Året 2020 har vært et rart år , vi har alle fått en del av friheten tatt bort i fra oss.

Men vi har også fått føle på et samhold , vi fikk igjen øynene opp for hva som betyr noe her i livet.

Ensomheten har aldri vært større for mange av oss , samtidig har nestekjærligheten blomstret som aldri før.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har alle fått føle på en redsel over en usynlig fiende , en fiende som når som helst kan ta fra oss det kjæreste vi har.

Vi har ofret mye dette året , noen mer enn andre.

Mange har blitt frarøvet en mulighet til å ta farvel , et siste farvel med sine kjære.

Våre eldre har sittet innesperret i månedsvis , uten mulighet til å se sine nærmeste.

Tryggheten forsvant når et virus kom , utryggheten tok over livene til oss alle.

Nå skal vi snart legge et langt og usikkert år bak oss , men usikkerheten tar vi med oss inn i det nye året.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål , vi vet fremdeles ikke når vi vil få livene våre tilbake.

Når den normale hverdagen vil vende tilbake er det ingen som vet , men en hel verden jobber på spreng for å kunne bekjempe en usynlig fiende.

Dette har vært et år på godt og vondt , samtidig har det vært det mest lærerike året for oss alle.

Vi har igjen bevist hvor sterke vi er , at så lenge vi står sammen så kan ingenting knuse oss.

Vi har igjen skjønt hvilke verdier i livet som er viktig , nestekjærlighet er viktigere enn materielle goder.

Nå har jeg bare et ønske for det nye året , et ønske om at vi tar med oss vår lærdom inn i et nytt år.

En lærdom som er rikere enn all rikdom i verden , gjennom samhold kan vi få mirakler til å skje….

God jul 🎄

Da var dagen her , den dagen jeg har gruet meg til i ukesvis. Her i huset er det ingenting som heter og handle litt etter litt , det er faktisk umulig og kjøpe inn noe spiselig før i siste liten. Ja for uansett hvor mye jeg prøver å gjemme unna så er det noen som finner det til slutt , jeg har nemlig fire sporhunder som finner det meste. Så som du sikkert skjønner så var det den dagen i dag , det var tid for den store julehandelen.

Jeg var ikke høy i hatten når jeg la meg igår , faktisk avsluttet jeg dagen med en aldri så liten skjennepreken. Denne gangen var det ikke en liten gutt som fikk seg noen velvalgte ord , denne gangen var det gubben som fikk høre det. Faktisk så truet jeg med å boikotte julehandelen , ja i vertfall hvis den kom til å ende som de tidligere årene. Fortsatt har jeg mareritt om fjorårets julehandel , at vi ikke ble bortvist på livsstid er utenfor min forstand.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alt jeg minnes fra et kjøpesenter er julepynt som blir revet ned , tær som blir overkjørt av en 200 kilos rullestol , gubbens høylytte banning , og en skjærende lyd fra en barnemunn fra start til slutt. Jeg orket ikke tanken på enda en kaotisk julehandel , og derfor følte jeg det var på tide med en litt føre var oppstramming. En ting var vi i det minste enige om , vi måtte ha hjelp med oss.

Egentlig var planen å ta med assistenten på handlerunde , men sent igår ble vi tvunget til å finne en annen løsning. Igjen var det sykdom , og igjen hadde vi ingen som kunne steppe inn. Ingen overraskelse der , hvert år når julen nærmer seg så blir det alltid mye fravær. Ja nå har det egentlig vært mye over det jevne , men det er påfallende mye mer når julen nærmer seg.

Så da måtte vi finne en annen løsning , og det i slike øyeblikk det kommer godt med å ha mange barn. Det er alltid en som kan , egentlig spiller det ingen rolle om de kan eller ikke , noen må bare finne seg i og være med. Dette året ble det nest eldste sønn som ble den utvalgte , det verste var at han sa ja med en gang vi spurte. Det er noen år siden han har vært med på noen julehandel , jeg tror neppe han hadde svart så fort ja om han visste hvordan det pleide å gå.

Vi skjønte fort at vi nå var i ferd med å bevege oss inn i løvens hule , vi hadde nettopp parkert utenfor kjøpesenteret når de opplyste på radioen at det var antydning til kaos på alle byens kjøpesentre. “Ja og det er før vi er kommet inn” var alt jeg klarte å tenke , men til gjengjeld var gubben mystisk stille. Faktisk hadde det ikke kommet en eneste glose på turen hjemmefra , og det var oppsiktsvekkende bare det. Det var ikke før jeg studerte han nærmere at jeg skjønte hva som foregikk , den anspente kjeven som gikk frem og tilbake var et synlig bevis på at han jobbet hardt med seg selv. Vi hadde to butikker vi måtte innom , leke butikken var første stopp.

For en tid tilbake fikk en liten gutt penger tilsendt i posten , og de ville han bruke idag. Han skulle nemlig kjøpe julegave til seg selv , og en drage sto øverst på ønskelisten. Vi valgte å ta leke butikken først av praktiske erfaringer , vi hadde større sjanse for å unngå en skrikende gutt dersom han hadde noe å holde på med. Nå gjensto det verste , og jo nærmere vi kom matvarebutikken jo fortere jobbet kjeven til gubben. Det var et øyeblikk der hvor jeg var redd for at den skulle gå ut av ledd , og plutselig angret jeg meg litt over en skjennepreken.

Vi for rundt i en matvarebutikk som piskede skinn , alt jeg så til gubben var svettedråpene som røpte hvor han var på vei. En liten gutt hadde som vanlig tatt plass på rullestolen min , og der satt han faktisk gjennom hele handlerunden. Han var strålende fornøyd med det han hadde fått , og det var ikke antydning til noe mas der vi beveget oss gjennom et hav av folkemengder. Jeg pustet lettet ut når jeg så kassen i det fjerne , jeg kunne nesten ikke tro at det var mulig å komme seg gjennom en julehandel uten en eneste glose eller spetakkel , om ikke det er et julemirakel så vet ikke jeg.

Men når det var tid for å betale to fullstappede handlevogner så klarte ikke gubben og holde seg lenger , lavmælt banning ble beviset på at vi hadde sprengt alle års julebudsjett. Nå sitter jeg her og hører på en høylytt banning fra kjøkkenet , for nå må matvarene stables på plass av en svett gubbe. Så nå skal jeg holde godt kjeft resten av kvelden , mens jeg lar gubben frese fra seg på et lite kjøkken…

Hver jul skjer det samme , alle følelser blir dobbelt så sterke.

Det er når høytiden nærmer seg at jeg igjen ser det , alle de tingene jeg prøver å fortrenge blir igjen synlige.

Tre små bokstaver har frarøvet meg alt , og når gleden skal være størst blir sorgen større.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg blir igjen påminnet om min egen hjelpeløshet , sorgen over alt jeg ikke kan gjøre blir igjen så synlig.

De magiske ting er blitt borte , sene kvelder med hemmelige gjøremål er forsvunnet.

Jeg ser henne enda for meg , en mor som brukte nattetimene for å glede sine små.

Små magiske ting som nå blir savnet , savnet av fire små.

Den mammaen er nå borte , tre små bokstaver slukte henne hel.

Juletiden blir aldri den samme igjen , nå er det kun det som må gjøres som blir gjort.

Men gudene skal vite at jeg prøver , prøver å bidra med det jeg kan.

Fortsatt prøver jeg å skape små magiske øyeblikk , men alt jeg blir sittende igjen med er en følelse.

En følelse av hjelpeløshet , en følelse av at alt jeg prøver på er forgjeves.

Det er i disse dager jeg virkelig må jobbe med meg selv , et sammenbrudd har aldri vært nærmere.

For vår jul blir hvert år en kamp , en kamp mot indre demoner.

Jeg ser det på mine kjære også , de har mistet en stor del av julen.

Julen vil aldri bli den samme igjen , uansett hvor mye en mor prøver…

Som jeg skrev i går så ble det ikke noe pepperkakehus på oss , og gubben var snar med å legge inn protest i går når han kom hjem fra en stressfull handlerunde. For første gang på alle disse årene så sto vi nå i fare for at juleforberedelsene ikke ble komplett , det blir ikke mye julestemning uten et pepperkakehus. Jeg så det ikke før sent igår kveld , det lå en ny mail i innboksen som tryglet om å bli lest. Mailen var fra en av fysioterapeutene mine , og hun kom oss til unnsetning igjen. For hun hadde nemlig et uåpnet pepperkakehus liggende som hun ikke trengte , og det kunne vi bare komme å hente om vi ville.

Så idag var jeg snar med å sende gubben ut på en kjøretur , et pepperkakehus måtte hentes fort som fy. Min datter var allerede i gang med baking av serinerkaker når han dro , og alene fikk hun ansvar med å holde tre små barn opptatt til gubben var tilbake. For nabobarna sto på døren midt under bakingen , og plutselig fikk min datter tre par ekstra hender som gjerne ville hjelpe.

Det ble fullt liv her , tre små satte seg ned rundt bordet ivrige etter å komme igang. Uten min datter vet jeg ikke hva jeg skulle gjort , at hun en dag blir en god mor er det ingen tvil om. Tålmodig viste hun tre utålmodige små hvordan det skulle gjøres , og det gikk ikke lang tid før en deilig duft begynte å spre seg i huset. Etterhvert kom gubben heseblesende tilbake , julen ble reddet av en juleengel. En liten eske med pepperkake deler ble satt på bordet , og han hadde også fått med seg en halv pepperkake deig.

Gubben har en oppgave hver jul , han må hvert år sette sammen et pepperkakehus. Etter noen år så har han heldigvis fått litt erfaring , jeg husker enda første året den oppgaven ble delegert til en finnmarking. At kjøkkenet sto i fare for å bli brent ned er ingen underdrivelse , ja det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om gubben ville overleve seansen. Året etterpå ble ikke hakke bedre , for i det gubben åpnet esken så kunne gloser høres over hele nabolaget. Det viste seg nemlig at delene til et pepperkakehus var gått i tusen knas , og svetteperlene kunne igjen sees i panna på en halvskallet gubbe.

Da gikk det heldigvis bedre i dag , etter knappe 20 minutter var et pepperkakehus satt sammen. Enda godt var det , for i dag har lunta vært kort hos en finnmarking. Vi ble nemlig sittende oppe til langt på natt i går , for når den optimale julefilmen plutselig begynte 23.30 så ga jeg ikke han noe valg. Love actually må sees hvert år , da får det heller våge seg at det blir litt sent. Så klokken ble faktisk 03.15 når vi kom oss i seng , da er det ikke så rart at lunta var litt kort i dag.

Jeg har ventet i hele dag på høydepunktet for kvelden , for i dag var det endelig tid for finalekampen i håndball. Etter en oppladning med bronsefinalen så var endelig tiden der , nå krysset jeg bare fingrene for at de norske jentene klarte å holde nervene under kontroll. Etter en bronsefinale som beviste at alt kunne skje , så innstilte jeg meg på en nervepirrende kamp. Heldigvis klarte de å dra det i havn , og etter 60 nervepirrende minutter kunne vi slippe jubelen løs. Så nå skal jeg bare nyte kvelden videre , nok en dag går nå mot slutten…

Livet mitt ble ikke slik jeg hadde sett for meg , noen ganger føles det ut som om jeg ikke har noe liv lenger.

Min styrke blir hver dag satt på prøve , prøvelser som tærer meg sakte men sikkert ned.

Med en fot i graven så må jeg fortsatt klare , klare å takle at tre små bokstaver river meg i stykker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tre små bokstaver er blitt mine hengelåser , en etter en låser de bort min evne til å leve.

Hengelåser som stadig blir større , som fjell trykker de meg ned.

Ned i mørket og ensomheten , et mørke uten en rømningsvei.

Men tre små bokstaver bringer også med seg kameler , kameler som er umulig og svelge.

Store kameler som aldri forsvinner , for hver dag som går blir de stadig flere.

Himmelen har aldri vært nærmere , men for å komme dit må jeg gjennom et helvete.

Et helvete bestående av lidelse og sorg , et helvete fylt av hengelåser og kameler.

Men alt jeg kan gjøre er å vente , vente på at et helvete slipper meg løs.

Vente på at kroppen får nok , vente på at hengelåsen låses for godt.

Jeg er lei av et liv fullt av kameler , jeg er lei av et liv som stadig blir satt på prøve.

Jeg er lei av å leve i et helvete , leve i et helvete ingen forstår.

Jeg er lei av å stadig måtte være sterk , lei av å være sterk når jeg aldri kan bli sterk nok.

Men mest av alt er jeg lei av å vente , vente på at en himmel kommer nær nok…

Det gikk ikke lang tid etter at jeg sto opp i dag at jeg innså at julekaoset var i gang , for som vanlig er gubben ute i siste liten. Jeg har ordnet med alt av gaver og julepynting av hus , så det som nå gjenstår er mat og handle inn til julebakst. I ukesvis nå har jeg bedt han om å kjøpe inn et pepperkakehus , det blir ikke jul før vi har pyntet det med barna. Men som vanlig mente han at han hadde goood tid , var det noe butikkene hadde nok av så var det nettopp det.

Jammen sa jeg smør , dagens handlerunde ble nok ikke like enkel som gubben hadde sett for seg. “Hva er perlesukker” var det siste han spurte meg om før han dro , det spørsmålet alene ga meg noen antagelser om hvordan denne butikkrunden kom til å bli. For når man skal bake her i huset så er det ikke det beste sjakktrekket og sende gubben på butikken , ja i vertfall ikke alene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En liten gutt var derimot strålende fornøyd , to nabobarn kom så fint og hentet han på døren her. Han var bare glad for å slippe å være med , og i etterkant så tror jeg det var like greit. Med ett par ting på en handleliste for gubben ut , far og sønn for i hver sin retning. Igjen satt jeg , koblet opp til 1,3 liter med flytende mat og væske som skulle inn i systemet mitt. Akkurat det tenkte jeg ikke særlig over , for gubben ville nok komme tilbake i god tid før den var ferdig.

En liten gutt koste seg hos naboen , de har fått herjet både ute og inne. Jeg fikk både video og bilde av tre små , det var ingen tvil om at hadde det som plommen i egget. Gubben derimot var det tydeligvis verre med , han kom jo aldri igjen! Etter nesten to timer borte så begynte jeg å kjenne det , de 1,3 literne måtte nå ut igjen. Ikke skjønte jeg hvor han var eller hva han holdt på med , men at han måtte komme hjem det var det ingen tvil om. Derfor fikk jeg min datter til å ringe , og selv om hun satt i et annet rom hørte jeg hvert eneste ord av samtalen.

Datter : “Hvor er du”

Gubben : Sat#n, HÆL####

Datter : “Hallooo hører du meg”

Gubben : fi##a på Dovre , ja Æ høre dæ”

Datter : “Ja du må komme hjem , mamma må på do”

Nye gloser kunne høres i andre enden , gloser som slettes ikke egner seg på trykk. Men jeg fikk med meg ordene “stikk en kork i ho” og ordet pepperkakehus før det ble brutt , og da skjønte jeg at nå kokte det i toppen på en halvskallet gubbe. Det viste seg nemlig at mor sin mistanke stemte , butikkene var utsolgt for både pepperkakehus og deig. En svett gubbe kom trampende inn døren her , og utifra glosene som fortsatt var inntakt så fant jeg ut det beste var å holde kjeft.

Heldigvis roet han seg såpass at jeg kom meg på do , og det var i grevens tid. Så nå nekter en gubbe og ta en handlerunde alene , mor og datter må tydeligvis være med skal det bli julemat i år. Likevel har dagen vært god , og det ble litt baking på tross av alt. Serinerkaker er en av våre favoritter , og når mor ikke kan bake så tar datter over. Dagen ble fullkommen med besøk av min eldste bror og en uventet blomsterlevering på døren her. En nydelig juledekorasjon fra en dame i Vardø fikk tårene til å komme , jeg er så heldig som har så mange fine mennesker rundt meg.

Men besøket hadde ikke før dratt når gubben plutselig løp ut døren igjen , nå var det noe i gjære. Det gikk ikke mer enn 30 minutter før han var tilbake , og en svær eske ble plassert fremfor meg. Min julegave fra gubben fikk jeg i dag , en lydbjelke og basshøytaler ble pakket ut , og når alt var koblet opp så fyrte min datter i gang musikken. Plutselig ble det full fest i min lille stue , og for en lyd!! Med basshøytaleren plassert rett bak godstolen min så fikk jeg virkelig kjenne på kreftene , spesielt når sønnen fyrte i gang Sandman av Metalica. Så nå sitter jeg her og rister , med denne i hus så blir det vel litt av en jul….

Mine ord er for det meste lydløse , usynlige for de som hører men synlig for de som ser.

Alt jeg har igjen er mine tanker , innerste tanker som blir til mine ord.

Ord som forteller en historie , en historie fra et liv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mitt liv , min siste reise blir dokumentert ved hjelp av lydløse ord.

Men det hjelper lite med ord dersom man ikke har noen som lytter , alle ord trenger å bli hørt.

Uansett hvor ubetydelige de er så forteller de noe , det er alltid en mening bak hvert ord.

Noen ganger kan vi lese ordene mellom linjene , og noen ganger er det de ord som aldri blir sagt som er de viktigste.

Alle ord er like viktig , men det aller viktigste er at de blir hørt.

Jeg har mistet min sterke stemme , mine lydhøre ord blir stadig færre.

Men mine lydløse ord er mange , mange og med en kraft så stor.

En kraft som stammer fra dere , dere som ser mine lydløse ord.

Dere gir mine ord ny kraft , gjennom dere får mine ord et nytt liv.

Mine ord er ikke bare små ord på et hvitt ark , de får en betydning når de treffer dere.

Uten dere er mine ord fortapt , uten dere blir de ubetydelige.

Dere ser alle ord , noen av dere ser også de ord som gjemmer seg mellom linjene.

Derfor er disse ordene til dere , lydløse ord som sier takk.

Takk for at dere ser meg , ser mine lydløse ord.

Mine ord hadde ikke hatt betydning uten dere , uten dere hadde mine tanker aldri nådd ut.

Hver dag blir nye ord til , nye ord som blir sett av dere.

Derfor er mine ord i dag til dere , ord som sier takk for at dere ser…

Endelig var dagen kommet , denne fredagen er startskuddet for en 16 dagers lang juleferie. Så i dag våknet jeg opp lykkelig vitende om at jeg snart ville få alle mine hjem for en stund , og det er ingenting som gir meg større glede enn det. Jeg har ventet på denne dagen så lenge nå , og nå var den endelig her. Ut i fra en munter lyd på badet så var det andre også som var glad , og plutselig sto en liten gutt fremfor meg.

“Mamma i dag begynner ferien , nå er det ikke lenge til nissen kommer”

Han var så fin der han sto i nye sko og med nyjakka på , jeg innså igjen at vår lille gutt er ikke så liten lenger. Jeg ble dratt tilbake til fjorårets opplevelse der jeg lå , denne julen kunne like så godt ha vært uten meg. Men her lå jeg altså , lå og stirret inn i øynene på min vakre gutt. Øyne som fortalte meg alt , de fortalte meg hvor heldig jeg var.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gubben hadde selvfølgelig glemt julekalenderen igjen , så igjen måtte jeg avlede en liten gutt mens jeg så hvordan gubben listet seg rundt i bare trusa med en liten overraskelse i hendene. Han hadde akkurat fått gaven ned i dagens luke når en liten gutt kom på det , og nå hadde han ikke tid til å høre på mor lenger.

” PAAAAAPPAAA , hvor er du , vi må jo sjekke kalenderen “

Dagen i dag har vært rolig som alltid , eneste forskjellen er at jeg har kost meg idag. Jeg visste at denne dagen ble den siste rolige på en stund , så her var det bare å nyte stillheten mens man kunne. Jeg har sett på serie både for meg selv og med en av mine sønner , aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle like Star Wars. Men det sa jeg om Hobitt filmene også , og det var også takket være min sønn at jeg ble hektet på de også. Før jeg ble syk så hadde jeg og han en fast juletradisjon , hvert år gikk vi på kino sammen og så den nye Hobitt filmen.

Det er på denne tiden alle minner kommer sterkere tilbake , det skal så lite til før et nytt minne blir trigget. Midt i mimringen gikk ytterdøren opp med et smell , og raske barneskritt kunne høres i gangen. Far og sønn kom lykkelig inn her , endelig var det ferie. Nå begynner endelig den tiden jeg verdsetter mer enn noen annen tid på året , dagen i dag er starten på mange dager med julekos…

Jeg var bare en jente selv når mitt første barn så dagens lys , 17 år gammel ble jeg mor for første gang.

Med en nyfødt prins i armene ble jeg stående og se på at alle drømmer forsvant , lykkerus ble til sorg på et øyeblikk.

En nybakt far forlot oss , livet ble for tungt for han.

Igjen sto jeg , 17 år med et nytt liv på mitt fang.

Noen år etterpå skjedde det på ny , en ny liten prins kom til verden

Men igjen slo lynet ned , enda en far ble tatt av døden.

Begge hendelsene husker jeg som om de var i går , som en sakte film spilles de av i mitt hode.

Helt siden den gang har jeg gjort alt i min makt , alt jeg kunne for å passe på mine små.

Men gudene skal vite at jeg har gjort feil , mange feil som ung mor.

Likevel har jeg aldri gitt opp , to små gutter ble redningen i en mørk tid.

Men når jeg sitter her og tenker tilbake så er det en ting som fortsatt plager meg , en ting som fremdeles gjemsøker meg den dag i dag.

En ting som gjør meg rasende , og som får meg til å krympe innvendig når jeg tenker på det.

Jeg var ganske ung når jeg skjønte at livet er en kamp , en kamp som du alene må takle.

Bare 17 år gammel opplevde jeg mitt største mareritt , en altfor ung gutt så ikke andre valg enn å ende sitt liv.

Jeg ble sittende igjen med en tre måneder gammel gutt , alene måtte jeg klare å finne en vei ut av sorgen.

Aldri fikk jeg tilbud om hjelp , det var da jeg oppdaget et mangelfullt system.

For selv etter at jeg hadde fått livet mitt snudd opp ned fikk jeg ingen tilbud om hjelp , den eneste samtalepartnere som strakk ut en hånd var presten.

Aldri har jeg følt meg mer alene enn da , mine tanker og følelser lukket jeg inne.

Selv etter å ha opplevd selvmord på nært hold så var jeg ikke kvalifisert , hvis jeg hadde behov for psykolog så måtte jeg ordne det selv.

Jeg var et vrak etter den opplevelsen , lite visste jeg at jeg skulle oppleve det samme enda en gang.

Etter noen år opplevde jeg det igjen , igjen raste verden min sammen.

Men igjen uteble hjelpen , jeg fikk ikke tilbud om noe som helst.

Når jeg ser tilbake så blir jeg bare forbanna , jeg kan ikke la være å tenke på at livet kanskje ville vært annerledes om jeg hadde fått den hjelpen jeg så sårt trengte.

Men jeg ble igjen sittende alene , og denne gangen hadde jeg to små og passe på.

For fem år siden slo lynet ned igjen , og denne gangen var det mitt liv sto i fare.

Etter så mange år så hadde jeg trodd at en endring hadde skjedd , men jeg oppdaget fort at systemet fortsatt er mangelfullt.

Nå var det mine barn som gjennomgikk en krise , nå var det de som ikke fikk tilbud om hjelp.

Mine små som jeg har gjort alt i min makt for å beskytte , nå var det de som måtte føle på det jeg engang gjorde.

Hele livet mitt har vært preget av et system som ikke virker , en helsehjelp som uteblir når du trenger den som mest.

I årevis har jeg prøvd å skaffe hjelp til mine kjære , mine kjære som må sitte og se på at jeg sakte dør.

Jeg trodde jeg hadde klart det for en stund siden , men nå vet jeg ikke hva som skjer.

Dårlig kommunikasjon og lange ventelister gjør at håpet mitt forsvinner , systemet fortsetter enda og svikte meg og mine…

Heldigvis har natta vært litt bedre , og det trengte jeg virkelig. I dag var det egentlig tid for en real vask , hver torsdag skal denne kjerringa i dusjen. Men jeg klarte bare ikke , flere netter med manglende søvn har tappet meg for krefter. Derfor var valget enkelt i dag , det ble godstolen og serie fremfor en slitsom dusj. Som dere sikkert vet så er noe av det første jeg gjør om morgenen er å sjekke mailen , det er alltid noe nytt som har dukket opp i løpet av natta. Fire nye mail lyste imot meg , og en av dem gjorde meg veldig glad.

Jeg blir like glad hver gang media tar kontakt , det er ingenting som betyr mer for meg enn å få belyst hvordan det er å leve med denne sykdommen. Hver lille notis gjør meg glad , hvert oppslag om ALS gir meg håp. I dag var det en av avisene her i Bergen som tok kontakt , de lurte på om de kunne få dele et av mine innlegg. Det betyr mye for meg at de følger med meg , og at de ønsker å belyse mine innlegg om denne sykdommen.  Mest sannsynlig så kommer det i helgen , men jeg deler så fort jeg vet. Så det ble en god start på dagen i dag , og bedre skulle den bli.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For i dag skulle en venninne av meg komme på besøk , og nå er det altfor lenge siden sist vi traff hverandre. Jeg hadde gjort julegavene klar , og det ble fort tydelig at min venninne og mannen hennes ikke kom tomhendt de heller. En pose med både hjemmelaget julebrød og brente mandler ble plukket frem , og til slutt en nydelig juleblomst som ble plassert i vinduet slik at jeg kunne se den.

Det var så koselig å se dem igjen , ja selv om besøket denne gangen ble litt kort. Heldigvis er stemmen min også bra idag , så jeg fikk en god samtale med min gode venninne. Og det trengte jeg , jeg trengte å føle at jeg kunne holde en samtale uten at stemmen sviktet. Jeg følte meg så lykkelig etter hun var gått , for det er ikke så ofte lenger at jeg kan si alt jeg trenger muntlig.

Dagen har gått forrykende fort , og plutselig kom en liten gutt løpende inn her. Et stort smil og ett par hender bak på ryggen fortalte det meste , en liten gutt hadde en overraskelse med seg hjem. Et rundt lite julebrød ble vist frem , to små barnehender holdt det stolt frem. Mors hjerte smeltet når hun hørte en liten gutt si , “nå kan du og jeg kose oss i kveld mamma.”

Men det var ikke bare en liten gutt som hadde en overraskelse på lur , i dag kunne også jeg overraske litt. For i dag kom pakken jeg har ventet på , en jakke og to par sko kunne hentes i dag. En liten gutt ble så glad , han kunne ikke få det på seg fort nok. Det er godt å se at det ikke bare er harde pakker som betyr noe , han gleder seg like mye uansett hva han får. Så denne dagen har vært god , og nå håper jeg julen vil gi meg mange slike dager..

.