Jeg er heldig…

Jeg så det i øynene på mine barn når jeg ble så dårlig på tirsdag, redselen lyste imot meg. En liten gutt krøp opp i senga mi, helt stille ble han sittende ved min side. Varmen fra en liten kropp var beroligende, små fingre strøk meg varsomt over kinnet.

Heldigvis slapp han å bli vitne til min aller dårligste stund, jeg var glad for at han hadde lagt seg når jeg virkelig gikk ned for telling.
For det er faktisk det verste med å bli dårlig, når jeg må ligge der helt hjelpeløs og se på hvor bekymret de er.
Spesielt når jeg ikke har krefter til å berolige dem, og som mor vil man bare skåne sine barn for alle bekymringer.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det var når jeg lå i en sykehusseng at jeg igjen følte på hvor heldig jeg egentlig er, for i mørket lå jeg og leste alle gode ord og tanker fra dere og familien. For det er når man ligger alene på sykehuset at man føler på det som mest, ensomheten blir så stor når man ligger der alene.
Men jeg var ikke alene, et lite ukjent rom ble fylt med en omtanke så stor.

Tårene trillet av takknemlighet, men også av sorg.
For i nabosengen lå det en annen sårbar sjel, og når jeg hørte at hun hadde ingen rundt seg brast hjertet mitt.
I motsetning til meg så ville hun gjerne bli på sykehuset så lenge som mulig, for ensomheten hennes var størst hjemme.
Så mens meldingene rant inn hos meg var det helt stille hos henne, ingen som ringte for å høre hvordan det gikk.

Mine barn sendte meg mange meldinger, den tomme stolen min hjemme ble en påminnelse om det som venter.
“Det er så tomt her uten deg kjære” skrev min mann, vi følte på det alle sammen. Takknemligheten var stor når jeg kunne dra hjem igjen så fort, jeg vet hvor heldig jeg er som kan tilbringe min siste tid hjemme.
I et hus omringet av liv og kjærlighet, det er ikke alle som er så heldig som meg…