Jeg har det travelt hver eneste dag, jeg kjemper en kamp mot klokka. For plutselig ble jeg påminnet om hvor kort dette livet egentlig er, undergrunnen forsvant under meg. Jeg har vært nede i det sorte hull, jeg har følt på avgrunnen. Men jeg har klart å kravle meg opp gang etter gang, selv om mørket fortsatt kan sluke meg til tider.
For meg er livet blitt til hastverk, jeg har det travelt med å leve. Jeg vil så gjerne oppleve mest mulig, jeg vil få med meg hvert eneste øyeblikk. Livet kan ikke utsettes lenger, det må leves her er og nå. Det var så lett før, fantes alltid en unnskyldning. Jobb og familie kom alltid i veien for egne drømmer, jeg hadde jo hele livet å gjøre det på.
Det er så lett å ta livet som en selvfølge, et langt liv med hav av tid. Jeg ser på mine ungdommer, tenker på hvordan livet kunne ha vært. De fikk i tidlig alder erfare at livet kom med en utløpsdato, hvor skjørt livet er. Så ser jeg på vennene deres, og innser at noe er forandret. For mens deres venner seiler ubekymret rundt i livet på jakt etter festligheter og moro, så står mine barn igjen på sidelinjen.
Mine barn er blitt voksne, det er ikke festligheter og moro som betyr mest lenger. Det er ikke om og gjøre å ha de kuleste bilene, klærne eller dra på de kuleste festene, for de vet at livet ikke bare er moro. Jeg er årsaken til denne forvandlingen, på mange måter så har min sykdom endret dem.
Jeg skulle gitt mye for at mine barn kunne hatt en ubekymret ungdomstid, der den største krisen var den kvisa som dukket opp samme dag som den store festen. Men slik gikk det ikke, livet ville det annerledes for oss. Det er nemlig ikke bare jeg som hører klokken tikke, mine kjære hører den også.
De vet akkurat som meg at jeg er langt på overtid, og at alt som er sikkert er livet her og nå. Jeg har lært på den harde måten at livet ikke lar seg utsette, plutselig kan lynet slå ned og da innser man at det er for sent. Så i dag har jeg bare en oppfordring, lev livet mens du kan. Har du drømmer som du gjerne vil se komme til live gjør det nå, for plutselig en dag kan du sitte her jeg sitter og da vil du også innse at livet ikke kommer i reprise…
Du har det tøft,men det har også de pårørende .Jeg vet hvordan det er å være syk.Så vi aner heldigvis ikke hvem som blir rammet
Men du har et utrolig mot.Leser alt du skriver.
Tusen takk gode deg, og du har helt rett i at pårørende har det tøft. Det er en skam at Norge ikke tar bedre vare på alle pårørende i dette landet, for uten dem hadde systemet kollapset.
For et vakkert menneske du er,husker deg godt fra tiden din i Vardø,jeg er mamma til Tove Sundkvist
Tusen takk Sissel, du må hilse Tove fra meg 💖
Kloke ord som alltid… Stor varm klem fra meg…
Tusen takk for gode og kloke ord i ditt innlegg – som alltid <3
Livet er her og nå – det er ikke noe annet å si enn det. Du Vivian, uten at jeg har møtt deg annet enn her på blogg, er noe av det sterkeste menneske jeg har truffet – og som har truffet meg i hjertet. Du og dine – gjengen din <3 For en kone, mamma, datter osv… du er! klem