I løpet av disse seks årene har jeg hørt det om og om igjen , det er så fryktelig synd i min mann.
Det har fått meg til å tenke , for hva hvis det hadde vært omvendt?
Ville det vært like synd i meg som kvinne hvis det var min mann som hadde blitt syk?
Jeg har nemlig erfart det motsatte , både i nær familie og med venner.
Det er nærmest som det blir forventet at kvinner skal klare alt , jeg hører nesten aldri at det er så synd på oss kvinner dersom en mann blir syk.
I går ble jeg sittende å chatte med en bekjent av meg , en sterk kvinne som jeg beundrer veldig.
Jeg hadde nettopp fått en melding om hvor synd det var på min mann , og da gikk tankene mine til henne.
Hun har nemlig en mann som er i en lignende situasjon som meg , han er rammet av en helt annen sykdom men er avhengig av hjelp til alt.
Han bor hjemme med henne og to barn , og på samme måte som min mann så må også hun stille opp når alt annet svikter.
Ved hjelp av hjelpemidler så håndterer hun han alene når ingen andre kan , hver dag gjør hun det samme som min mann.
Men det er en forskjell , holdningene overfor henne er helt forskjellig fra hva min mann får høre.
Setninger som “du har jo alltid vært sterk” og “du tåler en trøkk du” hører hun ofte , men i motsetning til min mann så hører hun aldri at det er synd i henne.
Min mann står på hver dag , uten han hadde ikke dette gått.
Det samme gjør uttallige kvinner rundt omkring , de gjør alt for sine kjære.
Jeg vet at dersom situasjonen hadde vært omvendt så hadde jeg gjort alt for min mann , jeg hadde gjort alt for at han skulle ha det best mulig.
Likevel undrer jeg meg over disse holdningene , for meg er pårørende likeverdige uansett kjønn.
Men det er ikke det eneste jeg undrer meg over , den sympatien jeg til stadighet hører går faktisk inn på meg.
Hver dag sitter jeg med dårlig samvittighet , jeg skulle gitt mye for at mine kjære slapp å ta seg av meg.
Men så tenker jeg på alle de årene jeg har tatt meg av dem , hvor mye jeg har ofret for at min mann kunne jobbe borte mens jeg var alene hjemme med tre barn. To helger i måneden var alt han var hjemme , det var opp til meg alene at et hus gikk rundt.
Fortsatt er det jeg som styrer husholdningen , som sørger for at regninger blir betalt i tide og at barna har alt de trenger.
Likevel hører jeg det til stadighet , en setning som får hjertet mitt til å gråte.
” Så synd det er i din mann som må ta seg av deg hele tiden “
Har tenkt på akkurat det samme, mange ganger. Det er er noen fastlåste holdninger, litt i samme gate som at menn er “så flinke” når de gjør husarbeid. Eller “hjelper til hjemme”! Skulle da bare mangle, de bor da også der! Eller når far er “barnevakt” for sine egne barn? 😅
Ja ikke sant? Jeg syns det er rart hvor forskjellig vi blir behandlet bare fordi vi er kvinner.
Oii!.. Her har vi et veldig interessant spørsmål jeg aldri har tenkt på før! – Jeg har jo, som jeg har fortalt tidligere, vært pårørende der man har stirret døden i øynene, for å si det sånn..
Nå behøvde jo aldri jeg å gå inn i rollen som pleier slik det her er snakk om. Men det var allikevel nok av andre utfordringer, slik som at de som har vært så nære, -i Jan sitt tilfelle, faktisk så nære at han har måttet gjenopplives noen ganger, gjerne blir et mareritt å ha med å gjøre (ALT man gjør for de er feil, man driter i om de hadde dødd, osv). – Noe jeg selvsagt ikke fikk vite før god tid i etterkant av første innleggelse, for ikke snakke om at jeg var livredd han skulle dø i søvne, så jeg var oppe hele natten, og fløy frem og tilbake med et speil jeg titt og ofte holdt forran ansiktet hans for å sjekke at han pustet, m.m
Never the less.. Bortsett fra fatter’n og til dels svigermor, var det ikke noen som gav uttrykk for at det var synd på meg heller, så jeg støtter altså opp under hypotesen 😉
Det er helt forferdelig å høre om dine opplevelser Gry , for noen traumer du må ha. Jeg kan bare forestille meg hvor tøft du må ha hatt det , for en styrke du må ha!
Det er rart hvor ulike oppfatninger enkelte har når det gjelder pårørende , og jeg er helt sikker på at dersom situasjonen hadde vært omvendt her så hadde ikke jeg fått like mye sympati som det min mann får nå.
Åh herregud, nei! Jeg er ikke sterk eller tøff eller noe sånt i møte med døden! Greit nok at jeg kom ut av den pårørende-greia med ståkarakter, men for guds skyld, Vivian.. Du er typ ‘Super-woman’ in person i mine øyne. Og det mener jeg seriøst!.. Jeg derimot, har eksistensiell angst til langt over hodet!
OK.. Dette har jeg ikke fortalt til noen før.. Men eneste måten jeg kan fikse livet, so to speak, er å nekte å godta at jeg vil dø.. Jepp, det er nok akkurat så åndsvakt som det høres ut, men jeg fikser altså ikke tanken på at døden muligens innebærer å opphøre å eksistere.. På bakgrunn av dette her, har jeg fått mamma til å sverge at dersom jeg skulle få en dødelig sykdom innen hennes levetid, så må hun sørge for at jeg ALDRI får vite det. -Ooog det stopper ikke her, for jeg kan altså virkelig ikke, under noen omstendigheter, få vite at mine dager er talte, så ‘kællen’ må fikse ‘Judas-sprøyten’..
Så patetisk er jeg, altså.. Men jeg vil du skal vite det, slik at du forhåpentligvis vil se hvor forbannet tøff du selv er.. <333
Den tanken er vanligere enn du tror Gry , jeg tenkte også slik de første to årene. Selv om legene sa jeg skulle dø så tenkte jeg at neida du skal ikke dø Vivian , den tanken var den eneste som holdt meg oppe. Noen ganger må man bare fortrenge virkeligheten for å kunne klare hverdagen , forsvar blir den eneste løsningen. Så du er slettes ikke patetisk Gry , jeg tror vi alle gjør det iblant 💖
<333
(Du er like fullt min superhelt, den modigste jeg vet om)
Du er nå god Gry 💓
Fra naturen av er vi kvinner mer i rollen som omsorgsmennesker, vi føder barn og har som oftest hovedansvaret i det hjemlige sysler. Når menn trer inn i rollen blir han ofte fremstilt som en helt og noe enestående og fantastisk. Litt rart egentlig. De gjør jo bare det som er helt naturlig når livet byr på utfordringer, nemlig å hjelpe til så godt man kan. «I gode og onde dager».
At det er synd i han er ikke riktig. For en innstilling til omsorg, ærlig talt.
Men, inntrykket er at menn roses mer av utenforstående, og kanskje trenger litt mer oppmerksomhet generelt også om de er syke… Hm, her tråkker jeg kanskje ut i et minefelt..😇😂
Ja da er vi to som tråkker i det samme minefeltet Synne , for jeg deler din oppfatning😂
Det er et godt spørsmål du stiller, Vivian. Kanskje er det slik at hvis kvinnen har en fysisk sykdom som
” vises”, så får muligens mannen all sympati og støtte. Jeg er mer usikker når det gjelder psykisk sykdom. Kanskje spiller nærmiljøet inn? Min mor fikk diagnosen schizofreni på-60 tallet. Hun var som tidligere nevnt syk fram til sin død i 2019. Dette førte til at pappa nærmest hadde eneansvaret for min søster og meg. Er psykisk sykdom tabu i dag, skal ikke-60 og-70 tallet nevnes. Han fikk aldri sympati og støtte i nærmiljøet for det han strevde med. Jeg fikk sågar slengt i fjeset, at det var rart at det var blitt såpass folk av min søster og meg. Jeg vokste opp i en liten bygd,og janteloven regjerte hardt,så skryt og oppmuntring måtte ikke forekomme. Jeg vet ikke om det er slik fortsatt, men psykisk sykdom er nok fortsatt noe tabu.
Dessverre er det en stor forskjell på synlige og usynlige sykdommer fortsatt i dag , noe jeg syns er en skam.
Jeg lar meg snart ikke overraske lenger over hva folk for seg til å si , men de ordene til deg og din søster var over grensen. Vi lever i 2021 , men enkelte holdninger henger igjen fra gammelt av.
Hva går det av folk som får seg til å si sånt til deg?? Jeg skjønner at du diskuterer holdningene våre til hvorfor det er synd på menn og ikke kvinner, men jeg reagerer likevel vel så mye på hva folk får seg til å si! På jobben prøver vi å lære ungene de tre broene de skal over før de sier noe om/til andre.
1. Er det sant? 2. Er det snilt? 3. Er det nødvendig?
Nå tror jeg ikke det var ment vondt Anita , tror bare vedkommende ikke tenkte seg helt om. Likevel må jeg innrømme at det stikker litt ekstra , for selv om jeg er takknemlig for den jobben min mann gjør så har jeg aldri tenkt at det er synd i han fordi han må trø til iblant 💓Til tross for at utfordringene mine er store så prøver jeg å bidra og organisere slik at min mann slipper unna alt som har med hushodlige og økonomi å gjøre , så selv om han har en syk kone så kommer han hjem til middagen på bordet hver dag💖
Så sant så sant. Ta demente også, forskjellen på mann og dame, ja gjelder nok alle sykdommer. Her i huset er det også større belastning på gubben for han har mer energi, men jeg har ikke dårlig samvittighet. Samtidig er jo jeg “frisk” og innimellom kan jeg gjøre mer, som å hjelpe han å beise litt rekkverk og det gir meg stor glede. Så jeg har det i tankene at jeg ikke overlater til han de gangene jeg har mulighet til å klare litt ekstra. Og som du styrer jeg huset med mat, klær og regninger osv. Det er også fort gjort å å glemme det en selv gjør for det er ofte så usynlig 🙂
Vet akkurat hva du mener og har opplevd det samme.
Men, da det sto på som verst så tenkte me (muligens litt ironisk på) “Vil du elske og ære ham/henne og bli trofast hos ham/henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?”
Når man står der yr av forelskelse sier man vel egentlig ja til det meste? Likevel så holde (heldigvis) de fleste ut når det røyner på som verst.
Det var mange ganger “stakkars” Ali der han fartet rundt med en baby og en 6 åring, mens eg lå hjemme….Men det var aldri stakkars han, han tok seg av sine egne barn (skulle bare mangle). Eg var den som organiserte det meste og han utførte, me var jo et TEAM og det kan eg se at dere også er. Hvem som utfører HVA i et ekteskap burde være uvesentlig, når noe skjer ser eg på begge som sterke fordi ting likevel fungerer og blir gjort.
Når eg tenker på dere 2 fra mitt ståsted tenker eg at dere er sterke sammen for jammen får dere til mye, dere reiser og tar dere ut, dere viser mye glede og ikkje minst kjærlighet. Ungene deres ser ut for å ha det bra, skal man syns synd i noen så er det jo deg <3
Det er akkurat det samme når det kommer til hjemlige sysler: Vasker mannen gulvet og støvsuger – Å ja, DA er han sååå flink!
Hva er da kvinnen?
Lag dere en flott søndag og nyt den!
Klem Vibbedille 🙂
Det blir ikke helt det samme såklart, men dette fikk meg til å tenke på noe annet. To ganger har jeg kjøpt hus med en mann, og begge gangene har jeg opplevd å få kommentarer (henvendt til han), som: «Oioioi! Litt av et hus hun har fått deg til å kjøpe til dere!»
Unnskyld meg. Vi lever i 2021 og jeg har like forutsetninger for å kunne kjøpe hus jeg som dem! At man bare antar: 1. At det er mannen som har kjøpt huset og 2. at det er jeg som har presset på for å få det huset jeg vil ha, som en bortskjemt liten prinsesse. I det første tilfellet var det utrolig fristende å si at hadde det ikke vært for min økonomiske sans og at jeg har spart penger siden jeg fikk min første sommerjobb som jordbærplukker så hadde vi ikke fått lov til å kjøpe en dritt. – Men jeg gjorde såklart ikke det av respekt for min daværende samboer. Men helt utrolig irriterende!
Jeg tror også folk hadde lettere bare ‘regnet med’ at du stilte opp for GH om rollene ble reversert. Det handler nok en del om folk sitt syn på kjønnsroller og at det bare blir tatt for gitt at kvinnene stiller opp uansett.
Nå må jeg bare ha det sagt da at jeg syns det står utrolig respekt av både GH og deg som står sammen i dette uavhengig av hvem det er som er rammet av selve sykdommen. «Stakkars» blir liksom uansett et litt ekkelt ord å bruke, men hele situasjonen er jo såklart hjerteskjærende for dere alle, og det er så beundringsverdig og fint at dere stiller opp for hverandre og er sammen ♥️