Jeg våknet tidlig idag , faktisk før gubben og en liten gutt sto opp. Noen ganger vekker bipap masken meg , spesielt hvis jeg har vært klam i løpet av natten. Da begynner den nemlig og gli ned fra nesen , noe som kan gi meg et snev av panikk til tider. Heldigvis sto gubben opp like etter , og da kunne jeg endelig puste fritt igjen. Dagen for gubben startet i ren panikk , det fantes ikke en ren fotball shorts igjen.

Ja for problemet er at en liten gutt nekter å gå med andre shortser , er det ikke fotball logo på klærne så kan vi bare glemme det. Jeg hørte dramaet på badet og skjønte at her var gode råd dyre , det var da jeg kom på at halve klesskapet lå en annen plass. For i løpet av sommeren har en liten gutt vært mye hos naboen , og det er ikke bare en gang han har kommet tilbake i bare trusa etter å ha testet ut svømmebassenget. Derfor måtte far i huset ut på jakt , klokken 06.30 sto en gubbe og ringte på hos naboen. Mine antagelser stemte , på badet hang to drakter nyvasket og tørr. Det er ikke farlig og glemme igjen noe der borte , vi får klærne vasket og brettet tilbake.

Jeg priste meg lykkelig over at en krig nå var forhindret , endelig kunne vi puste lettet ut begge to. Men når skyvedøren gikk opp ble alt glemt , vi fikk oss et syn av de sjeldne. Jeg fikk nemlig med meg soloppgangen , og det har ikke skjedd siden jeg overnattet ute på verandaen. Himmelen var farget i et nydelig maleri , og jeg var så heldig at jeg fikk med meg dagens første solstråler.

For en magisk start på dagen , akkurat det jeg trengte idag. Trollet i meg smeltet bort , fra sengen fikk jeg servert nok en skatt fra naturen. Jeg måtte selvfølgelig rope på en liten gutt , for han blir like glad som meg hver gang naturen åpner sin skattekiste. En perfekt start på en tirsdag , i et lite øyeblikk fantes det ingen problemer i verden.

Likevel hentet hverdagen meg raskt inn igjen , utfordringene sto i kø idag også. Hele livet mitt har vært sånn , noen ganger begynner jeg faktisk og lure. Det er ihvertfall tydelig at denne kjerringa ikke må få for mye fred , det er farlig og senke skuldrene her i gården. Men idag tok jeg et valg , et valg for fremtiden. Nå har jeg faktisk fått så nok av problemer og bortforklaringer , så idag bestemte jeg meg for at nok er nok.

Nå skal jeg kun konsentrere meg om meg selv og familien , gubben har selv valgt å ta over denne ordningen så da får han bare styre på. Verken firmaet eller han trenger å komme til meg lenger med sine utfordringer , jeg har nemlig lært meg et nytt ord det siste døgnet. NEI er nå blitt min nye veileder for fremtiden , jeg har andre ting og tenke på.

Men jeg tror faktisk gubben også er lei , det har ikke vært fred og få siden vi kom hjem fra ferie. Jeg skjønte at han var lei igår kveld når han plutselig kom med et forslag , og selv om det ikke lar seg gjøre så må jeg innrømme at lengselen tok meg.

“Skal vi hive oss i bilen når vi får den tilbake , sette kursen mot Vardø og glemme alle problemer”

Ja tenk om , men vi vet begge at så enkelt er det ikke lenger. Livet er blitt vanskeligere enn som så , og verre skal det bli. Men jeg håper vi kan få oss en langhelg utpå høsten , for jeg lengter vekk allerede. Jeg skulle gitt mye for å bli frisk igjen , om jeg måtte bo i en gamme på fjellet så hadde ikke det gjort noe.

Nei nå må jeg få tankene over på noe annet , og hva passer vel bedre da enn og plante noen blomster. Så nå skal jeg avslutte dagen utendørs med en blomsterinspeksjon , det får meg alltid i litt bedre humør. Men det kommer til å bli en dyr høst hvis problemene snart ikke begynner og gi seg , for jeg har allerede begynt å saumfare nettet etter nye blomster vekster…

Denne står på ønskelisten nå

Jeg har skrevet om dette tidligere , et irritasjonsmoment som har irritert meg lenge.

Denne bloggen er blitt min nye hverdag , gjennom den har jeg fått en sjelden mulighet.

En mulighet til å være et menneske , et menneske med en stemme på tross av delvis manglende språk.

Et helt menneske , mine følelser og tanker blir til på et hvitt lerret.

 

Men det koster krefter , enhver blogger vet hvor mye arbeid som ligger bak.

For meg koster det enda mer , på grunn av store funksjonstap må jeg jobbe dobbelt så hardt enn andre.

Alt jeg har er to øyne , og gjennom de må jeg gjøre alt det andre bruker lette fingre til.

Redigere bilder og skrive tekst , gjennom to øyne blir en blogg til.

 

For meg er denne bloggen selve livet , og jeg legger mye krefter i alle mine innlegg.

Jeg har valgt å skrive to innlegg om dagen , ja enkelte dager blir det til og med tre.

Men jeg starter alltid dagen med et innlegg om følelser , og avslutter kvelden med et innlegg om dagens høydepunkter.

Det viktigste for meg er at dere lesere skal få noe ut av min blogg , plassering på lista betyr mindre.

 

Likevel er det nettopp blogglisten jeg vil prate om idag , for nå irriterer den meg bare.

Visste dere at bloggere blir skalert etter antall sideanvisninger i løpet av et døgn?

Antall lesere har lite og si i forhold til antall klikk , altså hvor mange ganger dere lesere klikker dere inn på min side.

Jeg kan ha 100 lesere men 1000 sideanvisninger , det er dere som styrer showet.

 

Alt dette er vel og bra , for meg spiller det liten rolle hvordan de skalerer.

Det jeg derimot har vanskeligheter med å forstå er hva de egentlig måler etter.

Som alle andre bloggere har jeg en egen statistikk på min blogg , her kan jeg se hvor mange sideanvisninger jeg har til enhver tid.

Men min statistikk har tydeligvis ingenting og si , den stemmer overhodet ikke sammenlignet med blogg.no sin.

 

Det er nettopp dette som er så innmari irriterende , frustrerende rett og slett.

Så mange ganger har jeg sett at antall sideanvisninger på listen ikke stemmer overens,

og det verste er at den viser mindre enn min statistikk.

Mye mindre , noen ganger halvparten av det min statistikk viser.

 

Dette er frustrerende av to grunner , jeg mister kontroll og alt arbeidet jeg har lagt ned gir ikke resultater.

Jeg blir så glad når jeg ser at statistikken min fyker i været , bare for å bli like skuffet når jeg sjekker listen neste dag.

Enhver blogger vil jo nå ut til flest mulig , man vil jo gjerne få noe tilbake for arbeidet man legger ned.

Plasseringen på listen er en del av dette , så når den opererer med helt andre tall er det frustrerende.

 

Sakte men sikkert har jeg beveget meg oppover , og det har jeg dere å takke for.

Jeg skulle bare ønske at blogg.no sin statistikk var mer i samsvar med bloggerne sin ,

da ville kanskje listen sett litt annerledes ut.

For meg er det uansett leserantallet som betyr noe , for det er tross alt dere som betyr noe i det store og det hele…

Det er tydeligvis mandag , en ny uke er igang. Problemene står i kø , stadig dukker det opp nye utfordringer som må løses. Jeg er lei allerede , og enda er uken knapt begynt. I tillegg har datamaskinen begynt å synge på siste verset , så nå må jeg krype til korset og be om hjelp. Jeg må få noen tekniske genier til å komme og se på maskinen , og heldigvis vet jeg hvem jeg skal kontakte.

Idag begynte dagen litt senere enn vanlig , forsinkelser i hjemmesykepleien bidro til at jeg kom meg opp litt senere enn vanlig. Egentlig spiller det liten rolle når jeg kommer meg opp , og akkurat idag burde jeg vel holdt senga enda litt lenger.

Rettigheter: tegninger.no

Heldigvis sto jeg opp til nok en strålende dag , sommeren har tydeligvis ikke forlatt oss riktig enda. Godt var det idag , for jeg kjente på kroppen at jeg trengte en stille stund for meg selv. Det er godt å kunne sette seg ut og bare nyte stillheten , ihvertfall når problemene hoper seg opp rundt ørene mine. Jeg er så lei av kommunikasjonsproblemer at jeg snart ikke har ord , jeg syns faktisk ikke det er rart det er krig i verden.

En ting er ihvertfall sikkert , det er ikke blitt hakke bedre etter at jeg sa ifra meg ansvaret. Faktisk er det blitt verre , og nå sitter jeg og lurer på hva det neste blir. Vi sier en ting og det motsatte skjer , ikke rart vi begge er blitt grå i håret. Skriftlige og muntlige beskjeder blir tydeligvis ikke mottatt , enkelte lukker ikke bare ørene for å si det sånn.

Rettigheter: tegninger.no

Jeg kjenner i det minste at jeg lever , det er ingenting i veien med blodpumpa ihvertfall. Puste med magen er jeg blitt flink til iallefall , raseriet har jeg lært meg å holde for meg selv. Ja for hadde jeg gitt raseriet fritt spillerom så hadde det ikke vært mye igjen her i Såtevegen , jeg føler meg som en tikkende bombe.

Men så var det den filosofien min da , en filosofi om og bestandig se det positive i ting. DRIT i det , nei idag føler jeg meg som et troll som ikke har sett dagslys på aldri så lang tid. Egentlig burde jeg ikke ha sittet ute engang , for når vepsen til og med ikke tør å nærme seg så sier det mye.

En blåmandag går mot slutten og godt er det , men jeg håper for guds skyld at denne mandagen ikke har satt standaren for resten av uken. For da kommer jeg til å ende opp som gubben innen fredag , både Finnmarks dialekten og flintskalla er innen rekkevidde…

Jeg ser på meg selv som løsningsorientert , det finnes alltid en utvei bare man ser etter.

En egenskap jeg har hatt hele livet , jeg har alltid fullført mine oppgaver.

Uansett hvor vanskelige de var , ja uansett om det tok lang tid.

Jeg ga aldri opp selv om det var fristende , tok heller en pause og prøvde på nytt.

 

Heldigvis er jeg gift med en mann som er i samme kategori , han trenger bare litt tid.

Tid til å tenke seg om , la løsningen modnes før han setter igang.

Noen ganger syns jeg han bruker litt vel lang tid på å gruble,

men jeg vet at bare han får tid på seg så vil han til slutt se det jeg ser.

 

Jeg blir glad hver gang jeg møter mennesker som er i samme kategori ,

mennesker som ser muligheter fremfor det umulige.

Takket være slike mennesker har jeg fått uforglemmelige opplevelser,

opplevelser som har beriket min hverdag.

 

Likevel finnes det et skille , et skille som er blitt enda synligere etter at tre bokstaver rammet.

For å være løsningsorientert er ikke det samme som å si at ting er enkelt,

ofte krever en løsning hardt arbeid og mange forsøk.

For de enkle løsningene er ikke alltid gode nok.

 

Det er nettopp denne enkle tankegangen jeg ønsker å belyse ,

en enkel tankegang jeg har møtt mye på min vei.

Når man blir fratatt alle sine funksjoner så er ikke livet så enkelt lenger ,

alt må planlegges til den minste detalj.

 

Jeg har alltid vært spontan og energisk , på mange områder er jeg ennå det.

Men nå har trygghet blitt en faktor , trygghet er nå helt avgjørende for meg.

Uten den faktoren tilstede kan jeg bare gi opp ,

for at jeg skal kunne være spontan må jeg være trygg på de rundt.

 

Jeg hører de ofte , setninger som får alt til å høres så enkelt ut.

“Det er jo bare å sette seg i bilen og kjøre”

“Bli med på tur , jeg går jo med deg”

“Hiv deg med , lev livet mens du kan”

 

Men for meg er det ikke så enkelt lenger , det er mange ting som skal stemme.

Jeg har ingenting imot å gå på tur med venner , eller dra på shopping med hjelperne.

Det jeg derimot må vite er at de rundt meg er klar for det ,

jeg må føle meg trygg på at den som er med meg klarer å håndtere uventede situasjoner.

 

Rullestolen kan plutselig finne på å stoppe ,

eller jeg kan gå tom for krefter.

Bilheisen kan begynne å skape seg,

eller jeg kan kjøre meg fast midt blant en folkemengde.

 

Da må jeg vite at de som er rundt meg takler presset ,

at de kan gripe inn og få meg trygt hjem.

Jeg kan forklare og lære bort i det uendelige ,

men det er ikke før man har erfart uventede hendelser at man virkelig lærer.

 

Så gi meg tid , tid til å bli trygg.

Ting er ikke så enkelt lenger , uten en viktig faktor kommer jeg meg ingen vei.

Jeg har kun en person i livet mitt som jeg føler meg trygg på i alle situasjoner ,

min mann håndterer selv de pressede situasjoner med den største ro.

 

Jeg drar gjerne på utflukter eller blir med på tur ,

bare vær så snill å ikke forvent for mye.

Opplevelser er det jeg nå lever for , nye opplevelser som kan berike min hverdag.

Men husk på og gi meg tid , tid til å planlegge for både deg og meg….

Jeg har sovet såååå godt inatt , det hjelper på når man får være utendørs hele dagen. Jeg våknet ikke før nattevakten kom inn for å fjerne masken , men jeg sovnet like fort igjen etterpå. Denne søndagen hadde vi ingen planer , og jeg kjente på kroppen at det passet meg bra. Det er nesten utrolig at det egentlig er mulig , men jeg har faktisk gangsperre i leggene etter en utedag i rullestolen. Jeg kjente for første gang på lenge at muskulaturen fortsatt er der , og den fikk tydeligvis trening igår.

Likevel er det godt å føle på at man har fått brukt seg litt , det er da man kjenner at man lever. Idag som igår våknet vi opp til en skyfri himmel , alt lå tilrette for nok en fin dag. Humoren her i huset er det ingenting i veien med , for når jeg skulle spørre om hvordan lyskestrekken var så ble setningen mottatt som noe helt annet.

” Hvordan går det med lyskestrekken “

” Hva?? Skal jeg nappe deg i dusken ??”

Sånn kan det altså gå , jeg vet snart ikke om jeg tør åpne kjeften min lenger. For med min gubbe vet man aldri hva som skjer , ihvertfall ikke når han misforstår meg så til de grader. Han tar nemlig alt bokstavelig , ingen skal si at han ikke adlyder ordre ihvertfall. Men etter et latteranfall og litt nærmere forklaring fikk jeg svar på mitt egentlige spørsmål , lyskestrekken satt enda godt i.

Heldigvis ringte telefonen og avbrøt moroa , og det var i grevens tid for jeg holdt på å krepere. Det var min venninne fra Voss som ringte og lurte på om vi var hjemme , og plutselig fikk vi uventet besøk. Nå er det hele to måneder siden sist vi har sett de , så dette ble et gledelig gjensyn. Det blir alltid liv i huset når presten og prestefruen kommer , og idag var det de eldste barna som fikk gjennomgå.

Det ble jo rene seksualundervisningen her på verandaen , det er ingenting som er mer moro enn å gjøre barna flau. Så nå har de lært hva de ikke skal gjøre , og i tillegg har de fått noen gode tips på veien. Det fins ikke filter på noen områder , og det skaper mange latterfulle øyeblikk. Det er ihvertfall ingen tvil om at magemusklene har fått kjørt seg idag , så det blir vel gangsperre der også imorgen.

Idag skjedde det også et mirakel , etter tre ukers bearbeiding var ventetiden endelig over idag. Vi har nemlig prøvd i ukevis nå og fått min datter til å klippe gresset , og etter besøket dro kunne jeg endelig høre en velkjent lyd igjen i hagen. Så nå sitter jeg her og nyter lukten av nyklippet gress , og jeg er rimelig fornøyd med livet her jeg sitter….

Dette innlegget skrev jeg når jeg var innlagt , alle følelser ble forsterket i en sykehusseng…

 

Blant fire murvegger ligger jeg , en svak pipelyd i bakgrunnen fyller rommet rundt meg.

Jeg kjenner hvordan den kommer snikende , og på gangen kan jeg høre en subbelyd på vei mot toalettet.

Pasienten i naborommet er på vei for å ta kveldsstellet , og en subbelyd bringer med seg en følelse jeg ikke har hatt på en stund.

Plutselig føler jeg meg så alene , alene , ensom og forlatt.

 

Her er ingen barnelatter og høre , kjærligheten forsvant med et lite vindpust fra døren.

Et lite vindpust tok med seg den største lykken , og etterlot seg en altoppslukende stillhet.

Den svake pipingen fyller igjen rommet , og ensomheten kommer til meg iform av en subbelyd på gangen.

Tre sjeler vender tilbake til livet , og denne gangen blir det uten meg.

 

Jeg blir igjen , blant fire murvegger ligger jeg tilbake og stirrer opp i et slitt tak.

Ute skinner solen , men det kunne like så godt ha vært overskyet etter vinduene og bedømme.

De har sikkert vært blanke og fine engang i tiden , men nå har forsømmelsen satt sitt spor.

Det er nesten ikke mulig å se igjennom de , tiden har lagt sitt spor over engang blanke ruter.

 

“Litt sånn som meg” tenker jeg i mitt stille sinn ,engang var det meg som skinte.

Denne kvelden føler jeg meg som skitne ruter , forsømt av verden og ensom.

Subbelyden på gangen har gitt seg nå , det er bare en pipelyd igjen.

Ensomheten kan høres hver gang noen trekker i alarmen , og ikveld er jeg en av dem….

Idag var planen klar , finværet skulle utnyttes til det fulle. Egentlig la vi planer for denne dagen allerede på torsdag , for da fikk vi en invitasjon vi ikke kunne takke nei til. Vi ble nemlig invitert bort på den lokale fotballbanen , en lekekamerat av Isak i barnehagen ville gjerne treffe han igjen. Det har ikke blitt tid til de store besøkene i sommer , derfor avtalte vi et gjensyn idag.

Så det var bare å pakke sekken for en liten utflukt , kjeks og juice måtte selvfølgelig pakkes ned. Fotballbanen ligger i nærheten av barnehagen så vi valgte å gå bort , vi må jo bruke den fine skoleveien når den ligger der. Som vanlig mente gubben at det var alt for varmt , vi var så vidt kommet bort i veien når klagingen begynte. Jeg derimot var strålende fornøyd , og jeg nøt synet av en travende gubbe fremfor meg.

Vi kom frem før de andre , og valgte å bruke ventetiden på litt ballspill. Nå er det en stund siden jeg har sett Isak sparke fotball , og det ble fort synlig at storesøster har øvd med en liten gutt. Jeg ble rett og slett paff , for de fotball sparkene var som tatt ut av læreboka. Harde presise skudd ble servert til pappaen , jeg ble faktisk imponert.

Da var det verre med far selv , jeg tror ikke det hadde gått fem minutter engang før det smalt. Jeg kunne se hvordan han plutselig begynte å halte , men som den stolte finnmarkingen han er så hadde han en forklaring på lur. For når Isak spurte “går det bra pappa” kom det et svar jeg sent vil glemme , denne gubben skal ihvertfall ikke ha på seg at han er i dårlig form.

“Du skjønner det Isak , jeg har en gammel fotballskade. Ja det må ha vært i 1983 , vinteren har aldri vært så ille siden. Vi skulle møte Sovjetunionen i siste seriekamp , og jeg var i full driv mot mål. Det var da det skjedde , vinterstormen feide med seg alle spillerne på banen , det var bare meg og keeperen igjen. Mot vinden presset jeg meg frem , jeg kunne så vidt skimte målvakten blant is og sne. Plutselig ser jeg det komme imot meg , et mål som sto på sidelinjen falt over meg. Men det stoppet ikke meg , med mål på ryggen og lyskestrekk på begge sider tok jeg sats , et spark selv ikke Maradonna kunne ha tatt for rett i mål”!

En liten gutt ble helt stille , med store øyne stirret han beundrende opp på faren. Men så var det som om han fikk tenkt seg om , og en liten gutt snudde seg mot mor for å få svar på et opplagt spørsmål ,“er det sant mamma?” 

Jeg holdt på å stryke med av latter , det er bare min gubbe som kan lire av seg noe sånt. Gammel fotballskade du liksom , jeg tror heller en gubbe må begynne å bevege seg litt mer. Heldigvis kom det to barn som kunne overta aktiviteten , og en sliten far kunne sette seg ned for å spise vaffel.

Dagen har vært strålende på alle måter , og imorgen er det meldt enda varmere vær. Nå sitter jeg her og får servert hjemmelaget pizza , lykkelig over nok en fin dag. Gubben har inntatt godstolen og lagt beina høyt , lyskestrekk er ingenting og spøke med , mon tro om jeg kommer meg i seng ikveld??

Fortsatt god helg…

Etter torsdagens innlegg som var dedikert til dere (innlegget kan du lese her ) så fikk jeg drøssevis av kommentarer og meldinger. Igjen beviser dere at jeg har verdens beste leserskare , dere er beviset på godheten som finnes i oss mennesker. Gang på gang berører dere meg på det dypeste , og på torsdag skjedde det igjen.

 

Jeg har ikke ord , dere gjør meg målløs. Dere får en døende kvinne til å føle seg levende , og selv om jeg vet at det ikke finnes noen kur så gir dere meg håp. Et håp for fremtiden , et håp for menneskeheten. For godheten dere viser er viktigere enn mitt liv , og mitt håp er at dere fortsetter å spre den godheten dere viser meg til alle dere møter på deres vei.

 

For mange av dere er jeg en total fremmed , dere kjenner meg kun gjennom det jeg skriver. Mange av dere vet ingenting om det livet jeg har levd , eller hva jeg har gjort tidligere. Jeg er en av mange dere møter på livets landevei , og det er nettopp det som gjør det så fantastisk.

 

For når en total fremmed dame som meg kan motta så mye nestekjærlighet så sier det mye , det forteller meg at dere har en stor evne. En evne til å gjøre en forskjell , en evne som kan skape en forandring. Vi mennesker har nemlig en stor egenskap i oss , en egenskap som kan skape magiske øyeblikk. Gjennom å bruke små riktige ord kan vi få hat og fordommer til å forsvinne , vi har evnen til å la nestekjærligheten skinne.

 

Dere er et bevis på dette , gjennom alle deres ord får dere meg opp igjen når jeg ligger nede. Håpet om en bedre verden tror jeg lever i oss alle , en verden der alle mennesker er like mye verdt uansett hva de gjør eller hvordan de ser ut. Dere gir meg tro på at dette faktisk er mulig , for når dere kan gi meg denne omtanken og nestekjærlighet , tenk bare på hva dere kan gjøre for andre fremmede dere møter på deres vei.

 

En dag i fremtiden må jeg ta farvel , et farvel jeg gruer meg til hver eneste dag. Men da håper jeg at jeg får en siste mulighet , en siste mulighet til å lese alle deres ord. Jeg kan ikke tenke meg en vakrere måte og forlate livet på , omringet av mine kjære og med deres vakre ord som kommer strømmende ut av en liten datamaskin….

Idag våknet jeg grytidlig , egentlig har jeg knapt sovet inatt. Jeg har jo vært et nervøst vrak , jeg har bare kikket på klokken i hele natt. Men kl 09.00 var ventetiden over , en melding tikket inn på innboksen min. “Jeg er ferdig” var alt som sto , mor skulle tydeligvis holdes på pinebenken litt lenger.

Men etter litt graving og noen sinte fjes i retur fikk jeg det svaret jeg hadde håpet på , min sønn hadde bestått fagprøven i IKT. For en perfekt start på helgen , jeg gråt og lo om hverandre der jeg lå i senga. Nå ligger mulighetene åpne fremfor han , og jeg er så glad på hans vegne. Planen hans er å jobbe dette året , men neste år er det tilbake på skolebenken for å ta påbygg. Det jeg er mest takknemlig for er at han nå har blitt bedre kjent med seg selv , han har fått en selvinnsikt som ikke er alle forunt i den alderen. Jeg er bare fryktelig stolt.

Idag har også gubben vært hjemme , i mangel på assistent så må han trå til. Så det var bare å stålsette seg for et raskt morgenstell , det går alltid unna når min gubbe hiver seg rundt. Som vanlig måtte jeg sjekke om klærne var kommet på når jeg ble kastet i godstolen , men heldigvis så det ut som at alt var kommet på.

Gårsdagens middag ble inntatt til frokost , starte fredagen med Taco er ikke annet enn “fenomenalt” som Mr Larkins ville sagt. I godt selskap flyr timene , og vi har fått litt tid til hverandre idag. Gubben har vært i godt humør og vartet meg opp , det er så deilig med slike dager. Jeg elsker å sitte fremfor datamaskinen og høre gubben plystre på kjøkkenet , for da vet jeg at det blir en bra dag.

Men jeg må nå le litt for meg selv , jeg har nemlig klart det helt store. Det er en kjent sak at jeg kan sitte i timevis og se på Real housewives , jeg bare mååå se på det. Også idag har det stått på i bakgrunnen , og plutselig innså jeg at jeg ikke hadde hørt en lyd ifra gubben på en stund. Jeg snudde på hodet for å se om han hadde sovnet i godstolen , det er jo litt typisk han. Men til min store overraskelse satt han med store øyne og fulgte med , det var ikke før siste episode var ferdig at stillheten ble brutt , “er det ferdig allerede” spurte han med et desperat uttrykk i ansiktet.

Sånn kan det gå altså , jeg så ikke akkurat den komme. Men det var like greit at det var ferdig for nå nærmet det seg barnehage slutt , og vi hadde planlagt en liten gåtur. Vi måtte utnytte muligheten når vi hadde den , for første gang på leeenge skulle vi hente en liten gutt sammen. Han strålte når han så oss , dette var et stort øyeblikk for en liten gutt. Tenk at mamma og pappa kom sammen for å hente , det skjer sjeldent eller aldri.

Vi fikk oss en fin tur hjemover , og en liten gutt var strålende fornøyd. Vel hjemme ble grillen fyrt opp , og en gubbe kunne friste med både middag og dessert. Eplekaken fra igår fikk bein å gå på igår , men litt var det nå igjen. Så nå sitter jeg her mett på både mat og kjærlighet , denne fredagen har vært perfekt….

God helg 💖

Åååå jeg er så glad , denne fredagen kunne ikke ha startet bedre.

Mammahjerte sprekker snart av stolthet , og idag kom alle minnene fra et tidligere liv tilbake.

Alene med tre barn har det vært mange tøffe stunder , men idag fikk jeg enda et bevis på at alt har vært verdt det.

Jeg elsker barna mine høyere enn noe annet i livet , og jeg ville ikke ha nølt med å gjøre alt om igjen hvis jeg måtte.

 

Denne uken har vært ekstra stressende , nervene til mor i huset har vært i høyspenn.

Min nest eldste sønn er blitt en voksen flott ung mann , men han er også den som har vekket beskytterinnstinktet mitt mest av alle.

På grunn av diagnosen hans har det ikke vært like enkelt bestandig , men han har likevel aldri gitt opp.

Og idag kom den ultimate belønningen , en belønningen jeg har ventet på hele uken.

 

Han besto FAGPRØVEN!!!!

 

Er det ikke fantastisk???? Jeg er så stolt og lykkelig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg!

Jeg er så imponert over den gutten at jeg ikke har ord , for jeg vet hvor mye det har kostet han.

Når jeg så hvor lykkelig han var når han kom hjem sprakk det for meg , tårer fra et helt liv kom frem idag.

Ja fortsatt renner de , dette er en gledens dag.

 

Min kjære vakre gutt , jeg er så ufattelig stolt av alt du får til.

Gratulerer med fagprøven , elsker deg høyere enn livet selv 💙