is , masse is. En liten gutt var oppe før hanen  galte , men han var ikke den eneste som var oppe tidlig i dag. For er det en ting gubben er ekstremt nøye på så er det flagget på denne dagen , det skal heises klokken 08.00 koste hva det koste vil. Men i år gikk stafettpinnen over til en liten gutt , han fikk æren av å heise flagget til topps.

” Mamma mamma , jeg heiste flagget mens de fyrte av kanonene på Osterøy” 
Helt i hundre sto han ved sengekanten min , han var tydelig klar for å starte feiringen. I år hadde jeg heldigvis assistent noen timer , så gubben slapp å revne strømpebuksa i år. Med finkjolen på kom jeg rullende ut i stuen , og der sto en liten gutt å ventet.
“Så fin du er mamma , du ser ut som en prinsesse”

Det komplementet måtte jeg bare si meg fornøyd med , for en som ikke er vant til å se mamma pynte seg så skal det ikke så mye til. Men mor selv hadde ikke tid til å hvile på laurbærene , uteområdet måtte stæsjes opp litt. Flaggene som barna perlet i går hadde jeg en plan for , de skulle bli til bordpynt. Ved hjelp fra assistenten som ble sendt ut for å plukke grønne bladgreiner så kom vi i mål , det er ikke alltid så mye som skal til for å pynte opp.

Klokken 13 kom mine foreldre , og da ble det fullt liv. Vi hadde nemlig planlagt diverse konkurranser (eller mor hadde bestemt), det er jo ikke 17 Mai uten et potetløp. Ned i gata bar det med alle mann , en liten gutt ledet ivrig i vei. Min datter som minutter før hadde imitert løpingen til mormoren var sikker på at denne seieren hadde hun i sin hule hånd , men igjen grep karmaen inn. For mormor tok rotta på alle sammen , jublende sprang hun over målstreken.

Men den største underholdningen fikk vi når hoppetauet ble funnet frem , alle barna sto i kø for å prøve. Gubben sto og filmet alle sammen , det var da det kom fra en liten gutt. “Du må jo også prøve pappa” ropte han fra steinmuren han satt på , det var nå tross alt 17 Mai. Til min store overraskelse grep gubben hoppetauet , og da var min datter snar med å ta opp mobilen. Gubben er nemlig ikke den letteste å overtale til slike ting , faktisk tror jeg det aldri har skjedd. Det ble fullt liv i en ellers så stille gate , gubben lagde oppstandelse idag. Og det med klogger!

Dagen ble avsluttet med grilling og kaker, dette har virkelig vært en strålende 17 Mai. En liten gutt er fortsatt i hundre her , det har vært mange inntrykk i dag. Men det som er mest fantastisk er været vi fikk i dag , det er lenge siden jeg har opplevd at solen har skint på selveste 17 Mai her i Bergen. Nå håper jeg dere også har hatt en god dag , jeg skal ihvertfall legge meg med et smil i kveld…

Gratulerer så mye med dagen til dere alle , måtte det bli en uforglemmelig dag. Selv våknet jeg opp til lyden av små rastløse barneføtter i dag , en liten gutt var mer enn klar for å starte feiringen. Finvær har vi også fått , mot alle odds vil jeg si. For det er nemlig en kjent sak at det pleier å regne i Bergen på nasjonaldagen.

 

Men uansett vær så håper jeg dere får feiret litt , i disse dager så trenger vi å feire litt alle sammen. Selv med munnbind og en meters regel så kan vi rope hurra , vi får gjøre det beste ut av det vi har. Jeg følte på en takknemlighet når jeg våknet i dag , jeg har fått enda en 17 Mai feiring sammen med mine. Og nettopp det har jeg tenkt feire , så idag løfter vi glasset for både Norge og selve livet💖

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gratulerer så mye med dagen💝

I dag skal vi hedre 

Blant flagg og med sang 

Våre forfedre

Som kjempet dagen lang

For vi må aldri glemme 

Våre sterke menn

Vi må bruke vår stemme

Igjen og igjen 

Vårt fedreland vi feirer

I vår fineste drakt

Med alle våre seirer

Bøyer vi oss med andakt 

Med pølser og is 

Kan det fort bli gris 

Men hva gjør vel det

Så lenge vi alle er med

Hurra for Norge

Hurra for oss 

Fra Finnmark i nord

Til vest på Voss 

Gratulerer med dagen

Til store og små

Tre ganger hurra

Det roper vi nå! 

Gratulerer med dagen alle sammen 💖

Dagen startet med en knekk , noe som alltid skjer når det nærmer seg store feiringsdager. Klokken 11.30 kom gubben inn på soverommet mitt , og hakk i hjel kom en liten gutt. Begge krøp opp i sengen min , jeg kunne høre hvordan senga knirket faretruende under meg. “Mamma nå må du stå opp , det er jo 17 Mai i morgen”

Det var da jeg skjønte hva gubben hadde planer om , kjerringa skulle skrubbes før den store dagen. Det var nemlig en grunn til at han hadde lagt seg ned ved min side , han måtte bare hvile litt før spabehandlingen begynte. Men det gikk ikke lang tid før dyna ble revet av , og før jeg visste ordet av det hang jeg igjen i løse luften og dinglet. Spabehandlingen var som vanlig over på et blunk , etter at to fulle såpeflasker var tømt sa gubben seg fornøyd med dagens vask.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det var når jeg ble trillet ut av dusjen at knekken kom , gubben sine ord fikk meg til å bryte ut i strigråt.
“Ja hadde du vært frisk idag kjære så hadde du løpt rundt i joggebuksa nå og pyntet hele Breistein”
“Prins hadde sikkert også levd , for jeg tror han ble så deprimert over at du ble syk at han ble syk selv”

Der satt jeg i Evas drakt og kjente hvordan klumpen i halsen nærmest kvelte meg , tanken på hvordan livet kunne ha vært fylte hele meg. En halv time ble jeg sittende oppløst i tårer , igjen følte jeg på hvor sliten jeg egentlig er. Jeg måtte virkelig jobbe denne gangen for å ta meg sammen , tre dager på sykehus har gjort meg enda mer følsom.

Men som alltid her i huset går gleder og sorg hånd i hånd , gubben vet alltid hva han skal si for å få meg opp igjen av kjelleren.
“Vi klarer oss nå bra kjære , så lenge du er i den formen som nå så er det ingen problem , du er helt rå”

Tårene trillet av både sorg og glede når jeg ble plassert i godstolen , og når jeg fikk en liten tass på fanget klarte jeg endelig å slappe av. Men det gikk ikke lang tid før en indre Tante Sofie våknet i meg , det var jo tross alt 17 Mai i morgen! Her fikk alle hjelpe til for å komme i mål , for selv om det er spesielle tider også i år så skal dagen likevel feires. Så jeg kommanderte ungene ut for å plukke grønne greiner , litt må vi jo pynte med utendørs. Den andre ideen jeg hadde trodde jeg aldri at ungene skulle gå med på , så når de faktisk sa ja holdt jeg faktisk på å besvime.

Jeg sendte nemlig et bilde til min datter av det norske flagget , men dette flagget var perlet. De har alltid nektet når jeg har bedt de om å perle tidligere , men det norske flagget ville de gjerne prøve seg på. Storesøster og lillebror satte seg ned rundt spisebordet for å begynne , og der ble de sittende noen timer. Faktisk tror jeg de likte det selv om det ville de selvfølgelig ikke innrømme , mor i huset ble ihvertfall strålende fornøyd med resultatet.

Nå er regnet også kommet tilbake , som alltid i tradisjon tro når det nærmer seg 17 Mai her på Vestlandet. Men feire dagen skal vi uansett , grillmaten er kjøpt inn og mine foreldre er invitert. Gubben har til og med stilt alarmen til i morgen tidlig , for i morgen skal flagget heises til topps….

Datoen for min innleggelse har vi vist om lenge , likevel var det ikke før dagen før at det faktisk slo inn.

Plutselig kom tre barn stormende inn i stua , “er det i morgen du skal på sykehuset?” ropte de nærmest i kor.

Tre spørsmålstegn sto fremfor meg og jeg skjønte ingenting , for hadde vi ikke snakket om dette i flere dager nå?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men vi hadde tydeligvis ikke pratet nok , for nå mente de vi måtte legge en plan.

Det var først når de begynte å ramse opp husholdelige oppgaver at gubben begynte å vri seg i godstolen , plutselig slo det han også at jeg skulle jo bort!

Og med meg borte så betydde det at han måtte ta over sjefsrollen , med store øyne stirret han på meg.

For plutselig slo det ned i han , nå sto alt på han.

Det var nemlig en oppgave han ikke hadde tenkt på , og nå tok panikken fullstendig over.

“Send melding til legen nå!” kommanderte gubben , “æ må vite kor lenge du blir borte i morgen.”

Jeg skjønte ingenting der jeg satt , hva var det gubben fablet om nå da?

“Skjønner du ikke det mamma” sa min sønn stille , alle fire stirret nærmest paniskt på meg.

“MIDDAGEN MAAAMMAA , hvem skal liksom lage den?”

Fire voksne ble som små barn igjen , tanken på at gubben skulle ha ansvaret på kjøkkenet alene skremte både barna og gubben selv.

“Det blir grandiosa de neste to dagene” konkluderte gubben med , “eller nudler” sa min sønn.

Takk og lov for Toro og andre ferdigretter , for å lage mat selv skulle ingen av de.

Så når de hørte at mor skulle komme hjem for godt på fredag la de inn en bestilling på en tre retters , her skulle alle dagene taes igjen.

Jeg må si som lungelegen min sa , de er blitt altfor bortskjemt.

Men hva gjør man ikke for sine kjære , og dette er vel det minste jeg kan organisere.

Likevel må jeg be dere om en tjeneste , og det er å holde meg i ørene.

For hvis jeg begynner å fable om å tilberede middager for å så fryse ned , ja da er det godt for langt.

Det var nemlig det gubben hintet om i går , “Ja det syns æ var en god ide , fryse ned middager for et helt år”….

Jeg har sovet som en stein i natt , tror knapt jeg har vært våken en gang. Jeg fikk sjokk når nattevakten kom inn i dag tidlig for å ta av meg masken , hun har virkelig hatt en rolig nattevakt. Tre netter med minimalt med søvn slo ut i går kveld , det er ikke mye ro og få på sykehuset. Det til tross for at de virkelig gjorde sitt for å legge tilrette for meg , jeg blir bestandig behandlet som en prinsesse på lungeavdelingen. Men det som er det beste er at de kjenner meg og familien der oppe , alle kom inn for å hilse på. Så jeg har virkelig ikke lidd noen nød disse tre dagene , men hjemme er fremdeles best.

I går snakket vi så vidt om å ta en utfluktstur i dag , det blir for kjedelig for en liten gutt å bare tråkke hjemme. Spesielt når nabobarna også er borte , det begrenser seg hvor mye fotball gubben kan spille. Mine foreldre hadde nevnt et museum som de gjerne ville besøke , og siden det ikke lå så langt unna fant vi ut at vi kunne ta en tur i dag. Men det ble en litt sein start , for kjerringa (altså meg) kom seg ikke opp før nærmere 11.30 idag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En time senere sto mine foreldre på døra , og vi ble enige om at vi tok min bil utover. Turen gikk til Lygra i dag , der ligger nemlig Lyngheisenteret som Dronning Sonja åpnet i 2000. Ingen av oss hadde vært der før , likevel var det kjente trakter vi kjørte mot. Vi kjører nemlig rett forbi der når vi skal til mitt barndomsparadis , men det var ikke før idag at vi fikk utforsket stedet nærmere.

Jeg merket plutselig den store forskjellen på meg og gubben når vi svingte ned mot Lygra , for mens jeg ble bergtatt av den vakre naturen så var gubben opptatt av helt andre ting. “Ja her har alle gravemaskin ja , og se på borreriggen kjære”. 
Men en ting var vi enige om , vi var kommet til en skjult perle. Blomsterenger så langt øye kunne se , kuer geit og sauer på beite , og et endeløst blått hav var det som møtte oss , vi falt pladask for denne plassen. Alt jeg klarte å tenke på var at her ville jeg ha hytte , det eneste jeg mangler er pengene.

Vi ble litt skuffet når vi oppdaget at selve Lynghausenteret var stengt om lørdager , det viste seg at de hadde åpent alle dager bortsett fra lørdagen. Sånn går det når vi ikke gjør forundersøkelser , likevel gikk skuffelsen fort over. For det var mange turstier rundt i området , og når gubben tok over rullestolen fikk jeg meg en fantastisk tur. Men før vi kunne gå noen plass så måtte vi ha litt næring , helt alene fikk vi god boltringsplass utenfor museumet.

Gubben bestemte seg for å fly litt med dronen , denne slkjulte perlen måtte dokumenteres. Men det hadde ikke min far tenkt på , ja at dronen tok bilder. Plutselig forsvant han bare , og etter en stund ble min mor bekymret og gikk for å se etter han. Det var da det kom tørt ifra gubben , “han e bare gått for å lense sjarken litt”. 
Vi lurte veldig på hvordan gubben kunne vite det , men når vi hørte en svak during fra lufta skjønte vi det. Alle brøt ut i latteranfall , og spesielt en liten gutt fikk et uforglemmelig minne. “Nå havner du på bloggen morfar , pappa har bilde av at du tisser”.

Det bildet ble fort slettet , det holder med en skriftlig beskrivelse tror jeg. Men litt latter fikk vi oss i det minste , og en liten gutt har fått noe å snakke om når han kommer i barnehagen igjen. Nei vi har hatt en fantastisk dag , og jeg har fått noe å drømme om. Hamar må gjerne ringe idag , for jeg vil ha hytte på Lygra…

Kvelden i går ble helt fantastisk , takket være gubben fikk jeg en opplevelse av de sjeldne. Jeg skjønte ingenting når han uten forvarsel dro meg opp av godstolen i går kveld , klokken var 22.30 og jeg ble plassert i rullestolen.

Ut fra skogholtet kom de , lydløse beveget de seg mot meg. Med grasiøse bevegelser inntok de enga , noen la seg ned for å hvile mens andre lot våryrheten få fritt utløp. Fire par brune øyne stirret rett på meg , de kunne ikke ha brydd seg mindre om at det sto tre personer og stirret på de noen få meter unna. Alle de hundre tulipanløkene jeg hadde plantet i fjor er nå borte , og i går kveld sto gjerningsmennene rett fremfor meg. Se filmen under.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For en velkomst etter tre dager på sykehus , og for en perfekt avslutning på en god dag. Jeg er heldig som har en mann som tenker på meg hele tiden , han gir meg nye fantastiske opplevelser hele tiden.

Takk kjære , takk for at du tar deg tid. Lykkelig ble jeg bært i seng i går kveld , fire Hjort ga meg et magisk øyeblikk. Men selv om de er vakre så er jeg fremdeles forbanna , hundrevis av kroner gikk rett i Hjorten i år…

Nå er jeg tilbake i godstolen min igjen , TVen står og durer i bakgrunnen. Jeg føler jeg har holdt pusten i tre dager , det er først nå at jeg tør å slippe den ut. Igjen har jeg fått en påminnelse om hvor fort ting kan endre seg , selv om jeg føler meg bra så kan jeg tydeligvis ikke stole på kroppens signaler.

Helt siden lynet slo ned for fem år siden har klokken tikket raskere , men nå føles det som om viserne har økt hastigheten enda ett hakk. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger , det føles som om legene har holdt tilbake informasjon for meg. For når jeg har vært på kontroll har jeg fått høre det samme , prøvene er stabile og det samme er jeg. Så når trakeostomi igjen ble nevnt som den eneste utveien var det som om lynet slo ned på nytt , det føltes som om jeg fikk en knyttneve i magen.

Det er nemlig ikke lenge siden jeg fikk høre at det kunne bli lenge til det ble aktuelt med livsforlengende behandling , så lenge alt så bra ut så var det ingen grunn til noe operasjon. Så nå klarer jeg ikke stole på noe lenger , verken legene eller meg selv. Så når legen kom smilende inn på rommet mitt i dag for å overlevere resultatet så ble jeg først glad , men like etterpå gikk jeg rett ned i kjelleren igjen.

Jeg klarer nemlig ikke stole på det , kroppen er gått i forsvarsmodus. Jeg tør ikke tro lenger , når budskapene blir så motstridene så klarer jeg ikke ta imot lenger. Så selv om jeg er overlykkelig over at jeg nå er kommet hjem så er kroppen fremdeles anspent , jeg føler jeg sitter på en nålepute og venter på å få kontrabeskjed. Jeg kommer ikke til å slappe av før neste uke , da skal jeg inn på kontroll til lungelegen min. Resultatet var bra fikk jeg beskjed om i dag , men alt jeg klarer å tenke på er om det er bra nok!

Men jeg får i det minste feiret enda en 17 Mai uten hull i halsen , og det skal jeg virkelig feire. I år tror jeg at rullestolen skal utstyres med to flagg , jeg må feire dobbelt i år. Det var to arbeidskarer som ble glad for å se meg hjemme i dag , en liten gutt hadde nemlig vært med pappaen på jobb i dag. Egentlig skulle han være hjemme med meg i dag siden det var planleggingsdag i barnehagen , men siden jeg måtte være en ekstra natt på sykehuset så gikk ikke det. Men jeg tror han hadde det bedre med pappaen sin , det er nemlig stor stas å få bli med pappa på jobb.

Gjett om vi skal nyte denne helgen , jeg skal virkelig nyte alle livets gleder. Vi har handlet inn alt jeg og familien liker å spise , denne helgen handler kun om en ting , kos , kos og mere kos…

Jeg er så glad , overlykkelig rett og slett.
Det føles ut som om jeg har vunnet i Lotto , livets Lotto vel og merke.
Det lille håpet som ble tent i går er nå blitt til en flamme , en flamme som skinner for meg nå.

Trøtt og motløs våknet jeg opp i dag , klokken var ikke mer enn 08.00.
Gjennom skitne vinduer så jeg livet fare forbi , men inne på et sykehusrom sto tiden nærmest stille. Alt jeg ville var å komme meg ut , ut i en verden der alle andre var. Men tiden går sakte når man ligger på sykehus , og en svak tikking fra veggen blir en påminnelse om all den tiden jeg har mistet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Akkurat i det jeg bestemte meg for å lukke øynene igjen så skjedde det , døren gikk opp inn til rommet mitt. Inn døren kom en smilende lege , den samme smilende legen som i går.
“Jeg har sett på resultatet fra natten , og det ser mye bedre ut enn den første natten” sa han med et smil rundt munn , og de ordene traff meg som en mild bris en varm sommerdag.

Nå håper jeg bare lungelegen min blir like fornøyd , slik at vi kan legge trakeostomi planene tilbake på hylla.
Det er nemlig det siste jeg vil , det føles som om de bare vil operere meg nå fordi jeg en dag vil trenge det. Det blir akkurat det samme som takheisen som bare henger der , i to år har den hengt der ubrukt bare fordi jeg en dag ville trenge den.

Nå skal jeg snart hjem igjen , for godt denne gangen. Det ble et lengre opphold enn jeg hadde sett for meg , men jeg drar i det minste hjem med litt dyrebar tid i lomma. Jeg håper i det minste at det er det denne nye maskinen vil gi meg , litt mer tid til å nyte alle livets gleder. Så nå ber jeg en stille bønn om at lungelegen også smiler i dag , for om han er fornøyd med dette resultatet så har jeg virkelig vunnet i Lotto , men det får jeg ikke vite før neste uke…

Jeg ble irritert når jeg våknet i dag , eller rettere sagt irritert for at jeg ble vekket. Klokken 06.00 kom en hvitkledd mann inn på rommet mitt , det var tid for å måle blodgassen etter natten. Nå var det ikke fordi han kom at jeg ble irritert , men fordi han røkket vekk mitt eneste kommunikasjon verktøy. For der lå jeg med masken fortsatt på , og siden han hadde fratatt meg datamaskinen så hadde jeg ingen mulighet til å kommunisere. Jeg skjønte ikke hvorfor han på død og liv måtte ta prøven på den siden som datamaskinen sto , det var da mye bedre plass på andre siden.

De tenker seg rett og slett ikke om , tenker ikke på at det er en øyenstyrt maskin. Det er nemlig ikke så lett å få den tilbake i rett posisjon , så jeg ble rasende på morgenkvisten i dag. Hadde det ikke vært for at sykepleieren som hadde nattevakt var litt kjent med slike maskiner så hadde det aldri gått , til alt hell var rette personen på jobb i natt. Plutselig skjønte jeg hvordan fremtiden kom til å bli , uten mulighet til å si ifra blir ting ekstremt vanskelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg var jo full i panikk fra før av , så når datamaskinen ble fjernet var det dråpen som fikk det til å renne over. I går kveld ble jeg liggende og be til Gud , en stille bønn med tårer på kinn om at resultatet måtte bli bedre i dag. Jeg trengte et lite mirakel , jeg trengte et lite lys i tunnelen. Det skulle det vise seg at jeg fikk , faktisk tre små lys fikk jeg etterhvert.

Masken ble tatt av når blodgassen ble tatt , men det var litt for tidlig til at jeg hadde tenkt å starte dagen. Så jeg gjorde det eneste fornuftige jeg kunne gjøre , lukket øynene og sov videre. Jeg bråvåknet av at rom døren gikk opp noen timer etterpå , og inn kom to skinnende lys. Gubben og en liten gutt kom mye tidligere enn avtalt , og jeg fikk nesten tårer i øynene av å se de. En liten gutt kom løpende mot sengen og hoppet oppi før jeg fikk sagt et ord , og nettopp det trengte jeg idag.

“Kan vi se film sammen mamma” spurte en liten gutt bedende når han kom opp i sengen , jeg kunne kjenne hvordan han krøp tett inntil meg. Varmen fra en liten gutt fikk alle bekymringer til å forsvinne , og den neste timen var det bare meg , en liten gutt og Kaptein Sabeltann på datamaskinen som betydde noe. Hele verden forsvant i et lite øyeblikk , jeg hadde alt jeg trengte i en liten seng.

Like etter kom legen inn , en annen lege denne gangen. Lungelegen min hadde tatt lang fri , men ikke helt fri tydeligvis. På telefonen hadde han konferert med vaktlegen , og sammen hadde de gått igjennom nattens målinger. Det viste seg at de nye innstillingene hadde hjulpet , det var et bedre resultat i natt. Jeg kjente hvordan et lite håp ble tent inni meg , hadde jeg kanskje blitt bønnhørt? Men de ville gjerne ha meg liggende en natt til for å prøve en siste innstilling , og det følte jeg det var verdt når de nå var inne på rett spor.

Litt lettere til sinns kunne jeg dra hjem på perm i dag , og jeg kom hjem til full vår. Trærne var blitt grønne , plommetrærne var begynt å blomstre , og barnelatter fylte gaten. Grillmaten hadde jeg kjøpt inn i går , invitert mine foreldre hadde jeg også gjort. Så at jeg har hatt en fantastisk dag er det ingen tvil om , og da gjør det ingen ting om jeg må sove enda en natt på sykehuset….

Se på bilde under , drar dere kjensel på noen? Jeg fikk dette avisutklippet tilsendt av en dame i Vardø , tenk at det er ti år siden! Men jeg er glad det ikke ble akvariet , heksemonumentet er så vakkert , spesielt og unikt , et skaperverk alle burde reise til for å oppleve. Jeg er så takknemlig for de årene jeg fikk i Vardø , den øya lever fortsatt i mitt hjerte💖

Hele dagen ble ødelagt for meg i går , jeg klarte ikke konsentrere meg om noe som helst. Jeg ble bare sittende hjemme i godstolen og kverulere over livet , i min egen boble trakk jeg meg tilbake.

Min kjære mann så det på meg når han kom hjem fra jobb , men en liten gutt var bare glad for at mamma var hjemme. “Se på meg mamma , var jeg ikke fin” spurte han stolt med en rosa russelue på , min skjønne velse gutt som ikke skjønner så mye men som forstår likevel. Jeg kjente hvordan klumpen i halsen vokste , likevel smilte jeg mitt største smil og sa som verdens stolteste mor , ” du er verdens fineste russegutt lille venn”

“Jeg er ikke liten lenger mamma , jeg er jo stooor” protesterte en lit….nei stor gutt , han ville ikke ha det stempelet på seg lenger. Men som mor blir liksom barna aldri store , de vil for alltid være mine små gull. Jeg følte meg plutselig så sliten , mitt livs største kamp virket så nytteløs. Her gjør jeg alt for å holde meg okkupert , holder meg opptatt med forskjellige gjøremål fordi jeg vet det gjør meg godt. Men i går slo det meg at i det hele betyr det ingenting , spesielt ikke når jeg ikke kan stole på meg selv lenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er nettopp slik det føles nemlig , for selv om prøvene og jeg føler meg bra så er det tydeligvis ikke nok. Legene vet best , og det må jeg bare stole på. Livet mitt er bra nå , jeg lever et godt liv. Men jeg vet den dagen kommer , en dag blir livet mitt enda mer begrenset.

I går ble jeg sittende og undre meg over hvor store forskjeller det er på nettopp dette området. For når er egentlig tiden kommet for å vurdere trakeostomi? Jeg har kjent og kjenner mange ALS syke som lever på en bipap maskin døgnet rundt , de klarer seg nesten ikke uten den. Og selv om de har takket ja til trakeostomi på sikt , har legene deres vurdert at så lenge prøvene er bra så er det ikke nødvendig.

Jeg derimot bruker den bare noen timer på natta , har ingen problemer med pusten i våken tilstand verken når jeg ligger , sitter eller står. Likevel presser legene på , og det forstår jeg faktisk ikke. Noen ganger lurer jeg på om det vil være verdt det , for hvem vet hvor lenge jeg kan leve som nå. Men en ting er ihvertfall sikkert , jeg har ikke tenkt å legge meg under kniven når jeg er slik jeg er nå , jeg må faktisk lytte litt til meg selv også. Det er når legene stadig bringer opp en operasjon at et spørsmål dukker opp , et spørsmål som gir meg mareritt om natten. For tenk om jeg egentlig er nærmere enn jeg tror? Det er tydeligvis ikke godt nok å føle seg bra med denne sykdommen , ihvertfall ikke i følge legene…