Jeg har sovet urolig inatt , kroppen ville ikke falle til ro. Det er nok ingen tvil om at jeg har gruet meg til denne dagen , og det gikk utover nattesøvnen inatt. Det er alltid en overgang når hverdagen kommer tilbake , og ihvertfall nå når vi har hatt så mange uker sammen. Jeg må innrømme at det var litt tungt å komme hjem , de siste ukene har jeg hatt det altfor godt. Tenk om jeg kunne levd slik som jeg har gjort i ferien resten av livet , men den drømmen gikk over idag.
Atter engang sto jeg opp til et altfor stille hus , et hus som alltid føles så altfor stort når jeg er alene. Men gudene skal vite at jeg prøver , følelsene ligger der men jeg må ta meg sammen. For er det en ting jeg har erfart med en BPA ordning er at følelser ikke passer inn , jeg må holde meg profesjonell og ikke vise min sårbarhet. Det har jeg brent meg på mange ganger , så nå sparer jeg mine tårer til jeg er alene.
Dagen har likevel godt bra , jeg har prøvd å holde meg opptatt med å skrive. Det hjelper godt på , jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne bloggen. Når jeg tenker tilbake på tiden før jeg fikk datamaskinen så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det , hvordan jeg klarte å sitte i godstolen med TVen fremfor meg hele dagen. Jeg hadde aldri klart det nå , ja bare en time uten en datamaskinen får det til å krible i kroppen.
En liten gutt var ihvertfall klar idag , klar for å være eldst i barnehagen. Han var så stolt der han sto ved sengekanten min , og plutselig var det som om han hadde vokst en meter over natta. Jeg måtte smile litt der jeg lå , og det siste han sa før han dro gjorde meg varm om hjertet.
“Jeg kommer snart hjem igjen mamma , du skal ikke være alene så lenge”
Han er nå god den gutten , en liten gutt med et stort hjerte. Men den setningen ble fort glemt når han kom inn døren her , for når pappaen kom og hentet en liten gutt med betongbilen så ble det meste glemt. En liten arbeidskar fikk plutselig dårlig tid , betongen kunne ikke vente. Så når arbeisdagen egentlig var over for en liten gutt begynte en ny arbeidsdag , og far og sønn hoppet i arbeidstøyet når de kom hjem.
Heldigvis fikk jeg uventet besøk i dag , så jeg slapp og tilbringe ettermiddagen også alene. Min lillebror stakk innom for å holde meg med selskap , og det er alltid like koselig. Så alt i alt har dagen vært god , jeg har kommet meg igjennom den mandagen med god margin. Men jeg har allerede begynt å telle dager , jeg gleder meg allerede til det er helg igjen….
En dag nærmere helg…
Ja heldigvis 💜
Helgekosen er viktig❣
Den er hellig Ina 💕
Sommeren er på hell her også. Til helga skal vi kjøre yngstemann til Tromsø ( frister ikke pga smittefare) slik at han kommer i gang med studiene mandag,og jammen må vi kjøre til Tromsø helga etter også, da jeg fikk time på UNN mandag 17.08. Velger å kjøre selv, da det ikke frister å reise med fly akkurat nå.
Man forstår ikke de avstandene som er i Finnmark før man har erfart det selv , jeg har ihvertfall fortrengt det etter mange år sørpå. Jeg kan ikke si at jeg missunner dere all den kjøringen , men håper dere får en fin stund sammen i det minste 💛💙
Vi kjører med bobilen, så vi tar det som en helgetur. Ja, det er store avstander, 40 mil en vei😃
Du er glad du har bloggen skrev du, og det e æ og! Og mange med mæ tenker æ👍
Skjønner at det ble fart på gutten ! Tenk å ha en pappa som kjører betongbil , og egne arbeidsklær ! Tøffere blir det ikke🥰
Avstander ja; du sier noe der. Har man som dæ ikke bodd eller vært her, så blir de uforståelige , det er helt sant