Nå får det være nok!

Alt jeg ønsker meg er litt ro , en rolig og harmonisk førjulstid. Men det er tydeligvis for mye forlangt , for nå er det bare rot overalt hvor jeg snur meg. Kommunen som presser oss til å ta en avgjørelse om en ordning som vi egentlig ikke vil ha , den ordningen vi har svikter fullstendig , familie problemer , og nå hunden som ikke får den verdige avslutningen vi hadde sett for oss. Mailboksen min er full av utfordringer , nye problemer som jeg må håndtere. Er det for mye forlangt og be om litt fred? Er det for mye forlangt at jeg bare vil leve livet mitt på den måten jeg vil? Aldri får vi fred , vi får ikke tid til å puste mellom slagene.

Nå sitter jeg her med en juleturnus som må planlegges med en altfor liten bemanning , urne må velges , julegaver må kjøpes , husholdningen må organiseres , mailer til kommunen må sendes , familien må trøstes gjennom en sorg , alt dette mens jeg selv kjemper for å holde hodet over vann. Det er like før jeg kaster inn håndkleet , for nå står jeg på kanten av stupet. Enkelte forstår bare ikke hvor mye det koster meg , hvor mye krefter alle disse påkjenningene suger ut av meg.

Julen nærmer seg og alt er kaotisk , at jeg ikke har fått et sammenbrudd for lenge siden er et mirakel uten sidestykke. ALS er en grusom sykdom , men det er alt rundt som før eller siden vil ta knekken på meg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke fått et sekund med ro siden jeg ble syk , og jeg syns ikke det er det minste rart at jeg er blitt så dårlig som jeg er. For jeg merker det med engang stresset blir for stort , da eskalerer tre små bokstaver også. Pokker og , alt jeg ønsker meg er en stabil hverdag med litt ro.

Stakkars gubben , han har hatt en telefon runde uten like på jobb i dag. Tenk at dyreklinikken påsto at det ikke fantes krematorium her i Bergen , det tok meg hele et sekund og søke det opp på nettet. Nesten alle dyreklinikker i Bergen har et samarbeid med dette krematoriumiet , alle utenom vår dyreklinikk. Jeg ser ikke logikken med å sende dyrene over fjellet for å bli kremert , i vertfall ikke når det ligger et krematorium et steinkast unna. Vi har aldri gjort dette før , og dermed var det ikke alt vi tenkte på i henhold til prosessen etterpå. Avgjørelsen var så tung i seg selv at vi ikke klarte å stille de riktige spørsmålene , og nettopp derfor er jeg så skuffet over at vi ikke ble ordentlig informert.

Men nå blir vår lille venn hentet på mandag , gubben ringte Bergen krematorium og fikk det ordnet. En ting som har ordnet seg i det minste , men som vanlig måtte vi ordne det selv. Nå håper jeg bare at jeg snart kan våkne opp , våkne opp til en problemfri hverdag. For nå er jeg sliten , sliten av å leve et liv med unødvendig mange problemer. Heldigvis har jeg dere , gode ord og gaver fra kjente og ukjente varmer mitt hjerte. Så igjen tusen takk , med familien og dere i ryggen skal jeg nok klare å komme meg tilbake…