Hei og farvel…

Det var som jeg tenkte, den lille magen min bestemte seg for å protestere mot antibiotikakuren. Egentlig burde jeg ikke bli overrasket, for det er ikke første gang dette skjer. Magen min er ikke spesielt glad i antibiotika, og det virker som om det blir bare verre og verre etter hvert som tiden går.
Heldigvis var det ingen spor av infeksjon i kroppen min lenger, dermed bestemte legen seg for at nok var nok.

Et døgn etter jeg kom inn for andre gang kunne jeg nå dra hjem igjen, forhåpentligvis for godt denne gangen.
Men denne gangen hadde ikke gubben tid til å hente meg, han satt nemlig i gravemaskinen! Husker dere verandaen gubben reiv?? Ja i går når jeg kom hjem angret jeg på at jeg hadde sagt ja til prosjektet. For det jeg kom hjem til i går var bare kaos, jeg hadde bare lyst til å snu når jeg kom opp bakken. Ikke var jeg i perlehumør heller, jeg hadde tross alt ikke smakt søvn natta før.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Jeg kom hjem til et gjørme hull av en hage, og igjen innså jeg at gubben sitt prosjekt var i det største laget.
Siste kjellerveggen må dreneres, deler av hagen skal planeres ut, rom under den nye verandaen skal lages, og til slutt skal verandaen opp.  En mann skal gjøre alt det på ett år, at gubben hiver seg uti det uten å nøle sier mye om hvilken person han er.

Jeg er heldigvis bedre igjen, men på langt nær i så god form som jeg pleier. Nå sitter jeg her og ser på gubben i gravemaskinen og lurer på om vi kommer i mål med prosjektet, at det en dag blir bra er jeg likevel ikke i tvil om. Nå gleder jeg meg bare til min mor kommer ut med betasuppe, jeg eier ikke matlyst men jeg håper mors hjemmelagde betasuppe kan få fart på smaksløkene. Jeg har nok en lang vei før jeg er tilbake til mitt vante jeg, men jeg er i det minste hjemme sammen med mine….