Endelig! Dag nr to er over , ihvertfall bilmessig. Vi kom oss frem til endestoppet idag også , og idag er det Mosjøen som skal utforskes.
Mosjøen har alltid vært et sted vi har pleid å kjøre forbi når vi har feriert til Finnmark tidligere , vi har tatt Narvik-Trondheim i ett jafs.
Men jeg er glad vi la en av etappene hit , for det er virkelig en sjarmerende plass.
Hotellet vi sjekket inn på kledde navnet sitt , Fru Haugans hotell kan jeg virkelig anbefale.
Det lå idyllisk til nede ved elven , det var rett og slett et praktfullt syn og komme kjørende til.
Mens hotellet i Oppdal lå langs hovedveien med en parkeringsplass som eneste boltringplass , så lå dette hotellet i skjønne naturomgivelser.
Til og med rommet var en oppgradering, stort og flott tilrettelagt for rullestolbrukere.
Det ble middag til kvelds for oss idag, men er man på ferie så er man på ferie.
Rett utenfor hotellet oppdaget jeg noe som fikk det til å kile i magen , og hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke nølt med å ta meg en luftetur.
En zip line hang rett over elvebredden, og den så særdeles fristende ut.
Mon tro om jeg klarer å overtale mine medpassasjerer til å prøve , gubben sa ihvertfall klart i fra.
Han skulle ikke henge i en line, og selv om jeg hadde satt pris på synet av en gubbe i løse luften så blir det vel med drømmen.
I gågaten fant vi oss en restaurant, og der fikk vi servert fantastisk mat. Jeg og datter slo på stortromma og bestilte oss et realt grillfat, en tallerken stappfull av mat.
Jeg tror jeg aldri har smakt bedre kjøtt , og gubben spiste over evne. Runde og mette gikk vi ut på lekeplassen, der fikk en liten gutt rast ifra seg litt.
Nå er det snart kveld på oss , for i morgen venter en ny etappe.
Da er det Narvik som venter på oss , og heldigvis blir det ikke like langt som idag. Ha en strålende kveld videre , det skal vi også ha , og tenk vi måtte til Nordland før vi fant solen…
Idag har det gått opp for meg at jeg og gubben har ulik holdning til hva ferie egentlig er, jeg har funnet ut at jeg må ha fortrengt alle de feriene vi har tilbrakt langs landeveien tidligere.
For mens jeg har hatt lyst til å ta noen ekstra stopp for å oppleve litt, så skal han fortest mulig frem.
Nå har vi stoppet etter eks antall timer i bil, vi måtte komme til Nord Norge før gubben i det hele tatt vurderte å stoppe.
Jeg legger ut bilder fra turen så langt, vi har prøvd å knipse så godt vi kan ifra bilen. Nå går turen videre til Mosjøen, og idag kjenner jeg på kroppen at det blir godt å komme frem.
Nå sier gubben Tut tut så da er det bare å spenne seg fast igjen, men jeg legger ut et til innlegg når jeg kommer frem, jeg er spent på neste hotell…
Natta har faktisk ikke vært så aller verst, jeg hadde forventet verre for å si det sånn. Det er alltid en tilvenning med ny seng, og enkelte hotell senger er ikke all verden å skryte av. Bortsett fra litt ryggsmerter så har natta vært god , men jeg har bråvåknet en gang i natt. Det ble fort tydelig at gubben er vant med å sove alene , for midt på natta våknet jeg av at dyna mi ble røsket av.
Der lå jeg plutselig i nettoen og hutret, mens gubben lå i fosterstilling og tviholdt rundt dyna mi. Men på tross av det har jeg har fått en drømmestart på denne ferien, og det lover bra for resten av turen.
Vi fikk tid til mye avslapping og kos igår kveld, og det passet meg utmerket. Bare det å kunne ligge i samme seng som en liten gutt er himmelsk for meg, jeg har aldri fått så mye kos før. Der lå vi sammen og så på film , og jeg fikk servert godteri av små barnehender. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre , en perfekt avslutning på en god dag.
Men det ble tidlig kveld på oss , vi visste godt hva som ventet oss neste dag. Klokken 06.00 ringte vekkerklokken, og i senga ved siden av sto en liten gutt og ropte “nå må vi stå opp!” Jeg hørte på gryntingen til gubben at han syns det var i tidligste laget, var vi ikke på ferie liksom? Men han kom fort på bedre tanker, han er jo endelig på vei hjem.
Derfor ble høygiret satt inn, og som alltid gikk morgenstellet unna i en fei. Jeg fikk i det minste trusa på rett vei idag, dagen startet bra. Enda bedre ble den når jeg trillet inn i frokostsalen, for la oss bare innrømme det, frokosten er det beste med å bo på hotell. Det bugnet over av mat, den som ikke fant noe her og spise måtte være særdeles kresen.
Men korona hadde satt en stopper for selvforsyning, og vi ble oppdelt i grupper under frokosten. Det er godt å se at retningslinjer blir fulgt, det gjør det hele litt tryggere. Nå er vi begynt på dagens etappe, vi beveger oss inn i Nordland i løpet av dagen. Endestoppet idag er Mosjøen, der venter et nytt hotell på oss.
Så farvel til Oppdal for denne gangen , og velkommen Nordnorge. Her går det unna så det er bare å spenne seg fast. Ønsker dere alle en nydelig mandag , nytt referat kommer ikveld….
Herlighet som det har gått unna idag , jeg har aldri opplevd maken. Men det ble en våt start på oss , det har bøttet ned i hele dag. Vi har hatt regn hele turen , hele veien fra Bergen til Oppdal. Likevel er humøret på topp , det eneste som nå betyr noe er at vi er igang med ferien. Bare oss og landeveien , en endeløs landevei.
Før jeg visste ordet av det hadde vi kjørt gjennom lærdalstunnelen, og noen mil senere var det tid for første stopp. Vi hadde ikke før stoppet før gubben begynte å banne, og som vanlig skjønte jeg ingenting. Det var ikke før jeg fikk en ræv oppi trynet at brikkene falt på plass, og uansett hvor mye jeg prøver så får jeg ikke det synet ut av hodet.
“Har Æ brunost i ræva” ropte gubben mens han sto med ræva bøyd over meg. Det var ikke mye hjelp å få hos meg , jeg hadde mer enn nok med latterkrampa som kom over meg. Det viste seg nemlig at gubben hadde kost seg med sveler bak rattet, og nå var setet fullt av smeltet brunost. I forbannelse over min manglende vilje til å hjelpe så måtte han prøve å sjekke selv , og det synet medførte til at jeg knakk fullstendig sammen.
Er vi fremme snart???
For der sto han bøyd over setet med hodet mellom beina , men uansett hvor mye han prøvde å bøye seg ned så møtte han motstand. Magen var i veien for utsikten, uansett hvilken vinkel han prøvde å bøye seg ned i så var det nytteløst, og til slutt måtte han innse nederlaget. Jeg humret for meg selv helt til Beitostølen, for jeg har sett hvor mesteparten av brunosten har havnet, og det er ikke i setet for å si det sånn.
Bortsett fra den hendelsen så har vår første etappe gått knirkefritt, faktisk mye raskere enn jeg på forhånd trodde. Isak sperret opp øynene når vi passerte Beitostølen , for der var det plutselig snø. Han ble så ivrig at vi måtte stoppe, dette måtte dokumenteres. Så far og sønn trosset regnværet og hoppet ut av bilen , de var et syn for guder når de klatret over brøytekanten.
Min datter er også med, og hun har vært til fantastisk hjelp. Isak har hatt stor glede av storesøster i baksetet, og storesøster har underholdt og snurret film på nettbrettet under hele turen. Askeladden har vært favoritten idag , og etter lydnivået i bilen å dømme så trodde vi et sekund at Trollet var på vei ut av skjermen.
Når det nærmet seg ettermiddag så ga magen beskjed , det var på tide med en litt lengre stoppepause. Mat må vi jo ha alle mann , og nå viste klokken middagstid. Men med en yrkessjåfør bak rattet er det ikke alltid like lett, for han skal aller helst ikke ha pause i det hele tatt. Jeg tror han har glemt at det er ferie vi er på og ikke jobb , men sånn er det hver bidige gang.
Jeg prøvde å overtale han til å stoppe i Ottta, men han suste forbi før jeg fikk fullført setningen. Han visste om den perfekte plassen , vi måtte bare kjøre litt til. Ja litt ble nesten fire mil, og der møtte vi stengte dører. Mange veikroer er stengt på at grunn av korona , så her var det bare å fortsette kjøringen. Dombås ble omsider stoppestedet, og det var på høy tid.
Som utsultede dyr stormet vi inn dørene, lukten av mat vekket smaksløkene til liv. Nei vent nå litt , vi stormet slettes ikke inn noen dører. For parkeringsplassen var smekkfull av biler, og i disse korona tider har ikke vi tenkt å ta noen sjanser. Derfor ble løsningen enkel, middagen idag ble inntatt i bilen. Gatekjøkken ble løsningen, og jeg fikk servert middagen i passasjersetet.
En time etter at middagen var inntattinntatt var vi plutselig fremme på dagens endestopp, klokken 18.30 var vi fremme på Oppdal. Det var deilig å komme frem tidlig for en gangs skyld, og takket være dere kom vi frem til oppredde senger og god service. Nå ligger jeg rett ut i hotell sengen og er særdeles lykkelig. Denne første dagen har gått over all forventning, og dersom resten av turen blir som idag så blir denne ferien en lek. Nå logger jeg av resten av kvelden , nå er det tid for litt nytelse.
Imorgen venter en ny spennende dag langs landeveien , og jeg håper dere blir med videre. Nyt søndagen folkens og gjør dere klar til en ny dag, ferieturen fortsetter imorgen, det er mange mil igjen…
PS : Tusen takk for fine kommentarer og meldinger , det betyr mye 💜
En buldring i trappa vekket meg , et godstog var på vei. Før jeg skjønte hva det var så var lyden ankommet soverommet mitt, og alt jeg klarte å tenke var nå er det på an igjen! Med sammenklistrede øyne lå jeg der, alt jeg hørte var putene som fløy vegg i mellom.
En kald brå luft ga meg gåsehud på hele kroppen , men før kroppshårene hadde rukket å reise seg hang jeg i luften. Kun iført Evas drakt hang jeg der, godstoget hadde fått ny last ombord. Det hele gikk så fort, så fort at jeg er usikker på om hele meg ble med.
Det eneste jeg vet er at ræva var iallefall med, det kjente jeg når jeg klasket ned på det kalde toalettsetet. Med sammenklistrede øyne hørte jeg hvordan baderomsskuffene ble revet opp, og hvordan vasken ble satt på med full styrke.
En dryppende kald vaskeklut vekket meg til liv, om jeg ikke var våken før så var jeg det ihvertfall nå. Kalde dråper rant nedover kroppen, og det hele kom så brått på at hylene mine fryste til is. Igjen følte jeg meg som Norges mest kjente maleri, Skrik i en helt ny utgave!
Nå var øynene omsider også våknet til liv, men sjokket av første synet fikk meg til å lengte tilbake til sammenklistrede øyne. For der sto han, godstoget var ingen andre enn gubben selv. Og denne gubben hadde ingen tid å miste, her var det bare å spenne seg fast.
Problemet er bare at det ikke var tid til å spenne seg fast, tankene rakk ikke bli til ord før neste seanse var igang. Med buldrende skritt trampet gubben over gulvet, og hver gang han nærmet seg ba jeg en stille bønn. En bønn om at ingen kroppsdeler ville bli gjenglemt, en bønn om at hele meg ble med på tur.
Armer og bein ble tøyd i alle retninger, for nå skulle klærne på. Det spilte liten rolle om trusa var bak fram, den var i det minste på. Før jeg visste ordet av det sto jeg på beina, ja ihvertfall en av de. For den andre foten rakk ikke å strekke seg ut, så som en haltende hane sto jeg der mens klærne ble dratt opp.
Med buksa oppunder skuldrene klasket jeg ned i en ny stol, og etter gjentatte snurringer skjønte jeg at det var arbeidsstolen jeg nå satt i. Svimmel og kvalm satt jeg der og hev etter pusten, men nå ante jeg fare på ferde.
For plutselig ble det helt stille rundt meg, en stillhet som gikk gjennom marg og bein. Jeg gløttet litt på det ene øyne, redd for hva jeg ville se. Med tunga ut av munnen sto han der i full konsentrasjon, det var tid for litt ansiktspleie. Ett par knudrede arbeidshender prøvde febrilsk å få opp kremtuben, og etter at speilet hadde fått halve tuben på seg kunne gubben konstatere at den var åpen.
Et tykt smørlag ble lagt over huden, og det tykke laget bidro til at ansiktet stivnet i en grimase. Det eneste som gjensto nå var håret, før jeg rakk å si noe var han igang.
Klokken er nå 07.40 og jeg sitter i bilen. Stiv i ansiktet og med trusa bak frem er jeg nå klar, ja ihvertfall ifølge gubben. Jeg har ikke turt å åpne øynene enda, jeg får heller be om deres hjelp. Se gjerne på bilde under og se om klærne virkelig er på, jeg setter også pris på en tilbakemelding om håret fortsatt sitter fast.
Men nå er vi ihvertfall igang, tre uker med gubben er igang. Ferien er startet og landeveien ligger endeløs fremfor oss. Så spenn dere fast og følg med, for nå når jeg og gubben skal på tur, ja da kan alt skje…
Hjeeeeelp, hvordan skal dette gå??? Før jeg våknet idag skjønte jeg hvordan dagen ville bli, og jammen fikk jeg rett. Slik er det hver gang vi skal ut på tur, og enda verre er det nå. Tre uker borte betyr mye pakking, ja du skulle nesten tro vi skulle flytte. Komikken startet med en gang jeg våknet, i nesten tre timer lå jeg i sengen og kommanderte. Klærne til meg og Isak fløy rundt meg der jeg lå, jeg aner nesten ikke hva jeg har fått pakket ned.
Gubben derimot tok livet med knusende ro, litt for mye med ro etter min smak. Men etter alle disse årene skulle man tro jeg var vant med denne seansen, for ingenting er forandret selv om jeg er syk. Det er fortsatt mor i huset som har kontroll, og det er fortsatt mor som må ordne det meste.
En ting er ihvertfall sikkert, jeg har nå gjort min jobb. Nå er det jeg som skal ta livet med ro resten av kvelden, og jeg skal nyte synet av gubben som nå springer rundt. Jeg skal være såååå glad når vi starter imorgen, da kan vi legge alt dette stresset bak oss. Det verste for meg er når jeg ikke kan gjøre tingene selv, det er ingenting som er mer frustrende enn å høre “jeg finner ikke”.
Gjennom alle disse årene som syk har jeg gjentatte ganger prøvd å forklare hvor viktig det er at alt blir lagt tilbake på samme plass, men jeg har til gjengjeld ikke opplevd det enda. For at jeg skal ha kontroll hvor ting ligger så må tingene bli lagt der jeg sier, ellers kan jeg bare gi opp.
Gudene skal vite at jeg har “mistet” mye i løpet av disse årene, og ingen vet hvor det har blitt av. Genser, bukser, øredobber og smykker må ha fått bein og gå på, for borte vekk er de. Det er bare så fryktelig irriterende, og jeg kjenner på frustrasjonen hver eneste gang noe forsvinner.
Isak og nabobarna har lekt sammen i hele dag, det blir jo en stund til de kan leke sammen igjen. Det har vært en fryd å se på de idag, og barnelatter har fylt opp stua vår. Jeg måtte le når to små arbeidskarer kom stormende inn døren her, “mamma kan vi få planker?”. Jeg henviste de ned i garasjen for der lå det mange plankebiter, men da kom det et spørsmål og et svar som fikk meg til å dra på smilebåndet.
“Hvordan skal vi få fraktet de” spurte nabogutten. Jeg kunne nærmest høre hvordan de tenkte så det knakte ute i gangen, og det var da det kom fra Isak. “Vi kan jo bare kjøre!”
Som sagt så gjort, Isak satte seg inn i bilen med plankebiten på fanget , og nabo gutten klatret opp bakpå. Vi fikk heldigvis filmet en liten snutt av hele seansen, og den kan dere se under. Det er ingen problemer som ikke kan løses, to gutter visste råd.
Mine foreldre stakk også innom idag, og selv om det alltid er koselig så ble det også litt vemodig. Tårer ble felt hos oss alle, tre uker er ganske lenge når man er vant med å se hverandre hver uke.Men jeg tror nok ukene vil gå fort, det gjør de bestandig. Nå er det bare timer igjen til vårt store eventyr starter, og det kribler i hele kroppen. Det blir vel ikke så mye søvn inatt, men det gjør ingenting. For nå er endelig ventetiden snart over, Vardø, Here we come…
“Din forbaskede landkrabbe, se til å komme deg på beina”
Denne fredagen startet med et brak, her i huset er det ingen nåde. En liten pirat sto klar ved sengekanten min, klokken viste såvidt 06.45 og jeg våknet til en gullbelagt piratpistol som pekte mot nesen min. “Husker du hva du skal gjøre idag?” “Du skal finne skatten”
Igår kveld ga jeg et løfte til en liten gutt, en skattekiste måtte kjøpes. Han fikk nemlig gullmynter i gave igår, og nå trengte han noe å legge de i. Det var grunnen til at jeg våknet opp til et pistol sikte idag, landkrabben i senga hadde ikke noe annet valg.
Det var belønning for en tjeneste jeg måtte be om igår, to pirater måtte nemlig ut på bølgene blå for å hente min skatt. Pakken jeg hadde bestilt for en stund siden kom nemlig igår, men uheldigvis havnet den på feil postkontor. Rett over fjorden for oss er det en øy, og der hadde pakken forvillet seg. Derfor måtte to pirater ut på tokt igår, og det innebar en aldri så liten fergetur.
Jeg hadde bestilt meg to nye bukser og gensre, de kommer godt med nå som vi snart drar. Den varme genseren jeg hadde bestilt kom til sin rett idag, for fysj og fy så kaldt det var ute. Sommeren har tydeligvis forlatt Bergen, eller kanskje noen prøver å forberede meg på ferien som venter. Det har i tillegg bøttet ned, og hadde det ikke vært for at jeg hadde ærend idag så hadde jeg holdt meg innendørs.
Men idag var siste mulighet, jeg måtte ut og kjøpe de siste tingene vi trengte før avreise. Jeg dro med meg min datter og for ut av døra, det var bare å få det gjort. Egentlig er jeg like dårlig idag, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg har jo glemt å fortelle dere en gledelig nyhet, meg og min mann har fått et ærefullt oppdrag.
Min mann sin bror ble som dere kanskje husker pappa for en stund siden, og når vi kommer opp skal hun døpes. Ja det er ikke bare minstejenta som skal bli døpt, storesøster som er på alder med Isak skal også til pers. I den anledning fikk vi spørsmål om vi ville være faddere, noe vi selvfølgelig takket ja til. Derfor måtte jeg ordne med gaver idag, og nå ligger to gaver klar for en stor dag.
Familien til min mann er bare helt fantastiske, jeg kunne ikke ha giftet meg inn i en bedre familie. For nå holder svigerfar på med å montere vannklosett på hytta for å gjøre det beboelig for oss, og i tillegg har svigermor også forbedret huset. Hun har nemlig bare hatt en liten trapp opp til ytterdøren, og vi har vært skeptisk på om jeg i det hele tatt ville komme meg inn.
Derfor valgte hun å virkelig slå på stortromma, og nå er huset oppgradert til de grader. En flott rampe er nå bygget ved siden av trappa, men det er ikke alt. Hun har i tillegg bygget en svær platting utenfor huset, så nå kan jeg kjøre opp på rene danseplatten når jeg kommer. De er bare fantastiske, jeg er så takknemlig at jeg ikke finner ord.
Men det stopper ikke der kan du tro, for på søndag når vi reiser blir hytta til svigerfar invadert. Tre damer har tatt på seg ansvaret med å vaske ned hele hytta, så når vi omsider kommer frem så kommer vi frem til oppredde senger og nyvaskede gulv. Jeg blir helt varm om hjertet av all omtanken, og jeg vet hvor mye min mann setter pris på det også.
Resten av kvelden går med til avslapping, jeg trenger å lade batteriene litt. Hodepinen vil ikke slippe taket, og jeg vurderer en tidlig kveld. Men humøret er likevel på topp, og min bedre halvdel er faktisk enda blidere. Idag startet nemlig ferien hans, det synes for å si det sånn. I tillegg er det bare en morgendag igjen, søndag starter vi på vårt store eventyr…
“Du er syk, det er alvorlig. Du skal dø, 2-5 år er prognosen. Men før du skal dø skal du lide , det vil bli en langsom død. Hele kroppen skal dø før deg, og det er ingenting vi kan gjøre. Du har ikke noe valg, du må bare akseptere det, ALS vil ta ditt liv.”
Prognosen er snart over , til høsten har jeg levd med denne sykdommen i fem år. En ting hadde legen rett i , det er en lidelse så stor. En lidelse du må leve med hver eneste dag, det er som å ende resten av ditt liv i et torturkammer.
Sorgen var stor men sinne var større, jeg har aldri vært så rasende over håpløsheten som jeg var da. Innvendig ble jeg tært opp, revet fra hverandre bit for bit. Raseriet og sorgen over urettferdigheten ble altoppslukende, og sakte men sikkert gled jeg inn i det dype mørket.
Overlatt til meg selv måtte jeg klare, finne de rette ordene til mine barn.“Jeg elsker dere, men mamma skal dø”. Munnen var tørr og hodet tomt, tre små bokstaver slukket lyset i øynene på mine barn. Gjennom få ord ga jeg de den største smerte, en smerte som aldri vil gå bort.
En smerte som de og jeg må bære med oss for resten av livet , en smerte som kun taler tårenes språk. En smerte som mangler ord, en smerte som kan rive hjertet ditt ut av brystet hver gang du ser dine kjære inn i øynene.
Med smerten så følger redselen, en redsel som gjør deg våt av svette hver gang du lukker øynene. En redsel som holder deg våken og ventende på neste dag, en dag du aldri vet hva bringer. Blind famler du rundt i mørket mens du leter, leter etter en utvei, etter et lite lys som kan lede deg videre.
Men lyset kommer ikke til deg , du må alene finne en utvei. Uten et støtteapperat rundt deg, ingen forteller deg hva neste steg er, alene prøver du å holde hodet over vann. En hel familie ligger i ruiner men ingen hjelp er det å få, det er ingen som gir deg en byggekloss når krisen er som størst.
Jeg måtte finne de selv, vi måtte klare oss alene. Sakte men sikkert ble byggeklossene funnet, sakte men sikkert fant vi en ny vei. Likevel raser livet sammen innimellom, det raser i takt med sykdommen. Men vi har fått oss en verdifull erfaring, vi har lært oss at selv ruiner kan bygges opp igjen.
Det blir kanskje ikke helt det samme som det var, og iblant faller noen byggeklosser ut. Men da må vi lete etter nye, finne nye veier å gå. Legens prognose nærmer seg slutten, fem år er snart gått. Men jeg er her enda, sammen med mine kjemper vi en daglig kamp. Vi nekter å gi oss før vi må, for vi vet nå hva livet kan by på, vi vet at livet ikke er over FØR det er over…
Herlighet , nå er det bare to dager igjen til vi drar, hvor er tiden blitt av?? Jeg kunne nesten ikke tro at det var torsdag allerede når jeg våknet , og jeg fikk et sekund et snev av panikk. Det er fortsatt mye som må gjøres , og nå kjemper jeg mot klokken på alle mulige måter. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde fått den samme roen som min mann har i slike situasjoner , for han tar livet med ro uansett om huset står på hodet.
Denne torsdagen startet med oversvømmelse, hele gulvet var fullt av vann. Jeg startet nemlig dagen med en dusj , men det var ikke bare meg som ble vasket. Heldigvis var det lett å løse , det var bare å skyve meg lenger inn i dusjen. Badegulvet trenger ihvertfall ikke bli vasket på en stund, det har jeg sørget for.
Egentlig visste jeg ikke om jeg klarte å dusje idag , for formen var temmelig dårlig når jeg våknet. Men siden det ikke er lenge igjen til vi drar så måtte jeg , så jeg tvang meg selv opp i dusjstolen. Jeg ser på kalenderen hva som nærmer seg , noen dager i måneden hater jeg å være kvinne. Det skulle ikke forundre meg om den kommer på søndag når vi skal dra, det ville egentlig vært typisk. Men på tross av dårlig form så må jeg fungere , nå er det bare om og gjøre at jeg husker alt jeg skal ha med meg.
Jeg kom meg ihvertfall gjennom dusjen om ikke annet, men det måtte et blodtrykksfall til. Nå er det lenge siden jeg har hatt slike anfall, og takk og lov for det. For jeg får de hardt , og denne gangen var intet unntak. All lyd forsvinner og en ringelyd ringer i ørene mine , enten svimer jeg av eller så kaster jeg opp. Det eneste som hjelper er å få meg ned i liggende , og det kan ikke gå fort nok når jeg kjenner at det kommer.
Heldigvis går det fort over når jeg får lagt meg ned, men gudene skal vite at det er noe av det verste jeg kan få. Så formiddagen har gått rolig for seg , jeg har ikke hatt noe annet valg. Det var ikke før min datter lurte på hva det ble til middag at jeg begynte å gjøre noe , mat må vi jo ha. Valget ble enkelt , spaggeti og kjøttdeig ble middagen idag.
Men her må jeg fortelle dere noe , for jeg skjønner meg av og til ikke på min bedre halvdel. Jeg er nemlig en mor som prøver hardt og ta hensyn til alle andre sine kresenheter , og for å være ærlig så er gubben den verste av de alle. For her i huset er det ikke bare å lage spaggeti og tro at alle blir fornøyd, det er hakket vanskeligere enn som så.
For min datter liker ikke saus, så lenge det ikke er brun eller hvit saus så rører hun det ikke. Isak er ikke så glad i kjøttdeig, så det må stekes pølser til han. I tillegg er det noen som absolutt skal ha kylling til spagettien, så det må også stekes.
Men den verste er som sagt gubben, han klarer jeg ikke gjøre fornøyd. For han skal ha alt blandet, pølse, kjøttdeig og saus skal blandes med spagettien. Men det lar seg ikke gjøre siden min datter ikke liker saus og noen skal ha kylling, og ja jeg vet hva du tenker nå.
Rettigheter : tegninger.no
Du tenker sikkert det samme som meg, dette kunne vært løst på en lett måte. For gubben kan jo bare blande alt på tallerkenen, man skulle tro det ble det samme. Men neida , alt MÅ blandes i kasserollen, du kan bare glemme det ellers. Så uansett hva jeg prøver på så er det umulig, her i huset er det umulig å gjøre alle fornøyd.
Ja dere kan gjerne si at jeg skjemmer de bort, men er det så galt da? For meg er mat blitt noe av det viktigste jeg har, ihvertfall når jeg ikke vet hvor lenge jeg klarer å spise på vanlig måte.. Jeg blir sur når jeg får servert dårlig mat, det kan være nok til at hele dagen blir ødelagt. Men kresen er jeg ikke, jeg når ihvertfall ikke opp til min mann på det området. Men spagetti ble det uansett , og jeg er godt fornøyd med det valget…
