MAMMA PÅ HJUL

Det er ingen tvil om at svigerfar får kjørt seg nå om dagen, energinivået til en liten gutt er mer enn nok for svigerfar å takle. Hver gang svigerfar tror han har overtaket kommer en liten gutt med nye triks, og da går en stakkars svigerfar ned for telling. Endelig har en liten gutt fått noen å herje med, men energinivået til en liten gutt er på nivå med ti ville hester så det er ikke rart svigerfar blir sliten.

I går kjente jeg hvordan hårene reiste seg på kroppen min når svigerfar plutselig stilte seg opp på gulvet fremfor en liten gutt og yppet opp til kamp, hadde ikke svigerfar lært noe på den tiden han har vært her?? Yppe opp til bråk fremfor en liten gutt er det siste man bør gjøre, det er som om å be om krig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lydene som kom i fra svigerfar gjorde meg en smule bekymret, det var ingen tvil om at han hadde undervurdert sin motstander. En liten gutt ga alt i kampen mot bestefaren, og det var liten tvil om hvem som var mest utholdende. Peselydene som kom i fra svigerfar sa alt, blodpumpa til svigerfar fikk virkelig kjørt seg.

Se film her!

Så når gubben i går kveld ga sin far en arbeidsoppgave tenkte jeg mitt, for den treningsøkta med en liten gutt hadde nesten tatt knekken på en stakkars bestefar. Jeg tror svigerfar har fått mer trening de to ukene han har vært her enn hva han har fått de siste årene, og det kan vi takke en liten gutt for. Men i følge gubben hadde arbeidet knapt nok begynte, og beviset på det lå på enga.

Jeg fikk nok et bevis på at svigerfar har tatt seg ut de siste dagene når jeg våknet i dag, for svigerfar som alltid stor opp tidlig lå helt til klokka ti i dag. Det så ikke ut som han var klar for å arbeide i dag, men han tok motet til seg til slutt og luntet av gårde. Synet av svigerfar i arbeidsjakka til gubben luntende over enga fikk smilet ditt til å komme, og det var nesten så jeg kunne høre pesingen hans helt inn når han tok de første greinene og dro de med seg.

Men det gikk ikke lang tid før han kom inn igjen, arbeidsøkta hadde knapt nok begynt før den var over. “Han tar livet av far sin” utbrøt svigerfar når han kom inn igjen, og igjen ble det tydelig at svigerfar hadde tatt lett på oppgaven som sønnen hadde gitt han. For når gubben satte far sin i arbeid mente svigerfar at det skulle han klare på to dager, men i dag fikk pipa en annen lyd.

“Dette kommer til å ta minst to uker” sa han i det han dumpet ned i sofaen, så da blir han vel ferdig før han setter snuten nordover igjen. Men jeg tror nok svigerfar trenger en ferie når han kommer hjem igjen, for ukene her hos oss har tydeligvis krevd mye. Men det skal han ha, han står nå på. Det beste er at jeg har selskap hele dagen, ja bortsett fra de gangene han sover da…

Jeg kan enda huske den dagen du ble født, et lite skrukkete ansikt så dagens lys.
Du kom med lyset, et lys som bare har blitt sterkere for hvert år som har gått.
Ventetiden ble lang, 7 dager over tiden måtte jeg gå.Men når du først bestemte deg for å komme ut så kom du fort, så fort at du gjorde din far helt svett.

Kjærligheten er aller størst når en mor får møte sitt barn for første gang.
Du var nummer tre i rekken, to brødre ventet spent.
En liten prinsesse føyde seg inn i rekken, likevel klarte to brødre nesten ikke holde tritt.
Du var høyt og lavt fra første stund, det to gutter gjorde skulle du gjøre bedre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet med deg har vært et eventyr, du har holdt oss i ånde fra første øyeblikk.
Men selv om du har gitt oss hjertet i halsen mang en gang, så viste du tidlig en indre styrke.
Du sto støtt på egne bein, du fulgte din egen vei. Aldri har du hørt på de som prøvde, de som prøvde å trykke deg ned.

Den viktigste lærdommen tok du med deg, du var tro mot deg selv.
Aldri har du prøvd å late som, med mor sine ord i øret banet du din egen vei. “Du er god nok som du er” var mor sin setning hver kveld, og du har virkelig skint deg gjennom livet.Men en ting brukte du litt tid på, likevel fant du den til slutt.

Jeg blir nesten svett bare ved tanken, jeg tror du har vært innom de fleste idretter.
Bryting, svømming, riding er bare en brøkdel, men når fotball ble prøvd så var du fortapt.
Jeg ble ikke det minste overrasket når treneren sa du hadde talent, for du har gitt alt i alle grener. Likevel ble fotball noe spesielt, og selv om du nå har lagt fotballen på hylla så har vi mange gode minner å se tilbake på.

Vi har alltid hatt et nært forhold du og jeg, åpenhet har alltid vært et nøkkelord.
På mange måter er du en sjelden vare, for det er ikke mange ungdommer som velger hjemmekos fremfor fest og sprell på en lørdagskveld. Aldri har vi sittet hjemme bekymret, lurt på hva du gjorde nå. Pliktoppfyllende har du alltid vært, en egenskap vi virkelig har satt pris på.

Nå er det militærtjenesten som gjelder, og jeg kunne ikke vært mer stolt.
Det er ingen tvil om at du trives som milliliterpoliti, så det kom ikke som en overraskelse når du ringte hjem og sa at du hadde forlenget perioden. Du har en stå på vilje som er enorm, du gir deg aldri!

Når jeg en dag blir borte så blir du limet, jeg ser det allerede nå.
For når jeg ikke kunne lenger så tok du over, tre brødre og en stefar er heldige som har deg.
Du gjorde meg lykkelig når du ble født, og lykke har du gitt meg hver dag siden.
Gratulerer med dagen min kjære datter, jeg elsker deg…

Januar er så vidt i gang og over alt i sosiale medier flommer det over av dietter og lettvinte løsninger for å gå ned i vekt. Det er det samme hvert eneste år, og for hvert år som går blir det bare flere og flere som hopper på trenden. Drømmekroppen står i fokus hver gang Januar melder sin ankomst, men blir vi noensinne fornøyd?

Det finnes utallige kurer der ute og like mange råd, og jeg kan skjønne at det ikke er like lett å vite hvem man skal høre på. Men fakta er at vil du gå ned i vekt så må du være innstilt på å jobbe for det, og du kan ikke forvente resultater over natta. Det skremmer meg hvor mange det er der ute som er villige til å gamble med egen helse for å oppnå resultater, og det er de lettvinte løsninger som stadig flere hiver seg på.

Pulver, tabletter, ulike typer væsker kan virke forlokkende når man sliter med sitt eget selvbilde, når man hater sitt eget speilbilde så mye er man villig til å prøve alt for å oppnå raske resultater. Det vet jeg for jeg har vært der selv, jeg har vært en av dem som har blitt uvel av mitt eget speilbilde.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Syv dager i uken løp jeg til fjells eller dro på treningsstudio, og hver morgen før jobb startet jeg dagen med en beinhard treningsøkt. Måltider ble byttet ut med pulver og jeg raste ned i vekt, og selv om kroppen sa i fra om at den trengte næring så presset jeg meg til det ytterste. Uansett hvor mye jeg gikk ned ble jeg aldri fornøyd, hver dag fant jeg nye feil.

Alt handlet om kalorier, fettinnhold og trening, og dersom jeg sprakk og falt for fristelsen ble straffen hard dagen etter. Men så slo lynet ned, beskjeden var uhelbredelig ALS. Plutselig ble kroppen jeg hadde hatet mitt største savn, og jeg innså at alle de årene med trening og strikt kostholdregime var bortkastet.

Nå har det gått åtte år siden jeg fikk den skjebnesvangre diagnosen, og nå er jeg blitt en fange i min egen kropp. Det går ikke en dag uten at jeg savner min gamle kropp, jeg skulle gitt mye for å få min friske kropp tilbake. Det er nå jeg ser hvor heldig jeg var den gangen som faktisk hadde en frisk kropp, og jeg ser nå at det var ikke kroppen min det var noe feil med. Alt satt i mitt eget hode, i stedet for å sette mål for meg selv så sammenlignet jeg meg med andre.

Derfor kjenner jeg hårene reiser seg på kroppen når jeg ser det slankehysteriet som utspiller seg når Januar melder sin ankomst, og spesielt når jeg ser hvor mange unge som hiver seg på. Vi må slutte og sammenligne oss med alle andre, og vi må slutte å tro at livet blir så mye bedre med en drømmekropp. Vær heller takknemlig for at du har en frisk funksjonell kropp, og husk på at det finnes bare en av deg, du er unik akkurat som du er…

Hverdagen kom like brått på i år også, et lite blunk og så var julen over. Jeg syns høytidsdagene raste unormalt fort av gårde denne julen, men når jeg tenker meg om så følte jeg akkurat det samme i fjor på denne tiden. For meg er dagene like uansett om det er jul eller hverdag, eneste forskjellen er at familien er samlet i jula.

Da er det verre for gubben, jeg tror ikke han var helt klar for å vende tilbake på jobb på tirsdag. Jeg tror gubben skal være glad for at svigerfar er så besøk, for hadde det ikke vært for han så tror jeg ikke gubben hadde kommet seg opp på tirsdag. Alarmen på mobilen hadde ringt i en halv time uten at gubben enset den, så det endte med at svigerfar måtte gå inn og se om gubben var i live.

Svigerfar er nemlig oppe før hanen galer hver morgen, men til gjengjeld har han minst ti små lurer om dagen. Snorkelydene forfølger meg hele døgnet for tiden, ikke skjønner jeg at han får sove om natta når han sover så mye om dagen. Det første han spør om når jeg står opp er om jeg kan sette på sporten, men når jeg først setter den på så sovner han.

Svigerfar er en artig kar, han har alltid en replikk på lur. Det er ikke vanskelig å se hvor gubben har arvet ordforrådet sitt i fra, finnmarksglosene sitter løst nå om dagen. Det blir rolige dager på svigerfar og meg nå som hverdagen er tilbake, men i følge gubben må svigerfar bare samle krefter mens han kan. Gubben har nemlig en plan om å sette far sin i arbeid etter hvert, og kjenner jeg gubben rett så blir ikke det noen kjære mor.

På engen ligger det nemlig spør etter gubben sin siste arbeidsøkt, flere hauger med kvist og trær ligger bare å venter på å bli bearbeidet. Så det skal bli et liv når gubben skal sette far sin i arbeid, og jeg har orkesterplass til underholdningen. Heldigvis går vi mot lysere tider nå, og en ny vår kan skimtes i horisonten…

Et nytt år ligger fremfor oss, med blanke ark ligger dagene der og venter på deg.
Året som var viskes bort bak oss, alt vi har igjen er minner.
Hver og en av oss tar med seg egne minner, det er opp til deg selv hva du velger å ta med deg.
For meg er disse første dagene en ny begynnelse, en ny start på resten av mitt liv.

2024 kommer med nye muligheter for oss alle, vi velger selv hva vi tar med oss fra året som har gått. Sorg og problemer begraver jeg i året som har gått, jeg tar kun med meg glede og lykkelige øyeblikk. Mine drømmer er ikke så store lenger, men drømmer gjør jeg fortsatt.
2023 har vært vært plaget av krig og lidelser, måtte 2024 bli fredens år.

Det var alt jeg klarte å tenke på når jeg satt under en fargesprakende himmel.
La det bli slutt på alle lidelser, la vår tid her på jorden bli fylt med fred og kjærlighet.
Livet med ALS har gitt meg nye øyne, mine skylapper er fjernet.
Selv med en sykdom som sakte men sikkert bryter meg ned ser jeg det, livet er vakkert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Livet er hva du skaper det til å bli, det er opp til deg hvordan ditt liv skal se ut.
Du er din egen lykkessmed, det er ingen andre enn deg selv som kan bestemme over ditt liv.
Men vi må ikke glemme å se våre medmennesker på vår vei, strekke ut en hånd til de som ikke har det så greit. Alle kan gjøre en forskjell for andre, det er de små enkle ting som blir store når de blir flere.

Mitt liv ble aldri det samme igjen etter tre små bokstaver rammet, likevel er takknemlighet alt jeg føler på. For jeg vet hvor mye livet enda har å by på, og jeg har erfart hvor lite det er som skal til for å skape gleder. Så la dette nye året bli en ny start, stak deg ut en ny vei for deg selv og andre.Nå har du muligheten, en ny mulighet til å skape det livet du alltid har drømt om…

Når jeg traff gubben for mange år siden tok det ikke lang tid før jeg skjønte at han var av den bedagelige sorten, men det var først når jeg traff svigerfar at jeg skjønte hvor gubben tok det i fra. Det er ingen tvil om at far og sønn er like, det nytter ikke å skylde på postmannen der i gården.

Så når svigerfar skulle komme på besøk visste jeg hva jeg hadde i vente, det lå an til en meget bedagelig høytidsfeiring. Det gikk ikke mange timer etter svigerfars ankomst at de første snorkelydene fylte huset, og siden har det vedvart. Men denne jula har snorkelydene økt med dobbel styrke, for det er nemlig ikke bare svigerfar som liker å ta seg noen høneblunder i løpet av dagen.

Ordtaket til gubben er nemlig ikke til å ta feil av, det sier det meste om gubbens holdning til livet. “En god soldat hviler når han kan” sier gubben hver eneste dag, men når den setningen kommer tre ganger om dagen blir det litt vel oppskrytt. Så i år har høytiden vært preget av snorking fra alle kanter, og på lille julaften tok det helt av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har nemlig vært litt heldig i år, vi fikk faktisk litt vinter denne jula. Det kom faktisk en 20-30 cm i dagene før julaften, og det fortsatte bare å lave ned der en stund. Så når lille julaften startet med enda mer snø bestemte svigerfar seg for å hjelpe til, nå skulle svigerfar ut og måke. Ut døra for han, og borte ble han.

Gubben selv la seg på sofaen for å slappe av, han måtte lade opp til kveldens tradisjonelle koldtbord. Jeg har nemlig i alle år pleid å lage god kvelds på lille julaften, så spiser vi og koser oss mens vi ser på hovmesteren og grevinnen. Men etter jeg ble syk så har gubben og barna sett seg nødt til å ta over, for akkurat den tradisjonen skulle bestå.

Så mens gubben lå og ladet opp på sofaen gikk timene, og før jeg visste ordet av det var det blitt mørkt ute. Plutselig fikk jeg flashback til i fjor da gubben plutselig bestemte seg for å starte det nye året med å renne til fjells, og siden eplet ikke har falt langt i fra stammen så ble jeg en smule bekymret for hva svigerfar hadde funnet på.

For skulle man bedømme ut i fra timene han hadde vært ute så skulle man tro at svigerfar hadde måkt hele nabolaget, men det skulle vise seg at svigerfar hadde undervurdert oppkjørselen vår. Opp og ned bakken med snøskuffa tok tydeligvis på, for når svigerfar endelig kom inn fikk vi oss litt av et syn.

Pesingen fra gangen ble det første tegnet på at svigerfar fortsatt var i live, men når han omsider fikk karret seg inn i stuen så det ut som om han hadde vært i krigen. En glinsende ildrød skalle var det første vi fikk øye på, og i et lite øyeblikk lurte jeg på om julenissen hadde tatt med seg feil Rudolf på tur denne kvelden. Øynene til svigerfar så ut til å være på på nippet til å poppe ut, og svetteperlene som rant ned talte et tydelig språk.

En grå sofa knirket faretruende når svigerfar dumpet ned i den, men det var bare bagateller i forhold til det som ventet. For når vi la oss den kvelden ante vi fred og ingen fare, men det tok ikke lang tid kaoset brøt ut. En faretruende lyd vekket hele huset, en lyd så høy at den fikk krystallglassene våre til å skjelve nervøst i glasskapet.

En firbeint liten tass begynte å bjeffe febrilsk, og like etter kom en liten gutt løpende ned trappa. “Nå kommer nissen mamma” ropte han lykkelig mens han kom løpende inn på rommet mitt, og i et lite sekund håpte jeg på at han hadde rett. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at lyden kom i fra toppetasjen, og når jeg omsider innså hva lyden var kunne jeg puste lettet ut.

Dessverre for en liten gutt var det ikke nissen som hadde kommet på besøk, ei heller var det verken ras eller jordskjelv som var årsaken til bråket. Nei den høye lyden som hadde forplantet seg i hele huset kom ene og alene fra et rom, nemlig gjesterommet! Natt til julaften nådde snorkelydene til svigerfar nye høyder, lyden var så høy at jeg var sikker på at den skulle slå ut på Richters skala. Det var plutselig ingen tvil om at snømåkingen hadde krevd sin mann, heldigvis er det ikke ofte det er snø i Bergen så det blir nok lenge til neste gang…

Tenk at jeg enda gang skal få oppleve en nyttårsfeiring, og det er først nå at jeg kan si at fjorårets ønske har gått i oppfyllelse. For i motsetning til mange andre som lager seg nyttårsforsetter så har jeg kun et ønske hvert eneste år, et ønske om at jeg fortsatt skal holde meg stabil. Det er det eneste jeg kan håpe på, og de siste årene har jeg vært heldig.

De siste to årene har jeg ikke vært innlagt på sykehus en eneste gang, de få infeksjonene jeg har hatt har vært bagateller i forhold til det som jeg har hatt tidligere. Det er jeg veldig takknemlig for, for det er et mareritt for meg å ligge på sykehus. Jeg husker enda min siste innleggelse, på et rom ble jeg plassert uten mulighet til å ringe på for å få hjelp. Så jeg er takknemlig for hvert år jeg slipper innleggelser, det er bedre for meg å være hjemme når jeg er dårlig.

Det har vært nok et begivenhetsrikt år, og som alltid har det blitt mange overraskelser. Jeg har mye å være takknemlig for her jeg sitter, men det jeg er mest takknemlig for er at jeg fortsatt er her. Jeg kjenner på kroppen at jeg har hatt denne sykdommen i åtte år, men til tross for alle utfordringer som denne sykdommen fører med seg så kan jeg enda si at jeg har et godt liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så lenge de små gledene finner meg har jeg ingenting å klage over, det er de små tingene i hverdagen som gir meg styrke til å fortsette denne kampen. Familien min står for mange av de lyspunktene, og spesielt barna mine. De er hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her, for uansett hvor mørke tanker jeg får så får de meg alltid på bedre tanker.

Jeg er heldig til tross for diagnosen min, jeg har en fantastisk mann og noen fantastiske barn som bidrar til at livet blir godt å leve. Jeg har flotte assistenter som gjør alt de kan for at jeg skal ha det best mulig, og takket være dem kan jeg leve livet som jeg vil. Men det er ikke alle som er like heldig som meg, hver dag dør det mennesker i ensomhet rundt om i denne verdenen.

Jeg har også dere, mine trofaste lesere som alltid følger med. Det er takket være dere at jeg fortsatt har en stemme, ja det er takket være dere at jeg fortsatt har en meningsfull hverdag. Jeg angrer ikke en dag på at jeg startet denne bloggen, for dere lesere har reddet meg mang en gang. Jeg har stått i mange kamper opp i gjennom disse årene, men takket være dere har jeg kommet meg gjennom alle sammen.

Livet kan være hardt og ubarmhjertig for oss alle, og i disse dager føler mange av oss at verden er i ferd med å gå av hengslene. Det er krig og elendighet over store deler av verdenen, og her hjemme må si slite med skyhøye renter, høye strømregningene og stive matpriser. Mange er livredde for å forlate sitt eget hus, for på nyhetene hører man daglig om knivstikking og skyteepisoder.

Det er mange som sliter i dag, og skillet mellom fattig og rik har aldri vært større. Det er når jeg sitter her i min varme stue med mat på bordet og regningene betalt at tankene mine går til de som ikke er like heldig, og det er da samvittigheten begynner å gnage. For jeg som mange andre bør tenke oss to ganger om før vi kjøper noe nytt, i stedet for å ødsle bort penger på ting vi egentlig ikke trenger kan vi heller dele med de som virkelig trenger det.

Det er mitt lille nyttårsforsett i det kommende året, i stedet for å kjøpe ting jeg egentlig ikke trenger skal jeg heller donere de kronene til noen som virkelig trenger det. Jeg har ikke mye men det jeg har er mer enn nok, vi har alt vi trenger. Så når vi sitter her på tampen av året har jeg kun et budskap, se dine medmenneske og hjelp til der du kan.

Alt som nå gjenstår er å ønske dere alle et riktig godt nyttår, måtte det nye året bringe dere god helse og mange gleder. Når vi våkner i morgen ligger det 365 blanke ark fremfor oss som vi kan fylle med hva som helst, en ny start for oss alle. Så bruk dem vel og ikke dvel over fortiden, det er livet her og nå som gjelder…

Riktig godt nyttår 🌟🌟🌟

Jeg er fortvilet og oppgitt for tiden, fortvilet på vegne av en av mine kjære men også på vegne av alle andre som har en diagnose. Jeg har selv kjent på kroppen hvor fortvilende det kan være å være pårørende i slike situasjoner, og hvor vanskelig det kan være og få hjelp.

Som mor vil man gjøre alt man kan for å skaffe hjelp til barna sine, men når man har barn med utfordringer så er det ikke bare bare å få hjelp. I 14 år kjempet jeg på vegne av min sønn, og når han først fikk en diagnose var den delvis uforståelig. Når jeg fikk et skriftlig brev fra BUP og leste “ADD med et snev av Asperger” ble jeg usikker, for enten har man Asperger eller så har man det ikke.

Det var først når han ble 19 at Asperger diagnosen ble fastslått, og det var da ballen begynte å rulle. Kampen for å få den riktige hjelpen har vært langvarig, og fortsatt må jeg som mor krangle til meg hjelp. Jeg er sjokkert over hva enkelte faglærte med høy utdanning får seg til å si, det er ikke rart at det er så mange selvmord i dette landet når systemet er så skakkjørt som det er.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan sitte har i timevis og legge ut om hvor lite ressurser som blir brukt på psykisk helse, men i det siste har det dukket opp enda et problem som gjør tilværelsen enda verre for de som sliter. For nå er det ikke mulig å få tak i antidepressiva legemidler eller ulike diagnose medisin, og det har pågått lenge nå.

Jeg ser på nært hold hvor mye disse medikamentene har og si for tilværelsen til de som har en diagnose, uten de rette medikamentene blir hverdagen umulig og mestre. Den eneste løsningen leger og apotek har er å tilby andre lignende medikamenter dersom de har de tilgjengelig, men det er ikke bare bare.

For når man går på faste medisiner i årevis og plutselig får må gå over på nye medisiner er det lett for å få bivirkninger, og bivirkningene på slike medikamenter er slettes ikke til å spøke med. De ukene min sønn ikke fikk tak i medisiner satt vi med hjertet i halsen, for vi så hvor påvirket han ble. Og når han først fikk andre medisiner fikk han en haug med bivirkninger som han måtte takle.

Jeg er overrasket over hvor lite mediedekning legemiddelmangelen har fått, i hvert fall med tanke på hvor mange det er som blir påvirket. Jeg syns det er skremmende at ingen tar ansvar, igjen et bevis på at legemiddelbransjen har altfor mye makt. Profitt er alt de tenker på, og når etterspørselen øker klarer de ikke levere.

Hver dag bekymrer jeg meg, og jeg tror alle foreldre som har barn med utfordringer føler på det samme. I 23 år har jeg kjempet for min sønn, og fremdeles sender jeg mailer og roper ut på hans vegne. Jeg vet at hans største frykt er at jeg skal gå bort, for da må han takle alt alene. Jeg skulle ønske regjeringen levde opp til sine løfter, men igjen ser vi at psykisk helse blir nedprioritert…

Noen ganger blir denne bloggen en vekkelse, den vekker minner som jeg har glemt. De fleste er gode minner, latteren sitter løst når jeg blar tilbake. Jeg kan til og med bruke den til å sette gubben på plass, for når han skråsikkert påpeker at jeg tar feil så er det bare å bla tilbake. Bak til den datoen, og som oftest er det kjerringa som kan le høyest til slutt.

I går ble jeg igjen sittende og bla tilbake, minne etter minne dukket opp på en liten skjerm. Plutselig ble jeg dratt tilbake til ungdomsårene, til sommer idyll i mitt barndomsparadis. Høydepunktet hver sommer var når vi dro på hytta, for da kunne jeg treffe alle søskenbarna og barndomsvennene mine igjen. Rett opp i veien bodde en barndomskamerat av meg, og det huset var et samlingssted for alle ungdommene i bygda.

Men i går var det ikke minnene om om sommer idyllen som først og fremst dukket opp, nei det var mammaen til min barndomskamerat som plutselig dukket opp. Hun hadde MS, og på den tiden var det lite som kunne gjøres. Det var hun som først lærte meg verdien med å dokumentere livet, for selv om kroppen hennes var skral så var hun fast bestemt på å dokumentere hverdagene. Jeg husker det så godt, hun lyste opp som en sol hver gang hun fikk besøk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle dager ble nøye dokumentert, som ung jente så jeg ikke verdien med det. Jeg skjønte ikke hvorfor hun orket, skjønte ikke hvorfor hun ble så glad hver gang det skjedde små filleting. Men nå skjønner jeg det, for hennes filleting er nå blitt mine. Hennes hverdag er nå blitt min, nå er det jeg som sitter fremfor en datamaskin og skriver.

For det var først når tre små bokstaver rammet at jeg forsto, det var først da jeg lærte. Lærte verdien av å samle på ord, ord som taler livets språk. Det handler ikke så mye om hva du gjør, livet sett fra en grå utslitt stol kan en dag bli den største gave. Nå er det mine barn som ikke ser, de ser det samme som jeg så for mange år siden.

De skjønner heller ikke hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg bruker så mye tid på å skrive. Hele livet har de fremfor seg, de ser ikke verdien med det jeg gjør. Men en dag vil de også forstå, en dag blir det de som kan bla seg tilbake og minnes. Jeg har ikke mye, men jeg har mine ord.

Derfor bruker jeg mye tid, håpet er at en dag vil mine ord leve videre. Nå er det jeg som nøye dokumenterer hverdagen min, og når jeg ser tilbake er jeg glad for at jeg i ungdomsårene fikk meg en lærdom om ordenes viktige betydning. Skjebnen er rar noen ganger, men jeg er takknemlig for at jeg den gangen ikke visste hva som ventet. Jeg er bare glad for at jeg har fått muligheten til å dokumentere de siste årene av livet mitt, så får vi håpe på at ordene mine en dag får nytt liv..

For åtte år siden tok mørket over, der og da trodde jeg livet var over.
Sorgen var så stor at jeg aldri trodde jeg ville kunne smile igjen, gledene ved livet var borte for alltid.
Men her sitter jeg åtte år etter, og hver dag jeg får er en gave i seg selv.

Det går ikke en dag uten at jeg ler, en latter som jeg for åtte år siden aldri trodde jeg skulle høre igjen.
Gleden over livet vendte tilbake når jeg minst ventet det, og nå gleder jeg meg over de minste ting.Små ting som de fleste ikke tenker over, små ting som jeg før tok for gitt.

Det var nettopp disse små tingene som ga meg en takknemlighet så stor denne julen, for meg var det et stort øyeblikk å kunne sette seg rundt et bord. Jeg måtte lukke øynene når jeg fikk den første pinnekjøtt biten i munnen, for jeg vet at etter åtte år med denne sykdommen så er det ingen selvfølge at jeg fremdeles kan svelge min egen mat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det jeg er mest takknemlig for er lungene mine, at de fremdeles fungerer såpass at jeg klarer meg uten pustehjelp om dagen. At jeg fremdeles kun trenger å bruke respirator om natten er et mirakel i seg selv.
Jeg vet nemlig hvor nær jeg var for fire år siden, en kraftig lungebetennelse kunne blitt slutten for alt.
Siden den gang har julen blitt ekstra spesiell for meg, en uke før julaften ble jeg utskrevet og kunne dra hjem.

Derfor vet jeg hvor heldig jeg er, at jeg igjen kan sitte rundt et bord og spise med mine kjære er et lite mirakel i seg selv. Jeg har fortsatt mye glede i livet mitt, og det å kunne nyte et godt måltid med mine kjære er en av de største gledene. Hver jul må jeg derfor sende en stille takk til høyere makter, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sitte her åtte år etter den dagen jeg gikk ut av sykehuset med tre små bokstaver hengende som en mørk sky over meg….