Noen dager skulle jeg ønske jeg bare hadde holdt senga , glemme at en hel verden eksisterer og bare gjemme meg under dyna. Idag har det vært en slik dag , jeg ønsket meg med et tilbake under en varm dyne. Vinterens første storm var i full anmarsj når jeg sto opp , det var som om noen hadde slått hull på en vanntank som var like stor som hele Bergen by. I tillegg blåste det , og du vet det blåser når både du og bikkja henger som et slips etter en lyktestolpe. Ja den beskrivelsen fikk jeg i morges fra en venninne , et sikkert tegn på at vinteren er kommet til Bergen. Oslo slo kanskje nedbørsrekorden for oktober , men november er det ingen fare med.

En god grunn til å holde seg inne med andre ord , men akkurat det er jeg nå blitt temmelig vant med. Det var ikke bare været som ga meg hodebry idag , for jeg føler jeg har bedrevet enveiskommunikasjon i hele dag. Jeg har nemlig kommunisert på mail i hele formiddag , men uten å komme noen som helst vei. Det ble mye jegsadusa , og det kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tiden min på lenger.

Så jeg ga opp til slutt , jeg orker ikke kaste bort krefter på unødvendige ting. Da ville jeg mye heller gjøre noe koselig , og hva er vel mer koselig nå før jul enn julegaver. Jeg har til nå klart å finne tre gaver , tre av hundre. Av en eller annen grunn så føler jeg gavelisten blir større og større for hvert år , og jeg aner ikke hvorfor. Mine brødre kom med et forslag for noen år siden , et forslag jeg har protestert mot i alle år. En stille protest som blir synlig hvert år , hvert år når julegaver kommer i posten.

Forslaget innebar og bare kjøpe julegaver til de minste barna , verken de voksne eller barn over 15 år skulle ikke få noe. Hva er liksom det for et forslag?? Ingen julegaver med vårt navn på? Og når jeg føler på den sårheten av og ikke få noe , hvordan tror du en tyveåring har det da? I fjor fikk jeg nemlig smertelig erfare nettopp dette , og der og da forbandt jeg meg på at det aldri skulle skje igjen.

Tre av barna mine er heldig som har en stor familie på far siden , de får tilsendt mange julegaver hvert eneste år. Men et av mine barn er ikke like heldig , og det fikk jeg smertelig erfare i fjor. For mens alle de andre fikk haugevis av gaver så fikk han kun to , den julekvelden gikk jeg gråtende til sengs. Så hvert år kjøper jeg gaver til alle mine tantebarn uavhengig av alder , og det gjør jeg i håp om at alle mine barn får gaver til jul.

Men siden jeg nå ikke stoler på at han får flere gaver i år så ordner jeg det selv , jeg orker ikke tanken på å gå igjennom dette igjen. Takket være et tips fra flere av dere lesere så er ungene nå igang med å lage seg en lang ønskeliste , det gjør det lettere for meg å plukke ut ting. Så nå sitter jeg spent og venter på fire lange lister , og nyter synet av de nye runde fine sølvlysene jeg har fått i dag…

Som mor har jeg ingen problemer med å sørge for at mine barn har det de trenger , jeg passer på og sørger for at alle de viktigste behov blir dekket. Som ektefelle prøver jeg å bidra med det lille jeg fortsatt kan , det er kanskje ikke så mye , men når jeg ser lettelsen i øynene på min mann over at han slapp og betale regningene denne måneden også så er det kanskje litt likevel.

For når tre små bokstaver rammet så lovet jeg meg selv , jeg skulle prøve så lenge jeg kunne. Jeg skulle fortsatt være en ektefelle og mor , jeg skulle prøve å passe på så lenge som mulig. Det føler jeg at jeg har klart , jeg har funnet min måte å gjøre ting på. Så når gubben ikke finner finbuksa si så har kjerringa stålkontroll , eller når fire barn ikke husker hvor de la tingene sine sist så har mor fått det med seg.

Nå har jeg levd med denne sykdommen i fem år , og aldri hadde jeg sett for meg at det var slik det skulle bli. For en ting er barna og en ektefelle , de skal jeg med glede ta meg av. Men når tre små bokstaver rammet så hadde jeg en forestilling av hvordan min nye hverdag ville bli , jeg hadde en forestilling om at den syke skulle bli passet på.

Fem år er nå gått , og jeg er nå mange erfaringer rikere. For aldri hadde jeg sett for meg at det var meg selv som måtte passe på , alene sørge for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg hadde heller ikke sett for meg at når den hjelpen var på plass at jeg da måtte sørge for at hjelpen ble riktig utført. Ja selv med faglærte helsepersonell i huset må jeg passe på , gi de opplæring av utstyr de egentlig burde ha kjennskap til.

Jeg som er syk må passe på at medisiner blir riktig gitt , og følger jeg ikke med selv så kan du være sikker på at det er gjort en feil. Men det verste er at jeg som er syk skal stadig klare , klare å styre en hel gjeng med ansatte. Jeg kan ikke bare være syk , jeg kan ikke bruke min tid på det jeg ønsker. Min tid går med til å passe på , passe på at jeg får den hjelpen jeg trenger til enhver tid.

Hver dag er jeg alene hjemme , alene må jeg sørge for at alt er i orden. Jeg bruker mye krefter på å gjenta beskjeder , lage arbeidslister og gi grundig opplæring. Enkelte ganger føler jeg at min mann og meg har mer kunnskap enn de som har gått på skole for å lære seg den samme kunnskapen. Uansett hvor mange lister jeg lager eller hvor mange beskjeder jeg gir så skjer det samme hver eneste dag , arbeidsoppgaver blir ikke fulgt og de samme feilene gjentar seg.

Etter fem år så skulle man tro at jeg kunne føle meg trygg , trygg på at jeg får den hjelpen jeg så sårt trenger. Mine kjære prøver så godt de kan , de bruker mye tid på å rette opp i det som ikke blir gjort. Men selv de kommer til kort , for når selv deres beskjeder ikke når frem så blir det vanskelig.

Så nå sitter jeg her og lurer på når min tid skal komme , når skal jeg kunne føle at det er meg som blir passet på. For hvorfor er det sånn at jeg skal være sykepleier for min egen kropp , hvorfor er det sånn at jeg må være sjef selv om jeg er syk? Når skal jeg kunne føle på den tryggheten over at ting blir gjort riktig , når skal jeg få slippe å passe på?

Jeg er nå blitt hun ingen liker , jeg er blitt til hun vanskelige som pirker på den minste ting. Jeg er blitt til en person jeg ikke kjenner , men jeg er blitt sånn fordi jeg må. Hver dag må jeg passe på , for konsekvensene kan bli store dersom jeg bare gir opp.  Så da får jeg bare leve med et heksestempel , for så lenge det er det som holder meg i live så fortsetter jeg med å rope ut.

Men jeg har likevel et håp , et håp om at våre folkevalgte snart skal begynne å forstå. For en hel ordning må skrives om , en BPA ordning burde vært for alle. Det burde vært lagt mer tilrette , de syke burde slippe å være sjef for sitt eget liv. Våre pårørende burde bli skånet , de burde slippe å ta over når alt svikter. Men viktigst av alt , de syke burde slippe å føle seg utrygge i sitt eget hjem.

Likevel er bare en BPA ordning bare en brøkdel av problemet , for når selv utdannet helsepersonell sliter med kommunikasjon ja da blir det vanskelig. Hver dag kommer det nye pleiere inn i mitt hus , men selv om både medisinhåndteringer og endringer blir dokumentert og gitt rapport om så skjer feil nesten daglig. Unødvendige små feil som blir store for meg , for daglige unødvendige feil gjør meg utrygg. Mitt eneste håp er at det kan komme en ordning som gjør meg trygg , så trygg at jeg kan slutte å passe på , jeg håper det kommer en dag der jeg kan føle på at det er meg som blir passet på…

I dag skulle min tante egentlig fylt 78 år , og den tanken var den første som slo meg i dag når jeg våknet. Mine tanker gikk til de som nå satt igjen , igjen med en bunnløs sorg over et tap så stort. Igjen ble vi påminnet om at livet er uforutsigbart , ingen av oss lever for evig. Men jeg fikk ikke mye tid til å dvele meg inn i den tanken , for plutselig gikk skyvedøren opp og dagen var i gang.

Jeg tror jeg kunne skrevet bok om dumme spørsmål , i løpet av de siste fem årene har jeg hørt de alle. Og det var nettopp dumme spørsmål som ble starten på dagen i dag , jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte der jeg lå.

“Skal jeg la døren være åpen?”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Nei!”

“Skal jeg lukke den da?”

Hadde det ikke vært for at jeg litt for godt oppdratt så tror jeg at jeg hadde bedt henne prøve å snu den på hodet , for hva skal man ellers gjøre med en dør som ikke skal være åpen liksom? Men det stoppet ikke der , for nå kjente jeg at toalettet kallet. Derfor ga jeg grei beskjed om at når vedkommende hørte at assistenten kom på jobb så måtte hun be henne komme rett inn til meg , for nå hastet det. Jeg hørte godt når assistenten kom inn døren , og det hadde tydeligvis vedkommende også gjort. Likevel fikk aldri assistenten beskjeden , og jeg hørte til min store fortvilelse at ytterdøren smalt igjen atter engang.

Hadde det vært meg som skulle gi den beskjeden så hadde jeg gått ut for å gi beskjed med engang jeg hørte det gikk i døra , men i dette tilfellet er det tydeligvis bare meg som tenker sånn. For assistenten hadde gått ut som vanlig med hunden , og enda hun hadde vært helt inne i stua for å hente hunden så hadde ikke vedkommende sett henne. To meter skiller det fra kjøkkenet til stua , hun kunne da vel ha gått ut for å gi beskjed. “Jeg trodde hun skulle komme inn til meg på kjøkkenet jeg , det er ingen sin feil dette vel.” Ja det var den forklaringen , et punktum for en forviklende morgen.

Jeg må innrømme at jeg var fristet til å bare tømme blæra i senga og la vedkommende rydde opp , men så var det den oppdragelsen da. Jeg har allerede et rykte på meg for å være en heks , jeg tror neppe det ryktet hadde blitt bedre hvis jeg hadde gitt pokker idag. Jeg er nemlig blitt den slitsomme brukeren , og det er fordi jeg gir klar beskjed når jeg ser slurving.

Heldigvis fikk jeg uventet besøk i dag , min eldste bror sto plutselig på døren. Jeg er veldig påpasselig med hvem jeg slipper inn her for tiden , men aldri en regel uten unntak. Det ble et hyggelig avbrekk fra en litt kaotisk morgen , men litt kaos ble det likevel. For min bror hadde med seg sin firbeinte venn , og et behov for å markere seg ble tydeligvis for stort. Ja ikke min bror altså , men hans firbeinte venn la igjen et visittkort på lykta mi. Den lykta har vært meget populær hos min firbeinte venn idag , selv etter å ha vasket den med sprit så sitter tydeligvis en lukt igjen.

Nå sitter jeg her og leter febrilsk på nettet etter julegaver , det blir ikke noe butikk leting på meg i år. Mitt største håp for det nye året må være at det kommer en vaksine snart , en vaksine som kan gi oss den normale hverdagen tilbake. Men enn så lenge så er jeg glad for at at netthandling er mulig , så det blir nok gaver under treet i år også…

Det er rart hvordan livet bare blåser deg av banen noen ganger , ja på både godt og vondt.

Aldri hadde jeg trodd for fem år siden at det skulle komme noe godt ut av å bli syk , alt jeg da så var et bunnløst mørke.

Tre små bokstaver har gitt meg en umenneskelig kamp , en kamp som vil følge meg til graven.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men midt oppi den blytunge kampen kom det også et vendepunkt , jeg oppdaget gleden på ny.

For herlighet så heldig jeg egentlig er , det er slettes ikke synd på meg!

De siste årene har jeg opplevd masse , mye mer enn jeg ville ha gjort dersom jeg var frisk.

Jeg har fått møte så mange fantastiske mennesker , mennesker som har vist meg en godhet så stor.

Et hundretalls av lesere har gitt ordet nestekjærlighet en ny betydning , fremmede mennesker med et stort hjerte.

Jeg har ofte dårlig samvittighet , hver kveld skulle jeg ønske at jeg hadde gjort mer.

Derfor blir jeg like satt ut hver gang nye gleder dukker opp , hver gang jeg mottar livets godheter.

For det er så lett å tenke at med døden pustende i nakken er det bare mørkt , livet er bare over.

Men jeg har nå blitt en erfaring rikere , nå vet jeg at så lenge man puster så kan man leve.

Ja tre små bokstaver har frarøvet meg mye , faktisk et helt liv.

Men til gjengjeld har jeg fått et nytt liv , og på mange måter er dette livet rikere enn det gamle.

Ordet kjærlighet har fått en ny betydning for meg , og hver dag mottar jeg en kjærlighet så stor.

Jeg er kanskje syk men jeg lever , livet er faktisk ikke over før det er over…

Jeg følte meg slettes ikke klar for å feire idag når jeg våknet , natta har vært dårlig og jeg følte meg sliten. Men en liten gutt sto klar ved sengekanten min , og nå hadde han fått vite at det var mamma sin dag i dag. Det ble en god klem fra en liten gutt , en klem som varmet mer enn tusen ord. Likevel ble det for meg en helt vanlig formiddag , jeg visste godt hva jeg sto opp til. Et stille hus ventet , og ute var skyene i ferd med å legge seg som et lokk over himmelen.

De siste årene har det blitt tyngre for meg å feire dagen min , noe har med sorgen jeg føler hvert år og noe har med håpløsheten som jeg føler. Jeg er vant med å organisere hver bursdag selv , og det gjelder også min egen dag. Men i år er tankene mine andre plasser , døden fikk fokus denne bursdagen også. En ektemann har mistet sin livslange dansepartner , tre voksne barn har mistet sin eneste mor , og to brødre har mistet sin eneste søster. Jeg har mistet nok en tante , en tante som bestandig hadde mange gode ord å komme med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor har jeg ikke orket å organisere noe , og heldigvis vet ikke assistentene når jeg har bursdag. Det gjorde ting litt enklere for meg idag , jeg fikk rom til å puste litt for meg selv. Noen ganger er det enkle ofte det beste , ja spesielt når det gjelder gubben. Stakkars mann , jeg så hvordan svetteperlene kom frem når jeg hintet om en hjemmelaget kake. Jeg visste jo at det var å dra strikken litt langt , men til gjengjeld så har vi mange gode bakere rundt oss.

Jeg har brukt formiddagen til å rydde på badet og soverommet , men det beste av alt er at jeg har bestilt en gave som gleder. For det som gjør meg mest glad er å kunne gi , og selv om jeg fysisk ikke kan gjøre noe så kan jeg likevel gi en gave som gleder. Så jeg håper vedkommende blir glad i morgen når gaven dukker opp , for da blir jeg glad også.

Men er det en ting jeg har lært i løpet av disse årene så er det at sorg og glede går hånd i hånd , og jeg har fått mine antall av gleder i løpet av denne dagen. Første gaven jeg fikk var fra en liten gutt , han kom hjem med armene bak på ryggen. “Jeg har laget noe til deg mamma” , han var stolt som en hane der han sto. Et rødt ark med et stort hjerte ble vist frem , og mor sitt hjerte smeltet fullstendig.

Like etter en liten gutt kom en heseblesende far inn døren , det var lett å se at han hadde stresset rundt.  Med poser full av bakerivarer og blomster under armene kom han inn døren , jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene der jeg satt. Men det rant fullstendig over når min eldste sønn kom hjem , for selv ikke han kom tomhendt hjem.

Det viste seg at barna hadde klekket ut en plan , og siden eldstemann er den eneste med bil så ble han sendt ut på et ærend. En nydelig bukett med roser ble overlevert , og som om ikke det var nok så fikk jeg favoritt sjokoladen min og to rusbrus. Ingen tvil om at eldstemann vet hva jeg liker , jeg ble helt blåst av banen. Det var da det brast for meg , gledestårer rant i strie strømmer.

I tillegg har jeg fått blomster på døren fra nære og kjære , noe som varmer mye. Nå mener gubben at vi skal fortsette feiringen ut uken , men etter en dag full av følelser så vet jeg ikke om jeg klarer mer. Vi avslutter dagen med å spise kake , og jeg kan nesten ikke vente med å prøve det nydelige ullsettet som mine foreldre har kjøpt…

PS : Tuuuusen takk for alle gratulasjoner og gode ord , det varmer et aldrende hjerte 💓

Det ble nok en kveld med tårer i går , tårer for et helt liv.

Andre sine liv , mitt liv , enda en milepæl sto for døren.

Enda et år er gått , nok et år med sorg på våre skuldre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg blir bestandig så sliten når min dag nærmer seg , det er akkurat som om kreftene tar slutt.

En liten gutt sovnet uvitende i går , visste ikke at mamma hadde bursdag.

Den tanken var litt vond å føle på , for normalt sett så pleier vi å engasjere en liten gutt.

Men jeg hadde bare lyst til å gråte , la tårene strømme fritt

Gi sorgen fritt spillerom , gråte til jeg ikke hadde pust igjen.

Egentlig burde jeg ha vært vant med det nå , for tårene kommer hvert eneste år.

Håpløsheten og utilstrekkeligheten flommer over meg , mine milepæl er ikke mye verdt.

For det er nemlig det hver bursdag er for meg , en ny milepæl som ingen ser.

Ingen ser hvor mye det har kostet , hvor mye krefter jeg har brukt for å komme meg frem.

Frem til en ny bursdag , min bursdag og mitt liv.

Hvert år feirer jeg med tårer i sinn , for jeg vet jeg har enda en lang vei å gå.

Ett år er gått , et nytt år ligger fremfor meg.

Fremtiden er uviss , for alt jeg vet kan dette bli min siste milepæl.

Ett år til neste bursdag , et nytt år ligger og venter.

Jeg vet ikke om jeg klarer det , jeg vet ikke om jeg når frem.

Men denne gangen klarte jeg det , jeg klarte å komme frem til slutt.

Mange kamper ligger bak meg , og mange flere ligger å venter.

Så når jeg idag skal feire livet så er jeg sliten , jeg føler meg helt tom.

Jeg har kanskje bare levd et halvt liv , men noen ganger føles det som flere.

Flere liv med mange kamper , kamper som har brakt meg frem til der jeg er idag.

Jeg vet aldri når mitt slag blir tapt , alt jeg vet er at jeg nå må finne nye krefter til å fortsette å kjempe….

Jeg var rimelig skutt når jeg gikk til sengs i natt , ja for det ble faktisk natt før jeg ble båret i seng av en minst like trøtt gubbe. Det rare var at vi egentlig gjorde oss klar for å gå til sengs like etter Skavland , men gubben syns det var så deilig og bare sitte med TVen av og bare med stearinlys som eneste lyskilde. Jeg satt på datamaskinen og han på mobilen , sammen nøt vi mørket og stillheten.

En time etter at jeg hadde lagt meg angret jeg på at jeg ikke bare tilbrakte resten av natta i godstolen , ja nå er det faktisk like før jeg kaster en tilpasset seng ut av huset. Aldri har jeg sett mer frem til en god natts søvn som jeg gjorde igår , jeg gikk sliten men lykkelig til sengs. Men dessverre gikk det ikke mer enn en time før forbannelsen slo til på ny. Ja for det er nettopp det jeg tror , jeg tror det er kastet en forbannelse over senga mi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste nettene har nemlig senga begynt å skape seg igjen , luften i madrassen forsvinner ut under meg. Egentlig burde det blitt laget krimbok om denne hendelsen , hvem vil vel ikke lese en bok med tittelen “myrdet av en madrass.” Ja for det var slik jeg følte meg der jeg lå , madrassen hadde på nytt slukt meg hel. Der lå jeg og lurte på hva jeg skulle gjøre , men jeg tror jeg var for sliten til å tenke klart. Det endte i vertfall med at jeg ikke ringte på nattevakten , jeg var for sliten til å prøve å forklare en ny nattevakt hva hun skulle gjøre.

Det var ikke før gubben sto opp at en madrass ble blåst opp på ny , og da fikk jeg meg noen timer til på øyet. Men når jeg våknet rundt 10.30 så skjønte jeg at det hadde skjedd på nytt , det er ingen tvil om det er noe galt med madrassen. Så da var det bare å stå opp , det var rett og slett en befrielse og bli tatt opp til slutt.

Idag har det virkelig vært jul i huset , juledufter har kjempet om kapp i et lite hus. Nå har en liten gutt mast i dagevis , nå måtte mor handle inn så han kunne bake. Og vipps så ble en pepperkakebaker født på ny dette året også , faktisk to pepperkakebakere samlet seg rundt et spisebord. For selvfølgelig måtte storesøster være med , det blir lite baking uten henne. Det gikk ikke lang tid før en deilig lukt begynte å bre seg i huset , og plutselig kom en liten gutt løpende med en smaksprøve til mor.

Men det er ikke bare en liten gutt som har bidratt til et snev av julestemning idag , gubben har også bidratt på den fronten. Ribbe sto nemlig på menyen idag , og da dukker bestandig det samme spørsmålet opp. Ja ikke bare et spørsmål , men en hel rekke av spørsmål blir ropt fra et kjøkken hvert eneste år.

“Hvor mange grader kjære?”

“Skal jeg ha folie på?”

“Skulle den dampe først sa du?”

“Hvordan får jeg svoren sprø?”

Men etter tre timer var resultatet klart , det ble perfekt ribbe denne gangen også. Denne søndagen har vært både trist og god på samme tid , nyheten om et dødsfall i familien har preget dagen. Jeg kan ikke noe for det , men hver gang noen i familien eller bekjente går bort får jeg den samme tanken. Jeg syns det er vanskelig å sitte her med døden pustende i nakken og se på at en etter en faller ifra , det er ingen mening i det for meg…

Det føles som en hel evighet siden jeg lå og kjempet min hittil livs største kamp , det er nå gått ett år siden jeg lå og svevde mellom liv og død. Fremdeles husker jeg det som om det var igår , den følelsen av redsel blir jeg aldri kvitt. Det hele begynte med en lett forkjølelse , lite ante jeg den kvelden jeg gikk til sengs at jeg neste dag skulle måtte overbevise en ambulanse lege at jeg fortsatt ville leve.

Neste dag våknet jeg opp gispende etter luft , luften ville liksom ikke ned i lungene mine. Men som alltid ville jeg ikke innrømme det for meg selv , jeg prøvde å overbevise meg selv om at dette var nok forbigående. Min mann kom som vanlig inn til meg om morgenen , men som meg skjønte ikke han heller hvor alvorlig dette var.

Jeg klarte ikke og si noe heller , der og da hadde jeg mer enn nok med meg selv . Men jeg husker den tanken når far og sønn dro den morgenen , en tanke jeg har bært med meg siden.

“Kjære Gud ikke la meg dø her jeg ligger , ikke la meg dø alene”

Alt jeg klarte å tenke på var at det kunne jeg ikke utsette min mann for , gi han dårlig samvittighet til evig tid . For det hadde faktisk kunne vært tilfelle , den morgenen var jeg i ferd med å gi opp. Aldri har jeg vært mer redd , aldri har jeg følt meg mer alene. Men jeg holdt ut , i to lange timer lå jeg og heiv etter pusten.

Klokken 09.00 gikk ytterdøren opp , aldri har jeg vært mer lettet. Men nå måtte jeg bare klare å stoppe henne , jeg måtte hindre henne i og gå ut med en firbeint venn. Ikke vet jeg hvor jeg fikk krefter fra , men jeg klarte å rope såpass høyt at hun faktisk hørte. Det var bare en ting å gjøre , ringe 113.

Det første en ambulanse lege spør om er om jeg har takket ja , ja til livsforlengende behandling. Assistenten min ble helt paff , dette var ikke noe vi hadde pratet om. Jeg hadde ikke for vane å diskutere slike ting med assistentene , fremdeles har jeg ikke det. Jeg klarte heldigvis og forklare en akuttlege at ja jeg ville leve , behandling skulle jeg ha.

De neste to ukene ble de lengste i mitt liv , aldri har jeg vært lengre nede i kjelleren enn akkurat da. Legene jobbet på spreng med meg døgnet rundt , aldri har det sett mørkere ut enn akkurat da. Jeg husker mine foreldre som sto ved sengekanten , og alt jeg klarte å si var at nå orket jeg ikke mer. Jeg hadde gitt opp , det fantes ingen krefter igjen.

Heldigvis begynte til slutt alt arbeidet og gi resultater , og på tredje uken begynte behandlingen og virke. Dagen før 40 års dagen min begynte jeg å ane et lite håp , et lite håp om å overleve. Bursdagen kom og jeg var helt utslitt , familien samlet seg på et lite rom for å spise kake. Selv sovnet jeg av flere ganger , kroppen var helt nedbrutt. Den store festen jeg hadde sett frem til måtte avlyses , istedenfor ble min 40 års dag feiret på et lite sykehusrom.

Noen dager etter min store dag tikket det inn en mail , en mail som for meg ble starten på begynnelsen. For midt opp i all elendigheten kom det et lite lys , et lys som ga meg nye krefter. Mailen var fra mitt søskenbarn , et søskenbarn fra mitt barndomsparadis. Han ga meg verdens fineste bursdagsgave , aldri har jeg fått noe vakrere.

Et av mine dikt hadde gått innpå han , når han leste det klarte han ikke holde tårene tilbake. Ved hjelp av en gitar hadde han nå gitt mine små ord en melodi , ved hjelp av sin egen sangstemme hadde han gitt mine ord nytt liv. Der lå den , en liten fil med en liten sang. En liten sang som ble så stor , den traff meg fra første strofe. Alene på et sykehusrom lå jeg når de første strofene strømmet ut av en liten datamaskin , ute var det blitt mørkt.

Alle følelser kom strømmende ut , alt jeg hadde båret på av sorg og smerte vekket en sang til liv. En sang om mitt liv , en sang om en lengsel så stor. Nå nærmer det seg igjen en ny bursdag , minner fra en sykehusseng kom sterkt tilbake i dag. Jeg fikk aldri feire min store dag , mest sannsynlig vil jeg aldri få den store festen jeg engang drømte om. Men jeg fikk en sang , en sang som for meg ble starten på en vei tilbake.

Dessverre har jeg ikke fått tillatelse til å dele den med dere , men gudene skal vite at jeg har lyst. For meg finnes det ikke noen vakrere sang , jeg har skrevet teksten om mitt eget liv. Under ser dere det lille diktet som ble til en sang , en sang som reddet meg ut fra et bunnløst mørke. Så takk Robert , du skal vite hvor mye det betyr. Takket være deg fant jeg veien tilbake , din sangstemme ga meg håp når det så mørkest ut…

I min stue ser jeg 

Smilende og blid 

En livsglad jente

Som lager sin egen sti

Med fremtiden for sine føtter

En fremtid så god

På sine barn hun gløtter

Med en kjærlighet så stor

Drømmene var mange 

Der hun trippet lett på tå

Selv om nettene var lange

Arbeidet hun på

Fjellet hun elsket

Og bølgene så blå

Med en stødig hånd

Passet hun på sine små

Men brått var livet over

Sykdom rammet hardt

Mørkt, men ingen sover

Hjertet hennes brast

I den samme stue

Med små tårer på kinn

Sitter nå en dame 

Tung i hjerte og i sinn

Ser på bilder og tenker 

På det liv hun har hatt 

Hennes drømmer sykdommen senker

Men viljen har den ikke tatt… 

Reklame | Linc frisør

Jeg vet knapt hva jeg skal si , tårene renner her jeg sitter. Endelig var dagen kommet , jeg kjente det på hele meg når jeg våknet idag. Med sommerfugler i magen sto jeg opp , tiden kunne ikke gå fort nok.

Men før jeg visste ordet av det var tiden der , og inn døren kom et fyrverkeri av en dame. Jeg tror faktisk gubben møtte sin likesinnede idag , for dette var en dame som pratet rett fra levra. Huset ble fylt med latter , vekk var alle sorger fra en ellers så trasig hverdag.

Aldri har jeg ledd så mye som jeg gjorde idag , og aldri har jeg følt meg bedre ivaretatt hos en frisør. Inn kom hun med eska full , flere hårtuster med rødfarger ble lagt på fanget mitt. For det viste seg at denne dama hadde tenkt å ta det fullt ut , hele tre rødfarger skulle opp i mine lyse lokker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ikke den som sier nei , her var det bare å sette i gang. Men jeg må innrømme at jeg kvapp litt når jeg så fargen etter den var blitt blandet , og det var da jeg forsto at dette kom til å bli litt av en forvandling.

Etter både klipp og farge var unnagjort så var det bare å vente , ventetiden ble brukt til å pønske ut hvordan dusjingen av håret skulle foregå. Men dette var en dame som tydeligvis var vant til å kaste seg rundt , og før jeg visste ordet av det ble hun like så godt med gubben og meg inn i dusjen.

Dere husker kanskje hvordan det gikk forrige gang gubben skulle vaske ut fargen , da ble jeg våt fra topp til tå. Men ikke denne gangen nei , for det beste samarbeidet oppsto mellom en frisør og gubben. Det er ikke hver dag jeg har så mye selskap i dusjen , men så er det ikke hvem som helst som får lov til å dele dusj med meg og gubben heller da 🤣

For en service jeg har fått i dag , jeg har ikke følt meg så fin siden jeg var på Vixen. Jeg har kjempet mot tårene i tre timer idag , men når hun gikk ut døren så klarte jeg ikke holde meg lenger. Til og med gubben ble imponert , så imponert at han betalte mer enn det vi hadde avtalt. Det tror jeg aldri har skjedd før , og bare det sier mye.

Så kjære Linda , tuuusen millioner takk. Jeg har ikke ord nok når jeg skal forklare hva dette betyr , men du skal vite at det betyr så uendelig mye for meg. Takk for en fantastisk behandling , og takk for at du tok deg tid til å hjelpe meg. Så hvis dere bor i Bergen og trenger en frisør time så anbefaler jeg på det sterkeste denne dama , søk opp salongen hennes Linc frisør , jeg kan love at dere ikke vil bli skuffet.

Under kan dere se bilder av hele prosessen og ikke minst resultatet til slutt , jeg kan ikke slutte å smile her jeg sitter. Til slutt må jeg takke min kjære slektning som fikk denne dagen til å gå i oppfyllelse , Karen-Marie du er helt fantastisk 🧡

Trommevirvel takk…….

For en dag!!!

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må også være sykepleier , sykepleier for mitt eget liv.

Jeg blir fortvilet når jeg er den som må gi kunnskap ,  gi kunnskap de som egentlig bør vite.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må være sjef for andre mennesker , det er jeg som må sørge for at jeg får den hjelpen jeg trenger.

Jeg blir fortvilet når jeg stadig må gjenta de samme prosedyrene , selv nedskrevne gjøremål blir ikke sett.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må sitte med et ansvar , et ansvar som er så krevende at selv de som er frisk blir tappet av krefter.

Jeg blir fortvilet når jeg stadig må påpeke om de logiske ting , logiske ting som ingen andre ser.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må opplyse om hva jeg trenger , opplyse om de innlysende ting.

Jeg blir fortvilet når mine kjære må stadig må ta over , gjøre den jobben andre egentlig skulle gjort.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må ha mer kunnskap , mer kunnskap enn de har gått på skole for å lære.

Jeg blir fortvilet når jeg hele tiden må ha oversikt , oversikt over alt rundt meg til enhver tid.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk ikke får leve mitt liv slik jeg vil ha det , min tid blir brukt til å passe på.

Jeg blir fortvilet når jeg hele tiden må sørge for , sørge for at jeg får den hjelpen jeg har krav på.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk stadig må kjempe , kjempe en unødvendig kamp for retten til å leve.

Jeg blir fortvilet når jeg må bruke opp min dyrebare tid , bruke tid på å krangle meg til de rettigheter jeg har krav på.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk hele tiden må rope ut , skrike ut at våres liv er like mye verdt.

Jeg blir fortvilet over jeg ikke lenger føler meg trygg , trygg på at systemet gagner de som trenger det mest…