Hver dag får jeg små glimt , i et speil ser jeg hvem jeg er blitt.

Som en potetsekk henger jeg over min mann sine skuldre , en sterk kropp er blitt forvandlet til noe ugjenkjennelig.

En ivrig jente er forsvunnet , begravd og fanget inne i sin egen kropp.

En stor sterk mann ser på meg med sørgmodige øyne , et blikk som sier alt.

 

Med armer som henger rett ned ser jeg på han , prøver å løfte armene mine mot han.

Men mine armer vil ikke lystre , og alt jeg vil er å holde rundt han.

Det er som om han leser tankene mine , mine tanker er hans.

“Hold rundt meg kjære” visker han nesten lydløst , en tåre er det eneste svaret jeg kan gi.

 

Jeg hater min egen kropp , jeg hater hvem jeg har blitt.

Av og til hører jeg henne , når jeg ligger alene i et mørkt stille rom kan jeg høre hennes skrik.

“Slipp meg ut” roper hun , men for hver dag som går blir hengelåsene bare flere.

Mørket blir stadig større , og hennes skrik om hjelp drukner i et altoppslukende mørke.

 

Jeg har begravd “meg” selv for lenge siden , tre små bokstaver har forandret meg.

Ute skinner solen fra en krystallklar himmel , men i mitt hjerte er det mørkt.

Fanget i et ubrukelig skall hører jeg “henne”, og når øynene våre møtes i speilet ser jeg “henne.”

Hun er meg og jeg er henne , begge er vi fanget i en ubrukelig kropp…

De siste nettene har vært dårlig , opp til flere ganger har jeg våknet i full panikk. Det ene marerittet etter det andre har preget nattesøvnen min , og det hjelper ikke på at jeg våkner opp til et mareritt heller. Et klamt laken satt som limt til kroppen min i natt når jeg våknet , og alt jeg ville var å reise meg opp for å få litt luft. Men der lå jeg hjelpeløs mens jeg febrilsk prøvde å løfte på de to kroppsdelene jeg enda kan bevege litt på , hele kroppen måtte brukes for å få beina litt opp.

Varmekablene i yttergangen er gode å ligge på

Så du kan trygt si at jeg var trøtt i dag , igjen følte jeg et behov for å bruke fyrstikker for å holde to øyne oppe. Men opp måtte jeg uansett om jeg ville eller ikke , det eneste som motiverte meg var tanken på hvilken dag det var i dag. Takk og lov for at det nå var helg igjen , det betyr nemlig at jeg kan ligge utpå litt i morgen. Man skulle kanskje tro at jeg kunne ligge så lenge jeg vil hver dag , men det føler jeg ikke at jeg kan. For assistentene får hjelp av hjemmesykepleien hver dag til å ta meg opp , og da må jeg bare komme meg opp til samme tid hver dag.

Denne er min , finn din egen!

Derfor kom jeg meg som vanlig opp til samme tid i dag , men når jeg satt på toalettet følte jeg meg som en sjiraff som hadde drukket litt vel mye dagen før. Hvorfor akkurat en sjiraff?? Jo for jeg tør vedde på at halsen min hadde fått noen ekstra ledd i løpet av natten , og hodet hang slettes ikke på.

Det er min pinne!!
Der var den jo…

Men når gubben kom hjem i dag var det bare for meg å våkne litt opp , for i dag kom gubben hjem med overraskende nyheter. Et uventet besøk ble plutselig et faktum , og en liten gutt hoppet opp og ned i ren ekstase her over det far fortalte. I dag skulle nemlig onkel komme på besøk , og det var ikke hvilken som helst onkel som plutselig kom inn døren. Lillebroren til min mann var i Bergen på kurs , et lite stykke Vardø kom inn døren her.

Så uventet og så koselig , spesielt for en liten gutt. Det er ikke så ofte vi får se den siden av familien , sist vi så noen av de var i fjor sommer. Dagen ble plutselig helt snudd på hodet , en trøtt start ble til en koselig stund med familien. Ekstra kjekt for min mann som bor så langt hjemmefra , nå fikk han endelig en liten stund med et kjært familiemedlem. Så nå skal vi bare kose oss sammen den tiden vi har , og kanskje får vi høre litt sladder fra øya vi er så glad i…

Er det en ting jeg har lært gjennom livet så er det at penger ikke er alt , den største lykken får man gratis.
Men i noen tilfeller betyr faktisk penger alt , i noen tilfeller må man ha midler for å få til en endring.
ALS syke lever hver dag rundt om i verden uten et håp , dag etter dag kjemper vi oss opp.
Vi kjemper for det samme alle sammen , vi kjemper for å bli hørt.

 

I dag er jeg bare sint , rasende på våre folkevalgte som bare sitter og ser på.

Ser på at vi sakte men sikkert blir verre , ser på at vi sakte men sikkert dør.

2021 kom med et håp , et håp om at dette skulle bli vårt år.

Men nå er vi knapt nok begynt på tredje måned , og vi har allerede mistet mange til ALS.

 

Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne , alene må vi klare oss selv.

Våre kjære må sitte og se på , det finnes ingen håp.

Stadig blir vi feid under teppet , rundt oss er det bare stengte dører.

Motgang gjør deg sterk sies det , men i vårt tilfelle tar all motgang sakte livet av oss.

 

Vi trenger hjelp og vi trenger den nå , vi trenger handling og noen som virkelig lytter.

Men det vi trenger aller mest er noen som står opp for oss , noen som vil kjempe for oss.

Jeg er sliten nå , jeg er sliten av å stadig måtte kjempe for å bli hørt.

Et rigid system stenger oss ute , kommuner vil ikke lytte , vi roper med en stemme som aldri blir hørt av de som kan hjelpe oss mest.

 

Alt jeg føler på er en sorg i dag , en sorg over alle vi har mistet.

Helter og heltinner som har kjempet tappert , for seg selv og sine kjære.

Så idag roper jeg ut for alle de vi har mistet , jeg roper for alle oss som fortsatt kjemper.

VÅKN OPP!!! VI TRENGER HJELP NÅÅÅÅÅÅ!!!!

 

I dag er jeg bare irritert , frustrert og lei av den tilværelsen jeg lever i. For første gang på mange dager våknet jeg opp i ganske så god form , og når jeg sto opp ble jeg ønsket velkommen av en skinnende sol på en blå skyfri himmel. Så den første tanken som slo meg var at i dag måtte jeg komme meg ut , en tur i barnehagen for å hente en liten gutt hadde vært helt perfekt idag. Men den tanken måtte jeg bare slå fra meg , jeg har nemlig ikke hjelp lenger enn til klokken 16.00 for tiden.


Arbeidsdagen her er egentlig fra 09.00-19.00 , men siden firmaet ikke klarer å skaffe bemanning så har vi sett oss nødt til å ta den hjelpen vi får. Assistentene har selv fått velge arbeidstid , at gubben skulle komme seg på jobb har vært det viktigste. Men nå kjenner jeg at jeg er lei , for slik det er nå så kan jeg ikke planlegge noen ting. Formiddagen min går med til bloggen , fysioterapi , og annet arbeid , det er på ettermiddagen jeg har anledning til å gjøre det jeg vil. Gubben er sliten når han kommer hjem fra jobb , så jeg kan ikke forvente at han skal gidde å tilbringe tid med meg. Og for å være helt ærlig så hadde det vært fint om jeg slapp og være avhengig av han hele tiden , jeg kunne godt tenke meg å ta en liten gutt med ut uten at far i huset trenger å være med.

 

Men det som irriterer meg mest er at jeg føler firmaet gir litt faen , det er akkurat som om de har gitt oss opp. De vet nemlig godt hvilken arbeidstid som vi foretrekker , men assistentene blir ikke spurt om de kan noen dager gå til 19. Så lenge ting fungerer for assistentene med arbeidstid til 16 så er det tydeligvis bra nok , mine behov er det ikke så farlig med. Kommunen har jeg heller ikke hørt noe i fra , de er tydeligvis snurt for at vi er så “vanskelige.”

Så når gubben kom hjem i dag brast det for meg , jeg er drittlei av at jeg ikke kan bestemme selv lenger. Enkelte dager ønsker jeg meg bare bort fra dette huset , til og med de som sitter i fengsel blir mer luftet enn meg. Tanken på at våre kriminelle får bedre behandling enn vi som er syke gjør meg kvalm , det er pokker meg ikke mye tilbud for oss med ALS.

Godt å komme inn igjen i varmen

Jeg kom meg ut i dag , gubben hadde selvfølgelig ikke samvittighet til noe annet. Men det ble ikke helt det samme for meg , for jeg vil så gjerne gjøre slike ting uavhengig av han. Det er ikke rettferdig at han skal måtte jobbe 200% , først på sin faste arbeidsplass og så komme hjem for å hjelpe meg. Han har rett på litt fri han også , det fortjener han. Men så lenge jeg ikke får den hjelpen jeg trenger så er det umulig , mitt liv skal leves i en slitt lenestol….

Det første jeg gjorde når jeg fikk denne sykdommen var å sette meg ned fremfor datamaskinen , for noe måtte jo finnes der ute.

Jeg kunne ikke skjønne legenes negative holdning til oss som ville prøve medisiner , vi hadde jo ingenting og tape.

Udokumenterte medisiner var nok av , og for hver nye medisin jeg kom over så ble et nytt håp tent.

Jeg var rasende på både regjering og legene som nektet å høre , jeg følte de tok fra meg mitt eneste håp.

 

Fortsatt mener jeg at de som vil prøve nye “uferdige” medisiner skal få lov til det , for det er ingen andre enn oss selv som skal bestemme over våre egne liv.

Men jeg er ikke der lenger , jeg er ikke en av dem som tør gamble med mitt eget liv.

Jeg ser nå det jeg ikke så for fem år siden , jeg skjønner mer nå.

Alt jeg så for fem år siden var døden som ventet , men nå ser jeg livet.

 

Den samme skeptisen som legene den gang viste er nå blitt min , jeg skjønner hvorfor legene sa nei den gangen.

Livet mitt er allerede på overtid , jeg er takknemlig for hver dag jeg får.

Hver dag prøver jeg å passe på , passe på at jeg ikke tar risiko med egen helse.

Derfor tør jeg ikke prøve “uferdige” medisiner , jeg ser på det som en risikosport.

 

For jeg vet ikke hva disse medisinene kommer til å gjøre med min kropp , i verste fall så kan jeg bli verre før tiden.

Det ansvaret tør jeg ikke legge på meg selv , så da kan jeg heller ikke forvente at legene skal ta det ansvaret.

Jeg har prøvd to medisiner hittil , men ikke uten legenes godkjenning.

Medisiner som de kunne gå god for , medisiner som var ufarlige for meg.

 

Jeg håper de som vil blir hørt , men jeg håper også at de har tenkt over konsekvensene.

Vi sier hele tiden at vi ikke har noe å tape , vi skal jo dø uansett.

Men faktum er at vi har mye å tape , livet kan bli tatt i fra oss lenge før tiden.

Den sjansen har ikke jeg tenkt å ta , tiden med mine kjære er for verdifull for meg….

Det går ikke en dag uten at jeg våkner opp med smerter , etter fem år med denne sykdommen så har jeg blitt nødt til å innse at sånn er det bare. Normalt sett så klarer jeg å leve med disse smertene , jeg tar det jeg kan ta for å holde de verste toppene borte. Jeg står på smerteplaster og Ibux fast , men jeg har også litt sterkere preperater jeg kan ta ved behov. Problemet er bare at jeg ikke har funnet noe som virkelig hjelper , jeg velger heller å leve med smertene fremfor å ta noe som gjør meg fullstendig sløv.

Jeg tror jeg har to uker i måneden der jeg føler meg sånn tålig bra , resten av tiden blir ødelagt av den hersens menstruasjonen. Det skal jeg si dere , hvis jeg en dag kommer til himmelen og får møte min skaper , ja da skal vi to ha en alvorsprat sammen. For hva i huleste er poenget , hvorfor er det bare oss kvinner som skal slite med dette problemet? Hadde Gud vært en feminist så hadde vi ikke hatt dette problemet , så når gubben måtte kjøre ut for å kjøpe bind så kjente jeg det ikke en plass! Jeg måtte le når han kom ut av butikken , en hel bærepose med bind ble handlet inn.

Nå har jeg vært så dårlig de siste dagene at jeg knapt nok har orket noe som helst , og selv om jeg innerst inne vet at det er menstruasjonen som er på vei så får jeg likevel angst. Det er nemlig ikke bare smertene i kroppen som øker på , jeg får i tillegg en umenneskelig dundrende hodepine som holder på å ta knekken på meg. Og det er akkurat denne hodepinen som gir meg angst , det er nemlig en kjent sak at når vi med ALS får hodepine så kan det skyldes for lite oksygenopptak. Derfor puster jeg lettet ut hver gang jeg får menstruasjonen , da tar jeg heller til takke med å ha det vondt.

I dag har gubben vært hjemme også , men heldigvis har han tatt hensyn til formen min. Ja delvis i det minste , for jeg måtte ut i dag uansett om jeg ville eller ei. For i går kveld sa jeg klart i fra , nå skulle gangen males. Etter at gubben herpet veggen i trappa i jula så måtte noe gjøres , og nå hadde mor ventet lenge nok. Dessuten har jo malemesteren vår vinterferie nå , og det måtte jo utnyttes. Med litt bestikkelser så gikk min datter med på planen , så i dag måtte maling handles inn. Jeg prøvde å sende gubben alene med en fargeprøve , men han nektet plent. Egentlig like greit akkurat i dag , for jeg endte opp med en helt annen farge enn jeg hadde tenkt.

Brystpanelet skal få stå foreløpig , syns egentlig det er litt fint jeg 

Rivingen av tapeten er påbegynt

Men jaggu dukket det ikke opp enda en tapet

For egentlig hadde jeg tenkt å male opp igjen med den gråfargen jeg hadde , men når jeg kom bort på butikken med fargekartet fremfor meg så ombestemte jeg meg. Faktisk gikk jeg for en farge jeg aldri har prøvd før , en sandaktig farge ble valgt ut. I tillegg bestemte gubben at vi skulle male med strukturmaling , så dette tror jeg kan bli veldig fint.

Men jeg kjente at en tur på butikken var mer enn nok for meg i dag , jeg var glad for å komme  hjem til godstolen igjen. Nå er min datter satt i gang med å rive vekk tapeten i gangen , og det viste seg at det var flere lag med tapet under den første. Så nå gleder jeg meg bare til å se resultatet , verre kan det uansett ikke bli…

Noen ganger klarer jeg bare ikke la være , jeg må bare lage litt spenning i hverdagen.

For som dere vet lever jeg ikke akkurat et spenningsfylt liv , den eneste spenningen jeg har er gubben.

Selvfølgelig handler dette innlegget derfor om gubben , men denne gangen hadde flisa snudd.

For denne gangen var det JEG som hadde overtaket , ja i hvertfall en liten stund.

 

En plan begynte nemlig å forme seg i går formiddag , og som vanlig visste gubben ingenting.

Siden jeg hadde glemt at det var i går fjernkontrollen til TVen skulle innstalleres så måtte jo det utnyttes , en liten hevn ble pønsket ut.

For gudene skal vite at jeg ofte har sittet og irritert meg , gubben sitt eierskap over en fjernkontroll har jeg virkelig fått kjenne på.

Men i går skulle han få kjenne på den samme følelsen , aldri har jeg sett mer frem til at han skulle komme hjem fra jobb som i går.

 

Far og sønn kom som vanlig hjem i går ettermiddag , og i det de satte seg ned rundt middagsbordet gjorde jeg meg klar.

Jeg visste nemlig at en gubbe ville dumpe ned i stolen ved siden av meg etter middag , og da måtte min fjernkontroll være klar.

TVen sto på Tv3 når gubben dumpet ned ved siden av meg , og midt i den serien jeg satt og så på ble det som vanlig byttet kanal uten å spørre.

Tv2 ble valgt av gubben , nå var det tydeligvis hans tur til å se Tv.

 

Et lite blikk nede på en datamaskin var alt som skulle til , Tv2 ble til Tv3 på et blunk.

“Hæææ , så du det kjære?” utbrøt gubben , som et stort spørsmålstegn grep han fjernkontrollen på ny.

Tv2 ble igjen valgt , og denne gangen valgte jeg å vente litt før jeg gjorde noe.

Jeg hadde nemlig store problemer med å holde meg alvorlig , jeg trengte et minutt for å summe meg.

 

Gubben la seg godt til rette i skinnstolen , et lite sukk ved siden av meg var klarsignalet jeg trengte.

Igjen var det bare et blikk som skulle til , og igjen adlød TVen min kommando.

“Ka i svarte e det som foregår hær , no har TVen klikka fullstendig!!”

Som vanlig stirret gubben på meg med et hjelpeløst blikk , klødde seg litt i hodet og grep etter fjernkontrollen igjen.

 

Men denne gangen slo gubben av TVen , en restart var tydeligvis nødvendig.

Gubben utnyttet en svart Tv skjerm til å hente seg noe å drikke , og hva tror du jeg gjorde når han var på kjøkkenet??

Ja selvfølgelig slo jeg på TVen , og like etter kunne harkelyder høres fra kjøkkenet.

Med cola i halsen kom han løpende inn i min lille stue , øynene hans holdt på å poppe ut av skallen når han oppdaget at han tydeligvis hadde hørt riktig.

 

“Slo den sæ virkelig på av sæ sjøl , har han gammel Erik komt på besøk no?”

Tv2 ble litt nervøst satt på , med fjernkontrollen fortsatt pekende mot TVen sto han nå på tå og ventet.

Men ingenting skjedde , TVen fungerte plutselig som normalt.

“Det må ha vært no tull med nettet” utbrøt gubben mens han gikk for å hente cola glasset han hadde glemt på kjøkkenet.

 

Men han hadde ikke kommet langt før TVen gjorde en ny magisk handling , denne gangen ble lyden skrudd opp på full guffe.

“Ka i svarte fa#n??” Som en tornado kom gubben inn igjen i stua.

Plutselig bråstoppet han , og med et olmt blikk stirret han på meg.

Etter en halv time med tull gikk det et lys opp for gubben , det var verken spøkelser eller internettet som var problemet.

 

“DUUUU!”ropte gubben mens han kom i mot meg , med et rykk rev han datamaskinen i fra meg.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg så lenge , men nå kunne jeg endelig slippe alt løst.

Mens jeg lo så jeg nesten ikke fikk puste så var gubben rasende , ingen skulle rundlure han uten at det fikk konsekvenser.

Men selv om jeg måtte sitte uten en datamaskin resten av kvelden så var denne kjerringa strålende fornøyd , gubben ble rundlurt lenge før 1 april….

Dagen begynte som alle andre dager , godstolen sto på samme plass og ventet. Etter en hektisk mandag så la jeg meg sliten i går , og det siste jeg tenkte var at tirsdagen måtte bli roligere. Jeg vet ikke hva som skjer med meg for tiden , jeg glemmer snart hvor jeg selv er. For det første jeg tenkte i dag når jeg våknet var at jeg ikke hadde noen planer i dag , men når det ringte på døren klokken 11 skjønte jeg at jeg igjen hadde glemt en avtale.

Men idag var det en hyggelig avtale , en avtale jeg har ventet lenge på. Jeg har kun meg selv å klandre for at det har tatt så lang tid , jeg har rett og slett ikke prioritert det. Likevel har jeg sittet og irritert meg hver gang Tv skal på , for det er helt unødvendig at jeg skal være nødt til å be om hjelp til å bytte kanal. Jeg har alltid brukt datamaskinen til å styre TVen , men når jeg fikk ny Tv så måtte den nye fjernkontrollen legges inn på maskinen min. Jeg begynner å lure på om gubben sin treghet har begynt å smitte over på meg , for det tok meg bare seks måneder før jeg fikk fingen ut og sendte mail til en jeg visste kunne hjelpe meg.

Klokken 11 i dag sto han der , smilende og blid som alltid. Tobii er firmaet som produserer disse fantastiske øyenstyrte datamaskinene , og de som arbeider der er like fantastiske. Uansett om jeg er på reise eller hjemme så kan jeg ringe kundeservice for å få hjelp , ved hjelp av fjernstyring så ordner de alle mine problemer. Men det er ikke alle ting som kan ordnes over telefon , og da er det godt vi har noen som kan komme hjem til oss. Jeg har vært så heldig og få bli kjent med en av disse personene , han har fulgt meg helt siden jeg fikk datamaskinen. Kristian er en fantastisk person som jeg tror de fleste som har en øyenstyrt datamaskin kjenner , hadde alle hvert like service innstilt som han er så hadde det ikke vært noe å klage på. Fjernkontrollen til TVen ble lagt inn på et blunk , så nå kan jeg selv velge hva jeg vil se på til enhver tid.

Men det var ikke det eneste positive i dag , for når assistenten kom hjem fra butikken kom hun også med en uventet pakke. Hun hadde nemlig sjekket postkassen når hun kom tilbake  , og der lå den og lyste imot henne. Jeg er så heldig som har gjennom bloggen fått blitt kjent med mange av mine lesere , og når avsenderen ble lest opp så var pakken fra en dame som jeg har blitt kjent med gjennom bloggen. Hun vet godt hva jeg liker , og melkehjerter er virkelig en stor favoritt. Så tusen takk Ingunn , dette varmet virkelig.

Til tross for to gode hendelser så har dette vært en rar dag , for hver gang noe gikk i orden så ble det problemer med noe annet. Like etter fjernkontrollen ble lagt inn så begynte datamaskinen å tulle seg , og like etter jeg hadde åpnet gaven fikk jeg problemer med Facebook. Datamaskinen klarte jeg å få orden på , men Facebook er det verre med. Det var så mange som hadde bursdag i dag , inkludert min storebror. Men ikke tale om at jeg fikk til å skrive på noen sin side , jeg klarte heller ikke å skrive oppdatering på min egen side. Hadde bare Facebook hatt like bra kundeservice som Tobii så hadde det ikke vært farlig , men jeg tror Facebook knapt har hørt om kundeservice.

Ingen tvil om at en liten tass trives ute i friluft

Så nå har jeg fått noe å bryne meg på , jeg blir vel sittende resten av kvelden kjenner jeg meg selv rett. Faktisk lurer jeg på om jeg noen gang skal få oppleve at en hel dag går forbi uten noen som helst problemer , men det ville kanskje blitt kjedelig. Det er nemlig ingenting som holder meg mer i ånde enn når jeg sitter fly forbanna fremfor en datamaskin….

På den harde måten har jeg lært at lykken finnes i de små ting , og noen ganger er den nærmere enn du tror.

Ja noen ganger er lykken skjult selv for meg , hver dag får jeg nye åpenbaringer.

Når tre små bokstaver rammet så måtte jeg lære meg å “glemme” , jeg lærte fort at jeg måtte endre fokus.

Jeg kunne ikke bruke tid på å dvele over alt jeg hadde mistet , jeg måtte heller fokusere på det jeg fortsatt hadde igjen.

 

Fortsatt savner jeg mitt gamle liv , den tiden da alt var så enkelt.

Små ting som å løpe på do i reklame pausen under en spennende film , gå på kjøkkenet for å snoke i kjøleskapet når man var fysen på noe godt , eller å kunne sette seg ned og spise maten sin selv.

Det er mye jeg savner , men det jeg savner mest er tid.

Tid til å gjøre hva jeg vil uten at døden puster meg i nakken , tid til å leve uten å tenke på at det snart er over.

 

Hver dag sitter jeg og ser på mine kjære , studerer deres kroppsbevegelser som engang var mine.

Hvordan de bruker kroppen uten å tenke seg om , uten noen form for kraftanstrengelse beveger de seg grasiøst over gulvet.

I en liten stue ser jeg de , en sofa blir familiens samlingssted.

Min datter i et hjørne krøllet sammen under et teppe , min lille gutt som bruker sofaen som trampoline , og min mann som strekker seg ut etter en lang dag på jobb.

 

Men i går fikk jeg en påminnelse om hvor lite som skal til , jeg hadde “glemt” hvor mye jeg hadde savnet det.

Som vanlig ble jeg kastet over skuldrene til en sterk mann i går kveld , nok en dag var over.

Men istedenfor å bære meg til badet så ble retningen en helt annen , en sofa ble mitt neste stoppested.

En sofa jeg kun har sittet og sett på de siste tre årene , og nå satt jeg der plutselig omringet av mine kjære.

 

En liten gjerning ble så stor for meg , jeg følte meg plutselig som en del av familien igjen.

Nærhet og varme ble igjen oppnåelig , det kom over meg som en flodbølge.

Jeg kunne kjenne hvordan tårene presset på , en sofa ble min lykke i går.

De små ting blir stadig viktigere , og jeg ble igjen påminnet om at den største lykken er nærmere enn noen av oss tror….

Sent i går kveld slo det meg , jeg hadde jo et skype møte idag! Takket være en av mine sønner kom jeg på det , noen ganger trenger selv mor en påminnelse. Problemet var bare at jeg ikke fikk til å innstallere appen på datamaskinen , uansett hva jeg prøvde på så gikk det ikke. Derfor måtte jeg få hjelp , og klokken 22.30 i går kveld satt begge mine sønner på kne fremfor datamaskinen min. Appen ble omsider innstallert , men om den ville virke kunne ingen av dem garantere.

Derfor gikk jeg til sengs i går med kun et mål for øyet , jeg måtte komme meg opp tidlig så jeg kunne gjøre meg klar. Hjemmesykepleien kom som vanlig presis , men når jeg kikket på klokken så innså jeg at den viktigste personen manglet. Lettere stresset sjekket jeg Messenger , og der lå en melding om at assistenten ville bli forsinket på jobb. Ting kan jo skje selv den beste , men det var typisk min uflaks at det skjer når jeg har planer.

En liten tass måtte også være med på møte

Plutselig kom jeg på at min datter var hjemme , og selv om jeg hater å be henne om hjelp så hadde jeg ingen andre valg , jeg måtte opp! Men når min datter kom inn på rommet så kunne hun meddele at hun egentlig ikke hadde tid , hun måtte rekke bussen som gikk om ti minutter for å rekke tannlegetimen hun hadde fått. Jeg kjente hvordan stresset tok tak i meg , jeg kunne ikke skjønne hvorfor det alltid skal skje ting de få dagene jeg faktisk har avtaler.

Igjen måtte jeg finne en løsning , og den eneste løsningen jeg kom på var at assistenten fikk kjøre henne når hun kom på jobb. Eneste problemet var at jeg ikke visste når hun kom , alt jeg kunne håpe på var at hun kom tidsnok. Etter mye klabb og babb fikk de meg opp av senga , svett og klam satt jeg i en trillbar arbeidsstol med en liten gnager hengende etter tærne mine. I Evas drakt ble jeg trillet inn på badet , og når jeg hørte det gikk i ytterdøren så kunne jeg endelig trekke et lettelsen sukk. Assistenten var nå på plass , og det i grevens tid.

Rettigheter: tegninger.no

Det ble ingen tid til noen morgen vask av denne kjerringa i dag , det eneste jeg hadde tid til var å få klærne på. Evas drakt er vel og bra , men kanskje ikke på et skype møte med legen til min sønn. Påkledd ble jeg plassert i godstolen , det eneste som gjensto nå var å få skype appen opp å gå. Tror du det gikk?? Nei selvfølgelig ikke , det er da for mye forlangt å forvente at noe skal virke på første forsøk. Tydeligvis ikke etter andre og tredje forsøk heller , til slutt slettet jeg hele skype appen og sendte mail til legen.

I dag presset jeg gubben til å henge opp mitt nye kunstverk

Assistenten og min datter var for lengst gått , som vanlig måtte jeg finne ut av dette på egenhånd. Heldigvis hadde legen et annet program hun kunne bruke , og jeg tror jeg aldri har vært mer glad for å se en lege før som når ansiktet hennes dukket opp på skjermen min. En time brukte vi , og som alle vet er ikke det muntlige språket mitt min sterkeste side lenger. Men vi kom oss igjennom møtet på en grei måte likevel , det er utrolig hva man klarer når det handler om egne barn. Så etter møtet følte jeg meg litt stolt , mor hadde gjort en god innsats i dag.

Så du kan trygt si at denne formiddagen har gått unna , og når min sønn plutselig sto fremfor meg og sa at også han hadde legetime i dag så holdt det på å rable for meg. Igjen måtte assistenten hive seg i bilen , noen dager skulle jeg faktisk hatt min egen privatsjåfør lett tilgjengelig.  Nå skal jeg imidlertid legge beina enda et hakk høyere , ingen trenger å be meg om noe mer i dag. Håper dere har fått en litt roligere start på uken , og for min del håper jeg morgendagen blir hakke roligere….