Sorgen ble en vekkelse

Noen ganger vil jeg bare gi opp , legge meg under dyna og bare bli der.

Ligge i mørket og syns synd på meg selv , kjenne på den ugne følelsen av at man hater livet.

Bare rulle seg rundt i ensomhet og selvmedlidenhet , late som at en hel verden ikke eksisterer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I en liten stund er det ingen som har det verre , livet eksisterer bare inne i et mørkt lite rom.

Men av en eller annen grunn så klarer jeg det ikke , jeg klarer ikke å bare legge meg ned og gi faen.

Selv med tre bokstaver så klarer jeg ikke ligge å velte meg i selvmedlidenhet , samvittigheten veier størst.

For jeg får dårlig samvittighet med en gang de tankene kommer , den samvittigheten har reddet meg mang en gang.

Jeg har ikke hjerte til å bare gi opp , selv om jeg føler at hele livet butter i mot.

For det er ikke bare meg som har det vondt , og de siste dagene har jeg sett på nært hold hvordan det vil bli.

Tapet av en liten skatt har på en måte åpnet øynene mine , tomrommet grep meg hardt og brutalt.

Tankene om at det vil gå bra er forsvunnet , sorgen over en liten hund fikk meg til å innse det.

Den smerten de føler på nå vil en dag bli enda større , og jeg er nå redd for at mine kjære ikke vil klare det.

Jeg har sett sorgen i øynene på en stor og sterk mann , jeg har sett den i øynene på fire små.

En sorg som ble en påminnelse om en fremtid , en fremtid uten meg.

Derfor klarer jeg ikke å velte meg i egen sorg , jeg klarer ikke å bare gi opp.

Jeg må prøve å finne styrken til å fortsatt klare , for deres største kamp begynner den dagen jeg er borte…