Noen ganger kjenner jeg på det, hvor mye jeg lengter tilbake til det enkle liv.De små tingene som jeg aldri mer kan gjøre, små ting jeg en gang tok for gitt. I går ettermiddag kom den lengselen over meg på ny, og det hele startet med en liten gutt.
“Jeg kjeder meg mamma”, små øyne stirret på meg med bedende øyne. På sofaen lå en sliten far og halvsov, tung pust fylte en liten stue. Helt hjelpeløs satt jeg der, alt jeg ville var å ta en liten gutt i armene mine og bære han opp på et rom fullt av leker. Men der satt jeg, limt fast i en grå slitt lenestol.
“Spør pappa lille venn, kanskje dere kan gå opp på rommet ditt og bygge lego” Fortvilet kastet jeg et blikk bort på sofaen, og plutselig ønsket jeg at det var meg som lå på en sofa. Jeg skulle gitt mye for å få en mulighet til, en mulighet til å sprette opp av sofaen for å leke med en liten gutt.
Men det var ikke meg som lå der, og fra sofaen gikk en tung pust over til høye snorkelyder. Igjen kjente jeg klumpen i halsen vokse seg stor, og igjen følte jeg på en maktesløshet så stor. Jeg skulle så gjerne sendt en sliten mann opp for å få fred, jeg skulle så gjerne tatt over. En sliten mann visste ikke hvor heldig han var, og i en stol satt jeg og lengtet etter en frisk kropp.
Ja tenk om jeg bare hadde hatt en halv funksjonell kropp, tenk hvor mye jeg kunne gjort da! Med en frisk overkropp og to friske armer kunne jeg gjort det utroligste, og da kunne jeg og en liten gutt dratt på tur alene. Jeg skulle gitt mye for å få en halv kropp tilbake, da hadde livet sett helt annerledes ut. Tenk å kunne få holde rundt mine barn igjen, og tenk om jeg kunne føre en samtale uten å måtte gjenta ordene mine fordi ingen forstår.
Det er de små tingene jeg lengter etter hver dag, som å kunne spise og kle på seg selv. Men det jeg virkelig savner er å være en funksjonell mamma, kunne følge mine barn opp uten hjelp. Så når en liten gutt sto fremfor meg i går med et bedende blikk kjente jeg klumpen i magen vende tilbake, og selv om det hjalp litt at mamma kunne sette på en film så kjente jeg på en sorg så stor…
Alle mennesker er forskjellig, vi har alle forskjellige intim grenser. Noen er veldig åpne, prater om alt med alle, uansett hvem de møter deler de gledelig sin historie. Ja og noen mennesker er eksepsjonelt glad i nærkontakt, det er som om de har peilet seg inn på de små runde kinnene dine før du har rukket å presentere deg engang.
Så har du de som er sånn midt på treet, de som deler i passelige doser. De deler gjerne, men holder alltid litt tilbake. De liker å være sosiale, og over en dram slipper de seg gjerne løs. Klemme gjør de gjerne, men de oppsøker de ikke. De vil jo ikke virke overivrige heller.
En gruppe gjenstår, de stille og beskjedne. Det er i hvert fall i den kategorien de ofte havner, de som ikke sier så mye. De åpner seg sjelden, og holder seg ofte lukket. De deltar sjelden på sjelden på sosiale aktiviteter, og trives best i eget selskap.
Jeg er en mellomting av de to nederste gruppene, men jeg har ikke alltid vært sånn. For som barn var jeg ivrig og åpen, jeg higet sånn etter å være sosial at jeg rett og slett holdt på å ta knekken på mine foreldre, jeg måtte ha oppmerksomhet hele tiden.
Men jo eldre jeg ble jo mer privat ble jeg, livet satte sine spor. Jeg begynte å verdsette egen tid, en stille stund ble viktig i en hektisk hverdag. Sosiale begivenheter med mange ukjente mennesker var en pest og en plage, da valgte jeg heller en hjemmekveld.
Alle sorgene og alle tunge stunder har preget meg også før jeg ble syk, jeg fikk lære på den harde måten at livet ikke er rettferdig. Men det er en ting jeg har beskyttet mer enn noe annet, min private intimsone. Jeg likte ikke når fremmede kom for nær og jeg har aldri vært en klemmer. De eneste som jeg har overøst med klemmer og lange omfavnelser er mine barn, alle andre har jeg prøvd å holde på en armlengde.
Men så gikk verden i svart, et nytt liv sto for dør. Plutselig måtte jeg finne meg i en hverdag med nærkontakt, jeg måtte finne meg i at følelsene mine plutselig ble blottlagt. Naken og sårbar måtte jeg legge mitt liv i andres hender, hjelpeløs ble jeg vitne til at min private sone smuldret opp.
Selv etter ni år med denne sykdommen sliter jeg, klarer ikke å venne meg til det. Jeg gruer meg hver morgen til morgenstellet, selv om jeg vet at det går bedre enn jeg alltid tror. Fortsatt gruer jeg meg til å dusje naken, men jeg vet jo at jeg må. For selv om assistenten ikke bryr seg, selv om de er vant med det, så er klumpen i magen der fortsatt.
Men på et område har jeg endret meg, et område jeg aldri hadde trodd på om jeg ikke hadde erfart det selv. Jeg er blitt en klemmer, men ikke fordi jeg må. Men fordi jeg har innsett noe, jeg fikk plutselig beskjed om at livet er kort. Så derfor ble det viktig for meg, det ble viktig å dele kjærlighet. Ja for det finnes vel ikke en bedre måte, en varm klem sier mer enn tusen ord…
I går fikk jeg en idé som jeg gjerne ville teste ut, men da trengte jeg hjelp av assistentene. Jeg har nemlig vært så rådvill på hva jeg skulle gjøre med alle plommene våre, for i år har vi fått alt for mange på trærne våre. Jeg kunne selvfølgelig fått assistentene til å lage syltetøy og gelé, men det er det ingen som spiser her i huset. Igjen begynte jeg å saumfare nettet på jakt etter noe jeg kunne lage, og plutselig fant jeg en oppskrift som jeg bare måtte teste ut.
En oppskrift på plommesaft lyste i mot meg, og den måtte jeg bare prøve. Saft er jo noe alle liker, og skulle vi ende opp med å lage for mye kunne vi jo bare gi litt bort. Så i går gikk jeg til innkjøp av en del utstyr som vi trengte, deriblant en sil og glassflasker. Så i dag var det bare å sette i gang, og med to assistenter på jobb gikk det virkelig unna på kjøkkenet.
Det første vi gjorde var å veie opp plommene, for den oppskriften vi brukte var beregnet på 2kg plommer. Deretter delte vi alle plommene i to og fjernet steinene, så var det bare å hive alle plommene i en stor kasserolle med 4 dl vann. På komfyren fikk plommene stå og putre under lokk i ti femten minutter til det meste hadde løst seg opp, og nå var det bare å finne frem silen.
Jeg kjøpte en saft sil på Clas Olsen til 150 kroner, men du kan også bruke et gammelt putetrekk eller et sileklede, begge deler fungerer like godt. På dette tidspunktet begynte vi arbeidet med å sterilisere glassflaskene som saften skulle være på, alt skulle være 100% rent. Flaskene la vi i ovnen på 100 grader i ti minutter, mens korkene fikk et raskt oppkok i en kasserolle.
Etter vi hadde silt plommesaften og fjernet litt overflødig skum helte vi saften i en kasserolle med 800g sukker, så var det bare å la saften koke til alt sukkeret hadde løst seg opp. Så var det bare å finne frem trakten og fylle opp glassflaskene, to liter saft ble det til slutt. Nå står plommesaften til avkjøling i kjøleskapet, og nå gleder jeg meg bare til å smake. Hele prosessen var unnagjort på en time, så enkelt og fort gjort.
Nå skal jeg få assistentene til å plukke enda mer plommer så vi kan lage enda mer saft, men denne gangen skal jeg fryse ned saften og gi bort til jul. Jeg er så glad for at jeg kom over den oppskriften, men det irriterer meg at jeg ikke har tenkt på å lage saft før. Bare fargen på saften er nok til å få deg i bedre humør, og hvis det smaker like godt som det ser ut så er jeg sikker på at den blir en slager i husstanden…
Frustrasjonen var til å ta og føle på i går ettermiddag, og frustrasjonen denne gangen kom fra en skolegutt. Før ferien avsluttet min datter sin militærtjeneste, og med seg hjem hadde hun mye utstyr. Deriblant to par militær sko, og det ble starten på årsaken til frustrasjonen hos en liten gutt. For det ene paret med sko ville ikke min datter ha, og siden minstemann nå har samme størrelse i sko som min datter fikk han det ene paret.
En liten gutt ble ellevill når han hørte at han fikk ekte militær sko, og han har omtrent bodd i de skoene hele sommeren. Det spilte ingen rolle om det var 25 varmegrader ute, han skulle ha de skoene på. “Jeg skal ha M77 skoene på” sa en liten gutt bestemt når jeg i sommer foreslo at han kunne ta på seg noe annet, og jeg skjønte fort at den kampen var ikke verdt å ta.
Problemet med disse skoene var at de var utstyrt med både hemper og lisser, og det ble litt for vanskelig for en liten gutt. Han hadde ikke lært seg å knyte skoene selv enda, og siden det i tillegg var så mange hemper som lissene måtte rundt ble det vanskelig. Men i går fikk en liten gutt for seg at han nå skulle lære seg å knyte en gang for alle, og den som skulle lære han var far i huset.
Selv om det var 25 varmegrader nektet en liten gutt å gå med andre sko…
Jeg skjønte med en gang hvordan det kom til å gå, for gubben er ikke akkurat den beste til å lære bort ting. Gubben sin tålmodighet er ikke noe å skryte av, og han eier ikke pedagogiske evner. To ganger var nok for en sliten gubbe, og frustrasjonen ble ikke akkurat mindre når min datter begynte å blande seg inn. Det var totalt kaos her i går ettermiddag, for både min datter og gubben hadde sine synspunkter på hva som burde gjøres.
Jeg så hvordan frustrasjonen fylte seg opp hos en skolegutt, han ble nærmest bombardert med løsninger fra alle kanter der han satt på gulvet. Heldigvis måtte min datter på verksted med bilen sin, og gubben måtte kjøre henne. Det ga meg en gyllen mulighet, kanskje jeg kunne klare å lære en liten gutt å knyte sko?
Jeg begynte å saumfare nettet etter filmer, og det tok ikke lang tid før jeg fant det jeg var ute etter. Jeg fant en genial video med en enkel måte å knyte sko på, videoen kan dere se under her. Etter å ha oppfostret fire barn visste jeg at tålmodighet var nøkkelen til å lykkes, nå måtte jeg bare overbevise en liten gutt. Jeg fikk etter hvert overbevist han til å se filmen sammen med meg,, men når han hørte at den var på engelsk gikk luften ut av en liten kropp.
“Jeg forstår jo ikke hva han sier” ropte en liten gutt tydelig frustrert, “du trenger bare å se hva de gjør så skal jeg hjelpe deg etterpå” sa jeg med en tålmodig stemme. Så var det på tide å sette det ut i praksis, men det første forsøket gikk ikke så bra. Heldigvis virket det som om en liten gutt hadde fått blod på tann etter å ha sett videoen, så jeg skjønte at her var det bare å spe på mens jeg enda kunne.
“Først knyter du en vanlig knyte, og så en til” sa jeg oppmuntrende. “Men når du lager knyte nr 2 må du ikke stramme helt, det må være et lite hull til fingeren din” fortsatte jeg, jeg kunne se hvordan en liten gutt konsentrerte seg. “Hva gjør jeg nå da mamma, hvilken vei skal lissene” spurte en liten gutt, og jeg kunne høre at han var stresset. “Den ene enden skal inn fremme med fingertuppen din og den andre skal inn på baksiden” sa jeg med beroligende stemme.
Plutselig så jeg at det gikk et lys opp for en liten gutt, og før jeg visste ordet av hoppet han jublende glad rundt på gulvet fremfor meg. “Jeg KLARTE det mamma, tenk at jeg faktisk klarte det” ropte han høyt av glede, og når jeg så hvor mye det betydde for han kom tårene mine. Sammen hadde vi klart det utrolige, og tanken på at jeg faktisk hadde klart å lære han det bare ved å bruke ordene mine ga meg en stolthetsfølelse uten like.
Den følelsen ble enda større når en liten gutt kastet seg om halsen min og ga meg verdens beste klem, stille visket han meg inn i øret. “Takk mamma, du er kjempe flink til å lære meg ting”. De ordene gikk rett i hjertet på meg, og det var akkurat det jeg trengte å høre i går. For når man har ALS er det så lett for å føle seg ubrukelig, spesielt når man sitter i en stol og ikke kan røre på en eneste kroppsdel. Men er det en ting jeg har erfart gjennom disse ni årene så er det at alt er mulig å få til, og i går var det en liten gutt som ga meg en påminnelse om nettopp det…
Når tre små bokstaver rammet hardt og brutalt skjønte jeg at arbeidskarrieren min var over, og det var en stor sorg for meg. Når jeg bodde i Vardø fullførte jeg siste året på helsesekretær utdanningen min, og like etter begynte jeg prosessen med å søke jobb. Selv om jeg jobbet på legekontoret i Vardø på det tidspunktet så var det nærmest umulig å få en fast stilling der, og det var da tanken om å flytte hjem igjen begynte å ta form.
Jeg kom over en stilling på kreftavdelingen ved Haukeland sykehus, og mot alle odds ble jeg innkalt til intervju. Gubben var ikke akkurat blid når jeg satte meg på flyet mot Bergen for å gå på mitt første intervju, for tanken på å flytte fra fødestedet var ikke akkurat forlokkende. Det var nesten så jeg kunne høre glosene til gubben når jeg landet på Flesland, men akkurat da hadde jeg mer enn nok med meg selv.
Intervjuet gikk forholdsvis bra, men når jeg hørte hvor mange søkere de hadde fått inn trodde jeg alt håp var ute. Så jeg hadde ikke noe særlig tro på at det gikk veien når jeg satte meg på flyet nordover igjen, og det sa jeg til gubben når jeg landet. Vi var nesten kommet hjem til Vardø når telefonen min ringte, og jeg fikk sjokk når jeg hørte at det var kreftavdelingen som ringte. Jeg hadde faktisk fått jobben, og plutselig ble det full panikk i bilen.
Gubben nektet å flytte sa han, men jeg sto på mitt og det er jeg glad for i dag. På kreftavdelingen fant jeg meg aldri helt til rette, kollegaene var fantastiske men ledelsen var så som så. Men så kom jeg over en ny stilling på poliklinikken på hjerteavdelingen, og plutselig hadde jeg fått ny jobb. På det tidspunktet hadde jeg også klart å lokke gubben sørover, og han fikk tilbake sin gamle jobb i Ølen betong som langtransport sjåfør. Det var ikke akkurat mye jeg så til han på den tiden, to helger i måneden maks.
På jobben gikk det veldig bra, så bra at jeg etter kort tid ble kontaktet av sjefskirurgen ved Thorax seksjonen. Han lurte på om jeg var interessert i og være med på å opprette et innleggelsekontor for pasienter ved avdelingen, og det var så stort at jeg ikke kunne si nei. Der endte jeg min karriere i en alder av 36 år, for brått slo tre små bokstaver ned.
Lite visste jeg at en ny karriere var i anmarsj, og de siste ni årene har jeg vært gubben sin personlige sekretær. Her gjør jeg alt fra regnskap til å bestille bildeler, og det er ikke akkurat en ni til fire jobb. Dårlig betalt er det også, og overtidsbetaling kan jeg bare glemme. Men utfordrende er det, og jeg får virkelig prøve meg. Sjefen (altså gubben) tror han vet mer enn sekretæren sin til tider, og da må vi ha et personalmøte eller to for å kartlegge ansvarsområdene.
Men jeg har i det minste arbeid hver dag, og det skal sjefen ha, han vet hvordan han skal gjøre arbeidet spennende. Så selv om min gamle arbeidskarriere er et avsluttet kapittel så kjeder jeg meg ikke akkurat, for her har jeg mer enn nok å gjøre. Men i det siste har arbeidsområdene blitt utvidet, så i dag skal jeg be om en ekstra ferieuke. Så nå gjenstår det å se om sjefen sjøl innvilger ønsket mitt, hvis ikke er det stor fare for at det blir streik…
For noen dager siden fikk vi en overraskende telefon, og telefonen kom fra slekta til gubben. Eller hvis jeg skal være helt korrekt så er det slektninger av broren til min mann, men min mann har tilbrakt mange av sine barndomsår sammen med dem så han ser på dem som familie. De bor på Fosenhalvøya, og for to år siden tok vi deler av sommerferien der.
I sommer traff vi dem i Trondheim på vei opp mot Vardø, tilfeldighetene ville det slik at vi var i området på samme tid. Vi trodde at det møtet ble det siste denne sommeren, men så fikk gubben en uventet telefon. Det viste seg at de fortsatt var på ferie, og nå hadde de bestemt seg for å ta turen til det våte Vestlandet. Egentlig skulle de til Førde før de satte snuten hjemover igjen, for der hadde de kjentfolk de skulle besøke. Det var da de bestemte seg for å besøke oss siden det var på veien, og i går ettermiddag sto de på døren her.
Det er ikke så ofte vi får besøk lenger, så det er så kjekt når det skjer. Både gubben og jeg setter stor pris på å få besøk, og jeg så hvordan gubben lyste opp når de kom. Det tok ikke lang tid før gubben heiv seg rundt på kjøkkenet, og innen en time hadde han disket opp med hjemmelaget pizza og vafler. Ja det var ikke måte på hvor mye fart det ble i gubben, hadde jeg visst det skulle jeg ha invitert gjester hit hver dag.
Vi fikk en fin stund sammen i går kveld, og vaflene fikk bein å gå på når de to minste kom hjem. Min datter og minstemann i huset hadde vært hos mine foreldre noen timer tidligere på ettermiddagen, men akkurat når gubben var ferdig med vaffelstekingen kom de inn døra. Man skulle nesten tro de kunne lukte vaflene på km avstand, snakk om å komme hjem på riktig tidspunkt.
Det har ikke akkurat vært bra vær her den siste måneden, jeg tror jeg kan telle på en halv hånd de dagene vi har hatt oppholdsvær her. Så når besøket i går kveld foreslo en bytur denne søndagen ble jeg en smule betenkt, for værmeldingen for dagen var ikke akkurat lovende. Jeg ble ikke akkurat mindre betenkt når jeg bråvåknet av styrtregn i natt, fortsatte det slik så det mørkt ut for en bytur.
På toppen av det hele våknet jeg opp dritdårlig i dag tidlig, og jeg skjønte at her var det bare å holde seg i ro. Så mens gubben tok besøket med seg på en kjøretur til byen ble jeg hjemme og tok livet med ro, jeg vet av erfaring at det er ingen vits i å presse seg selv når kroppen hangler. Gubben disket opp med finnbiffgryte når de kom hjem, og det falt i god smak hos alle.
Vi har plukket flere ganger de siste dagene, men det vises ikke på trærne…
Nå sitter vi og halvsover alle mann her, for det var et kraftmåltid gubben serverte i dag. Men vi må nok komme oss ut etter hvert, for i hagen er det nok av arbeid. Vi har nemlig to fullstappede plommetrær som venter, ja og et epletre. I år er det så mye plommer at vi ikke vet hvor vi skal begynne, ja det er så mye plommer at greinene på det ene treet knakk av tyngden. Så om noen av dere befinner dere i Bergensområdet og har lyst på plommer så er det bare å komme og plukke, for vi har alt for mye…
Du bærer meg overalt min kjære, jeg er trygg i dine armer. Selv om vi har alternativer og huset fullt av hjelpemidler så bærer du meg, det skal du gjøre til det siste sier du. Du har en plan om å bære meg frem til mitt siste hvilested, du skal aldri forlate min side sier du. Gudene skal vite at jeg har prøvd, jeg har prøvd å skremme deg bort.
For når jeg fikk den grufulle beskjeden om at tre små bokstaver skulle ende mitt liv, ja da var min eneste tanke og spare deg. Jeg visste hva som ventet, jeg visste fremtiden ville bli tung. Et liv alene uten meg, måtte være bedre enn at vi begge skulle lide. Så derfor prøvde jeg, jeg prøvde å få deg til å forlate meg for jeg var ikke sterk nok til å gjøre det selv.
Jeg ville ikke at du skulle se på at jeg døde sakte, at jeg sakte men sikkert bare ble et skall av den jeg engang var. Du ville komme over meg til slutt, du ville få livet ditt fortere tilbake om du dro enn om du ble. Kanskje du ville ha fått deg en ny kjærlighet, en som kunne ha elsket deg like mye som meg, en ny kjærlighet som kunne vært der for både deg og en liten gutt.
Dette var tanker jeg hadde de første årene etter diagnosen, og jeg prøvde virkelig å få deg til å dra. Jeg elsket deg for mye til å se deg lide, jeg maktet ikke tanken på å se sorgen i øynene på deg hver dag. Men uansett hvor mye jeg prøvde så sto du på ditt, du skulle ingen vei!
I går bar du meg igjen. Med dine sterke armer bar du meg til sengs. Men det er da jeg får øye på det, for mens jeg står og lener meg inntil deg ser jeg oss i speilet. Jeg ser hvordan mine armer henger livløse rett ned, de samme armene som engang pleide å holde rundt deg. Jeg så hvordan mine bein kjempet for å holde seg strake, de samme føttene som engang løp for deg. Jeg så hvordan min overkropp prøvde å holde seg oppreist, den samme overkroppen som engang jobbet sammen med deg. Du sto der og holdt godt rundt meg, men alt jeg så var en potetsekk i dine armer.
Der og da slo det meg, for hvor var livet vårt blitt av? Hva hendte med tiden vår sammen? Selv om jeg er evig takknemlig for at du valgte å bli, stå i stormen sammen med meg, så gnager det litt i meg enda. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor du ville vært i dag dersom du dro når jeg ville. For deg var ikke dette et alternativ engang, du hadde tatt ditt valg og det står du for den dag i dag.
Så nå er vi her i dag, ni år etter og vi er enda sammen. Vi kjemper sammen, vi gråter og ler sammen. Livet blir til langs veien vi går, du med din sterke kropp mens du bærer en potetsekk i dine armer. Takk for at du valgte å bli min kjære, sammen kan vi nå se tilbake på mange uforglemmelige minner. Selv etter ni år med ALS ser jeg kjærligheten i blikket ditt, og selv om du er aldri så sliten så minner du meg alltid på at kjærligheten er sterk nok til å tåle alt…
Hver høst føler jeg på det samme, en evig takknemlighet over å fortsatt være i live. En liten gutt sto ved sengekanten min i dag tidlig, og plutselig oppdaget jeg hvor stor han hadde blitt. Den lille gutten som jeg bare for litt siden bar i mine armer sto nå høy og stolt fremfor meg, stolt fordi han nå skulle begynne i 4 klasse.
1 klasse, jeg husker enda den dagen…
Alt jeg klarte å tenke på der jeg lå var hvor tiden hadde blitt av, og hvor heldig jeg er som igjen får oppleve enda en skolestart. Det hadde jeg aldri trodd når jeg først fikk denne diagnosen, da så fremtiden beksvart ut. Men nå lå jeg der ni år etter og stirret en stolt skolegutt i øynene, og alt jeg følte på var en takknemlighet så stor.
Klar for å starte i 2 klasse…
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen på denne jord, men jeg vet hvor heldig jeg er som har fått så mange år sammen med mine. Hver kveld takker jeg høyere makter for dagen jeg har fått, og hver kveld ber jeg om en ny. Til nå har jeg fått 3278 dager, og det er mange dager når man har en dødelig sykdom. Så mange dager kunne jeg ikke drømt om en gang når jeg fikk vite at tre små bokstaver var et faktum, men jeg har virkelig lært at livet aldri slutter å overraske.
Så i dag følte jeg meg som verdens heldigste mamma, tenk at jeg etter ni år med ALS er så heldig å få oppleve enda en skolestart. Jeg vet at jeg lever langt på overtid, og jeg vet at sykdommen jeg har fått når som helst kan sette fart igjen. I fire år har jeg vært stabil, og det er lenge når man har ALS. Derfor er jeg så takknemlig for den tiden jeg har fått med mine kjære, for det er det eneste som betyr noe for meg. En dag til sammen med mine, og det blir min bønn i kveld også…
I går kveld fikk en turgåer seg litt av en opplevelse, jeg tviler på at han glemmer den med det første. Det hele begynte som sagt i går kveld, for da ba jeg gubben om å redde blomstene mine. For når hele himmelen åpnet seg skjønte jeg at her måtte vi ta affære, jeg var ikke særlig lysten på å kjøpe nye blomster bare fordi værgudene hadde bestemt seg for å vaske bort alle våre synder.
Så jeg sendte gubben ut for å sette blomstene under tak, men hadde jeg visst at gubben skulle ta helt av ute på verandaen så hadde jeg kanskje tenkt meg om. Jeg syns nemlig at det tok litt tid, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Gubben hadde sikkert møtt på en nabo eller to, det var i hvert fall erfaringen. Men plutselig hørte jeg en velkjent lyd, en buldring nærmet seg faretruende.
Igjen kjente jeg hvordan hårene på kroppen min reiste seg, for jeg visste godt hva den lyden brukte å bety. Den lyden kunne bare bety en ting, og det tror jeg huset skjønte også. For det stakkars lille glasskapet mitt sto nå i hjørnet og skalv som et aspeløv, og det var ikke det eneste som ristet for å si det sånn.
Det var akkurat da jeg fikk øye på han, hjertet mitt stoppet nesten av synet utenfor vinduet. For gubben kom ikke bare løpende bortover en ny veranda, lydene som kom ut av kjeften på en finnmarking fikk meg til å sperre øynene opp. Nå var det ingen tvil lenger, det hadde omsider rablet for gubben! Lydene som kom ut av kjeften på gubben minnet om en våryr okse midt under en parrings økt, ja ikke at jeg har så mye erfaring innenfor det området.
Men så fikk jeg øye på de, fire fullvoksne Hjortekalver hadde inntatt enga. Fire Hjortekalver sto nå på enga og stirret på gubben, redselen i øynene deres sa alt. Jeg kjente selv på den samme redselen, for lydene fra gubben ga nå ekko over hele nabolaget. Etter noe som virket som en evighet kom gubben tuslende inn igjen som om ingenting hadde skjedd, selv satt jeg som et spørsmålstegn i stolen.
Det la nok gubben merke til, for det var da jeg fikk en slags forklaring. ” Æ sku bare lokke på Hjorten “ utbrøt han, og den setningen var veldig forvirrende for meg. For hvorfor i huleste lokke på de samme udyrene som har spist opp alle blomstene mine?? Der og da ble jeg helt sikker i min sak, gubben hadde fått en personlighetsforstyrrelse!!
Akkurat når roen hadde senket seg igjen la jeg merke til det, det ble plutselig veldig mye aktivitet borte i skogholtet. En skikkelse kom plutselig til syne innimellom busker og kratt, og når jeg så det flakkende blikket på en stakkars turgåer skjønte jeg at gubben sine fakter ute på verandaen hadde fått konsekvenser. Jeg tror det blir en stund til den turgåeren velger den ruten igjen, og hadde det vært meg i skogen så hadde jeg nok trengt krisehjelp etter å ha overhørt de lydene fra en gubbe som trodde han var alene. ..
Et gammelt bilde, hjortekalvene som var her i går kommer nok ikke tilbake på en stund…
Jeg er fly forbanna her jeg sitter, for denne omorganiseringen innenfor helsesektoren som er bestemt på politisk hold går meg på nervene løs. Jeg er en av de heldige som har en fått en kombinert ordning med BPA og hjemmesykepleie, en ordning man skulle tro ville gi meg den stabiliteten jeg trenger i hverdagen. Men begge ordningene har store mangler, og nå har politikerne gjort det enda verre ved å tvinge gjennom en omorganisering innenfor de kommunale helsetjenestene.
Først ble jeg fratatt fysioterapeuten min, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde krav på å få en ny. Så var det hjemmesykepleien sin tur til å bli omorganisert, og igjen fikk jeg hverdagen snudd på hodet. Jeg mistet alle mine faste pleiere, og som om det ikke var nok mistet jeg min primærkontakt for tredje gang. Men midt under sommerferien fikk jeg en beskjed som virkelig fikk begeret til å renne over, for da fikk jeg beskjed om at jeg mister ergoterapeuten min!
Jeg har fått lite og manglende informasjon i forkant av denne omorganiseringen, og når det gjelder ergoterapeuten fikk jeg faktisk lovnader om at jeg ikke skulle bli berørt av omorganiseringen. Så jeg ble mildt sagt sjokkert i sommer når jeg plutselig fikk kontrabeskjed, og det jeg reagerte mest på var at jeg ikke hadde fått noe informasjon i forkant. Igjen fikk jeg et bevis på at kommunen og politikerne kan gjøre hva de vil uten at det får følger, og vi som er avhengig av disse tjenestene har ikke noe vi skulle ha sagt.
Sende inn en klage hjelper heller ikke, gudene skal vite at jeg har prøvd. Men ingen vil ta ansvar, verken for den manglende informasjonen eller selve omorganiseringen, ansvaret ligger på politikerne er det svaret jeg får. Alt jeg ønsker er en stabil hverdag, men nå etter omorganiseringen er det verre enn noen gang. Hjemmesykepleien mangler bemanning og har ikke folk å sende ut, jeg har ikke hatt fysioterapi på to år selv om jeg trenger det, og de siste to årene har jeg mistet tre ergoterapeuter.
Så nå mener jeg det er på tide at noen stiller våre kjære politikere noen spørsmål, for igjen tar de beslutninger over hodet på en sårbar gruppe. Jeg har de siste månedene blitt kontaktet av flere som kjenner på den samme frustrasjonen som meg, så jeg er tydeligvis ikke den eneste som sliter på grunn av denne omorganiseringen. Det er på høy tid at vi som er syke og avhengig av disse tjenestene blir spurt om hva som er viktig for oss, og det er virkelig på tide at vi blir hørt…
