Sykehuset er for syke folk…

Jeg har aldri vært spesielt glad i sykehus, jeg elsket å jobbe der men å være pasient selv hater jeg.
Det er kanskje fordi jeg har jobbet på innsiden at jeg er litt yrkesskadet, og selv om jeg har en alvorlig diagnose så hører ikke jeg hjemme på sykehuset. Sykehuset er for syke folk og sånn er det bare, så lenge prøvene mine er fine så har jeg ingenting på sykehuset og gjøre. Jeg ligger jo bare å tar opp en plass, og før eller siden vil det komme en som trenger min plass mer.

Nei så lenge jeg kan være hjemme så får jeg være glad for det, spesielt i disse tider.
Det er helt forferdelig å se hva dette viruset har gjort med kapasiteten på norske sykehus, det er helt sprengt både når det gjelder bemanning men også plass. Det er en av grunnene til at jeg blir så oppgitt hver gang jeg må inn og havner på en avdeling jeg ikke bør være på, for jeg vet hvor krevende denne diagnosen min er.

Ja det kan faktisk være ganske så alvorlig dersom jeg ikke får den oppfølgingen jeg trenger, og det er ikke bare ALS de må ha kunnskap om. Maskinene jeg bruker og er avhengig av er ganske så avanserte, så her bør du vite hva du holder på med. Dersom jeg trenger å bruke hostemaskinen så kan ikke jeg vente til du har lært deg med maskinen, da kan du risikere at jeg stryker med mens du prøver å få på maskinen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Heldigvis tok lungelegen saken i egne hender nå når jeg var innlagt, han har skrevet i kjernejournalen min at jeg skal legges inn på Haukeland ved akutt sykdom. Så nå håper jeg virkelig det blir en endring fremover, at jeg slipper å få angstanfall hver gang jeg må legges inn. Det er ikke bare jeg som kjenner på det, for hver gang jeg må legges inn er jeg avhengig av å ha min mann med meg for å vise de med utstyret mitt. Jeg vet jo aldri hvor jeg havner, og det er en unødvendig frykt som jeg håper det blir slutt på nå.

Jeg var så sliten i går kveld, med mors hjemmelagde betasuppe i magen lå alt til rette for at dette skulle bli en god natt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive kveldsmåltidet i går, men det var mitt første gjennom munnen på syv dager. Så det ble en fest for smaksløkene mine, ikke rart at jeg sovnet fort i går. Jeg våknet i den samme stillingen syv timer senere, ingen tvil om at kroppen trengte hvile. Normalt sett pleier jeg å ta beina opp og ned i løpet av natten, men i går tror jeg hjernen skrudde seg av noen timer. Jeg kunne egentlig ha sovet til i kveld, men nå skal jeg psyke meg opp til en dusj. Jeg vet hvor viktig det er å dusje av seg siste rest av bakreriefloraen når man har vært lenge syk, først når man har dusjet føler man seg som et nytt menneske. Det håper jeg kan skje i dag, jeg må bare sove litt til først….