Jeg bråvåknet i går morges, og med paniske øyne prøvde jeg å få liv i en dataskjerm for å se hva klokken var. Min første tanke var at jeg nå hadde forsovet meg, og nå kom en liten gutt til å komme for sent på skolen. Jeg var akkurat i ferd med å sende melding til en skolegutt når jeg plutselig kom på det, en skolegutt hadde jo vinterferie!

Høstferie her i huset betyr at mor får seg en hvileuke, og den tar jeg i mot med glede. For som alltid når det er skolefri så er en liten gutt klar i sin tale, han skal være med pappaen på jobb! Det er høydepunktet for en liten gutt, være med å kjøre betongbil med sin far. Så nå er det ingen problem å få en liten gutt opp om morgenen, han spretter opp før gubben rekker å si noe.

Så denne uken kan jeg sove ut, uten å tenke på at jeg må vokte over en liten gutt. Det trenger jeg for å si det sånn, for de siste ukene har vært strie. Det har ikke akkurat vært enkelt å få en skolegutt til å stå opp den siste tiden, det har faktisk vært et mareritt. Så jeg skal nyte denne uken for alt det er verdt, for jeg vet at neste uke er det på an igjen.

Denne uken har ting begynt å skje på kjøkkenet, frøene jeg sådde forrige uke har begynt å spire. De trives tydeligvis godt i vinduskarmen, og det gir meg stor glede å se at de har begynt å komme opp.  På værmeldingen i går så jeg at vårtemperaturene har slått til enkelte steder, men her har det vært mer høststemning de siste dagene.

Det er først i dag vi har sett noen glimt av solen, så nå håper jeg bare på et værskifte. Jeg er så lei av å sitte inne hele tiden, jeg trenger å komme meg ut av huset snart. Jeg er så lei av å måtte kle på meg fire lag med klær bare for å gå ut for en halv time, og for hvert år som går syns jeg vinteren blir lengre. Men heldigvis nærmer det seg slutten på februar, og håpet er at mars måned byr på litt bedre vær…

Jeg kan føle hvordan raseriet bobler inni meg hver gang jeg ser på nyhetene, spesielt når en oransje liten kar fra USA dukker opp. En liten kar som tror han er stor, men hver gang han åpner kjeften sin blir jeg dratt tilbake til tiden når mine sønner gikk i gjennom pubertetsårene. En liten kar som tror han er voksen skal nå styre verden, da sier det seg selv at det går til helvete.

Som om ikke det er nok så sitter det en kar over dammen som også tror han er stor, en liten kar fra Russland som oppfører seg som et barnehagebarn. I USA sitter en liten kar og stirrer på den lille karen over dammen med beundring i øynene, og nå har de funnet hverandre. Sammen opptrer de som bøller i skolegården, ingen slipper unna.

Over hele Europa diskuteres det, men ingen tør å si i fra. Alle står rundt og ser på at Ukraina får gjennomgå, men ingen tør å stå opp mot to bøller. To bøller som begge er ute etter herredømme, og som ikke går av veien for å bruke trusler og tvang for å oppnå det de vil. “Like barn leker best” sies det, og nå er to bøller ute etter verdensherredømme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan skal det gå med verden hvis ingen tør å si i fra? Skal vi virkelig stå passive og se på at to bøller tar for seg? Nå er det på tide at vi står opp for oss selv, og viser tydelig at dette finner vi oss ikke i. Men enda viktigere er det at vi stilles oss bak ryggen til Ukraina, så vi viser at de ikke står alene.

Det er en skremmende tid vi er inne i, og verden har aldri virket kaldere. Høyreekstremisme partier er i ferd med å få fotfeste på nytt, og det virker som om historien er i ferd med å gjenta seg. Mangfoldet vårt står på nytt i fare, og rasismen bare øker. Jeg skjønner godt at mange er bekymret for fremtiden, for akkurat nå ser det mørkt ut.

Våre folkevalgte må våkne opp nå, og Europa må ta grep. Vi kan ikke fortsette å være naive og passive, det er ikke riktig tid for å diskutere ting opp og ned i mente, nå må vi handle! Vi må aldri glemme historiens mørke kapittel, vi må aldri glemme hva våre forfedre har kjempet for. Vår frihet er igjen truet, og nå er det på tide at noen sier i fra…

Jeg merker godt at assistent flokken er blitt større, nå har jeg omsider fått en stabil ordning. Jeg har faktisk hjelp helt til 21 00 noen dager i uken, og det fritar gubben for mye arbeid. Jeg er bare glad for at jeg slipper å mase på gubben hele tiden, for er det en som fortjener litt fri så er det han. Der vi før var sårbare når en sykemelding kom så er vi nå mer rustet, og det betyr mye.

Men det beste er at jeg får anledning til å gjøre ting jeg setter pris på, og det gjør noe med humøret mitt. Med to assistenter på jobb omtrent hver dag så får jeg tid til å prioritere meg selv også litt, og det har vært en sjelden vare hittil. Denne uken har vært god,  vi har fått gjort mye som har gitt glede til meg og mine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På onsdag var det igjen tid for dusj, men denne gangen hadde jeg lagt en plan. Siden jeg ikke har hatt råd til å dra til frisøren så måtte jeg få assistentene til å leke frisør, for nå var det på høy tid å farge håret. Gubben lurte på hvem som ga meg så mange grå hår, men det svaret var så innlysende at jeg ikke gadd å svare engang.

Det er slettes ikke rart jeg er grå i håret når jeg har en gubbe som min, for jeg vet aldri når han finner det for godt å gjøre noen sprell. Det er mange måneder siden jeg farget håret sist, og det har syntes for å si det sånn. Etterveksten har fått vokse fritt, og det samme har lengden. Men selv om jeg ikke fikk gjort noe med lengden så fikk jeg i det minste farger håret, og det gjorde godt.

Assistentene gjorde en god jobb, og når de var ferdig med håret mitt tilbydde de seg å bake boller. Det er ingenting som slår lukten av hvetebakst, det gir meg vann i munn. Tre brett med boller ble lagd, og det falt i smak kan du tro. Det var bare en pose igjen når jeg la meg på onsdag, og resten forsvant i løpet av den natten.

På tirsdag startet jeg også vårsesongen, det var igjen tid for å så blomster. Jeg begynner alltid i februar med å så, for da har blomstene rukket å vokse seg store før våren kommer. Så nå har jeg sådd blomsterfrø fra tre forskjellige sorter, og de er flerårige. Så nå er vårsesongen i gang for min del, nå venter jeg bare på at det skal begynne å spire på kjøkkenet.

Det har virkelig vært en god uke før meg og mine, og det gjør meg takknemlig. Bonusen er at jeg har fått en assistent som kan lage mat fra bunnen av, så nå kan jeg ønske meg matretter som jeg kan spise. Så denne uken har vi bakt brød og laget brennende kjærlighet til middag, og jeg har spist over evne i to dager nå. Jeg er så glad for at jeg fremdeles klarer å spise vanlig mat, for jeg vet at det ikke er en selvfølge med denne sykdommen…

Jeg ønsker dere alle en god helg… 

Jeg har vært en flittig kunde av Fotoknudsen i mange år, men det var først etter jeg ble syk at bilder fikk en enda større betydning. Jeg har alltid tatt mye bilder, og jeg husker at jeg som ungdom var en flittig bruker av engangs kameraer. Jeg har en hel kommode full av bilder fra livet mitt, og planen er å at jeg en dag skal få de inn i album.

Jeg har laget mange lerretsbilder til familie og venner opp i gjennom årene, problemet er at det er dyrt. Det koster når du skal ha bilde og ramme, og de siste to årene har prisen bare økt. Jeg har hatt rammer med naturbilder oversikt i huset, og de har hengt der i flere år nå. Men i år ble jeg litt lei av å se på de samme naturbildene, det føltes brått så upersonlig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så jeg begynte å lete etter en alternativ billigere måte og fremkalle bilder på, og plutselig så jeg det. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett det før, men inne på Fotoknudsen kunne man lage personlige fotoplakater. Siden jeg allerede hadde en haug med rammer kunne jeg bare begynne arbeidet med å finne de bildene jeg ville ha på veggen, og det skulle vise seg at jeg fikk mange plakater til en billig pris.

Det beste var at man kunne velge størrelse selv, på den måten kunne jeg velge ut i fra størrelsen på rammene jeg hadde. Så nå har rammene med naturbilder blitt byttet ut med familiebilder, og veggene har fått nytt liv. Så dersom du har noen rammer liggende så er fotoplakat tingen, en billig måte å fremkalle bilder på.

Jeg er glad for at jeg har fått mine favoritt bilder på veggen, og når kjelleren er ferdig skal jeg bestille flere. Nå som jeg har fått flere assistenter så får jeg gjort mer av de tingene jeg liker, og neste prosjekt blir å sortere alle bildene jeg har bortgjemt i kommoden. Det blir et omfattende prosjekt, men det blir spennende å se hva slags bortgjemte minner som dukker opp…

Jeg merket det med en gang jeg havnet i rullestol, plutselig måtte jeg kjempe for å bli hørt.
Jeg måtte plutselig begynner å rope enda høyere for å bli hørt, for alt noen så var en hjelpeløs dame som ikke kunne klare å ta vare på seg selv. Alt noen så var et skall, et ubrukelig skall som ikke visste sitt eget beste.

Som mor måtte jeg rope høyt for å få hjelp til barna mine, og jeg måtte rope enda høyere for å få hjelp til meg selv. I ni år har jeg ropt, og fortsatt må jeg rope. Som frisk slapp jeg å bruke krefter på å bli tatt på alvor, så hvorfor må jeg bruke krefter som syk? Jeg har hørt det meste i løpet av disse årene, og fortsatt er det noen som sår tvil om mine fulle fem.

Som frisk var jeg en god mor som alltid ble tatt på alvor av skole og kommunehelsetjenesten, men med en gang sykdommen begynte å sette spor og en rullestol ble et faktum ble jeg bare avfeid som er overhysterisk mor. Det er rart hvordan en rullestol kan forandre oppfatningen av meg som person, alt ble så mye vanskeligere når tre små bokstaver slo ned.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har virkelig kjempet for å bli tatt på alvor gjennom disse årene, og det har kostet mye krefter. Jeg er blitt så vant med å kjempe mot systemet, og jeg er enda mer vant med å kjempe for å bli hørt. Helt siden jeg ble syk har jeg blits møtt av stemmer som tror de vet bedre enn meg, stemmer som tror jeg ikke vet mitt eget beste.

Fortsatt opplever jeg det, og det første jeg legger merke til er blikket de sender meg. Jeg er vant med å få mange blikk når jeg er ute blant folk, men det er når jeg får disse hovmodige blikkene fra fagfolk som tror de vet bedre enn meg at jeg blir uvel. Stemmen min er blitt svak og kreftene er blitt mindre, men fortsatt klarer jeg å finne krefter til å rope ut når det trengs. Jeg skulle bare ønske jeg slapp, for livet er tøft nok som det er…

For elleve år siden dro jeg med meg gubben og to firbente venner til fjells, lite visste jeg den gangen at det skulle bli vår siste tur sammen. En av grunnene til at jeg falt pladask når jeg var på visning for dette huset vi nå bor i vår nærheten til både havet og fjellet, og det skulle vise seg at fjellet bak huset vårt skulle få en spesiell plass i hjertet mitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gikk nemlig ikke lang tid før jeg fant stien opp til fjellet, og da var det gjort. Omtrent hver dag bar det til fjells uansett vær, det ble min store terapikilde. En sjelden gang klarte jeg å dra med meg både gubben og barna, men som oftest var jeg i ensom majestet på stien mellom furutrærne.

Men i dag var det jeg som måtte sitte hjemme, og jeg kjente klumpen i magen når tre av mine dro av gårde til det samme fjellet som jeg en gang elsket. Det var i går min datter spurte gubben om han ville være med å gå tur, og etter litt betenkningstid sa han faktisk ja. Fullt påkledd stilte gubben, min datter og en liten gutt seg opp fremfor meg, og med ett kjente jeg misunnelsen grep tak i meg.

Plutselig begynte det å tikke inn meldinger på Messenger, og når jeg så bildene turfolket hadde sendt meg våknet lengselen til liv. Jeg skulle gitt mye for å oppleve en tur til på fjellet jeg er så glad i, men det vet jeg blir vanskelig. Jeg er i det minste glad for at mine kjære fikk en fin tur, og det i et fantastisk vær.

For denne helgen har det vært påskestemning i Bergen by, det har vært skyfri himmel og sol så langt øyet kan se. Men kaldt er det, og det fikk jeg erfare i går. Da var det nemlig fotball cup for en liten gutt, og det kunne jeg ikke gå glipp av. Så selv om jeg gjerne skulle blitt med på tur i dag så er jeg glad for at de fant på noe sammen, og nå er det min datter som har tatt over min rolle med å dra gubben med på tur…

PS: Flere turbilder under her… 

For første gang på to måneder våknet jeg opp til fullstendig stillhet, ingen lyd fra en sliten kaffetrakter, og ingen samtaler mellom en liten gutt og bestefar. Det var veldig rart å stå opp i dag, det var akkurat som om noe manglet når jeg kom ut i stuen. To måneder har flydd av gårde, og i dag reiste svigerfar hjem til Kiberg igjen.

Jeg har blitt så vant med å ha selskap hele dagen, at det er noen som sitter å venter på meg når jeg står opp. Det var nok ekstra rart for en liten gutt, for han har hatt privatsjåfør til skolen i to måneder . Men i dag måtte han ta beina fatt igjen, for nå var det slutt på luksusen. Jeg merket stor forskjell på en liten gutt i dag tidlig, for første gang på to måneder slapp jeg å sende melding til han.

Han har nemlig halt ut tiden hver bidige morgen, vel vitende om at bestefar kommer og vekker han. Det har ikke akkurat vært enkelt å få en liten gutt opp disse månedene, selv om vi har vært tre voksne som har prøvd. Bestefar har vært oppe hos han mange ganger om morgenen i løpet av disse månedene, gubben har ringt til han utallige ganger, og jeg har ligget i sengen og sendt sinte meldinger.

Men i dag turte ikke en liten gutt dra ut tiden, og det var nærmest en befrielse for meg. Jeg har nemlig vært temmelig frustrert disse månedene, og jeg har virkelig sendt en forbannelse over tre små bokstaver. Det er ingenting som er mer frustrerende enn å ligge hjelpeløs i en seng når alt jeg vil er å løpe opp på rommet til en liten gutt.

Egentlig hadde Jeg planer i dag, men når jeg sto opp skjønte jeg at jeg måtte avlyse. For ute hadde kong vinter meldt seg igjen, så det møtet jeg egentlig skulle på måtte jeg bare avlyse. Akkurat det er jeg sjeleglad for at jeg gjorde, for når hjemmesykepleien ikke kom seg opp bakken så hadde jeg aldri kommet meg opp med bilen min.

Nav nekter å bygge om bilen min, og noen ny bil kan jeg se langt etter. Jeg har tydeligvis levd for lenge i følge nav, det føles i hvert fall ikke som om jeg eksisterer for dem. Hver vinter sitter jeg fast, og nå er det ett år siden jeg søkte om ny bil. Men i dag er det valentinsdagen, så i dag må nav vike for kjærligheten. Selv om gubben glemmer både morsdag, bryllupsdag og valentinsdagen så husker jeg, så i dag skal kjærligheten feires…

Ps: Overraskende nok kom gubben hjem med to rosebuketter og marsipankake, så i kveld blir det virkelig feiring 💖

De ordene har hengt med meg i alle år, for en uke før faren til min eldste sønn tok livet sitt sa han de ordene. “Jeg skal gjøre deg sterk” sa han i en bisetning en uke før han døde, og hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg tatt det mer på alvor. Men der og da hadde jeg mer enn nok med vår tre måneder gammel sønn, som hadde kolikk og gråt døgnet rundt den første tiden.

Jeg følte meg forferdelig alene den første tiden, for mens livet mitt ble totalt forvandlet når min sønn kom til verden så fortsatte livet til min kjæreste akkurat som før.  Mens jeg tok meg av vår sønn døgnet rundt så var far ikke tilstede, og det skapte en kløft mellom oss. Jeg visste at far til min sønn hadde psykiske problemer, for gjennom hele svangerskapet hadde han truet med å ta sitt eget liv.

Likevel kom det som et sjokk at han faktisk gjorde det, og den dagen er brent fast i minnet mitt for alltid. Fire år senere skjedde det igjen, far til min andre sønn døde brått og brutalt natten før bursdagen min. Plutselig var jeg alene med to små gutter, og der og da føltes det ut som jeg hadde hele universet mot meg.

Jeg har tenkt mye på fortiden min i det siste, og jeg ser nå at far til min eldste gutt fikk rett. Jeg har blitt sterk, og det er kun takket være bagasjen jeg har. Jeg ser på mange av de unge som vokser opp i dag, som går fullstendig i kjelleren ved den minste motgang, og det er da jeg blir ekstra takknemlig for all den motgangen jeg har hatt opp gjennom livet.

For vi mennesker trenger å føle på motgang, det er kun gjennom motgang man utvikler en indre styrke. Det er når motgangen kommer vi finner ut hva som bor i oss, og det er takket være den at jeg sitter her i dag. Jeg har i alle år sagt at jeg kunne vært med på Oprah Winfrey show opptil flere ganger, for selv den dag i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å komme meg gjennom de årene.

Jeg tror  det er en mening med alt her i livet, og jeg tror det er derfor jeg har fått så mange år på tross av tre små bokstaver. Det sies at Gud ikke legger mer på oss enn vi tåler, og det føler jeg er en sannhet i. For selv om jeg har hatt et tøffere liv enn de fleste så har gledene ved livet alltid dratt meg fremover, livsgleden har aldri forlatt meg uansett hvor mørkt det har sett ut…

I et lite mørkt rom lå jeg i går kveld og tenkte på døden, den samme døden som mange ikke tør å tenke på. Mørket hadde igjen lagt seg over landet vårt, og der lå jeg igjen med hodet fylt av tanker. På veggen ved siden av sengen henger bilder fra fortiden, en 16 år gammel jente kikker ned på meg der jeg lå i sengen. Så ung men likevel voksen, og i armene hennes ligger en nyfødt liten gutt.

Når jeg ser tilbake på min ungdomstid så ser jeg bare ansvar, voksenlivet traff meg hardt og brutalt. Døden har alltid tatt en stor del av livet mitt, og kanskje det er derfor den ikke er så skremmende for meg lenger. Bare 17 år ble jeg alenemor for en tre måneder gammel gutt, for det var da min kjæreste tok sitt eget liv.

Fire år etter skjedde det igjen, når min andre sønn fylte ett år mistet også han sin far til døden. Etter det ble jeg nærmest immun, og selv om jeg opplevde flere dødsfall etter det så klarte jeg ikke ta det innover meg. Så var det min tur til å få dødsdommen, og der og da virket det så blodig urettferdig med tanke på fortiden min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg lå i sengen i går følte jeg meg plutselig hjemsøkt av døden, for uansett hvor jeg snur meg er den der og visker meg i øret. Nå er jeg inne i mitt tiende år som syk, og det merker jeg på kroppen. Jeg vet ikke når min tid her er omme, men jeg vet at når den dagen kommer vil jeg være klar.

Jeg har vært heldig som har fått så mange år sammen med mine, og forhåpentligvis får jeg noen år til. Men nå har jeg levd så lenge med tre små bokstaver at når døden en dag kommer så vet jeg at den blir befriende for meg og mine, for da får vår sorg en avslutning. I ti år har vi ventet og sørget, men det er først når jeg er borte at mine kjære kan gå videre…

For to dager siden hedret jeg mamma, i dag er det din tur. Tilfeldighetene ville det nemlig slik når du og mamma ble kjærester, kun to dager mellom din og mammas bursdag.  I dag er det din dag kjære pappa, og i dag fyller du hele 81 år.

Jeg har alltid vært en pappajente. Helt fra jeg var liten og fulgte etter deg i små barnesko har du vært mitt forbilde, jeg har sett opp til deg hele livet. Min store, sterke og flinke pappa, det var ikke en ting du ikke klarte og løse. Uansett problem så visste du råd, du er den jeg har kommet til når jeg selv har stått fast, og du kom løpende hver gang jeg ringte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sterk som en bjørn og modig som en løve har du vist meg at ingenting er umulig. Du var ikke den som ga deg uten kamp, en fartsdump i veien var ingenting for deg, du høvlet over den som en dumper over nylagt asfalt. Dukket det opp et problem så var du rette mannen til å løse det.

Så inntraff katastrofen, jeg ble syk. Jeg kommer aldri til å glemme sorgen i ansiktet ditt når du innså at din eneste datter var blitt rammet av alvorlig sykdom. Der og da så jeg maktesløsheten i øynene dine, du følte deg fortapt og hjelpeløs, det var ingenting du kunne gjøre. Jeg kan bare forestille meg hvor vondt det gjorde, trøstende ord hjalp ikke lenger, denne kampen måtte jeg smake på selv.

Men som alltid var du og mamma der, det var nemlig dere jeg ringte først den skjebnesvangre dagen. Helt siden den gangen har dere stilt opp, og dere har gjort alt i deres makt for å gi meg noe annet å tenke på enn sykdommen.

Dere har tatt meg med på fantastiske turer, opplevelser har stått i kø, alt for å gi meg noe annet å tenke på enn den fremtiden som venter. Selv om du har hatt tøffe stunder, og det vet jeg du har hatt, så har du likevel stått ved min side og alltid stilt opp uansett hvilke utfordringer jeg sto overfor.

Du kjære pappa, du er den første jeg alltid har ringt. Hele livet mitt har du alltid vært bare en telefonsamtale unna. Jeg har bestandig følt en trygghet i det. Du var den jeg ringte når jeg fikk motorstopp på motorveien, du var den jeg ringte når vannlekkasjen på badet var et faktum. Uansett hva det var så kom du løpende til unnsetning hver bidige gang. Jeg takker deg pappa, takk for at du er den du er, og takk for at du er min pappa.

Nå kjemper du din egen kamp, kun få år etter jeg ble syk fikk du påvist parkinsons sykdom. Vi går i gjennom mye av de samme tingene du og jeg pappa, og det er når jeg ser hvor vanskelig du har det til tider at jeg skulle ønske jeg var frisk. Nå er det jeg som kjenner på den samme maktesløsheten som du en gang kjente på, for jeg skulle ønske jeg kunne gjort så mye mye mer.

Men i dag skal vi feire pappa, i dag er det livet som skal stå i fokus. Du og mamma skal feires, og det fortjener dere virkelig. Gratulerer så mye med dagen pappa, og takk for alt du har gjort for meg og mine. Jeg er veldig glad i deg, og vi gleder oss veldig til å feire deg og mamma i dag…