MAMMA PÅ HJUL

Det er dagen før dagen og som tradisjon tro er det kaos i heimen. For det første så har det lavet ned med snø her det siste døgnet, ja det har kommet så mye snø at man skulle tro man var tilbake i Finnmark igjen. Synet av alle snøfnuggene som dalte ned tett i tett gjorde meg varm om hjertet, for det er ingenting som gir meg større julestemning enn når det hvite teppet som legger seg over landskapet.

Jeg tror gubben også har storkost seg det siste døgnet, for det er ikke ofte han kan gå ut og måke snø. Men det siste døgnet har det blitt mye snømåking, både gubben og snøskuffa har fått kjørt seg. Likevel er det en ulempe med all den snøen, og det er at søppel bilen nekter å kjøre opp her. I går kan jeg forstå at de ikke kom, men at de ikke ikke kom for fjorten dager siden skjønner jeg ingenting av.

På torsdag når vi var på kamp ankom svigerfar Bergen by, og han fikk litt av en reise. På grunn av uværet ble flyet fra Kirkenes forsinket med hele to timer, dermed rakk han ikke neste fly fra Oslo. Men vi skal vel bare være glad for at han kom seg frem i det hele tatt, for når han omsider landet blåste det orkan i kastene. Da var det verre med bagasjen, den har enda ikke kommet til rette.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så i dag måtte gubben ut på en kjørerunde, for søppelet måtte bort og bagasjen måtte finnes. Men det skulle vise seg å bli vanskelig med begge deler, og jeg er rimelig frustrert over Bir! For til tross for at Bir ikke har hentet søppelet her så nektet de å ta i mot søppelet på avfallsstasjonen, det er ikke rart vi har miljø problemer i denne verden. Det endte med at gubben måtte ta med søppelet på jobb og kaste det der, så de femti kronene gubben måtte betale for å slippe inn på avfallsstasjonen var til ingen nytte.

Bagasjen kunne de heller ikke finne på Flesland, så nå vet jeg ikke hva svigerfar skal gå med på julaften. Vi har enda et lite håp om at det skal ordne seg, det hadde jo vært greit med rene klær på den store dagen. Denne måneden har virkelig flydd av gårde, jeg kan nesten ikke tro at det er julaften i morgen. De siste ukene har gått så fort at jeg knapt nok har hengt med, så for meg kom jula litt brått på i år. Jeg er bare takknemlig for at jeg har klart å holde meg frisk til jul, for alle rundt meg har hanglet den siste tiden. Så nå krysser vi fingrene for at alt faller på plass før den store kvelden, og at roen senker seg over oss også. Jeg ønsker dere alle en fredfull julefeiring, måtte den bli magisk for dere alle…

For en opplevelse og for en kamp!! Jeg var så giret i går kveld når jeg kom hjem at jeg klarte ikke roe ned kroppen, jeg satt bare og dirret i stolen. Men la oss skru klokken tilbake noen timer og ta det helt fra begynnelsen av, og skal man virkelig ta det fra begynnelsen så må man noen uker tilbake i tid.

Det hele begynte med at jeg gikk glipp av billettsalget til Brann Lyon kampen, men takket være dere lesere tok det ikke lang tid før det ordnet seg likevel. Jeg ble så glad når jeg skjønte at det hadde ordnet seg, og natt til i går sov jeg knapt et sekund. Jeg var så spent i går når jeg våknet, for jeg visste at denne kvelden kom til å bli magisk.

Men ingenting kunne forberedt meg på det som ventet, for kvelden ble helt ellevill. Vi ankom arenaen samtidig med de franske spillerne, og det var et fantastisk syn å se de komme ut av bussen. Det var litt av et vær i går, og jeg hadde et lite håp om at det ville gi Brann jentene en fordel. Vi tok ingen sjanser i går, vi valgte å være ute i god tid. Det var tross alt over 3000 tilskuere som skulle inn på stadion.

Oppe i andre etasje solgte de supporter utstyr, og når en liten gutt oppdaget det var det ingen vei utenom. Selvfølgelig måtte en liten gutt få en Brann drakt, lite visste vi at vi skulle få flere drakter denne kvelden. For like etter ble vi vist inn på VIP avdelingen, og der sto overraskelsene i kø. Et langbord med herlige retter av ulike slag var det første som møtte oss, og det kunne ikke ha passert bedre for en sulten gubbe. De hadde til og med reservert et bord til oss, der kunne vi sitte og kose oss til kampen begynte.

Vi hadde knapt nok satt oss ned når et kjent fjes plutselig dukket opp, og det var da jeg forstod hvorfor min datter ville vite hvem som var mine favoritt spillere på laget. Det var nemlig gamle treneren til min datter som plutselig dukket opp, og hun er en del av trenerteamet til Brann kvinnene. Med seg hadde hun to overraskelser, en personlig videohilsen fra mine to favorittspillere og to signerte drakter!! Jeg ble så rørt når jeg så det, tenk at de hadde tatt seg tid til dette før en så viktig kamp!

For en fantastisk gave, en julegave jeg aldri kommer til å glemme. Stemningen var elektrisk når vi omsider kom oss ut på handikap tribunen, og det så ikke ut til at været spille noen rolle. Jeg var glad for at jeg hadde kledd på meg fire lag med klær, og heldigvis var det rimelig vindstille der vi sto. En liten gutt var i fyr og flamme under hele kampen, han heiet for oss alle. Gubben ble også engasjert, det kunne jeg høre ut i fra alle finnmarksglosene som kom.

Før kampen ble jeg intervjuet av BA om hva jeg trodde resultatet ble, og håpet mitt var uavgjort. Og for en kamp det ble, og når Signe scoret det siste målet kom tårene mine for alvor. Denne opplevelsen tar jeg med meg til graven, og det siste jeg sa til gubben var at nå kunne jeg dø lykkelig. Jeg må få sende en stor takk til Hedda som ordnet videohilsen og drakter til meg. Jeg må også sende en stor takk til Signe Gaupset og Marit Bratberg Lund som tok seg tid til å sende meg en hilsen. Jeg er så takknemlig og lykkelig her jeg sitter, jeg må være verdens heldigste dame…

På tirsdag måtte jeg bare ut og ordne de siste julegavene, så jeg dro med meg min sønn og min datter på kjøpesenteret her i nærheten. Det skulle vise seg å bli litt av en opplevelse, og det startet allerede før jeg var kommet inn på senteret. For utenfor kjøpesenteret stoppet vi litt for å planlegge handleturen, og plutselig var det en dame som bråstoppet når hun så oss.

“Der er jo hun  jeg følger på bloggen, så utrolig glad jeg ble for å se deg” utbrøt hun når hun så meg, og igjen ble jeg så rart at jeg fikk tårer i øynene. Det betyr så mye de gangene jeg får treffe noen av dere, så denne fine damen gjorde dagen min perfekt. Men vi hadde en stor shoppingrunde fremfor oss, og det tok ikke lang tid før jeg fikk en påminnelse om at det ikke er bare bare å dra på shopping med min datter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“NEEEI MAMMA, du kjører ikke inn i butikken” ropte hun hver gang jeg stoppet utenfor en butikk, men med en gang hun snudde ryggen til lurte jeg meg inn likevel. Det hele utviklet seg til en komedie scene tatt ut i fra en julefilm, for når min datter oppdaget at jeg nektet å lystre ordre fikk hun fnatt! “Du har bare med å stå i ro” freste hun mot meg, og det ble helt tydelig at hun ikke stolte på kjøringen til mor.

Ikke skjønte jeg hva hun bablet om eller hvorfor hun stresset sånn, jeg hadde jo full kontroll! Men blodtrykket til min datter gikk helt til topps når jeg satte kursen mot en glassbutikk, og like før jeg nådde inngangen kom hun hoppende foran meg og nærmest la seg oppå meg. Jeg kikket forskrekket opp på min datter der hun halvveis lå oppå meg, men alt jeg så var en hårmanke som sto til alle kanter.

Hele handleturen var over på et blunk, for min datter løp gjennom senteret som Speedy Gonzales. Jeg hadde mer enn nok med å henge på, jeg kjørte så fort at det luktet svidd av dekkene. Etter en og en halv time kom jeg ut av kjøpesenteret med en drøss med handleposer, men hva som hadde blitt handlet var ikke godt å si. Jeg var helt ferdig når jeg kom hjem, og det enda uken knapt nok var begynt.

I går var det på an igjen, men da var det noe jeg hadde sett frem til i lang tid. I oktober bestilte jeg nemlig fem billetter til Jul i svingen, og i går var endelig dagen der. Vi hadde invitert med oss mine foreldre på forestillingen, og for en forestilling det ble. Vi koste oss skikkelig alle sammen, det ble et perfekt avbrekk fra alt jaget.

Men det er i dag det store høydepunktet kommer, for i dag skal vi nemlig på kamp! Jeg har knapt nok sovet i natt, jeg gleder meg så mye. Dessverre spiller ikke værgudene på lag, men jeg håper det gir Brann jentene en fordel. Vi er i hvert fall blitt lovet en VIP opplevelse med mat og drikke inkludert, så i dag tror jeg selv gubben skal kose seg. Det er nemlig jeg som er den fotball galne i familien, men selv om gubben blånekter på at han er fotball interessert så lar han seg lett engasjere når han først setter seg ned og ser på. Så dette kommer til å bli en uforglemmelig kveld, jeg gleder meg som en unge på julaften…

I flere uker har han øvd, på stuegulvet har han vist meg alt han har lært.
Men la oss nå skru klokken litt tilbake, det er nemlig ikke så lenge siden sist hele startet.
I fjor høst begynte en liten gutt på Taekwondo, og siden har det gått slag i slag. En liten gutt fant seg fort til rette i taekwondo klubben, og er det en ting en liten gutt ikke mangler så er det mot.

For der andre på hans alder ikke vil være med på turneringer som klubben arrangerer to ganger i året så er ikke vår gutt vanskelig å be. Han vil delta på alt, og selv om det er mange som står rundt og ser på han så nøler han ikke i det hele tatt. Ikke skjønner jeg hvor han tar motet i fra, om jeg skulle ha gjort det samme så hadde ikke jeg vært like høy i toppen. Dette året har flydd av sted, og det er på en liten gutt jeg virkelig ser det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I løpet av ett år har en liten gutt rukket å være med på 6 (om jeg husker riktig) graderinger og to klubb mesterskap. Jeg er overrasket over hvor langt han har kommet på dette året, og i går var det tid for nok en gradering. Denne gangen skulle hatt gå fra grønt belte til blått, og det var en spent liten gutt som dro av gårde i går. De siste dagene har hatt øvd mye, og jeg kjente at jeg var minst like spent som en liten gut når han løp ut døra i går ettermiddag.

Det er synd at jeg ikke får være med på slike høydepunkter i livet til en liten gutt, men lokalet de trener i er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere dessverre. Så jeg satt hjemme mens en liten gutt gjennomførte graderingen, og minuttene har aldri gått så sakte som de gjorde i går. Plutselig hørte jeg ytterdøren gå stille opp, og små listende føtter kom inn i gangen. Jeg turte knapt puste der jeg satt, for det var jo en sjanse for at det ikke hadde gått veien denne gangen.

I øyekroken kunne jeg skimte en lys lugg bak hjørnet av åpningen inn til stuen, og det var da jeg skjønte at det hadde gått veien. “Jeg klarte det mamma, jeg har fått BLÅTT BELTE” ropte en lykkelig liten gutt mens han kom hoppende frem, og i det øyeblikket føltes det ut som om hjertet mitt sprakk av stolthet. En stolt gutt stilte seg opp rett fremfor meg, og rundt livet hang et blått belte! Synet av en stolt liten gutt ga meg tårer i øynene, og det tror jeg en liten gutt la merke til for i neste øyeblikk heiv han seg rundt halsen min.

Film av gradering trykk her!

“Ja jeg er glad jeg og mamma” visket han stille inn i øret mitt, og brått ble stoltheten jeg følte på erstattet av en varme så stor. Hver eneste dag prøver jeg å lagre alle små øyeblikk som en liten gutt gir meg, for jeg vet at jeg aldri får de tilbake. Jeg vet hvor heldig jeg er som har fått følge han i åtte år, men mitt største og eneste ønske er at jeg får mange mange flere år…

På tirsdag hadde jeg besøk av BA, en av Bergens største avis. De hadde sendt en forespørsel uken før om et intervju, og det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg har vært i avisen mange ganger i løpet av disse årene, men akkurat dette intervjuet var litt spesielt. For akkurat denne damen hadde vært her før og hatt intervju med meg, men det var i 2019. Jeg har hatt mange forskjellige journalister innom her, men det er sjelden jeg får se de igjen.

De skulle lage en julespesial og i den anledning tenkte de på meg. Julen er blitt ekstra spesiell for meg, hver eneste jul jeg får sammen med mine er en stor seier for meg. Det første spørsmålet jeg fikk var om bloggen fremdeles var aktiv, hun hadde nemlig fått med seg at jeg snakket om å legge ned i fjor. Men jeg klarte det rett og slett ikke, jeg fikk så mange henvendelser fra dere lesere at jeg ikke hadde hjerte til det. Dere har stått ved min side gjennom alle kamper, og jeg har blitt omringet av en enorm nestekjærlighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke like aktiv som før her inne på bloggen, nå skriver jeg bare når jeg føler for det. Men dere trofaste lesere følger meg enda, og selv etter fem år som blogger blir jeg rørt over den omtanken dere gir meg og min familie. Jeg blir stadig overrasket over den nestekjærligheten dere overøser oss med, og jeg har ikke tall på hvor mange gaver og blomstrer jeg har fått opp i gjennom disse fem årene. Og i går kom det enda en pakke, denne gangen var det en liten gutt som fikk en overraskelse.

“Jeg er heldig som får så mange fine ting mamma” sa en liten gutt i går når han skjønte at pakken var til han, og denne gangen kom pakken helt fra Frøya. En dame som heter Bjørg hadde trykket en tiger på en tskjorte, og en liten gutt kunne ikke fått den på seg fort nok. Den passet helt perfekt, og når jeg så hvor glad han ble kjente jeg tårene presse på. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange som tenker på oss, og i dag sender jeg en stor takk til Bjørg fra Frøya.

Jeg er så glad for at tok mot til meg for fem år siden og starter denne bloggen, det ble begynnelsen på en fantastisk reise. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den støtten deres, dere har virkelig gjort livet mitt rikere. Det betyr så mye for hele familien, det ser jeg hver gang de leser alle kommentarene deres. Jeg kan ikke få takket dere nok for alt dere gir meg hver eneste dag, men dere skal vite at dere er grunnen til at jeg fortsatt skriver…

Jeg elsker denne tiden på året, hver dag skjer det noe nytt. Det er ingen problem og få en liten gutt opp om morgenen for tiden, for han vet at det skjer mystiske ting her i huset når han ligger å sover. Jeg hører de små spente skrittene hans hver morgen, hver morgen kommer han løpende ned trappa for å se hva som har skjedd i løpet av natta.

For foruten om kalender gaver så har rampenissen våknet til liv, og han finner stadig på nye sprell i løpet av nattetimene. Hver morgen hører jeg lyden av frydefull barnelatter, og hver gang kjenner jeg takknemligheten fyller hele meg. Jeg ligger i senga og lytter hver eneste morgen, for jeg vet at jeg aldri får denne tiden igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På søndag feiret vi bryllupsdag, og i år fikk jeg verken blomster eller sjokolade. Jeg hadde nemlig bare et ønske i år, og min snille mann tok et litt uvanlig oppdrag på strak arm. Jeg hadde så lyst på et juletre utenfor inngangen, og der var ikke gubben vanskelig å be.

Han har nemlig holdt på å sage ned trær den siste tiden, for de siste årene har skogen kommet nærmere og nærmere husveggen her. Vi holder på å gro igjen dersom det ikke gjøres tiltak, så i år hadde ikke gubben noe annet valg enn å ta saga fatt. Det positive er at vi har gratis ved, for trær har vi mer enn nok av her.

Spørsmålet var bare om det var grantrær i skogen, og det spørsmålet skulle gubben finne svar på. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svaret, for like etter kom gubben ut av skogholtet slepende på et to meter langt juletre. Hele ettermiddagen holdt far og sønn på ute, de lagde en juletrefot og bandt opp treet så det skulle stå stødig i vær og vind.

Noen timer senere sto en nydelig edelgran på trappa, kjerringa hadde fått ønsket sitt oppfylt. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, og når lysere kom på ble det så fint. Så nå er jeg ferdig med å pynte ute, det eneste som gjenstår nå er å få opp juletreet inne. I kveld er det juleavslutning på skolen til en liten gutt, og det gleder jeg meg veldig til. Jeg elsker denne tiden på året, de små magiske øyeblikk står i kø…

Det er på denne tiden at jeg føler det som mest, takknemligheten for selve livet er stor.
For åtte år siden så jeg bare slutten, lite visste jeg at det jeg trodde var slutten faktisk var en begynnelse. En begynnelse på en berikende reise, en reise som har gitt meg så mange opplevelser på godt og vondt.

Livet er som en lukket bok, du vet aldri hva du får før du åpner den.
For hver side som skrives så oppdager du noe nytt, og du vet aldri hva som venter i neste kapittel.
Jeg vet at min slutt er nærmere enn for mange andre, men jeg vet også at jeg er en av de heldige. For med døden på skuldrene så ser jeg livet klart, jeg ser hva livet er.

Jeg hørte det mye når jeg ble syk, jeg måtte skrive en bucket liste.
Men jeg trenger ikke reise jorden rundt på jakt etter nye opplevelser, alt jeg trenger har jeg her hjemme.
Det er de nære ting som betyr noe for meg, det er de jeg kommer til å savne mest. Som å våkne en lørdags morgen til lyden av små barneføtter i trappa, eller sitte omringet av mine kjære mens vi ser på film.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alt jeg kan ønske meg har jeg innenfor fire vegger, noen ganger er det som om fire vegger visker til meg. Fortiden sitter i fire vegger, det er her jeg hører hjemme. Her har jeg sett en liten gutt ta sine første skritt, her har jeg danset lykkelig rundt med mine fire små i armene mine. Her har jeg pakket de varsomt inn under dynen etter en lang dag, her har jeg og min kjære bygget vårt kjærlighets rede.

Jeg trenger ingen Taj Mahal, vi har vårt eget palass.
Jeg trenger ingen Louvre, for jeg har de vakreste kunstverk hjemme i fire barndomspermer.
Jeg trenger ikke noe karneval i Rio, gubben er karneval nok.
Jeg trenger ingen blomsterpark i Amsterdam, jeg har min egen lille blomsterhage.

I min trygge lille seng ligger jeg hver kveld, og i mørket takker jeg høyere makter for alt jeg har fått. Det er kanskje ikke mye for noen men det er mer enn nok for meg, jeg har nemlig det viktigste av alt.
Kjærligheten gror seg sterkere for hver dag som går, en brennende ild som aldri slukker. I et lite hus i skogholtet har jeg alt jeg trenger, de nære kjære ting…

For åtte år siden slo lynet ned, og plutselig fikk vi dårlig tid.
Tre små bokstaver gjorde fremtiden usikker, livet her og nå var alt vi hadde igjen.
Bare et år etter jeg kjente de første symptomene ringte kirkeklokkene for oss min kjære, og i dag er det syv år siden vi sa ja til hverandre.

Tre små bokstaver har frarøvet oss mye, livet ble aldri det samme igjen.
Men det er en ting tre små bokstaver aldri har klart å slukke, og det er kjærligheten vi har til hverandre.
Jeg husker enda valget jeg ga deg deg rett etter diagnosen var et faktum.
For jeg visste hva denne sykdommen kom til å føre med seg, så jeg ga deg valget om å dra.

Men du nektet å høre, du hadde allerede tatt ditt valg.
Du skulle bli ved min side uansett hva, og tre måneder etter gikk jeg opp kirkegulvet til deg.
I 15 år har vi vært sammen, og i dag kan vi feire syv års bryllupsdag.
Livet sammen med deg har vært et eventyr, og du har stått stødig ved min side i alle disse årene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har opplevd mye du og jeg, og etter jeg ble syk har vi hatt utallige kamper.
Når jeg ser tilbake på de siste årene så er det utrolig at vi har klart å komme oss helskinnet i gjennom, men uansett hvor mye det har stormet rundt oss så har vi stått sammen.
Uten deg ved min side hadde jeg aldri klart det, du har vært mitt fyrtårn når mørket har vært altoppslukende.

Sammen har vi klart det min kjære, og jeg vet at så lenge jeg har deg ved min side så klarer jeg alt.
Du gir meg styrke når jeg trenger det som mest, du gir meg håp når det stormer som verst.
Så takk min kjære for at du alltid er der, takk for at du drar meg opp når jeg ligger nede.
Du er der når alt rakner, og vår kjærlighet har aldri vært sterkere enn den er i dag…

Jeg elsker deg min kjære, takk for at du er min 💖

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget, jeg er helt overveldet her jeg sitter.
På mandag var jeg så frustrert at hadde jeg kunnet så hadde jeg revet av meg håret, men i dag har jeg bare lyst til å rope ut min glede. Igjen kom dere lesere meg til unnsetning, og igjen klarte dere og røre meg til tårer. Jeg må ha gjort noe bra i mitt forrige liv siden jeg nå mottar så mye nestekjærlighet, dere er bare fantastiske.

På tirsdag skrev jeg om min frustrasjon over å ha misset billettsalget til Brann Lyon kampen, lite visste jeg at det skulle skape et engasjement. Jeg satt i min egen lille verden og skrellet på Facebook på onsdag når jeg plutselig kom over et innlegg, i en gruppe jeg ikke har hørt om før hadde noen skrevet om meg!

Ballspark het gruppen på Facebook, og det viste seg å være supportergruppen til Brann.
Jeg ble overveldet når jeg så hvor mye respons innlegget fikk, og plutselig øynet jeg et håp om å få komme meg på kamp likevel. Takket være Elin begynte ballen å rulle, men lite ante jeg at det var flere som hadde kontaktet Brann på mine vegne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En av mine assistenter hadde også kontaktet Brann, og før jeg visste ordet av det var alt ordnet.
Tre billetter til meg og mine, og de var gratis. I følge Brann har en av deres samarbeidspartnere spandert billettene på oss, og det var tydeligvis ikke alt. Et utdrag fra mailen til min assistent rørte meg til tårer, og det utdraget finner dere under her.

“Vår gode samarbeidspartner EGD ønsker å dekke en VIP-opplevelse for dere, som inkluderer mat, drikke og plass inne i pausen/ved behov. Dere får plass på rullestolfeltet utenfor VIP-en.” 

Vi får mer informasjon når det nærmer seg kamp, så nå kan jeg bare glede meg til kamp.
Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger, ordet takk rekker ikke lenger. For nå har jeg ikke tall på hvor mange ganger dere har kommet meg til unnsetning, jeg hadde faktisk ikke hatt en BPA ordning om det ikke hadde vært for dere.

Jeg har hatt utallige kamper opp i gjennom årene, og dere har alltid vært der ved min side.
Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene denne enorme nestekjærligheten, men jeg vet hvor heldig jeg er som har alle dere i ryggen. Så tusen hjertelig takk for at dere alltid er der når jeg trenger dere, jeg er enda rørt til tårer. Nå gleder jeg meg bare til å ta med en liten gutt på kamp, dette blir en uforglemmelig opplevelse for oss begge…

Hver gang julen nærmer seg får jeg det samme spørsmålet. Hva ønsker du deg? 

Men jeg har bare et eneste ønske, et ønske om å få friheten tilbake...

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg drømmer om frihet, frihet til å bare være meg selv.

Frihet til å løpe ut i snøen, legge meg ned og lage snøengler mens jeg kikker opp på en endeløs himmel.

Frihet til å stå under en varm dusj så lenge jeg vil, føle hvordan det varme vannet omfavner min kalde kropp.

Frihet til å krølle meg sammen under et varmt pledd på en kald vinterdag, nyte en kopp med varm kakao mens jeg føler hvordan den deilige smaken av sjokolade fyller hele meg.

Jeg drømmer om en frihet mange tar for gitt, en frihet til å leve livet mitt fritt.

En frihet til å legge meg når jeg vil, uten å tenke på at noen har en tidsplan de må følge.

En frihet til bestemme selv, uten å tenke på hva andre syns.

En frihet til å kunne følge mine barn til sengs, lese en bok mens jeg ser hvordan de bekymringsløst faller til ro.

Jeg drømmer om en frihet hvor jeg bare kan være til, en stille stund uten bekymringer og sorg.

En frihet som gir meg ro, som små beroligende bølgeslag mot en kritthvit endeløs sandstrand.

En frihet til å vandre fritt, mens jeg ser hvordan fotavtrykkene mine setter spor i den silkemyke sanden.

En frihet til å danse rundt juletreet, omringet av smilende små barnefjes.

Jeg drømmer om en frihet til å bare være meg selv, uten lenker som holder meg fast.

En frihet til å leve med en velfungerende kropp, enkle ting som å selv kunne sjekke kjøleskapet når jeg er sulten.

En frihet til å klare meg selv, uten å måtte være avhengig av andre for å leve.

En frihet til å holde mine kjære tett inntil meg, føle hvordan våre hjerteslag smelter sammen.

Jeg drømmer om en bekymringsfri jul, en jul uten redsel og frykt for meg og mine.

Jeg drømmer om glødende små øyne, fylt med glede og spenning istedenfor sorg og frykt.

Jeg drømmer om en frihet uten sykdom og angst, slippe å tenke på at morgendagen muligens ikke kommer.

Jeg har kun et juleønske i år, et lite ønske om å få friheten tilbake…