Kvelden i går ble helt fantastisk , Mosjøen sviktet ikke. Vi tok ingen sjanser igår , vi måtte forsikre oss om at vi fikk plass på vår nye favoritt spisested. Derfor var det første punkt på listen når vi kom frem , gubben måtte plukke opp telefonen for å ringe. Vi hadde lykken med oss , et ledig bord ble reservert.
Vi rakk egentlig bare og hive bagasjen i fra oss før vi måtte løpe , ja og i tillegg var gubben fri for snus noe som medførte til at tempoet ble ekstra høyt. Vi saumfarte gågaten på jakt etter en kiosk , men denne gangen hadde vi ikke hellet med oss.
Tiden løp rett og slett ifra oss , snusen måtte vike for mat. Endelig skulle magen fylles opp , etter lydene å bedømme så var det tydeligvis på høy tid. Tippen Gastro er virkelig en plass for kjøttelskere , ihvertfall om du spør meg. Jeg måtte bare bestille det samme som sist , og heldigvis er svigermor med. For denne retten er ment for to personer , litt dyrt men mye mat for pengene.
Jeg har spist over evne hele ferien , og igår var intet unntak. Det var like nydelig som jeg husket , og selv om ventetiden var over en time så var det verdt å vente på. Jeg “rullet” ut av døren etterpå , ja det tror jeg vi alle gjorde. Da passet det bra med en kveldstur , vår firbeinte venn måtte luftes.
Vi fant oss en fin gang og sykkelsti langs elven , og i enden av den kunne gubben endelig puste lettet ut. En bensinstasjon dukket opp , kvelden var reddet. Nå var klokken så mye at det var på tide og finne senga , og det skulle vise seg at en liten gutt hadde en plan for denne natten. Gubben fikk nemlig grei beskjed når vi kom på rommet , han skulle ligge med mammaen sin.
Det ble litt av et rabalder , jeg har aldri følt meg så populær som jeg gjorde igår. Verken stor eller liten ville gi seg , men det gikk som jeg hadde forutsett til slutt. Gubben måtte gi seg til slutt , det ble campingsenga på han i natt. En liten gutt var så fornøyd , hos mamma var det visstnok trygt og godt.
Dagens etappe startet som den alltid gjør , mye senere enn vi hadde planlagt. Vi er nok blitt litt for glad i sene kvelder , vi legger ikke merke til at klokka ringer. Men vi kom oss omsider avgårde , og nest siste etappe kunne begynne. Idag var det Trøndelag som ventet på oss , og denne etappen syns jeg er forferdelig lang. Det har nok med minner fra en svunnen tid , jeg ser tilbake på nattkjøring med illsinte skrikende unger i baksetet.
Heldigvis er den tiden over , Isak er eksemplarisk når det gjelder bilkjøring. Så lenge han har Ipad og noe og knaske på så er han fornøyd , men så hjelper det også på at svigermor er i baksetet med han. Dagens etappe har gått like knirkefritt som de andre , og nå går hele kjøreturen mot slutten. Imorgen er siste dagen langs landeveien , tenk at vi nå nesten er hjemme. Nå må dere bare minne meg på å ringe hjem , jeg har nemlig en mistanke om at det er noen der hjemme som har en oppryddningsjobb og gjøre før vi kommer hjem….
Ja da var det på an igjen , en ny dag langs landeveien ventet på oss. Det ble en fin kveld i Narvik igår , og vi fikk servert nydelig middag på hotellet. Vi valgte å booke de samme hotellene som vi hadde på vei opp , da visste vi hva vi kom til. Dessuten var vi så fornøyd med komforten , vi hadde ingenting og utsette på hotell rommene.
Takket være bidraget deres har vi bodd godt under hele kjøreturen , det har vært deilig å kunne komme til duk og dekket bord. Jeg fikk til og med muligheten til å bo på Grand hotell igjen , bare at denne gangen var det i Narvik. Servicen var upåklagelig , og vi har sovet som grever i hele natt.
Jeg kommer til å savne dette , våkne opp til en ny dag vel vitende om at jeg får oppleve nye ting. Ordene strekker ikke til , jeg har fått mer ut av tre uker enn hva jeg gjør på et helt år. Nå venter hverdagen igjen , og jeg må innrømme at jeg gruer meg. Den første uken blir verst , jeg trenger alltid litt tid på å få ut alle følelser. Men jeg vet at jeg kommer sterkere tilbake , for gjennom deres bidrag har jeg fått nytt livsmot.
Dagens etappe så vi for oss ville bli lang , vi forberedte oss på en dag med mye venting. Både fergekøer og tunellarbeid ventet på oss idag , og på radioen har vi de siste dagene hørt om endeløse fergekøer. Tre timers ventetid opplyste de om , vi stålsatte oss på det verste.
Derfor var overraskelsen stor når vi kjørte ned på fergekaien , kun tre biler hadde rukket å komme før oss. Etter kun 15 min la fergen til kai , og vi kunne trille lykkelig ombord. Vi har hatt flaks hele veien både opp og ned , det er tydelig at vi har valgt det riktige ferietidspunktet.
Tunnelarbeid slapp vi også unna , arbeidet er tydeligvis lagt på is til ferien er over. Så denne etappen har også gått knirkefritt , og så lenge hjulene triller så bærer det fremover. Men noe har likevel irritert meg , kjøreturen har vært preget av tekniske problemer. Like greit at jeg ikke har armene i behold lenger , for ellers hadde datamaskinen fått seg en luftig flyvetur ut vinduet.
Jeg elsker å sitte i bilen og skrive , da får jeg unnagjort mye arbeid og tiden går i tillegg fortere. Men idag har det vært et sant mareritt , når skjermen ble blå for ørtende gang klikket det for meg , og når den samme teksten kom opp så skremte jeg alle med krigshylene mine.
“Datamaskinen har støtt på et problem , vi må starte maskinen på nytt”
Så derfor har dette innlegget tatt trippelt så lang tid og få ferdig , men jeg trøster meg med at det ble nå innlegg idag også. Nå håper jeg bare på at vi får plass på restauranten i Mosjøen, det er jo lørdag idag. Jeg vil gjerne spise den møreste biffen EVER , det hadde vært en perfekt avslutning på denne dagen.
Men uansett så blir det godt å komme frem , nok en etappe går mot slutten. Min trofaste sjåfør har nok en gang fått oss trygt frem til nok et mål , og nå venter nok en kveld med avslapping og kos…
Vi har fått kjenne på hvordan det er å leve igjen , sammen og alene.
Privatliv er det første man mister når man blir alvorlig syk , sårbarheten blir synlig for alle.
Barna trekker seg mer og mer tilbake , soverommet blir deres tilfluktssted.
Private samtaler må avtales , og vil vi være alene må det planlegges på forhånd.
Det viktigste av alt har vi mistet , evnen til å bestemme selv forsvant i gapet på tre små ord.
Men denne ferien fikk vi alt tilbake , vi fikk føle på hvordan livet kunne vært.
Kjærligheten har blomstret og skuldrene har vært lave, en liten luke ga oss det vi så sårt har savnet.
Denne ferien har gitt oss et kjærkomment avbrekk , alle hverdagslige problemer ble glemt.
Jeg kunne endelig føle at jeg levde igjen , og klumpen i magen vokste ettersom ferien nærmet seg slutten.
For jeg visste det ville komme , jeg satt egentlig bare å ventet på det.
Vi fikk ikke avsluttet ferien engang før det begynte , på en liten gul hytte ramlet mailene inn.
Jeg kjente det med engang , skuldrene for rett til værs.
Frustrasjonen var stor , vi følte oss frarøvet dyrebar tid.
Nye opplysninger som egentlig burde vært informert om før ferien kom nå , noen ganger lurer jeg på om regelverket til firmaet blir til mens de går.
Man skulle tro at alle BPA firmaer følgte samme regelverk , men det stemmer tydeligvis ikke.
Min mann er ansatt i firmaet , av kommunen er han godkjent som assistent.
Nå har vi fått beskjed om at min mann kanskje ikke får noe godtgjørelse for arbeidet han har gjort , og det til tross for at vi ikke har fått annen hjelp.
Jeg er glad for at han nå har tatt over , for jeg vet at han ikke gir seg uten kamp.
Men det er vondt å se på hvor mange kamper han må ta , han har mer enn nok fra før.
I tillegg blir jeg fryktelig sint , ja forbanna rett og slett.
For istedenfor å hjelpe så skapes det unødvendige problemer.
Vi vet begge hva vi kommer hjem til , og jeg har mest lyst til å be gubben bygge en gamme på fjellet et sted.
Jo nærmere vi kommer hjem jo mer stresser jeg , og det er forferdelig å måtte grue seg til å komme hjem.
Hadde det ikke vært for barna og min kjære hadde jeg gitt opp for lengst , men så lenge jeg har de så er ikke det et alternativ.
Hjem må vi , selv om vi begge vet det blir en kamp….
Jeg har sovet dårlig i natt , og det på tross av at vi nå hadde kommet til de beste hotell sengene på hele kjøreturen. For Scandic i Alta har skjønt viktigheten med gode senger , spesielt når du ikke har funksjoner i behold. Jeg ser gjerne forbi at toalettet er utilpasset så lenge sengen er god , og det var denne. Alle hoteller skulle hatt elektriske senger , og jeg ble så lykkelig når jeg oppdaget det på tur nordover. Derfor så jeg frem til å tilbringe første natta i Alta , jeg kjenner det på kroppen at det har vært mye moro i det siste.
Men en arm skulle vise seg å gi meg hodebry , de harde armlenene på rullestolen hadde gjort sitt. Høyre albue er sår og vond , og det har jeg fått slite med inatt. Det ble som jeg forutså igår , vi kom for sent frem til Alta. For sent til at vi kunne spise hos Kokkejævel , alt vi rakk var å snike til oss et bilde. De var i ferd med å stenge når vi gikk forbi.
Sjefen selv var der , men han så litt stresset ut der han sto bakom disken at vi gikk rett forbi. Det var veldig synd at vi ikke fikk smake på noen av de herlige rettene han reklamerer for , da hadde jeg kanskje hatt noe mer positivt og skrive om når det gjelder den kulinariske biten.
Av alle stoppestedene vi har hatt på denne kjøreturen så er Alta den som kommer dårligst ut , vi har bare vært på to restauranter men begge får stryk fra meg. Den første var en vinbar , vinen smakte vi ikke på men den var sikkert bedre enn maten. Biffen var seig som tyggegummi , og da mister jeg appetitten med en gang. Den andre var en burgerbar , aldri feil med en skikkelig hamburger tenkte vi. Men igjen ble vi skuffet , for brødet var tørt og kjøttet smakløst.
Stakkar liten
Men idag er det en ny dag , og de neste to stoppestedene har fantastisk mat. Restauranten på Grand hotell i Narvik serverer helt nydelig mat , og jeg gleder meg til å sette tennene i den biffen. Likevel er Mosjøen den aller beste , mørere kjøtt skal du lete lenge etter. Jeg skal reklamere godt når vi kommer dit imorgen.
Ellers har dagens etappe gått veldig bra , selv om jeg må innrømme at jeg syns tilbaketuren går mye saktere. Men det er flott og se hvordan landskapet forandrer seg , akkurat den biten kommer jeg til å savne når vi kommer frem. Nye opplevelser har ventet oss rundt neste sving , øynene våre har virkelig fått mange inntrykk på denne turen.
Dagens etappe går nå mot slutten , og det gleder mor sitt hjerte. Magen knurrer og halsen er tørst , men idag vet jeg hva som venter. Så snart skal vi igjen kunne nyte et deilig måltid , og legge oss lykkelige til sinns…
Ja da var vi tilbake på landeveien igjen , og ikke vet vi hva som befinner seg bak neste sving. Første etappe starter slik den endte , Alta blir første overnnattingssted.. Det var tungt å se den gule lille hytta forsvinne bak oss , alt jeg kan håpe på er at dette ikke var siste gang. Men det blir verre og verre for hver gang , jeg hater å ta farvel.
Men nå er vi ihvertfall igang , det verste er faktisk starten. Det ble litt lettere jo lenger vi kom oss unna , og tanken på barna som ventet hjemme gjorde landeveien litt enklere å bære. Selv om det er like langt frem og tilbake så valgte vi en litt annen rute til Alta denne gangen , Tanadalen og Karasjok ble valgt fremfor Seidafjelllet. Gubben mente det var bedre veier den veien.
Gubben er ikke så glad i å kjøre Tanadalen , landskapet er likt hele veien og gjør det tungt å kjøre. Men etter å ha tilbrakt 14 dager i et åpent landskap , så var det litt fint å se trær igjen. Ja det er en ting jeg har glemt og skrive om , en liten heads up om du vil. For om du nå sitter og vurderer samme reiserute som oss , så er det en ting som er viktig å huske på.
Det finnes nesten ingen rasteplasser , og de få som er mangler toalett. Nettopp dette ble vi påminnet om idag , vi var så vidt begynt på Tanadalen før det kom fra baksetet. “Jeg må bæsje” ropte en liten gutt fortvilet , nå ble gode råd dyre. Jeg kunne skimte små svetteperler i en tilsynelatende blankpolert skalle , gubben så panikkslagent rundt seg.
“1,2,3,4,5….” kunne nå høres fra baksetet , en liten gutt hadde fått beskjed fra en panikkslagen gubbe om å telle til tusen. Plutselig bråstoppet gubben , han hadde svingt av veien før jeg rakk å få sukk for meg. På motsatt side av et enslig bussstopp dro gubben håndbrekket opp , og jeg fikk bange anelser. På bussstoppet sto en dame og ventet , og hun lurte sikkert på hva slags folk som kom kjørende i en bulkete bil.
“Isak hopp ut og drit i veien” ropte sjåføren til en liten gutt , han hadde tydeligvis funnet en perfekt plass. Jammen sa jeg perfekt , på den eneste strekningen uten et tre eller en busk skulle en panikkslagen gubbe sende en liten gutt ut. Han kunne like så godt ha sendt han inn i bussskuret på motsatt side , da ville ihvertfall en dame fått en noe og prate om i lang tid fremover.
Men mor satte foten vei , det var bare å sette bilen i gir og komme oss vekk derfra. Etter et par km kom et skilt til syne , og en panikkslagen gubbe pustet lettet ut. Den eneste rasteplassen var en km unna , men lettelsen forsvant like fort som den kom. En liten gutt kom løpende mot bilen , og nå var det han som hadde panikk. For et utedo skulle han ikke sitte på , et utedo som hadde hundrevis av uønskede gjester. Det florerte av mygg på plassen , her var det bare å søke dekning.
Etter all oppstandelsen var vi helt utslitt alle mann , og en liten gutt sluknet i baksetet. Han sovnet rett og slett , og borte ble også dotrangen. Vi kom faktisk helt frem til Lakselv før dotrangen på ny meldte seg , og en bensinstasjon har aldri vært mer etterlengtet. Nå skal vi komme oss til Alta og finne en plass og spise , men det spørs om vi er litt for sent ute. Jeg hadde nemlig lyst til å teste ut kafeen til Kokkejævel , men den stenger kl 20.00.
Mat blir det uansett , og jeg er uansett glad. Første etappe nærmer seg nå slutten , og foruten om litt do problemer så har det gått fint. Resten av kvelden skal nytes , batteriene må lades før neste etappe starter…
Gatekunsten lever stort i Vardø
Vi møtte veggen når vi forlot Vardø igår , skulle nesten tro tåka prøvde å hindre oss i og dra
Min gamle faste joggeløype , her kan du løpe med sjøsprøyten i ansiktet. Kunstverk finner du også her , en rundløype rundt Skagen er virkelig verdt et besøk.
Jeg våknet grytidlig idag , og oppdaget at jeg lå i en dam. Herlighet så varmt det plutselig ble inne på soverommet , jeg holdt på å renne vekk. Jeg så ingen annen utvei enn å rope på gubben , min svette kropp måtte luftes. Men heldigvis måtte gubben uansett opp , for bilen min har stått på verksted i natt. Etter at vinduene ble tettet måtte det stå og tørke , vi måtte gi den noen timer i ro og mak.
Virkelig en forbedring
Så etter å ha fått meg i godstolen dro gubben , og jeg fikk en fredelig stund for meg selv på hytta. Men timene gikk og ingen bildur var å høre , en gubbe var forduftet. Det gikk faktisk tre timer før jeg hørte en velkjent lyd , endelig kom bilen opp traktorveien. En liten gutt hadde nemlig fått prøvesitte en brannbil , og da ble mamma glemt av både far og sønn.
Ingen tvil om at en liten gutt var strålende fornøyd , og han hadde mye å fortelle når de omsider kom inn dørene her. Men her hadde vi ingen tid å miste , vi måtte komme oss til byen. Ute skinte solen fra en skyfri himmel , alt lå tilrette for at dagen skulle bli god. Jeg trengte ikke gå ut engang før jeg hørte det , vinden ulte rundt hyttehjørnet.
Likevel var det varmt i Komagvær , og vinden er kjærkommen der ute. Da holder myggen seg borte , og det var godt å sitte der i solveggen. Men der kunne vi jo ikke bli , Vardøs gater ventet. så her var det bare å få bilen på veien. Selv om det bare er tre mil fra Komagvær så er det som om du kommer til en helt annen årstid , vi dro fra sol og sommer og kom frem til høst. Tåka lå tett rundt øya , og en sur vind fikk nakkehårene til å reise seg.
Men ut på tur skulle vi , Heksemonumentet var det på høy tid at vi besøkte , vi hadde uansett bare denne dagen å gjøre det på. Det var når jeg nærmet meg bygget at jeg kom på det , dagens dato smalt inn i hodet på meg. Det ble en rar opplevelse og kjøre mellom 91 stakkars skjebner , mens man minnet de grufulle hendelsene på en annen liten øy.
På tilbakeveien måtte vi innom gravplassen ved kapellet , der ligger bestemoren til min mann. Gravplassen ligger idyllisk til ved havet , og jeg får alltid en høytidelig følelse når jeg er på slike plasser. Vi måtte lete en stund før vi fant gravsteinen , men vi fant den til slutt. Det har vært en høytidelig dag på alle måter , høytidelig og vemodig på samme stund.
Jeg vil avslutte dette innlegget med å takke , alle dere som har fulgt meg på denne reisen. Det har vært en sann glede å få dele denne turen med dere , og lese alle deres fine ord. Under ligger bilder fra vår aller siste dag i Vardø by , dette er en ferie jeg aldri vil glemme….