Idag våknet jeg opp med et dystert sinn , kroppen føltes helt mørbanket ut.Skuffelsen over gårsdagen satt enda i meg , likevel var det bare å komme seg opp til en ny dag. Men før jeg sto opp måtte jeg sjekke om alle lemmer fortsatt var på plass , for det føltes ut som om jeg hadde blitt overkjørt av en buss to ganger. Etter en rask sjekk kunne jeg konstantere at alle kroppsdeler fortsatt var inntakt , så da var det bare å presse seg opp av senga.
Min datter sto opp like etter meg , og det var ikke vanskelig å se at hun også var skuffet fremdeles. Der satt vi side om side og surmulte om kapp , livet var fryktelig kjipt der og da. Så humøret var ikke akkurat på topp i dag , selv solen som skinte fra en blå himmel klarte ikke å få meg i bedre humør. Men like før klokken 14 idag endret alt seg , en uventet telefon fra gubben endret hele dagen.
Verdens flotteste mann , ja bortsett fra gubben da😅
“Æ har en spennende nyhet kjære , er du klar?” spurte gubben i andre enden , jeg skjønte ingenting der jeg satt. Det viste seg at han hadde blitt kontaktet på Messenger , og når gubben leste meldingen ble han helt satt ut. Det sier mye , for det skal noe til for å sette gubben ut. Husker dere at jeg sa at det var to år siden jeg flydde paragliding sist? Da fikk jeg fly med en fantastisk mann. Amun Løvland var mannen som først fikk ideen om å lage en rullestol som kunne brukes til paragliding , han har lang erfaring med sporten og konkurrerer i akrobatikkflyging. Amun har også vært «pilot» for mennesker med ulike funksjonshemninger, noe som til nå har krevd et stort apparat av hjelpere. Det ville han gjøre noe med.
Han ble prosjektleder for å utvikle denne ideen , og sammen med fire elever som gikk på Fagskolen i Kristiansand satte de i gang. Oppdraget var å lage en spesialdesignet rullestol som funksjonshemmede kan sitte i under hele flygingen med paraglider. Stolen skulle oppfylle en rekke sikkerhetskriterier. Selve stolen ble ferdig i 2016 , og samme året fikk han forespørsel om å delta med rullestolen på ekstremsportveka på Voss.
Det var der jeg møtte Amun for første gang i 2019, jeg hadde nemlig sett et innslag på TVen om denne rullestolen og jeg ble helt vill der jeg satt. Dette måtte jeg bare prøve , så jeg heiv meg på telefonen til min kjære venninne for å be henne om å undersøke. Spent og ivrig møtte jeg opp på Voss noen uker etterpå , og der traff jeg altså denne fantastiske mannen. Amun oste av trygghet og erfaring , jeg kunne ikke fått en bedre “pilot”. Jeg gliste fra øre til øre under hele flyveturen , og det var første gangen jeg følte meg levende igjen etter at jeg ble syk.
Amun var personen som hadde sendt melding til min mann i dag , han følger meg på Facebook og har sikkert sett mitt skuffende blogginnlegg i dag. Han skjønte godt at vi ble skuffet i går og nå ville han prøve å gjøre noe med det , dette er en mann med et stort hjerte. Så han inviterte oss i dag hjem til hans bosted til helgen , det var ingen problem med overnatting for en helg. Amun bor på Bygland som er en kommune i Agder fylke , i idylliske omgivelser bor han med samboer og barn på et lite småbruk. Der har de forskjellige dyr som kyr , hester , katt og hund , et lite eldorado med andre ord.
Bygland
Jeg begynte å gråte når gubben ringte og fortalte det , for en fantastisk gave og få! Ikke vet jeg hva jeg har gjort som fortjener en slik godhet , jeg ble helt satt ut! Så nå reiser vi på fredag , sørlandet blir vårt neste eventyr. Selv gubben er giret , dette blir en fantastisk helg. Så nå krysser vi fingrene for at værgudene er med oss i helgen , for da bærer det rett til værs med både mor og datter. Tuuuusen takk Amun , du er fantastisk💖
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget , men gårsdagen kan oppsummeres med et enkelt ord , kaos! Ja jeg blir sliten bare av å tenke på det , sliten og veldig skuffet. For ingenting gikk som det skulle i går , det var nesten så jeg lurte på om vår Herre hadde et ord med i laget. Men la oss nå starte fra begynnelsen , det lønner seg som regel alltid.
Klokken 09.00 startet vi hjemmefra , alt lå tilrette for at dette skulle bli en strålende dag. En liten gutt var i hundre , og datter og mor var fryktelig spent. Ja den som var mest spent var nok meg , jeg hadde knapt nok smakt søvn natten før. Endelig var dagen kommet , to års ventetid var nå over. Jeg skalv som et aspeløv under hele bilturen , men jeg visste at så fort vi hadde kommet oss opp i luften så ville den frihetsfølelsen jeg hadde lengtet sånn etter vende tilbake. Den vektløsheten man føler på når man kommer opp er ubeskrivelig , da føler jeg meg levende igjen.
Bilturen gikk kjapt unna , lite trafikk og sommerferie bidro til at vi kunne cruise avsted bortover veien. Ja også hjalp det nok på at vi startet så tidlig på morgenen , det er som regel alltid et sjakktrekk. Rett etter velkommen til Voss så vi de , flere fargerike skjermer under himmelen blå. Solstrålene danset i vannet under dem , vi kunne ikke bedt om et bedre vær. Men før vi kunne utføre dagens luftetur så måtte vi innom min kjære venninne , hun hadde nemlig bestilt en hel haug med pallekarmer av gubben. Dessuten var vi over en time for tidlig , vi hadde god tid.
Etter at pallekarmene var lempet av fant vi ut at vi skulle dra ned for å se på de som skulle fly før oss , det er alltid like kjekt å se på alle de nervøse menneskene som ikke vet hva de går til. Parken badet i sol når vi kom frem , og gresset lå der så grønt og frodig. Vår tandemsjåfør var i luften når vi kom frem , men det gikk ikke lang tid før vi skimtet noen som var i ferd med å lande på gressplenen som vi sto på. En hyggelig mann landet ved vår side , og like etter kom han bort for å hilse på.
Sjåføren av båten som skulle dra oss opp kom like etter , og han kjente jeg godt igjen. Han var nemlig med forrige gang også , en erfaren båtsjåfør med godt humør. Likevel var det når han dukket opp at det første problemet også dukket opp , og etter det ballet det bare på seg. Selv med to prester tilstede ( mannen til min venninne er nemlig prest , og akkurat denne helgen hadde han besøk av en annen prest ) gikk det meste galt , kanskje de ikke har en direktelinje til vår skaper likevel?
De hadde ikke klart å få tak i en heldekkene hjelm til meg , og allerede da kjente jeg hvordan hjertet mitt sank. Jeg tåler nemlig ikke det lufttrykket som kommer i mot lenger , og det er det mye av på 2000 meters høyde. Jeg burde virkelig ha den hjelmen , hele opplevelsen ville ikke bli den samme dersom jeg måtte streve med pusten under hele flyveturen. Jeg øynet et håp når min venninne sa at de hadde en motorsykkelhjelm hjemme, men når de kom med den sank hjertet mitt på nytt.
Jeg merket det med engang jeg fikk den på , den var altfor stor og tung for mitt lille hode. Jeg klarte ikke løfte hodet med den på , og nå var det min tur til å fly under himmelen blå. Min tandemsjåfør kom imot meg , og jeg så det på han at det var flere dårlige nyheter på vei. ” Vi mangler deler til rullestolen du skal sitte i , jeg har heller ikke flydd så mye med den i det siste”
Plutselig fikk jeg et dilemma , for der sto han og mente at jeg kunne jo bare sitte i selen sammen med han. Gubben ristet på hodet og mente dette ville aldri gå , men jeg ville jo så gjerne opp i luften at jeg kjente tårene kom av tanken på at det ikke ble noen flytur. Så kjerringa tok et valg , vi måtte prøve først. En liten gutt fikk redningsvest på , han og storesøster hadde fått tilbud om å sitte på med båten som skulle dra oss opp. Alle gjorde seg klar , instruktøren mente nemlig helt klart at dette skulle gå helt fint.
Gubben bar meg bort til der skjermen lå , dette var mitt siste håp for en flyvetur. Jeg brukte alle mine krefter for å holde meg på beina mens de festet selen , og kroppen skrek av smerte når de dro i armer og bein for å få den på. Men det var når de satte meg opp i selen at jeg skjønte det , denne gangen fikk gubben rett. For både overkropp og hode ble hengende fremover , jeg hadde ikke sjans til å rette meg opp. Kroppen og hodet ble dratt i alle retninger i et forsøk på å få meg i rett stilling , men det eneste det førte til var noen forferdelige nakkesmerter.
Instruktøren mente at dette ville bedre seg når vi var i luften , da kunne han justere meg bedre. Men tanken på at han både skulle fly og samtidig holde meg oppe var ikke særlig beroligende , og nå hørte jeg på walkie talkien at båtføreren var klar. Rett før avgang innså jeg det , dette ville aldri gå. Sønderknust ba jeg gubben om å legge meg ned , jeg klarte ikke mer. Med tårer på kinn ble jeg bært tilbake til rullestolen , drømmen om å fly igjen brast.
Det eneste håpet jeg nå hadde var å få se min datter fly , hun var nemlig nestemann ut. Men det var da det skjedde , plutselig kjente jeg hvordan hjertet mitt gjorde et hopp. For nå hadde tydeligvis værgudene fått nok av dette tullet , og vinden økte betraktelig. Helt ut av det blå kom det en sidevind som grep tak i den utslåtte skjermen og dro den med seg bortover , alle kom løpende for å hjelpe til med å få en skjerm på ville veier ned igjen. Det var da gubben så på meg og sa det samme som jeg tenkte , “ja hadde du vært i lufta nå så måtte æ vel ha hentet dæ på Hardangervidda”.
Det hele endte med dobbelt skuffelse i går , det ble ingen flyvetur på verken meg eller min datter. Vinden kan man ikke gjøre noe med , det eneste jeg var glad for var at jeg ikke var i lufta når den plutselig økte på. Det kunne endt med katastrofe , lettet innså jeg at jeg hadde trukket meg i grevens tid. Vi ble sittende og vente noen timer i parken i håp om at vinden ville gi seg , men værgudene hadde tydeligvis bestemt seg. Skuffet dro vi hjem til min venninne der vi fikk servert middag , dagen ble ikke slik vi hadde sett for oss.
Men det som irriterte meg mest var den dårlige organiseringen , rullestolen som jeg skulle fly med burde helt klart ha vært klar. Dessuten mener jeg at dersom instruktøren ikke følte seg sikker på å fly med den så burde han ha gitt beskjed , da kunne vi heller ha prioritert min datter. Jeg har jo tross alt prøvd dette før , så det viktigste for meg var at hun skulle få prøve. Klokken 18 satte vi kursen hjemover igjen , og da var vi helt ferdig alle sammen. Hele kroppen min verket , jeg tror jeg aldri har hatt så vondt før.
Alt vi nå ville var å komme oss hjem , men det var når gubben slo på radioen at vi fikk flere dårlige nyheter. Milevis med kø ventet på oss der fremme , og det så ikke ut som den hadde tenkt å løse seg opp med det første heller. Derfor tok vi et valg , heldigvis har vi en øy som ligger tvers over fra der vi bor. Fra den går det ferge over til Breistein , og den ble vår redning i går. Vi måtte selvfølgelig stå litt i kø før vi kunne svinge av mot broen som førte oss over til øya , men vi slapp heldigvis unna det verste. 12 timer etter vi hadde startet hjemmefra kunne vi endelig rygge opp til huset vårt igjen , aldri har jeg vært mer glad for å komme hjem.
Selv om gårsdagen var god på mange måter (takket være min gode venninne) så satt skuffelsen godt fast hos både meg og min datter. Men selv om jeg ikke får fly igjen med det første så er det enda et håp for min datter , vi har nemlig planer om å dra tilbake neste helg slik at hun får prøve ihvertfall….
Her står vi og venter , lite aner vi om at skuffelsen skal bli stor…
Presten har tatt over doningen til konemorMye å følge med på for en liten valpSjekk denne rallyførerenAltfor stor og tungEn som gleder seg
Ingen skal si at jeg ikke prøvde ihvertfall , jeg var villig til å gjøre mye for å oppleve en flyvetur igjen….
Båten gjør seg klar til å dra oss opp
Et tappert smil , men innerst inne hadde jeg bare lyst til å gråte
Ja da var dagen her , en dag jeg har ventet på i to år nå. Magen slår kollbøtte og huden er klam , og ved min side sitter gubben å rister på hodet. Kjerringa er gal , og nå venter det en reprise på galskap. Klokken 08.00 ble jeg dratt opp av senga , neste stoppested er Voss!
Noen av dere har nok skjønt det allerede , dagens begivenhet blir en luftetur av de sjeldne. Igjen skal jeg opp under himmelen blå , igjen skal jeg fly som en fugl. En tilpasset rullestol står og venter på meg , med en fargerik skjerm bak. Nervene er i høyspenn , for i dag skal jeg igjen få fly paragliding!!!
Jeg er enda mer nervøs denne gangen , ja for nå vet jeg hva jeg går til. Forrige tur sitter enda i kroppen , jeg har aldri vært så redd som jeg var da. Men til tross for at redselen var stor så var en annen følelse større , frihetsfølelsen jeg følte på fylte hele meg. Og i dag skal jeg få føle på den igjen , jeg skal få et kjærkomment avbrekk fra sykdom og sorg.
“Ja faller du ned er du ihvertfall fin på håret” sa gubben til meg i går kveld , selv om han spiller tøff så kan jeg se at også han er nervøs. Denne gangen er vi faktisk dobbelt nervøs , for denne gangen er det ikke bare meg som skal i luften. Når jeg har landet så står en annen jente klar , min datter skal prøve for første gang.
Så idag må dere krysse fingrene for oss begge , vi trenger hellet på vår side i dag. Det føles helt uvirkelig ut , jeg kan nesten ikke skjønne at Voss paragliding klubb klarte å ordne dette på så kort varsel. Nå håper jeg bare min forrige paragliding instruktør har gitt god opplæring til de andre , for det er helt utrolig at en tynn skjermduk kan løfte en hel rullestol. Men i dag skal det altså skje , en luftetur på 2000 meter rett opp venter….
Jeg tror nesten jeg ikke har sovet i natt , spenningen for morgendagen er stor. Aldri har jeg vært mer nervøs , det kribler i hele kroppen. Men morgendagen fikk vente , for i dag hadde jeg helt andre planer. Min snille fantastiske frisør skulle gjøre meg fin igjen , en siste finpuss før sommeren måtte til. Gubben dro meg opp av senga litt før 10 , men jeg fikk ikke mer enn en time i godstolen idag før jeg måtte forflyttes igjen. Frisørtimen var nemlig klokken 12 , og er det noe vi trenger når vi skal ut og gjøre noe så er det tid.
Men når jeg kom over i rullestolen kjente jeg det med engang , ryggen begynte å skape seg igjen. Det er så typisk når jeg blir nervøs og spent , det spiller ingen rolle om jeg gleder meg eller gruer meg. Alt av spenning setter seg på en side av ryggen , en muskel gir meg hodebry. Det kjentes ut som ti kniver som stakk inn i siden på meg , ti kniver som ble vridd om saaaakte. Men det var ikke tale om at ryggsmerten skulle få ødelegge avtalen min , til frisøren skulle jeg uansett. Så i en og en halv time har jeg virkelig bitt tennene sammen , snakk om å lide for skjønnheten.
Nye striper ble lagt i håret mitt i dag , nå skulle det gule bort en gang for alle. Som alltid var en liten gutt også med , og som vanlig var det han som sto for underholdningen. Det var tydelig at han begynner å føle seg husvarm i frisørsalongen , for skravla gikk i ett. En liten gutt visste også at frisøren hadde sin egen skatteskiste med godsaker oppi , og den fikk han selvfølgelig øye på med engang. Så mens jeg satt under penselen så spiste han godteri , nå vet jeg hvorfor han alltid er så ivrig etter å bli med.
Jeg ble strålende fornøyd med resultatet , i dag fikk jeg det resultatet jeg var ute etter. Flette fikk jeg også når alt var ferdig , så nå er jeg klar for nye eventyr. Men det var under flettingen at en liten gutt begynte å trippe urolig rundt , for det var ikke bare mamma som skulle få farge håret i dag. ” Kan du farge mitt hår også Linda , jeg vil ha svart og rød”
Selvfølgelig skulle en liten gutt også få farge i håret sitt , jeg tror ikke jeg noengang har hørt frisøren si nei noen gang. Men når hun spurte hvor en liten gutt ville ha fargene steilet hun litt , for det var ikke bare litt av håret som skulle farges med spray. Heeeele håret skulle dekkes , og fargene skulle være halvt om halvt. Han så ut som en Ivo Caprino figur når han var ferdig , men en liten gutt var storfornøyd og det er alt som teller.
Det eneste jeg har gjort etter en frisørtime er å sove , ryggen slet meg helt ut. Nå håper jeg bare at jeg får spenningen under kontroll til i morgen , jeg har prøvd å puste med magen i hele dag uten noe særlig med hell. Heldigvis har fotball EM begynt igjen , og nå sitter jeg her og heier på Danmark. Hva som skjer i morgen får dere vite….tja i morgen , den som lever vil se hvilket eventyr denne dama skal ut på…
Ja idag våknet jeg grytidlig , jeg hadde nemlig planer for dagen. Egentlig har vi store planer for hele helgen , men i dag gikk startskuddet for det som jeg tror vil bli en fantastisk helg. Som dere sikkert husker så er det ikke så lenge til jeg var hos frisøren sist , og selv om jeg var strålende fornøyd der og da så skjedde det noe etter en stund.
Ved nærmere ettertanke vet jeg hvor problemet ligger , jeg ser meg jo aldri i speilet lenger! Og det var nettopp det jeg gjorde for en stund siden , først da oppdaget jeg at deler av håret fortsatt hadde et gulskjær i seg. Derfor ble min fantastiske frisør kontaktet , og det er dit jeg skal i dag. Men det er ikke bare gulskjæret som er problemet , en ettervekst har også begynt å komme frem.
Gubben lurer på hva slags kraftfor jeg egentlig får i meg , for hårmanken min vokser som aldri før. Så i dag skal jeg tilbake for enda en frisørtime , en siste shining før vi tar sommerferie. Men det er ikke alt som skjer i helgen , vi har nemlig planlagt en utflukt. Et vennepar av oss skal besøkes , det er alt for lenge siden sist vi var hos dem.
Det er under dette besøket det skal skje noe som får kroppen min til å krible , noe jeg har tenkt på lenge nå. Takket være min venninne så fikk vi det til på kort varsel , før jeg fikk tenkt meg om var det allerede i boks. Søndag blir den store dagen , nervene mine er til å ta og føle på. Så her er det bare å følge med , og alt starter med en frisørtime i dag. Det er nemlig viktig å være fin på håret , spesielt når kjerringa skal ut på eventyr…
I dag våknet jeg opp med en uro i kroppen , hele uken har jeg gruet meg. Det var nemlig tid for å bytte knappen i PEGen min i dag , forskjellen denne gangen var at jeg hadde fått lov til å bestemme dag selv. Men selv om jeg var forberedt så hadde jeg en klump i magen , for det har vært en rar stemning etter en klage ble levert inn. Likevel måtte det gjøres , så her var det bare å bite tennene sammen. Selve prosedyren er så og si smertefritt , men ubehagelig er det ingen tvil om at det er. Hele kroppen min spenner seg , spasmene tar helt overhånd.
Heldigvis ble det ingen komplikasjoner idag , jeg var bare glad for å endelig få det overstått. Nå er det tre måneder til neste gang , så nå kan jeg slappe av noen måneder. I dag sto jeg opp til en grå himmel , skydekket lå tett i tett. Men temperaturen var det ikke noe å si på , derfor ble sommerklærne funnet frem. Planen var klar , jeg skulle sette meg under solen når jeg ble ferdig med dagens gjøremål. Min datter ville tydeligvis ha selskap ute på verandaen , hun syns nemlig det er så kjedelig og sole seg alene.
Men jeg vet ikke hva det er med meg og den solen for tiden , etter tre dager så begynner jeg faktisk å lure på om de hvite leggene mine bringer ulykke. Ja for etter jeg barberte beina mine har det blitt lite sol , hver gang jeg nærmer meg døren så forsvinner solen for godt. Jeg tror min datter angret seg når jeg kom ut idag , for i det jeg parkerte ved siden av henne kom alle skyene tilbake. “Kom deg inn igjen mamma , det var fint helt til du kom”
Så nå gir jeg opp , i tre dager har jeg forsøkt å få litt sol på de hvite leggene mine. Slukøret måtte jeg bare finne noe annet å gjøre , for å sole seg kunne jeg bare glemme. En overraskelse i posten dukket også opp i dag , en venninne av meg hadde sendt en gave til en liten gutt. Jeg er så imponert over kreativiteten hennes , ved hjelp av små heklepinner tryller hun frem de vakreste og stiligste bamsefigurer. En liten gutt har en hel samling fra henne oppe på rommet , men disse som dukket opp i dag ble nok favoritter med første øyekast.
“Se mamma , det er jo to sjørøverbamser” Ivrig holdt han de frem så jeg fikk se , det store smilet hans sa mer enn tusen ord. Vi er heldig som har så mange fine mennesker rundt oss , og en dag vil en liten gutt også se hvor heldig vi egentlig er. Rommet hans er fullt av gaver fra dere lesere , både kjente og ukjente har sendt en omtanke så stor. De gavene som betyr mest er de som blir gitt med hjertet , og de får vi av alle dere i form av gode ord og omtanke. Bamsene ble tatt rett opp på rommet , en liten gutt hadde nemlig noe spennende han måtte vise to nye familiemedlemmer.
Far og sønn bygget nemlig ferdig bilbanen han nylig hadde fått , og den var litt av et syn. Så i ettermiddag har jeg ikke sett mye til en liten gutt , han har ikke hatt tid til meg rett og slett. Men fra stuen har jeg hørt han , og det er ingenting som varmer mer enn når du hører at barna koser seg…
Jeg var litt spent i går kveld , et brev lå og ventet. Klagen jeg hadde sendt vedrørende hjemmesykepleien var nå blitt besvart , mitt største håp var at de nå så det fra min side. Det var nemlig ingen god opplevelse å føle seg så liten , håpløsheten var stor når de uanmeldt kom for å bytte en PEG. Muntlig har jeg ingen mulighet til å forsvare meg lenger , min stemme når ikke frem.
Jeg skjønte jo at det måtte ligge noe bak denne hendelsen , forklaringen de kom med hadde jeg vanskeligheter med å forstå. I to år har jeg hatt en PEG sonde i magen , men det var først nå det hastet med å lære opp flere. Selv om sykehuset ga klar beskjed om at de kunne være behjelpelig med opplæring når jeg fikk sonden for to år siden så ble det ikke grepet tak i , først for en uke siden fant hjemmesykepleien ut at flere måtte kunne dette.
Det viste seg at hun ene som kunne dette ikke ville være tilgjengelig til høsten , derfor sto de over meg forrige uke og ville at en som aldri hadde gjort det før skulle få utføre prosedyren. Jeg nektet selvfølgelig , det eneste jeg ville var at hun skulle observere en gang først. Men det hadde de ikke tid til , siden den kun ble byttet hver tredje måned så ville det være for sent. Derfor mente de at jeg egentlig burde bare godta at de kom uanmeldt , og at en ny uerfaren ( aldri hadde gjort det før ) pleier skulle få utføre prosedyren.
Men i går fikk jeg det svart på hvitt , min stemme ble hørt. De la seg flat på alle punkter , for første gang på lenge følte jeg meg forstått. Så idag er jeg lettet , argumentene om at dette var vanlig prosedyre stemte tydeligvis ikke. Pasienten sine ønsker burde helt klart vektlegges , og nå skulle alle rutiner endres.
Jeg er glad for at jeg fant styrke til å sende en klage , og jeg er takknemlig for at jeg fikk hjelp i prosessen. Nå håper jeg bare at jeg ikke blir nødt til å dra på sykehuset hver tredje måned for å bytte den , at jeg blir straffet for at de ikke har grepet tak i dette tidligere. Men mest av alt håper jeg på at jeg aldri vil oppleve noe sånt igjen , for aldri har jeg følt meg mer alene enn i det øyeblikket…
Gudene skal vite at jeg hadde det moro i går , og det på gubben sin bekostning. Som alltid når gubben er hjemme så får jeg gjennomgå , er det noe gubben elsker mer enn noe annet så er det å erte meg. Han gir seg ikke før strikken er blitt dratt til bristepunktet , at jeg ber om nåde preller rett av. Så når gubben kom inn og utbrøt at det var Sthans i går morges tenkte jeg ikke så mye over det med engang , men når jeg kom i godstolen og så hvilken dato det var igår gikk det en jævel i meg.
Rettigheter: tegninger.no
“Hvilken dato er det i dag” spurte jeg gubben med uskyldige øyne , en plan hadde formet seg i mitt lille hode. “Det er den 23” svarte gubben med den største selvfølgelighet. Så langt var vi enige , men det var når jeg stilte mitt andre spørsmål at rabalderet startet. ” Og du mener at det er Sthans i dag? ” spurte jeg mens jeg ba en stille bønn , en bønn om at han ikke visste det jeg visste. ” Ja selvfølgelig , Sthans er jo den 23 juni hvert år “
To gode kamerater.
Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg klarte å dra det så langt , men i går var det jeg som for en gangs skyld klarte å dra strikken så langt at gubben ble lettere frustrert. Men det verste var at han presterte å løpe rundt til naboene for å spørre om kjerringa faktisk hadde rett , og alle mente at jeg hadde feil! Dere skulle sett hvor fornøyd han var når naboene sa at det var han som hadde rett , selv om de egentlig tok feil alle sammen. Vi holdt på i hele går , og det var ikke før nyhetene kom at en oppklaring kom på bordet. For på Nrk viste de bilder av tente bål og lykkelige mennesker , og det var da gubben kikket på meg med et tilfreds smil.
“Hørte du hva de sa , det er Sthans i dag!” Det var da jeg fant ut at her måtte litt kunnskap deles , og jeg ba han om å søke opp Sthans på nettet. Der sto det svart på hvitt , Sthans var den 24. Gubben kikket forvirret opp på meg , stotret frem noe om at de hadde jo sagt det på Nrk. Det var da det kom fra meg , en setning jeg vet jeg vil svi for en vakker dag. “Nei de sa Sthans aften kjære , selve Sthans er ikke før i morgen”
Så at jeg storkoste meg i går er det ingen tvil om , rett skal være rett. Endelig fikk han litt tilbake , det er ikke så ofte jeg får muligheten til å sette skapet på plass. Dagen i dag har ikke vært like underholdende , den har gått relativ rolig for seg. Det eneste spennende er at det dukket opp et brev fra kommunen i dag , svaret på klagen jeg sendte vedrørende hjemmesykepleien. Det får vi åpne i kveld når det blir litt rolig rundt oss , jeg er litt spent på hva som står.
Spillkroken
Mine foreldre kom luskende også i ettermiddag , og da jublet en liten gutt. Et brettspill ble funnet frem med engang , det er nemlig blitt en tradisjon når besteforeldrene kommer på besøk. Nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal ta meg til resten av kvelden , det er jo ingen fotball på TVen ikveld! Jeg får vel heller ta meg en sjokolade bit tenker jeg , og feire at Sthans dagen går mot slutten😂
I løpet av disse seks årene har jeg hørt det om og om igjen , det er så fryktelig synd i min mann. Det har fått meg til å tenke , for hva hvis det hadde vært omvendt? Ville det vært like synd i meg som kvinne hvis det var min mann som hadde blitt syk? Jeg har nemlig erfart det motsatte , både i nær familie og med venner. Det er nærmest som det blir forventet at kvinner skal klare alt , jeg hører nesten aldri at det er så synd på oss kvinner dersom en mann blir syk.
I går ble jeg sittende å chatte med en bekjent av meg , en sterk kvinne som jeg beundrer veldig. Jeg hadde nettopp fått en melding om hvor synd det var på min mann , og da gikk tankene mine til henne. Hun har nemlig en mann som er i en lignende situasjon som meg , han er rammet av en helt annen sykdom men er avhengig av hjelp til alt. Han bor hjemme med henne og to barn , og på samme måte som min mann så må også hun stille opp når alt annet svikter.
Ved hjelp av hjelpemidler så håndterer hun han alene når ingen andre kan , hver dag gjør hun det samme som min mann. Men det er en forskjell , holdningene overfor henne er helt forskjellig fra hva min mann får høre. Setninger som “du har jo alltid vært sterk” og “du tåler en trøkk du” hører hun ofte , men i motsetning til min mann så hører hun aldri at det er synd i henne.
Min mann står på hver dag , uten han hadde ikke dette gått. Det samme gjør uttallige kvinner rundt omkring , de gjør alt for sine kjære. Jeg vet at dersom situasjonen hadde vært omvendt så hadde jeg gjort alt for min mann , jeg hadde gjort alt for at han skulle ha det best mulig. Likevel undrer jeg meg over disse holdningene , for meg er pårørende likeverdige uansett kjønn.
Men det er ikke det eneste jeg undrer meg over , den sympatien jeg til stadighet hører går faktisk inn på meg. Hver dag sitter jeg med dårlig samvittighet , jeg skulle gitt mye for at mine kjære slapp å ta seg av meg. Men så tenker jeg på alle de årene jeg har tatt meg av dem , hvor mye jeg har ofret for at min mann kunne jobbe borte mens jeg var alene hjemme med tre barn. To helger i måneden var alt han var hjemme , det var opp til meg alene at et hus gikk rundt.
Fortsatt er det jeg som styrer husholdningen , som sørger for at regninger blir betalt i tide og at barna har alt de trenger. Likevel hører jeg det til stadighet , en setning som får hjertet mitt til å gråte. ” Så synd det er i din mann som må ta seg av deg hele tiden “
Ja så var vi der igjen , ingen hjelp var å oppdrive. Gubben måtte igjen bli hjemme , ta seg fri fra jobb for å være der når ingen andre kan. Jeg har vært så forbanna i dag , frustrert over et system som stadig svikter. Så idag tok jeg et valg , hvis kommunen nekter å kommunisere med oss så får vi bruke andre virkemidler. Hva jeg har gjort kan jeg ikke utdype enda , jeg vet nemlig at bloggen min blir lest av enkelte som jobber der.
Men at noe må gjøres er det ingen tvil om , og kommunen har ansvaret til syvende og sist. Ønskene våre for hvordan vi ville at hverdagen vår skulle se ut ble aldri besvart , det er et tydelig tegn på at kommunen nekter å imøtekomme oss på våre ønsker. Men at de kommer hjem til oss og truer med å ta fra oss en BPA ordning finner vi oss ikke i , og når de nå nekter å kommunisere med oss er regelrett respektløst. Så idag fikk jeg nok , hvis ingen andre har tenkt å gjøre noe med denne saken så blir det igjen opp til meg å rope ut.
Humøret har vært så som så idag , det blir sånn når kjerringa er på krigsstien. Men hvis kommunen tror at taushet vil få meg til å gi opp så må de tro om igjen , krigen har så vidt begynt. Likevel har jeg ikke fått gjort så mye som jeg egentlig hadde planer om i dag , for når gubben er hjemme er det ikke mye fred og få. En opphetet diskusjon har preget hele formiddagen , og enda nekter han å gi seg.
Sangen hvilken dag er det i dag oppsummerer hele denne dagen , for det er nettopp det vi har kranglet om. Sthans står for døren , ja imorgen er det jonsok som vi kaller det. Men i dag tidlig kom gubben stormende inn på soverommet mitt , planene for middag hadde han bestemt allerede. ” Vi ska grille i dag , ja for det e jo Sthans ” Jeg tenkte egentlig ikke noe mer over det med engang , datoene flyr forbi meg uten at jeg tenker på det.
Det var først når jeg ble satt i godstolen og fikk datamaskinen fremfor meg at jeg oppdaget det , gubben var en dag for tidlig ute. Dermed var det igang , en diskusjon om når Sthans egentlig var. Gubben sto på sitt , Sthans var den 23 juni. Men jeg visste at jeg hadde rett , faktisk var jeg så sikker at jeg var villig til å vedde hele trygda mi på det. Gubben gikk selvfølgelig ikke med på det veddemålet , usikkerheten begynte å gnage i han.
Enda jeg søkte det opp på internett for å vise han ga han seg ikke , i hans verden var det Sthans i dag. Jeg ga opp til slutt , for jeg visste at når gubben først har bestemt seg for noe så er han umulig og rikke. Det spiller ingen rolle om han tar feil , så lenge ting er riktig i hans hode så tar alle andre feil. Så gubben har feiret Sthans i dag , og vi skal feire i morgen , det blir dobbelt feiring av Sthans i år…
