Jeg var ikke sikker på om jeg ville klare det , for fortsatt føler jeg meg elendig når jeg våkner. Idag er det nemlig torsdag , og torsdag for meg betyr at det er tid for dusj. Aldri i livet hadde jeg sett for meg at livet mitt skulle ende opp slik som dette , faste dusjedager og dagsplaner for de minste gjøremål preger livet mitt. Likevel var det på høy tid med en dusj idag , etter en uke i en svett seng trengte jeg en oppfrisking.

 

Derfor hadde jeg ingen andre valg , nok en gang måtte jeg tvinge meg på beina. Jeg orket ikke protestere på temperaturen på vannet engang , jeg ville bare ha det overstått. Det koster krefter når man hele tiden må tvinge seg selv , krefter jeg egentlig ikke har for tiden. Men jeg kom meg igjennom det , og nå er jeg ihvertfall ren fra topp til tå. Ja til og med leggene mine fikk seg en etterlengtet behandling , nå er pelsen atter engang fjernet.

Formiddagen har vært rolig som alltid , men nå begynner jeg å savne en helt nødvendig materiell gode. Jeg savner bilen min , og idag kunne jeg virkelig ha trengt den. Min datter skal spille treningskamp og jeg kunne tenkt meg og sett på , sitte i bilen og vise henne at jeg er der. Men det er enda noen uker igjen til jeg får den tilbake , så her er det bare å smøre seg med tålmodighet.

 

Foruten om min datter er det ingen hjemme for tiden , mine to eldste gutter er begge borte. Så det blir mye mor og datter tid på formiddagen , og idag har tiden gått med på å jakte fluer. For regnet kom tilbake i dag , og med regnet kom også fluene. Min lille stue ble invadert av små flyvende irriterende insekter , og min datter fikk plutselig nok å gjøre på.

Rettigheter: tegninger.no

Utstyrt med en avis i hånda ble hun forvandlet til rene skjære geriljalederen , selv jeg ble en smule skeptisk når hun begynte å slå villt rundt seg. En etter en forsvant , små fluer fikk sin skjebne belagt av min datters harde hånd. Fin oppvarming til dagens fotball kamp , dersom hun går ut på banen med det samme drapsinnstinktet så er det vel ikke en motstander spiller igjen på banen ved kampens slutt. En langbein var den eneste som fikk være i fred , den turte ikke en geriljaleder og ta.

 

Jaja , det står ikke på underholdningen her i huset , og plutselig kom det en forferdelig lukt som varslet om at jeg hadde mer i vente. Min firbeinte venn er dårlig i magen , og selvfølgelig skal han absolutt ligge rett under godstolen min og lette på trykket. Et øyeblikk var jeg inne på tanken om å skaffe meg en gassmaske , og jo sterkere lukten ble jo mer desperat ble jeg.

Heldigvis kom en liten gutt hjem i grevens tid , han fikk jagd en stinkende hund bort fra en svimeslått mor , og døra ble åpnet for utlufting. Jeg trenger ikke bli tatt knekken på riktig enda , og ihvertfall ikke nå når jeg nettopp har kommet meg. Men nå ser jeg at en firbeint venn har søkt selskap hos et annet familiemedlem , et familiemedlem som ikke aner noe om mageproblemer og lukt. Tett i tett ligger de , en gubbe og en firbeint venn. Hevnens time er nå begynt , og den begynte med god hjelp fra en firbeint gammel venn…

PS : plutselig ringte det på døren her , og utenfor sto nabo damen. Gjett hva hun hadde med seg? En rykende fersk hjemmelaget eplekake, og da kom tårene mine. Så nå står gubben og pisker krem. For noen fantastiske mennesker jeg har rundt meg 💕

Igår kveld ble jeg liggende og lese , i mørket under dyna strømmet det varme mot meg.

Jeg har bladd gjennom alle kommentarer og meldinger siden jeg ble innlagt , små ord skrevet av dere.

Små ord som betyr så mye , gjennom dere får jeg ny styrke til å kjempe.

For det er når jeg trenger det som mest dere virkelig viser , viser hva nestekjærlighet virkelig betyr.

 

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg ha reist rundt , banket på deres dør og gitt dere en rose.

Jeg er ihvertfall ikke i tvil , dere er en av årsakene til at jeg fortsatt orker å kjempe.

Dere gir meg håp når mørket tar over , dere gir meg støtte når jeg ligger nede.

Jeg vet jeg skal dø , men sammen med dere lever jeg som aldri før.

 

Alle syke skulle hatt dere i ryggen , for gjennom deres ord finnes styrke.

En styrke som får meg til å skrive selv når jeg er på det dårligste , en styrke som får meg til å kjempe meg opp hver dag.

Takket være dere har jeg en meningsfull hverdag , en hverdag jeg gleder meg til å stå opp til.

Selv på de tyngste dagene finner jeg en mening , skrive til dere gir meg lys i mørket.

 

Gang på gang viser dere at jeg fortsatt betyr noe , og det betyr alt når man er alvorlig syk.

Så tusen takk for at dere ser meg , leser mine ord og følger meg på min sluttreise.

Takk for alle fine ord jeg har fått de siste dagene , deres ord betyr så uendelig mye.

Mitt håp er at jeg fortsatt får lov til å dele en stund til , for to øyne har fortsatt mye på hjertet….

En rose fra meg til dere 💜

Hurra!! Idag har jeg fått i meg et halvt pizza stykke og en hel kjøttkake , helt uten å bli dårlig. Endelig begynner jeg å se enden på en lang uke , nå føler jeg for første gang at tåken er i ferd med å lette. Jeg er fortsatt litt slapp , og noen ganger går det trill rundt når jeg blir tatt opp , men det går ihvertfall fremover nå istedenfor bakover.

 

Energien er på vei tilbake , og matlysten har blusset opp. Takk og lov for det sier jeg bare , for det er ikke mye igjen av meg nå. Det skal nemlig ikke mange dagene med sykdom til før kroppen forfaller , gubben sier det bare er skinn og bein igjen.

Dagen startet på samme måte som de tidligere dagene denne uken , kroppen var svett og dårlig. Likevel hadde jeg bestemt meg , jeg skulle opp til vanlig tid. Jeg angret meg i det jeg ble plassert på toalettet , hadde det ikke vært for at jeg satt fremoverbøyd hadde jeg nok svimt av.

 

Heldigvis kom jeg meg gjennom morgenstellet uten noen form for  katastrofer , og glad var jeg for det. Men etter litt hvile i godstolen kom jeg meg , og idag kan jeg skryte på meg en hel dag oppe av senga. Jeg har ikke peiling på hva jeg har pådratt meg , men guri hvor glad jeg er for at det nå ser ut som det er over.

Vi våknet opp til nok en sommerdag i Bergen , herlighet hvor varmt det er. Tenk så heldig jeg er som kunne komme hjem til dette været , det er jo terapi i seg selv. Jeg klarte til og med å komme meg ut idag , ut på en etterlengtet blomster runde. Nå har rosene begynt å springe ut , de er så vakre der de står.

Det er kjekt å ha blomster som blomstrer på forskjellige tider , det er like spennende hvert år. Plommene på trærne er også begynt å modnes , og nå er epletreet også like om hjørnet. Jeg vet ihvertfall hva eplene skal brukes til , eplekake og krem hører høsten til.

Så idag føler jeg meg bare takknemlig , takknemlig over at jeg nå føler meg bedre og kan nyte livet igjen. Nå håper jeg morgendagen blir enda bedre , og at jeg kan tilbringe mer av dagen utendørs. Jeg tror rett og slett jeg setter meg under epletreet og venter , for tanken på eplekake fikk apetitten til å våkne….

Gud hvor enkelt livet kunne vært , først nå ser jeg det.

De tingene jeg syns tok lang tid før , de tar nå trippelt så lang tid.

Små bagateller jeg før klaget over er nå de jeg savner mest,

jeg savner små irriterende ting.

 

Jeg savner å høre vekkerklokken ringe inn en ny dag ,

savner den dårlige kaffekoppen på den lokale bensinstasjonen som alltid fikk meg til å grynte på nesa.

Jeg savner lukten av svette på det alt for dårlige ventilerte treningsstudioet ,

savner og stå der klokken 05.30 mens jeg prøver å få tredemøllen til å lystre nok engang.

 

Jeg savner altfor sene ettermiddager på jobben , selv om jeg egentlig burde vært hjemme for lengst.

Savner lukten av eksos i en bilkø som aldri ser ut til å ta slutt.

Jeg savner stresset når jeg innser at bilen ikke vil starte ,

og jeg må løpe til bussen mens regnet plasker ned.

 

Jeg savner å komme sliten hjem fra jobb bare for å finne huset totalt sprengt ,

savner den dårlige samvittigheten av og nok en dag dra opp en frossenpizza til middag.

Jeg savner kranglingen rundt spisebordet når jeg ba barna finne frem leksene.

Savner å stå frysende langs en sidelinje i timevis mens jeg heier barna frem.

 

Jeg savner lange telefon samtaler med min mann , klage over at han er altfor mye borte.

Savner lyden av en bjeffende hund klokken 03.00 ,

fordi han nok engang har spist noe han ikke har tålt.

Jeg savner lyden av krangling blant søsken mens jeg prøver å hvile middag.

 

Alle de tingene dere klager over savner jeg , små irriterende ting.

Men jeg ser nå hva jeg har mistet , nå ser jeg hva små irriterende ting betyr.

Først nå ser jeg at de er en stor del av selve livet ,

et liv jeg har mistet for godt…

Inatt trodde jeg regelrett min siste time var kommet , nå var alt håp ute.

Jeg har hatt en lignende episode tidligere , ja faktisk ved forrige innleggelse før jul.

Men da var jeg fryktelig dårlig , så dårlig at jeg ikke visste om jeg ville klare mer.

Inatt skjedde det igjen , og denne gangen var det mer intens enn gangen før.

 

Det føltes faktisk ut som om jeg var besatt av djevelen , og nå skulle alle ånder utdrives.

Dette har vært min verste natt noensinne , døden har aldri føltes nærmere .

Det verste er at det skjer i våken tilstand , jeg er fullstendig bevisst i en surrealistisk virkelighet.

Hver gang jeg prøvde å lukke øynene skjedde det , jeg sank dypere og dypere ned i intet.

 

Ja jeg følte faktisk at jeg sank , og på veien ned mot avgrunnen dukket det opp de mest grufulle syn du kan forestille deg.

De var så grufulle at jeg får angst bare av å tenke på det , jeg turte knapt lukke øynene hele natten.

Men selv om jeg nistirret i taket av ren redsel , så var lyden fortsatt tilstede.

Lyden av en skurrende radio som ikke eksisterer kunne høres , og innimellom skurringen kunne en stemme høres.

 

Det er ihvertfall ingen tvil om at jeg er dårlig , jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har hatt en psykose episode.

Jeg kom meg ikke opp før 14.00 idag , og da var lakenet så vått av svette at du kunne ha vridd det tre ganger.

Det positive er at jeg faktisk kom meg opp , ja og at jeg fortsatt er hjemme.

Jeg klarte ikke se ferdig fotballkampen igår , det var et under at jeg klarte å stå på beina når gubben dro meg opp.

 

Nå er jeg bare glad for at jeg har overlevd natta , jeg håper inderlig det ikke skjer igjen.

Jeg kom ihvertfall hjem i grevens tid , sommeren er tilbake for fullt jo.

Gubben har grillet og barnelatter har fylt huset , og selv om ikke matlysten er på topp så begynner jeg å se lyset i tunnelen.

Så nå krysser jeg fingrene for at det verste er over , og at denne natten blir hakket roligere…

Jeg var i elendig form når jeg våknet idag , kvalm og svett var jeg slettes ikke klar for en ny dag.

Det blir ikke mye søvn på meg her jeg ligger , det er litt for mange avbrytelser på nattestid.

Status så langt er at det ikke er noe status , alle prøver er fortsatt fine.

Ja det er nesten så jeg tror jeg er blitt hypokonder , men det er noe som tilsier at jeg ikke er det.

 

For nå har jeg hatt feber i mange dager , en feber som ikke helt vil slippe taket.

Dessuten er det ingen som kan forklare de litt forhøyet infeksjonsprøvene ved innkomst,

eller smertene i ryggen.

Heldigvis er smertene bedre , men borte er de ikke enda.

 

Det kan være noe muskulært , eller en brist i et ribbein.

Uansett så blir jeg skrevet ut idag , andre forsøk på å dra hjem skal skje idag.

Jeg gleder meg selvfølgelig til å komme hjem , jeg bare håper det går bra denne gangen.

Orker ikke tanken på å komme hjem bare for å bli innlagt enda en gang.

 

Så nå bærer det hjemover med meg , kryss fingrene for meg.

Jeg vet ihvertfall hvordan kvelden skal tilbringes , i senga fremfor TVen.

Det er jo storkamp på TVen ikveld , to nordmenn møtes til kamp.

Jeg har ihvertfall bestemt meg for en ting , i senga blir jeg til formen er bedre….

Jeg har egentlig vært ganske så avslappet med tanke på denne innleggelsen , sikkert fordi jeg har følt at det viktigste har fungert.

Lungene mine er fine og velfungerende , i motsetning til sist da ingen visste om jeg ville klare meg.

Men selv om jeg blir godt tatt vare på og har fått beskjed om at alt ser fint ut så langt , så kom likevel den følelsen snikende tilbake igjen.

En uro har spredd seg rundt i kroppen , klumpen i magen har vokst seg stor.

 

Ikke vet jeg hvor den kom ifra eller hvorfor jeg føler den , det er vel den angsten som kommer snikende.

Eller en kombinasjon av en dårlig natt og det faktum at jeg ligger på sykehus , jeg håper bare at svaret på urinprøven kommer imorgen.

Ja jeg håper faktisk at det BARE er en UVI , for da får jeg ihvertfall svar på hva som feiler meg.

Så jeg krysser fingrene og håper jeg snart kan vende hjem , for ute skinner solen og her ligger jeg.

 

Da var det en trøst og få tilsendt bilder hjemmefra , livet går videre uten meg tilstede.

En liten gutt har igjen fått bevist sine ferdigheter , og denne gangen på snekkerfronten.

Han ville nemlig ha sitt eget fotball mål , og da måtte far og sønn hive seg rundt.

Men først måtte en arbeidsplan tegnes , det var en liten gutt rimelig klar på.

 

De har også vært på besøk hos naboen på campingplassen deres , og der dukket det en spesiell liten traktor opp.

En liten gråtass sto på lekeplassen og det til stor glede for de små.

Så selv om jeg gjerne skulle vært hjemme sammen med mine så er jeg fortsatt glad , takknemlig for at livet går videre , og at alle har det bra hjemme…

Jeg ble så glad i går kveld , følte kroppen var begynt å komme seg og prøvene var fine.

Så fine at legen gikk med på å sende meg hjem , ja for som kjent er jeg ikke verdens mest tålmodige sjel.

Jeg dro lykkelig hjem sammen med en glad liten gutt , i håp om at det verste nå var over.

 

Men når jeg våknet idag skjønte jeg at her var det bare en ting å gjøre , krype til korset nok en gang.

Feberen var tilbake og smertene like så , enda en ambulanse måtte rekvireres til Såtevegen .

Så her ligger jeg nok en gang , men heldigvis har jeg fått komme på samme post som før jul.

De kjenner meg her og det gjør det tryggere, men her blir jeg liggende ihvertfall til over helgen.

Jeg bare håper de finner ut av det , så jeg kan komme meg hjem fort….

En liten gutt var helt i fra seg igår , og jeg forlot en gråtkvalt liten gutt i en ambulanse.

Det siste jeg hørte var ordene til en liten gutt , ord som fikk hjertet mitt til å briste.

“Skal mamma dø nå , jeg vil ikke at hun skal dra til himmelen for da får jeg aldri se henne mer”

 

Derfor var det ekstra godt når de nå kom på besøk , både far og sønn kom for og holde mor med selskap.

Igår kom det som kastet på meg , smerter på venstre side rygg holdt på og ta knekken på meg.

Verken morfin eller noe annet hjalp , det var ikke før jeg fikk antibiotika inatt at smertene begynte å gi seg.

Det blir bare en kort oppdatering foreløpig , jeg vet like lite som dere enda.

Håper på fine prøvesvar slik at jeg snart kan vende hjem , men på sykehuset er det en ting som gjelder , tålmodighet….

PS : Covid er det ihvertfall ikke , prøvene var negative. Og tusen takk for alle fine kommentarer og meldinger , det varmer 💜

Idag er jeg så dårlig at jeg ikke klarer å skrive , og da er jeg dårlig da.

Det er når man gir blaffen i alt at det er fare på ferde , og slik har jeg det nå.

Derfor blir det ingen oppdatering idag , jeg bare håper dette går over av seg selv.

 

Det gjorde det altså ikke , i skrivende stund ligger jeg på akuttmotaket og venter på svar.

Korona prøver er tatt opp og ned i mente , og jeg ligger her med store smerter.

Jeg ville bare oppdatere dere litt , nå håper jeg legen kommer med smertelindrin snart…