MAMMA PÅ HJUL

Selv om formen min er mye bedre nå så er jeg fremdeles sliten, men ikke sliten nok til at jeg har lyst til å gjøre hundre ting. Jeg er nå inne i den “nå er det kjedelig” fasen å være syk, heldigvis for min del dukket det opp noe som ga meg en real utfordring. Viltkameraet kom nemlig forrige uke, og det skulle vise seg å gi både meg og min mann noe å fikle med.

Min mann som ikke forstår engelsk bannet kraftig når han oppdaget at bruksanvisningen ikke kom på norsk, ikke det at jeg tror det hadde hatt noe å si om den faktisk hadde kommet med en norsk utgave. Min mann skyr nemlig bruksanvisninger, jeg kan telle på en hånd de gangene han faktisk har vært nødt til å ty til bruksanvisningen i løpet av disse 17 årene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men selv uten bruksanvisning fikk gubben viltkameraet opp og gå, og det var da min jobb begynte. For når gubben tok inn kameraet og koblet det opp til datamaskinen min fikk jeg sjokk, det var hundrevis med få filmsnutter fra det siste døgnet. Det var da jeg skjønte at dette kom til å ta tid, i tillegg innså jeg at jeg ikke kunne laste opp hundrevis av små video snutter.

I over et år nå har jeg hatt et video redigeringsprogram liggende på datamaskinen min, men jeg har aldri funnet ut av hvordan det fungerer.  Jeg har vel aldri orket å sette meg inn i det skal jeg være ærlig, men nå som jeg hadde hundrevis av filmsnutter å gå i gjennom hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte finne ut av det redigeringsprogrammet, for først da kunne jeg sette sammen disse små film snuttene.

Hele helgen har jeg prøvd å finne ut av det, slike ting er ikke fullt så enkelt når man kun har to øyne til redskap. For mens dere funksjonsfriske kan bruke fingrene til å skrolle dere lekende lett gjennom ting på nettet så kan jeg bare bruke øynene mine, og det er ikke like enkelt bestandig.

Men stoltheten blir desto større når jeg faktisk får det til, og på lørdags kveld knakk jeg endelig koden på video redigeringsprogrammet. Tre korte filmsnutter ble satt sammen til en film, og jeg kunne se stoltheten i øynene på gubben når jeg viste han filmen. Så nå har jeg laget tre filmer av dyrelivet her hos oss, og nå kan jeg dele de mest dere.

Den første filmen er ble fanget opp av viltkameraet midt på natta, opprinnelig var det to filmer, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke laste ned den ene filmen. Det skjer tydeligvis mye spennende her på natten, vi vet det er ugler her i området, vi har hørt de på kvelden men vi har aldri sett de.

Den andre filmer er av ekornene og fuglelivet rundt ekornmateren, tre små video snutter som jeg har limt sammen til en.

Den tredje filmen er filmet fra klokken 11 00 på formiddagen til 19 30 på kvelden, rådyrene på filmen bryr seg tydeligvis ikke om klokken, de kommer midt på lyse dagen og bryr seg lite om oss som bor her. Filmen er på fire minutter, så se gjerne hele filmen for å få med deg alle blinkskuddene…

Det var alt for meg denne gangen, men jeg regner med viltkameraet kommer til å fange opp flere fantastiske små øyeblikk, og da skal jeg dele de mest dere.

Hilsen fra en nyforelsket naturfotograf…

Dette har vært en grusom uke, det er lenge siden jeg har vært så dårlig. Jeg har hatt feber hele uken, men det verste har vært den smerten i hodet og nakken. At jeg har hatt en urinveisinfeksjon er jeg ikke i tvil om, men denne gangen har jeg nok også pådratt meg influensa. Det har vært en grusom uke, men i dag føler jeg meg heldigvis mye bedre.

Men selv når jeg er dårlig så må jeg kjempe for å få hjelp, og det er det som gjør at jeg blir så inderlig forbanna! Det hele begynte på mandag, da ba jeg hjemmesykepleien ta en urinprøve av meg.  De tok en test uten å få utslag, men det var da det første problemet oppsto. For jeg skulle egentlig leverer inn urinprøven til fastlegen min, men det gikk bokstavelig talt i vasken når hjemmesykepleieren tømte ut urinprøven i do.

Fastlegen min er ganske vanskelig på det området, hun nekter å skrive ut antibiotika uten urinprøve. Jeg hadde ikke krefter til å ta en ny når hjemmesykepleieren kom tilbake noen timer etter, og ikke fikk jeg anledning til å ta en ny dagen etter heller. Jeg har nemlig ikke assistenter på dag for tiden, alt har gått helt i grus nå før sommerferien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Siden gubben ikke kunne være mer borte fra jobb før han går ut i ferie så har mine eldste barn byttet på å være hos meg, ja mine foreldre har også vært nødt til å stille opp. Dagene gikk og jeg ble bare dårligere og dårligere, og jeg skjønte at uten antibiotika kom jeg aldri til å bli bedre.

Det er ikke ofte jeg ber fastlegen om hjelp, jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har kontaktet henne de siste årene. På onsdag var jeg så elendig at jeg så stjerner, og det var da jeg ba min mann kontakte lungelegen min. Selv om han var på ferie så reagerte han med en gang, og dagen etter kunne vi hente ut antibiotika fra apoteket.

Lungelegen hadde skrevet ut mange tabletter, så nå har jeg liggende til neste gang jeg har behov for antibiotika. Jeg er så glad for at jeg har den lungelegen jeg har, Ove Fondenes er en fantastisk mann. Han strekker seg langt for sine pasienter, selv på sin egen fritid kommer han oss til unnsetning.

Jeg fikk en real hestekur med antibiotika, en tre dagers kur som jeg virkelig har hatt effekt av. Fremdeles er jeg litt pjusk, men i forhold til hvordan jeg var tidligere i uken så er jeg ti ganger bedre nå. Jeg har en mistanke om at jeg har hatt covid influensa i tillegg til urinveisinfeksjon, for så dårlig har jeg ikke vært på mange år.

Jeg har fått så mange meldinger og kommentarer fra dere de siste dagene, og det har varmet mye skal dere vite. Jeg har ikke hørt krefter til å svare, men jeg har lest alle deres varme ord. Det er når jeg ligger nede for telling at dere virkelig gir meg lys i mørket, og det betyr så uendelig mye for meg. Så tusen takk til alle dere som har sendt meg melding og lagt igjen varme kommentarer, dere er grunnen til at denne bloggen fortsatt lever…

Jeg har kjent på det hele helgen, noe var på gang. Formen har vært dalende, men det var først på søndag at det virkelig begynte å slå ut. Feberen begynte å stige, og en lett surkling i brystet ga meg frysninger på ryggen.

Sist gang jeg var innlagt på sykehus var juli 2022, og det var på grunn av dehydrering. Jeg har ikke vært innlagt en eneste gang etter det, ikke har jeg vært syk heller med infeksjoner. Det er kun urinveisinfeksjoner som har satt meg ut av spill de siste årene, så jeg har vært veldig heldig.

Jeg har stor tro på at vaksineringen jeg har fått de siste årene har hjulpet meg, både mot covid, influensa og lungebetennelse. Jeg vet hvor lite kroppen min tåler, og jeg vet at en infeksjon fort kan bety kroken på døra for meg. Så når jeg følte at det begynte å surkle i brystet på meg ble jeg redd, for mye slim i brystet kan gi meg alvorlige problemer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så denne uken har ikke startet bra for min del, i hele går måtte jeg bruke masken for å få opp slimet. Mye slim gir meg pusteproblemer, og uten respirator maskebehandling hadde jeg ikke hatt sjans. Takket være den fikk jeg opp mye slim i går, men fortsatt har jeg mye igjen. Så nå krysser jeg bare fingrene for at dette ikke blir verre, for dette er helt pyton…

Jeg satt ute og solte meg her om dagen da jeg plutselig fikk øye på noe i sidesynet, et lite nysgjerrig ekorn nærmet seg forsiktig. Først klatret det opp i huset hvor det visste maten lå tilgjengelig, og der ble det sittende en stund. At jeg satt to meter unna brydde den seg ikke om, den hadde nok forstått at jeg ikke var en trussel.

Nettopp det fikk jeg bevis på like etter, for plutselig kom det lille ekornet opp på verandaen. Det er ikke første gangen det har skjedd, for det har stått utenfor vinduet flere ganger og kikket inn på meg. Gubben sier han skal legge nøtter i fanget på meg neste gang jeg sitter ute, så kan jeg sitte der til ekornet kommer.

Nå har jeg og gubben bestilt oss viltkamera, det skal vi montere opp når det kommer. Det er nemlig tre ekorn som er her til tider, men det er svært vanskelig å få fanget de på film. Håpet er at viltkameraet skal fange de opp, og da kan jeg dele filmen med dere.

Men i mellomtiden deler jeg dagens bilder, og ønsker dere en riktig god helg fra oss her i ekorn huset…

Det har vært så hektisk rundt meg i det siste at jeg har jo glemt å fortelle dere det viktigste, for jeg var jo på sykehuset forrige uke. Med alt som skjedde forrige uke så har jeg helt glemt av det, for jeg var mer opptatt av å komme meg på tur med buekorpset og en liten gutt.

Forrige torsdag var det igjen tid for kontroll, og normalt sett må jeg alltid innom nevrologen først. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har prøvd å nevne smerteproblematikken min for nevrologen, men jeg har fått liten respons de gangene jeg har tatt det opp. Så når jeg skjønte at jeg hadde fått time hos lungelegen først denne gangen bestemte jeg meg for å prøve å ta det opp med han, for jeg visste at han ville lytte.

Lungelegen min er nemlig en fantastisk mann, han strekker seg langt for sine pasienter både på jobb og sin egen fritid. Jeg har sendt han mailer i helgen flere ganger og fått raskt svar, og har vi problemer med respiratoren er han alltid tilgjengelig. Så når jeg nevnte smertene mine for han ble det fortgang kan du tro, han kontaktet nevrologen min og samme dag ble det skrevet ut en resept på et nytt smertelindrende preparat jeg kunne prøve.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden jeg sliter med å få sove om natten på grunn av smertene, så skulle jeg prøve å ta Neurontin på kvelden før jeg la meg. Det har jeg nå prøvd i en uke nå, og ja søvnen er blitt mye bedre. Men jeg tror Neurontin tabletten sammen med sovemedisinen slår meg helt ut, for jeg merker ikke så mye forskjell på smertene. Det viktigste er likevel at jeg får sove på natten, så enn så lenge fungerer de.

Men det er ikke bare smertene mine jeg har hatt problemer med den siste tiden, for madrassen i sengen min har også bydd på problemer den siste tiden. Jeg har nemlig en luft madrass som vi selv kan regulere luften i, men den siste tiden har jeg fått vondt i korsryggen hver gang jeg har blitt lagt i sengen.

Jeg og gubben har kranglet om dette i lengre tid, for mens jeg mener det er luftdysene i madrassen jeg føler på, så mener gubben det er psykisk. Jeg har prøvd å få gubben til å forstå at madrassen er fylt med luftdyser, men gubben har som vanlig nektet å høre etter. Men i dag fikk fikk jeg beviset jeg trengte, for ergoterapeuten min hadde tatt kontakt med produsenten av madrassen min.

De trodde kanskje det var overpolstringen som hadde blitt tynnslitt, og det kunne være grunnen til at jeg kjente luft cellene i madrassen. Så nå kan gubben stikke den “det er bare psykisk” teorien sin en viss plass der solen aldri kommer til, for ingen skal fortelle meg at jeg bare innbiller meg ting!

Alle prøver hos lungelegen viste seg å være stabile, så igjen kunne jeg puste lettet ut. Nok et år kan jeg gå inn i sommerferien med avslappede skuldre, og det gjør meg veldig takknemlig. Det eneste jeg kan håpe på med denne sykdommen er at jeg holder meg stabil så lenge som mulig, for en kur er for lengst ute for meg…

Noen ganger vil jeg bare gi opp, legge meg under dyna og bare bli der.
Ligge i mørket og syns synd på meg selv, kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet. Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet, late som at en hel verden ikke eksisterer. I en liten stund er det ingen som har det verre, livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.

Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke, jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen. Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet, samvittigheten veier størst. For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer, den samvittigheten har reddet meg mang en gang. Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp, selv om jeg føler at hele livet butter i mot.

For det er ikke bare jeg som har det vondt, mine kjære bærer også på den samme sorgen.  Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann, jeg har sett den i øynene på mine fire barn. Hver dag ser jeg sorgen i øynene deres, og hver gang jeg ikke kan delta på ting føler jeg smerten deres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ser det på min mann de gangene han må alene må gjøre de samme tingene som vi før brukte å gjøre sammen, og jeg ser det på mine barn hver gang de gjør aktiviteter uten at deres mamma kan delta. Men den største smerten får jeg fra en liten gutt, for nå etter ti år med en syk mamma kan han se hva han har gått glipp av.

Jeg ser det hver gang vi er på skole sammenkomster, der alle andre elever møter opp med to friske foreldre mangler du en. Tilstedeværelse er det viktigste hører jeg mange si, men for en liten gutt er deltakelse viktigere. Han vil ha det alle andre har, to friske foreldre som kan hjelpe, lære og finne på ulike ting med han.

Så nei jeg klarer ikke legge meg ned i selvmedlidenhet, for jeg er ikke den eneste som har det vondt. Mine barn sin smerte er større enn min, det er de som har mistet mest etter jeg ble syk. Så når jeg kjenner selvmedlidenheten kommer snikende og jeg bare har lyst til å grave meg ned, da går tankene til mine kjære, for deres sorg er større enn min…

Denne helgen har opplevelsene stått i kø, og det kan vi takke Sandviken Bataljon for. På fredag dro vi ut til Bruvoll camping på Hundvin der langturen til buekorpset skulle arrangeres i år, og der var en liten gutt allerede på plass. Jeg kan ikke få takket foreldrene til kompisen til vår gutt nok, for de har virkelig stilt opp for oss den siste tiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For selv om vi også skulle ut dit på fredag så hentet de vår gutt tidligere på dagen slik at deres sønn og vår skulle få tilbringe litt tid sammen. De to går i samme klasse, og det siste året har de hengt sammen som erteris. De har det så kjekt sammen, og det fikk vi et bevis på når vi omsider kom oss ut på campingen.

Vår gutt hadde knapt nok tid til å prate med oss, han var opptatt med de andre ungene som var der. Det ble så tydelig hvor godt miljø det var i buekorpset, og selv om det er stor aldersforskjell mellom de yngste og de eldste, så stiller de eldste bestandig opp for de yngste og passer godt på de.

Det var ikke spesielt bra vær når vi ankom campingen på fredag, men heldigvis våknet vi opp til sol og blå himmel på lørdagen. Akkurat det kunne ikke passet bedre, for buekorpset hadde planlagt flere gøyale aktiviteter. Først på planen var en løpekonkurranse, og der stakk vår gutt av med seieren blant de minste.

Deretter ble det arrangert skytekonkurranse og vannkrig, men det fikk dessverre ikke vi med oss. Vi måtte nemlig dra litt tidlig på lørdag, for jeg hadde en frisørtime som jeg ikke kunne gå glipp av. Vår gutt skulle bli igjen og overnatte den siste natten hos kompisen sin, og det er første gang han har turt å sove hos noen andre.

Det er ingen tvil om at buekorpset har hatt en positiv effekt på gutten vår, og han har virkelig vokst etter han begynte. “Jeg skal gå i buekorpset i tjue år” sa vår lille gutt for en stund siden, og i dag fikk vi se med egne øyne hvor mye buekorpset betyr for han.

For i dag var siste marsjdag for sesongen, og der skulle det hele avsluttes med medalje og pokal utdeling. Vi sto og ventet på de på Sandvikstorget, og det var et fantastisk syn når de kom marsjerende ned gaten. Jeg måtte virkelig kjempe mot tårene når vår lille gutt kom til syne, jeg kunne se stoltheten i øynene på han.

Men når medalje og pokal seremonien begynte klarte jeg ikke holde meg lenger, for vår gutt ble ropt opp hele to ganger. Først fikk han medalje for kappløpet dagen før, og så fikk han pokal for beste nybegynner. Det var en stolt gutt som tok i mot pokalen, og det var en stolt mor som sto på sidelinjen å så på.

Jeg kan virkelig anbefale buekorps livet til andre, og spesielt når det gjelder Sandviken Bataljon. De trenger flere soldater så det er bare å hive seg med, sesongen er kort og varer kun fra mars til juni. Vi er i hvert fall veldig glad for at vår gutt ville begynne, for han har virkelig blomstret opp siden oppstart. En stor takk til Sandviken Bataljon for en super helg, og for å ha tatt vår lille gutt i mot med åpne armer…

Ps: Jeg fikk klar beskjed fra en liten gutt når jeg ba han smile, “Nei mamma, en god soldat smiler ikke når han er på oppdrag”… 

Jeg fikk bange anelser når invitasjonen kom, og enda verre ble det når gubben overraskende nok sa ja til å være med. For på onsdag skulle fotball laget til en liten gutt ha siste trening før sommerferien, og i den anledningen ble alle foreldre invitert til å spille kamp mot barna.

Aldri i livet hadde jeg forestilt meg at gubben skulle si ja, for i løpet av de 16 årene vi har holdt i lag har jeg virkelig fått erfart hvor mye gubben hater trening. Dessuten har gubben aldri sagt ja til slike invitasjoner så lenge jeg har vært sammen med han, så jeg var skråsikker på at han kom til å si nei denne gangen også.

Derfor ble overraskelsen stor når jeg hørte at gubben hadde takket ja, og det var da jeg kjente panikken grep meg. Når onsdagen omsider kom satt jeg med nervene i helspenn, for jeg visste at gubben igjen hadde undervurdert hva han hadde meldt seg på. Selv ble jeg hjemme den dagen, været var så ustabilt at jeg ikke tok sjansen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

To timer skulle det gå før jeg hørte det første livstegnet utenfor ytterdøren, og igjen kunne jeg puste lettet ut. Gubben hadde i det minste overlevd økten tenkte jeg stille for meg selv, men når gubben etter hvert kom inn i stuen grep panikken meg på nytt. For gubben så ut som om han kom rett fra skyttergraven, det var ingen som helst tvil om at gubben hadde fått kjørt seg på fotballbanen.

En ugjenkjennelig farge hadde tatt over ansiktet til gubben, en blanding mellom rød og grønn tydet på at det hadde gått hardt for seg. En heseblesende gubbe stilte seg opp fremfor meg, svettedråpene som kom fra topplokket til gubben minnet meg om de kraftige regnskyllene i regnskogen.

“Jeg har ikke trent så hardt siden jeg var med i et kappløp under den kalde krigen” sa gubben med heseblesende stemme, “muskler jeg ikke visste jeg hadde har våknet til liv” hørte jeg gubben si mens han ålte seg mot badet. Det skulle gå to døgn før gubben kom seg til hektene igjen, og det var i grevens tid.

For denne helgen hadde vi nemlig store planer, buekorpset som vår gutt er med i skulle på helgetur og vi skulle også være med. Så i dag har vi brukt mesteparten av dagen på å pakke, og for første gang som syk skal jeg få prøve meg på campinglivet. Turen går nemlig til en campingplass, men siden eieren selv sitter i rullestol så har han sørget for at det er handikap vennlige hytter på området.

Så der skal vi bo i natt, og på søndag skal vi for første gang se på at vår lille gutt skal marsjere. Etterpå skal det deles ut pokaler og medaljer, så det skal bli kjekt å være med på. Nå gleder jeg meg bare til å dra på tur, men den som gleder seg aller mest er en liten gutt. Han kan ikke komme seg av gårde fort nok, denne helgen har han ventet lenge på, en perfekt start på sommerferien som nå er i gang for en skolegutt…

I helgen tok vi en besøksrunde til min nest eldste sønn som flyttet ut for en stund siden, og det var da jeg la en plan. For leiligheten var akkurat den samme som når han flyttet inn, den manglet personlighet. Det var ingen bilder på veggene, og minimalt med pynt rundt om kring.

Det var da jeg fikk en idé om å ta en tur på IKEA, der visste jeg vi ville finne alt vi trengte. Så i dag hadde vi avtalt å møtes på IKEA, og denne gangen skulle jeg spandere handlerunden på min sønn. IKEA har det meste som du trenger i et hus, og det er den eneste butikken som er godt tilrettelagt for oss rullestolbrukere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hater å kjøre inn i overfylte butikker, og de fleste butikker er nettopp det. Det er et mareritt for meg når jeg feks skal kjøpe klær eller gå på julegave shopping, for alle butikker jeg har vært i har vært fylt til randen med ting. Ja i enkelte butikker er det umulig å komme seg mellom hyllereolene, og i enkelte butikker er det en risikosport å i det hele tatt kjøre inn.

Men på IKEA er det en fryd for meg å rulle rundt, det eneste jeg må passe på er menneskene rundt meg. Jeg lar meg stadig overraske over hvor lite oppmerksomme enkelte mennesker er, de gjør alt mulig annet enn å se hvor de går. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har falt over meg fordi de har vært mer opptatt av å se på mobilen enn å se hvor de går, og det verste er at jeg har stått helt i ro de gangene det har skjedd.

Men det verste er når jeg på tilstelninger med mange barn, de er så uforutsigbare at jeg vet aldri hva de kan finne på. Heldigvis slapp jeg å bekymre for det i dag, for på IKEA er det mye boltringsplass. Jeg kan frese rundt som jeg selv vil, uten å være redd for å kjøre på noe.

Vi fikk en fin stund sammen på IKEA, og min sønn var veldig fornøyd med handlerunden. Shopping runden ble avsluttet med et kafebesøk, og der fikk gjengen seg en etterlengtet pause. Jeg er så glad for at jeg enda kan gjøre slike ting, det betyr så mye for meg. Så nå skal vi finne en dag og hjelpe min sønn med å få orden på leiligheten slik at den blir litt mer hjemmekoselig, og det gleder jeg meg til…

Jeg har virkelig kjempet mot indre demoner i det siste, litt etter litt kjente jeg at de vonde tankene kom tilbake. Når man er så hjelpeløs som det jeg er kan man aldri unnslippe, det skal så lite til for å vekke de indre demoner til liv.

De siste ukene har jeg bare følt meg i veien, uansett hvor jeg har snudd meg så har jeg bare følt meg til bry. Jeg har prøvd å rope men har ikke blitt hørt, og det er da den usynlighetsfølelsen dukker opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger føler jeg meg som et bortglemt støvete møbel, et møbel som er gjemt bort som ingen kan se. Det er vondt når man til stadighet blir påminnet om at man bare er til hinder, et hinder som mine kjære stadig må ta hensyn til.

Jeg ser hvor lei de blir noen ganger, for det er de som må trå til når alt annet svikter rundt meg. Det gjør vondt når jeg ser at de må sette sine egne liv på vent for å ta seg av meg, for det eneste jeg ønsker er at min sykdom ikke skal stå i veien for deres liv.

Men i går skjedde det noe, for første gang på lenge følte jeg meg sett. For når nattevakten kom ved midnatt i går ga min mann meg en real kjærlighetserklæring, jeg skjønte ingenting når gubben bar meg rett i rullestolen i stedet for rett i seng.

“Jeg tenkte du ville ut og se lysene i hagen, det er så fint ute i kveld” sa min mann med kjærlighet i stemmen, og plutselig fikk jeg tilbake den mannen jeg ble forelsket i for så mange år siden. Den tålmodige snille mannen som tok hjertet mitt med storm for seksten år siden, han som gjorde alt for å glede meg.

Med tårer i øynene og et varmt hjerte kjørte jeg ut gjennom døren, lukten av nyklippet gress omfavnet meg i det jeg kom ut. Stolt kunne min mann vise meg resultatet av plenen han hadde klippet noen timer før, og sammen tok vi turen rundt huset for å se på solcelle lysene vi hadde kjøpt.

Igjen fikk jeg en påminnelse om hvor lite det er som skal til for at jeg virkelig føler meg inkludert, det er så lett for å glemme det i en travel hverdag. Jeg er heldig som har så mye kjærlighet rundt meg, og det er den kjærligheten som er grunnen til at jeg fortsatt er her…